lada1

Der mista jeg 2 minutter på å lese i denne tråden.

Ja, akurat. Og det visste man lenge før krigen startet. Ville den starte uten slik tro på oppmerksomhet?

I mine mørke stunder lurer jeg på om denne krigen ville ha startet dersom en hele tiden visste klart at ingen i verden utenfor Midt-Østen ville bry seg. Knapt en notis i massemedia. Noe lignene som i Kina?

Nei da, du har bidratt positivt til å presisere min kritikk slik at den treffer bedre enn ellers. Poenget mitt er altså at en (på politisk/"systemnivå") har en tendens til å underkommunisere omstendeigheter som fører til helsplager og psykiske problemer for folk som i utganspunktet er friske. Eksempel: Jeg har forstått det slik at svært mange selvmord i Norge blir utført av folk uten spesiell psykiske plager som psykiatrien kan kurrere. Bedre kontroll over eget live kan hjelpe mye. Når en nå (sannsynligvis) snakker mye mer om følelser i offentligheten så kan dette være et positivt tegn - men det kan også være et tegn på bl.a. politisk hjelpeløshet på vei mot "trumpland". En har liksom mistet trua på de lange linjene. Utviklingen av teknologi og økonomi er ikke for å bedre folks liv og å sikre fremtiden, og politisk diskusjon fokuserer på å tråkke vannet best mulig.

Ja, det hjelper sikkert noe å snakke med noen dersom en brekker et bein eller blir misshandlet å jobben🙂 Et lite poeng: dersom folk flest er mer robuste sosialt/økonomisk så vil det kunne endre den sosiale dynamikken på for ensempel mange arbeidsplasser. Det kan bli lettere å skifte jobb og det kan bli lettere for alle å korrigere feil og belastninger og motovere for økt kompetanse. Psykologi og diagnoser kan fort fungere som å "lappe sammen" skade-skutte folk for å få dem fortest mulig ut på slagmarken igjen 🙂

For å dra det opp på politisk nivå: når jeg for eksempel hører om "tiltak mot selvmord" (på politisk nivå) så snakkes det nesten bare om "psykiatri". Helt nylig har en dog begynt å se sammenhenger mellom bankvirksomhet og selvmord blant personer med en historie som sunn og frisk. Jeg tror at "psykiatri" og "snakk om følelser" ofte er en avsporing. Er man robust så trenger man ikke "behandling" i form av snakk. For å gjenta litt om min litt tullete anekdote: da jeg fikk en uhyre kjedelig oppgave i en arbeidsituasjon så var det en "HR" opp i systemet som prøvde å spore situasjonen over til helse og diagnose. Siden jeg mener at jeg er robust så var dette null stress for meg - men andre i mer sårbare livssituasjoner og med mindre selvtillit (men ellers like sunn og frist som meg) ville kunne knekkes av slik "psykologisering" og forsøk på diagnose. Jeg tror at friske folk som foretar selvmord ofte ikke blir forstått ut fra *omstendighetene* og blir heller sett på som et "psykiatrisk kasus" der greia er at en burde grave i følelses-livet. Et hypotetisk scenario bare for å illustrere: tenk deg en yngre karriere-orientert (gjerne ugift/barnløs) tannlege eller professor ved universitetet som av en eller annen tullete/urettferdig grunn blir tvunget til å avslutte karrieren og heller jobbe i blomterbutikk under et "sjef-regime". Hva er sjansen for selvmord? Jeg tror den vil øke vesentlig. Dette eksemplet kan virke som for tullete, men jeg tror at det finnes mange tullete situasjoner som går under radaren i et ganske så irrasjonelt samfunn.

Dette er kanskje litt gjenbruk av tidligere argumenter: Jeg mener at det for ofte henvises til individualisert psykologi på bekostning av viktigere faktorer. Eksempel: Når det i politisk sammenheng snakkes om hvordan unngå psykiske lidelser og selvmord, så henvises det gjerne til psykiatrien - som må få økst økonomisk støtte. Det forsker svert lite på sammenheng mellom helse og sosio-økonomiske faktorer. Det er kanskej mer helse å hente ved å justere hvordan NAV, banksystemet, skatteetaten, skoleverket etc fungerer enn å bygge ut psykiatrien. Brukere av NAV sier gjerne at de havner i psykisk svært belastende situasjoner. I Finland er det rapportert om opplevd bedre psykisk helse ved for eksempel svært begrensede forsøk på borgerlønn. En behøver ikke gjøre dette til et argument for borgerlønn, men dette tyder på at å få folk til å oppleve mer kontroll med sitt liv, er en nøkkel-faktor angående robusthet og psykisk helse. Mer kontroll med livet betyr også generelt bedre fungerende sosialt nettverk. Du har vel hørt at folk som sliter med kontroll med livet, gjerne issolerer seg sosialt?

