krikkert

Ja.

BoligKJØPERforsikring er et produkt som hypotetisk sett betaler for en middelmådig advokattjeneste hvis du trenger å saksøke selger, som i stor grad er inkludert i innboforsikringen de fleste har. Boligkjøperforsikring gjelder for et konkret kjøp av en konkret bolig. BoligSELGERforsikring er et produkt som delvis forsikrer risikoen din for å måtte betale hvis det blir påvist mangler ved boligen din. Det er ikke slik at du automatisk kan snu deg rundt og peke på forrige selger - du er ansvarlig som selger overfor din kjøper, og dine reklamasjonsfrister o.l. kan være utløpt uten at din kjøpers frister er det. Mangler som har oppstått i din eiertid kan du naturligvis heller ikke henvise til noen andre.

Å ikke betale barnebidrag er straffbart, se bidragsinnkrevingsloven § 33. Foreldelsesfristen er fem år. For øvrig er det ikke straffbart å ikke betale sin gjeld. Men hvis du skylder staten masse penger i ubetalt skatt har du nærmest garantert gjort noe straffbart for å havne i den situasjonen, og det kan du naturligvis etterlyses for. Også slike forhold har en foreldelsesfrist, vanligvis et sted mellom fem og tyve år, avhengig av alvorlighetsgraden. Du kan imidlertid ikke regne med å få fornyet passet ditt - etterlysning er en passhindring som gjør at du ikke kan få utstedt pass etter passloven § 5, og grunnlag for å inndra passet ditt etter § 7. Du bør med andre ord sørge for at du kan skaffe deg et annet statsborgerskap eller andre legitimasjonsdokumenter i løpet av denne perioden.

Når det gjelder ferdsel til fots har det siden allemannsretten ble etablert vært slik at veg i innmark er likestilt med utmark (se Prop. 88 L (2010-2011) s. 39 med henvisning til rundskriv T-3/07, med unntak av veg som går gjennom gårdstun, hager, og lignende. Det er ikke relevant hvor direkte veien går til utmark. For innmarksvei kan eieren forby ferdsel "hvis ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade" etter friluftsloven § 3a tredje ledd. Det er da snakk om skade på vegen, eller skade på omkringliggende eiendom som følge av ferdselen. Bestemmelsen er primært et verktøy for å kunne begrense den merbelastningen som ble innført i 2012 da § 3a ble vedtatt, nemlig ferdsel til hest, sykkel, kjelke, og lignende. Slik jeg ser bildebeskrivelsen vil det ikke være lovlig å ilegge ferdselsforbud for ferdsel til fots.

Nei. Å "kjøpe tilbake" bilen betyr at de inngår en ny kjøpsavtale med deg, på vilkår som i kjøpsloven. Det er ingen innrømmelse av skyld eller ansvar i det, og man står nokså fritt til å forhandle nye vilkår. Heving av kjøpet vil si at du går fra kjøpsavtalen fordi de har misligholdt den. Dette er fullt ut regelstyrt - både hva som skal til for å heve og hva som skjer når kjøpet er hevet. En tilbakekjøpsavtale vil f.eks. kunne føre til at selger unngår erstatningsansvar.

Dronninggemalen har ikke vern etter Grunnloven § 5, bare en regjerende dronning, men i juridisk teori har man antatt at dronninggemalen har samme vern som kongelige prinser og prinsesser etter § 37.

