lada1

Den som tok ut saken (saksøker) påstår at grensen hans går fra A til B og fikk medhold i domsslutningen. Spørsmålet var om premissene for dette kan brukes til noe av saksøker når det viser seg at jeg eier en vesentlig del av arealet til saksøker. Intensjonen til saksøker var å overta min teig i utmarken innenfor denne grensen - og kommunen bare "visket den ut" fra eiendomskartet i ettertid 🙂 Premissene er et sammensurium som forutsetter at vann renner i motbakke etc 🙂 Dersom logikken er av en annen verden, så blir man jo usikker. Min teig i utmarken kan vel fortsatt grense mot eiendommer utenfor saksøker sin eiendom? Dvs han "eier" vel ikke alle grensene rundt sin eiendommen som jeg vitterlig har en del av (og som nå må defineres på nytt)?

Dette med "2+2=5" var bare for å belyse et prinsipp/logikk og jeg antok at en godtok denne forutsetningen. Jeg forstår det slik at premissene i en dom kan brukes for å avklare eventuelle tvetydigheter i domsslutningen. Spørsmålet er om premissene kan "utvide" tolkningen/betydningen av domsslutningen. Eksempel: en domsslutning sier at en grense går fra A til B og henviser entydig til kart i premissene. Imidlertid, kan premissene brukes til å "utvide" slutningen - basert på drøftinger i premiss-delen av dommen?

Anta en rettskraftig dom med en kortfattet domsslutning og en lang begrunnelse. Har disse domsgrunnene noen juridisk relevans i for eksempel en grensetvist? Kan en "motpart" med rette hevde at dommsgrunnene/premissene gir han/henne noen spesiell (juridisk begrunnet) rett i tillegg til domsslutningen - selv om jeg enkelt kan motbevise disse premissene? For å illustrere ved å sette det på spissen: dersom en rettskraftig domsslutning begrunner en dom med at 2+2 = 5, så kan vel ikke en motpart argumenetre med at - jo da - "2 + 2 = 5" i denne saken 🙂

Hmm, det er vel ikke nok å "overleve" i denne konteksten - man skal også ta vare på barn 🙂

Det er der jeg har bekymringer angående utdannelse generelt. Det finnes en gruppe/"rase" av studenter som flyter på "rekonstruksjon av lærebøker" og ikke evner å tenke mye selv. De er ofte vinnere i akademiske sammenhenger - og "flinke piker" er gjerne overrepresentert i denne gruppen. Dette er en av grunnene til at jeg ønsker KI velkommen i mange sammenhenger innen akademia. For eksempel ChatGPT kan bidra til at andre får en bedre sjanse til å bli vinnere. Det er et tap for samfunnet at "copycats" vinner for mye fram på bekostninger av dypere tenkere.

Nå har det seg slik at "moderne" skigåing medfører forurensning. En skipløype over et jorde kan bety vesentlig forgiftning i området. Så da kan en henvise til andre lovreguleringer?

Takk for den. Da er det eventuelt bare å sende en stevning (opppstart av rettsprosess) til tingretten dersom forliksrådet skulle finne på å avsi en dom som jeg ikke er formøyd med. Riktig? Poenget mitt er å sette et rimelig "hardt" krav (som jeg dog mener er riktig), og så føre på noen svakere krav (med midre prioritet) overfor tingsretten. Dette gjøres for å redusere risiko for at tingretten synes at jeg tar for hard i. Er ikke dette en vanlig fremgangsmåte?

Dersom jeg fremmer krav/påstander i forliksrådet i prioritert rekkefølge og de kommer med en dom som godtar det siste, kan jeg da anke til tingsretten? ** Og kan man under behandlingen i forliksrådet - før eventuelt dom - trekke krav av lavere prioritet?

Helt enig. Skulle gjerne sett at vi bodde i et ikke-materielt orientert samfunn med borgerlønn etc 🙂 Men du svarte egentlig ikke på spørsmålet mitt: En matrikkel-enhet er vel en "selvstedning juridisk enhet" og to slike enheter blir vel ikke automatisk sammenslått selv om eieren er den samme for begge enhetene? Eksempel: Jeg forstår det slik at dersom to brødre eier hver sin tilgrensende matrikkel-enhet og samarbeider tett (slik at en kan snakke om "en driftsenhet"), så kan den ene selge seg ut uavhengig av den andre? Blir det helt anerledes om broren er kjøperen? En matrikkel-enhets juridiske status defineres mye ut fra eieren til enhvert tid?