Jeg tenke mer på halvstuderte røvere som prøver å definere problemer som "psykiske" og som kan fikses ved å "snakke med noen" eller på feil grunnlag sender folk over til psykiatrien🙂 Missbruk av psykiatri og diagnoser er et problem også innen skoleverket. Det skjedde ikka bare innen det gamle Sovjet. Anekdote: En gang så ble jeg satt til noe veldig veldig kjedelig på et arbedssted. Da var det en oppe i systemet som lurte på om alsheimern var på vei🙂 Senere har jeg publisert ganske mye vitenskapelig.

Det virker som at du her ikke har fått med deg poenget til for eksempel dette innslaget: https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/wgmv95/matematikk-har-blitt-et-snakkefag-prisen-vi-alle-betaler-for-det-er-hoey Enkelte ser på trening i regning (tallbehandling og geometri) som (meningsløs) "pugging". Det mener jeg er helt missforstått. Jeg mener at matematikk er et "gjøre-fag" på linje fiolinspill, snekkering, bilkjøring og compter programmering. Først må en mestre teknikk før man kan gå videre. Jeg brukte regneregler i lang tid før jeg fikk en dypere forståelse av dette. Skulle jeg starte med å filosofere over matematikk så ville jeg neppe kommet noen vei. Man må "ape" før man kan "skape" 🙂

Her skylder en på Høyre/Erna for at matematikk er blitt et snakkefag i skolen: https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/PplwdJ/matte-er-ikke-et-snakkefag Kopi derfra: "Før var matematikk et fag med to streker under svaret. Men etter at Solberg-regjeringen i 2020, med daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner i spissen, innførte nye læreplaner for grunnskolen og videregående skole, har matematikk blitt et fag der det ikke lenger skal regnes. Det skal forklares, filosoferes og skrives." Imidlertid finner jeg følgender: https://hoyre.no/2025/05/23/matte-skal-ikke-vaere-et-snakkefag/ der Høyre tar opp saken og kritiserer dagens praksis der regneferdigheter ignoreres og matematikk er blitt et fag der greia er blitt en øvelse i å "snakke for seg". Dette gjelder vel andre "gjørefag" også: i gymnastikk skal man nå også "snakke for seg" og "reflektere" - i praksis fange opp og gjengi de rette frasene. Og sløyd er ikke lenger et spørsmål om å bruke verktøy og å konstruere/tenke "romlig". Det er blitt noe diffust der en liksom skal være "kreativ" og reflektere riktig. Landet har en veldig stor bygningsmasse som må vedlikeholdes - og elevene får ingen virkelig praksis i virkelig snekker-arbeid. For eksempel å lage skikkelige møbler er ikke blitt gammeldags på grunn av at det er billige møbler å kjøpe på IKEA. Kan man lage et brukbart møbel fra scratch så kan man gjerne også gjøre enkelt vedlikehold på sitt gamle hus og ha mot til det. Nå tør mange unge knapt ta tak i en sag og hammer. Hvem har skylda for dette?

Er det sammenheng mellom psykiske utfordringer og uønsket/påtvunget flytting? Er dette bitt undersøkt eller er det et litt for kontroversielt tema siden dette neppe angår "overkalssen" og en vil at arbeidskraft skal "flyte fritt"? Jeg tipper at det er en økende tendens til at mange ikke opplever at de har kontroll med livet sitt og gjerne tvansmessig må leve opp til egne og andre sine forventninger. Psykiatrien kan neppe avhjelpe dette - det er heller et spørsmål om en uheldig økonomiske utvikling.

Ville bare tipse om en artikkel i dagens næringsliv for den som har interesse for de lange linjer: https://www.dn.no/innlegg/finans/aksjer/bors/spekulasjon-svekker-demokratiet/2-1-1848728 Og ikke bare prøver å selge sine fasitsvar 🙂

Poenget mitt er ikke å drive "påvirkning" eller "fremme en mening". Jeg lurer mest på hva som er "riktig" påstand. Har jeg rett i at nå "oversvømmes" man av "snakk om følelser/psykiatri"? I så fall kan dette ha interesse. Ser jeg at jeg tar feil, så endrer jeg mening. Her er man "data-drevet" 🙂 Denne "flommen av følelser" er ikke et stort problem for meg. Blir det snakk om slikt på for eksempel radio så bytter jeg gjerne kanal 🙂

Det var vel ikke mye av slike avis-artikler i "gode gamle dager": https://www.nrk.no/ytring/logg-deg-lykkelig-1.17468184 ? Jeg finner slikt nå nesten hver dag i riksaviser og NRK.

Ja så lenge den teknologiske utviktligen ikke er fokusert på menneskelige behov nå og i fremtiden. Da er man fanget i en meningsløs og fremmedgjort situasjon som ikke kan fortsette i det uendelige. Håper fremtidige generasjoner ser på oss som veldig så primitive i tankegangen.