"Krig" i folkerettslig forstand er det statene selv velger å kalle krig. En krigstilstand forutsetter normalt at minst én av partene erklærer krig. Dette er blant annet forutsetningen for tredje Haag-konvensjon (1907) om åpen krigføring. Egypt, Jordan, Syria, Irak, og Libanon erklærte krig mot Israel i 1948. Av disse har Egypt og Jordan sluttet fred, mens Irak, Syria, og Libanon fortsatt er i krig med Israel. Ingen av eksemplene du bruker er krig i juridisk eller folkerettslig forstand. Heller ikke USAs invasjon av Afghanistan eller Irak, eller Russlands invasjon av Ukraina, er kriger. Fordi krigsbegrepet er såpass belastet, og fordi etter at FN-pakten ble vedtatt (og aggressiv krigføring ble en folkerettslig forbrytelse) har det i praksis falt bort, så bruker man i bl.a. Geneve-konvensjonene begrepene "internasjonal væpnet konflikt" (International Armed Conflict) og "ikke-internasjonal væpnet konflikt" (Non-International Armed Conflict). For at to stater skal være i væpnet konflikt må den ene parten bruke våpenmakt, det vil si sine væpnede styrker, mot den andre. Det sier seg selv at en stat ikke kan være i væpnet konflikt med en idé. Man kan ikke være i væpnet konflikt med terrorisme eller narkotika. Israels konflikt med Palestina/Hamas er en internasjonal væpnet konflikt. Konseptet "ikke-internasjonal væpnet konflikt" er mer interessant, fordi her forutsetter man at den andre parten ikke er en stat. Artikkel 1 i andre tilleggsprotokoll til Genevekonvensjonene definerer slike konflikter som "all armed conflicts [...] which take place in the territory of a High Contracting Party between its armed forces and dissident armed forces or other organized armed groups which, under responsible command, exercise such control over a part of its territory as to enable them to carry out sustained and concerted military operations and to implement this Protocol". Det klassiske eksempelet er borgerkrig. Slike væpnede konflikter er mellom staten på den ene siden, og "dissident armed forces" (illojale deler av statens militære styrker) eller "other organized armed groups" som har kontroll over deler av statens territorium. Tyrkias konflikt med kurdiske opprørere vil kunne være en slik konflikt.

"Prinsesse" er ikke en del av navnet hennes, det er en tittel. Hun omfattes av Grunnloven § 37 fordi hun har den familietilhørigheten hun har, ikke på grunn av navn eller tittel.

Nei, ikke på den måten du tror.

Det vil delvis avhenge av hva nemnda fastsetter, men utgangspunktet er at det kun er de som er ansatt i staten per 1. mai 2024 (eller virkningstidspunktet nemnda fastsetter) som omfattes av forhandlingene. Den som er ansatt senere har allerede forhandlet sin lønn i forbindelse med ansettelsen.

Valg av møteleder er en del av konstitueringen av møtet. Det er ikke slik at forrige generalforsamling velger møteleder for neste generalforsamling - hver generalforsamling velger møteleder for den generalforsamlingen. Uten å endre vedtektene kan ikke en generalforsamling påby en senere generalforsamling å benytte en gitt møteleder. Det er heller ikke mulig å kontrollere at den som leder møtet og signerer protokollen "faktisk har møterett ihht vedtektene". Vedtektene identifiserer ikke hvem som har møterett, og det er rettslig umulig å gjøre dette. Alle aksjonærer har møterett. Hvem som er aksjonærer vil aldri fremgå av vedtektene (og Brønnøysundregisteret fører ikke aksjonærregister/aksjebøker). Alle aksjonærer har rett til å møte ved fullmektig, og denne retten kan ikke begrenses i vedtektene. Alle aksjonærer har rett til å møte med selvvalgt rådgiver. Det er ikke mulig eller lovlig å i vedtektene positivt angi en lukket gruppe identifiserbare personer som kan møte.

Det kan være det, ja.

Det er ikke slik for noen.

Digital signatur spiller ingen rolle - det er bare generalforsamlingens leder som trenger signere GF-protokollen, så alt man trenger å gjøre er "X ble valgt til å lede møtet, X ble valgt til styreleder, X signerer".

Ingenting - men man må vite det først. Det er en ekstra snubletråd, ikke en lås til inngangsdøra.