Prøver bare å forstå prinsippene: dersom to naboer samkjører driften, så antar jeg at de ikke ender opp som "en eiendom" som ikke kan skille ad senere. Hvor går grensen her? Dersom du kjøper/arver to landbruks-eiendommer til forskjellige tider - så kan de ikke selges/arves uavhengig? Sliter med å forstå logikken 🙂

Anta at en landbruks-driftenhet (med en eier) i lengre tid har bestått av to matrikkel-enheter (som er ervervet til forskjellige tider). Er det lett å dele opp denne driftsenheten i de opprinnelige matrikkel-enhetene? For eksempel at noen kan kjøpe/arve bare den ene matrikkel-enheten?

Ja, jeg har forstått det slik. Imidlertid, så avskriver den aktuelle dommen bare et begrenset område innen nabo-eiendommen. Grensene er uklare. Dommen opphever ikke mitt tinglyste dokument så langt som jeg forstår. Teigen kan i prinsippet eksistere nesten hvor som helst (innenfor naboeiendommen).

Tusen takk for nyttig svar. Så neste spørsmål: den opprinnelige dommen (som jeg ikke kunne anke fordi bevis i terrenget var utilgjengelig om vinteren også i ankeperioden), sier at jeg ikke eier en bestemt teig i utmarken (med gitte grenser). Dette er jeg sikker på er feil. Imidlertid: Dommen refererer altså til en bestemt teig innenfor gitte grenser - men jeg har tinglyst bevis for at jeg fortsatt eier et tilsvarende areal innenfor den aktuelle eiendommen som jeg har grensetvist med. Dersom dommen kan sies å være "evig rettskraftig" - er hele dette området tilsvarende "evig fredet" ? Kan jeg kreve en ny teig/område som overlapper med teigen som jeg eventuelt mistet? Kanskje overlapper helt og er større? Når mister en teig sin "identitet" ? Dette virker morsomt:-)

Det sies at det amerikanske angrepet på Iran er imot folkeretten, men er dette riktig? Regimet i Iran har jo truet bl.a. Israel med utslettelse. Det kan vel ikke være mening i at Iran slipper unna med det?

Hva betyr dette i praksis? At jeg eventuelt må vente på avvisning av gjenopptagelse - for så å sende ny sak til den lokale jordskifteretten (og betale på nytt)? Jeg tror at det er et poeng å få saken avgjort i en og samme prosess? Kan den mer "fjerne" jordskiftretten bare sende over saken til den med lokal jordskiftretten dersom den avviser mitt førte.prioriterte krav?

Anta at jeg i et krav om gjenopptagelse av en grensetvist (i samme dokument) inkluderer et *subsidiært krav* om at saken behandles som en ny sak for fastsettelse og utmåling av rettighet i henhold til et tinglyst dokument (er det forresten mulig?). Dette som en "plan b" dersom kravet om gjenopptagelse avvises. Dersom saken faller på denne "plan b", vil det da fort påløpe seg mye ekstra utgifter og forsinkelser før en får brukt disse rettighetene i praksis? Jeg tenker da spesielt på jakt-rettigheter. Dersom saken faller på dette subsidiære kravet, må det altså først detaljerte/kostbare oppmålinger til før en kan begynne å få nytte av innfrielse av et slikt krav?

Poenget mitt er at det (for) ofte blir henvist til "psykiatrien" eller "behov for a bearbeide følelser" i saker/problemer der slikt ikke har noe med saken å gjøre. Altså feil fokus. Jeg tror for eksempel at en stor del av selvmordene i Norge ikke har noe som helst med "følelser" eller "psykiatri" å gjøre og at det ikke vil hjelpe å "styrke psykiatrien" i denne sammenheng. Dersom for eksempel en ung man sliter i livet, så er det ofte at psykiatrien eller "snakke om følelser" bare har marginal betydning. Det som ofte kan avgjøre er sosiale og økonomiske faktorer. Små billige justeringer i NAV-systemet kan hjelpe mye mer enn å bearbeide eller mannipulere følelser. Eller sagt på en annen måte: det er i praksis uinteressant hva som foregår i hodet ditt når du treffer på en sulten tiger langt inni skogen - greia er å komme seg unna! 🙂

Skal ikke anke noe som helst 🙂 Har en sak sak der jeg kan velge mellom Jordskifteretten og Tingretten (ikke helt samme sak, riktignok, men ikke så langt ifra). Jeg lurer på om Tingretten er "smartere" og passer bedre på at tingene blir "materielt riktig". Har tidligere hatt god erfaring med Tingretten, men dette kan jo være unntaket 🙂 Så spørsmålet var: hvem er "smartest" og gjør best jobb? Har jordskifte-dommere ofte et kollagialt forhold seg imellom? De treffes kanskje i visse sammenhenger? De er vel ikke så mange?