Det er nå flere steder der man må forsvare sin master og vise at man har forstått - og kan stryke dersom man ikke viser dette. Slik var det ikke så mye av tidligere. Man er litt på vei.

Den som tok ut saken (saksøker) påstår at grensen hans går fra A til B og fikk medhold i domsslutningen. Spørsmålet var om premissene for dette kan brukes til noe av saksøker når det viser seg at jeg eier en vesentlig del av arealet til saksøker. Intensjonen til saksøker var å overta min teig i utmarken innenfor denne grensen - og kommunen bare "visket den ut" fra eiendomskartet i ettertid 🙂 Premissene er et sammensurium som forutsetter at vann renner i motbakke etc 🙂 Dersom logikken er av en annen verden, så blir man jo usikker. Min teig i utmarken kan vel fortsatt grense mot eiendommer utenfor saksøker sin eiendom? Dvs han "eier" vel ikke alle grensene rundt sin eiendommen som jeg vitterlig har en del av (og som nå må defineres på nytt)?

Dette med "2+2=5" var bare for å belyse et prinsipp/logikk og jeg antok at en godtok denne forutsetningen. Jeg forstår det slik at premissene i en dom kan brukes for å avklare eventuelle tvetydigheter i domsslutningen. Spørsmålet er om premissene kan "utvide" tolkningen/betydningen av domsslutningen. Eksempel: en domsslutning sier at en grense går fra A til B og henviser entydig til kart i premissene. Imidlertid, kan premissene brukes til å "utvide" slutningen - basert på drøftinger i premiss-delen av dommen?

Anta en rettskraftig dom med en kortfattet domsslutning og en lang begrunnelse. Har disse domsgrunnene noen juridisk relevans i for eksempel en grensetvist? Kan en "motpart" med rette hevde at dommsgrunnene/premissene gir han/henne noen spesiell (juridisk begrunnet) rett i tillegg til domsslutningen - selv om jeg enkelt kan motbevise disse premissene? For å illustrere ved å sette det på spissen: dersom en rettskraftig domsslutning begrunner en dom med at 2+2 = 5, så kan vel ikke en motpart argumenetre med at - jo da - "2 + 2 = 5" i denne saken 🙂

Hmm, det er vel ikke nok å "overleve" i denne konteksten - man skal også ta vare på barn 🙂

Det er der jeg har bekymringer angående utdannelse generelt. Det finnes en gruppe/"rase" av studenter som flyter på "rekonstruksjon av lærebøker" og ikke evner å tenke mye selv. De er ofte vinnere i akademiske sammenhenger - og "flinke piker" er gjerne overrepresentert i denne gruppen. Dette er en av grunnene til at jeg ønsker KI velkommen i mange sammenhenger innen akademia. For eksempel ChatGPT kan bidra til at andre får en bedre sjanse til å bli vinnere. Det er et tap for samfunnet at "copycats" vinner for mye fram på bekostninger av dypere tenkere.

Nå har det seg slik at "moderne" skigåing medfører forurensning. En skipløype over et jorde kan bety vesentlig forgiftning i området. Så da kan en henvise til andre lovreguleringer?

Takk for den. Da er det eventuelt bare å sende en stevning (opppstart av rettsprosess) til tingretten dersom forliksrådet skulle finne på å avsi en dom som jeg ikke er formøyd med. Riktig? Poenget mitt er å sette et rimelig "hardt" krav (som jeg dog mener er riktig), og så føre på noen svakere krav (med midre prioritet) overfor tingsretten. Dette gjøres for å redusere risiko for at tingretten synes at jeg tar for hard i. Er ikke dette en vanlig fremgangsmåte?

Dersom jeg fremmer krav/påstander i forliksrådet i prioritert rekkefølge og de kommer med en dom som godtar det siste, kan jeg da anke til tingsretten? ** Og kan man under behandlingen i forliksrådet - før eventuelt dom - trekke krav av lavere prioritet?

Helt enig. Skulle gjerne sett at vi bodde i et ikke-materielt orientert samfunn med borgerlønn etc 🙂 Men du svarte egentlig ikke på spørsmålet mitt: En matrikkel-enhet er vel en "selvstedning juridisk enhet" og to slike enheter blir vel ikke automatisk sammenslått selv om eieren er den samme for begge enhetene? Eksempel: Jeg forstår det slik at dersom to brødre eier hver sin tilgrensende matrikkel-enhet og samarbeider tett (slik at en kan snakke om "en driftsenhet"), så kan den ene selge seg ut uavhengig av den andre? Blir det helt anerledes om broren er kjøperen? En matrikkel-enhets juridiske status defineres mye ut fra eieren til enhvert tid?