Er det rimelig å tro at generelt er dommerne i Tingretten mer kompetente/flinkere enn i Jordskifteretten? At de er mer opptatt av hva som er matrielt riktig?

Det finnes selvsagt alle mulige varianter her. For min del: Dersom jeg har et vel definert problem som de fleste ville slite med, så blir jeg helst bare irritert over at noen prøver å snakke om følelser eller "diagnosere" i slike sammenhenger. Det blir som om en tror at jeg finner på et konkret problem mens det ligger en "psykologisk utfrodring" bakom. Det blir som å bli møtt med misstro.

Ja, jøss, men dog ingen statistikk. Jeg har vært en stund i arbeidslivet og har for eksempel observert en sårbar ansatt som ble spesielt dårlig behandlet av arbeidsgiver. Da ble saken en greie for helsevesenet og psykiatrien. Straks vedkommende - mot dårlige odds - fikk ordnet med alternativ jobb så forsvant de "psykiske problemene" som dugg for solen. Det "psykiske problemet" var sosial/økonomisk *sårbarhet* - ikke nødvendigvis arbeidsgiveren. Situasjonen kan sammenlignes med å møte en sulten tiger i skogen. Forsvinner tigeren så er problemet over og en trenger ikke "psykolog" eller "psykologisere" det hele. Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien. Tanke-eksperiment: Tenk deg at en blinket ut 1000 tannleger og ga dem yrkesforbud og tvang dem under et NAV-regime som sa at de måtte jobbe i blomsterbutikk for luselønn. Tror de at mange av dem da fikk "psykiske problemer" som kunne løses med å "snakke med venner"? Selvmord? Poenget mitt her er å belyse at mange ganger er "psykiske problemer" slettes ikke "psykiske problemer" - men "virkelige" problemer.

At for mye blir "psykologisert" og "følelses-forklart" - mens det ofte er helt andre faktorer som er viktig for mange.

Mitt eksempel er selvsagt en overforenkling, men poenget er å illustrere at selvmord kan være resultat av "iskald beregning" og ikke av følelser på avveie.

Ikke alle psykiske belastninger kan avhjelpes ved å snakke med venner om "følelser". For å sette det på spissen: anta at du går i skogen og møter en sulten tiger. Det kan da hende at du da får negative/destruktive følelser - men det blir bare tull å løse ditt "psykiske problem" med snakk 🙂 Jeg tror at mange som begår selvmord ikke har psykiske problemer eller trenger psykolog. Tenk deg for eksempel en ung mann med lett aspberger forstår at han aldri vil komme i jobb i dette samfunnet. På en måte yrkerforbud - og han forstår at han ender opp som evig og ensom "naver". Å være naver er jo ikke noe "sjekketriks" akurat - så da må en kanskje glemme kjærlighetliv og intimitet med damer. Er dette en "psykologisk greie" som en løser ved å "snakke med venner"? Det kan hende at da blir man enda mer depromert og tenker mer på å ta livet sitt.

Jeg mener jo ikke at "alt var bedre før", men jeg lurer på følger av og årsaker til at man er mer opptatt av følelseslivet. En sammenligning med gamle dager kan bidra til litt innsikt. Hvorfor snakkes det nå mye om for eksempel mange slags "identiteter"? Slikt var nesten et ukjent begrep før i tida. Kanskje forventer folk nå mer ut av livet. En skal liksom optimalisere på alle fronter - også i kjærlighetslivet. Et "godt nok liv" er liksom ikke nok. Min barndom var som å leve i paradis slik jeg oppfattet det. Eksempler: ingen var opptatt av ferie og man sammenlignet seg ikke med andre statusmessig og økonomisk. Min sosiale tilhørighet var mye "landsbyen" som var som en stor familie med både gamle og unge - ikke "gjengen av jevnaldrene" med "kule folk" i midten. Litt eldre gadd jeg ikke delta i russefeiring og synes det bare var teit og passet ikke med det sosiale livet i landsbyen. Det var aldri snakk om at en skulle ha venner - slikt var mer som luft som en oppfatter viktigheten av bare når det er mangel på det🙂 Noen var mer rare enn andre - men "diagnoser" var ikke en greie. Alle hadde noe å gjøre og stresset ikke med karriere og sjefer. Det var aldri snakk om "sosial egnethet" for å gjøre enkle jobber. Jeg tror også at "sjø og utmark" i større grad enn nå ble oppfattet som å tilhørte alle og var spesielt viktig for barn.