Foretaksregisterloven § 5-2 bestemmer at registrering skal nektes hvis registreringen ikke er i samsvar med vedtektene. For å redusere sjansen for at en falsk melding går gjennom bør man derfor sette opp regler om styrets sammensetning i vedtektene. Noe så enkelt som at styret skal bestå av minst to eller tre personer vil redusere sjansen betydelig - fordi i stedet for én persons identitet må man da bruke flere, og fordi man må ha lest vedtektene for å vite at styret må settes sammen slik. Jeg tviler på at man i vedtektene kan utpeke enkeltpersoner som skal sitte i styret, men man kan bestemme at personen skal ha visse egenskaper som f.eks. kjønn, familietilhørighet, tilhørighet til aksjeklasse (ett styremedlem fra A-aksjene, ett fra B-aksjene, og én styreleder) - her må man dog være obs på at dette ikke alltid er noe Foretaksregisteret kan sjekke (unntatt åpenbare forhold som kjønn). Slik systemet er lagt opp kan man ikke være 100 % sikker, fordi alt man trenger for å lure Brønnøysund er vedtektene, og vedtektene er offentlige opplysninger man får fra Brønnøysund. Men du kan redusere risikoen din ved å ikke være i målgruppen. Målgruppen her er antagelig liten bedrift med få/ingen ansatte (ingen administrasjon, ingen som følger med i fellesferien), ingen negativ kreditthistorikk (vurdert kredittsperre på firmaet?), OK regnskapsresultater (for å få lån), og viktigst er enestyre (kun én person å skifte ut).

Avfallsforskriften § 1-5 bestemmer at forhandlere skal sørge for at EE-avfall som kan inneholde personopplysninger kan oppbevares i avlåst container eller ved tilsvarende sikker lagring. Samme bestemmelse fastslår at forhandlere skal sørge for at EE-avfall kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med forhandler. Fra 20. mars 2023 er det forbudt å hente EE-avfall uten skriftlig avtale med den ansvarlige for mottaket av EE-avfall, se avfallsforskriften § 1-3a. Straff for brudd på bestemmelsen er bøter, se forurensningsloven § 79 annet ledd og avfallsforskriften § 19-7. I tillegg kan man straffes for simpelt eller alminnelig tyveri avhengig av verdien på gjenstanden. Utøvelse av allemannsretten er ikke bare straffritt, men lovlig. Poenget med bestemmelsen er informativt: utøvelse av allemannsretten kan heller ikke straffes. Straffeloven § 323 annet ledd etablerer straffrihet, mens friluftsloven og den ulovfestede allemannsretten regulerer den underliggende lovligheten.

Når straffeloven sier at en tiltalt skal bedømmes etter sin egen forståelse av situasjonen så betyr det hans egen faktiske oppfatning av hva som har skjedd, ikke hans moralske eller emosjonelle oppfatning av klanderverdigheten av hva han har gjort. En sosiopat får ikke mildere straff enn noen med en alminnelig utviklet moralsk sans. Når vi straffer noen så ønsker vi å straffe den forbryterske vilje. Vi straffer ikke (bare) det du har gjort, men det du har villet gjøre. For å dømmes for en forbrytelse må både det du har gjort (den objektive overtredelsen) og det du har villet gjøre (det subjektive forsettet) dekke den objektive beskrivelsen i straffebudet. Men hvilken rettslig karakteristikk man setter på hva som har skjedd er for det meste irrelevant. Dette kalles rettslig uvitenhet, i motsetning til faktisk uvitenhet. Grunnen til at man skiller mellom dette er fordi det ikke skal lønne seg å være uvitende om regelverket og straffelovgivningen. Så la oss si at du stjeler verdier for 3000,- kr. Hvis du er 100 % overbevist om at dette er verdier for 1000,- kr, så er det dette du skal dømmes for. Du vil da bli dømt for simpelt tyveri/naskeri hvis forholdene ellers også er slik at straffeskylden er liten. La oss ellers si at du stjeler verdier for 3000,- kr og du vet at det er 3000,- kr, men du mener at straffeskylden er liten. Retten kan si at her tar du feil, straffeskylden er ikke liten, du skal dømmes for alminnelig tyveri. Når det gjelder hvem offeret er så kommer dette tilbake til at simpelt tyveri ikke egentlig har noen beløpsgrense. Beløpsgrensen er ett element av en samlet vurdering. Stjeler du 2000,- kr fra et barn så er riktignok beløpet under beløpsgrensen, men du stjeler fra et barn, og da er ikke straffeskylden liten.

Normen det offentlige bruker etter stykkprisforskriften er at det tar ca 2 timer å forberede seg til 1 time i retten. Det kan man finne tid til i løpet av to uker.

Instruksen gjelder for "materiell og fast eiendom", og den eneste begrensningen som ligger i det er at det må være snakk om gjenstander som har en økonomisk verdi for staten. Se instruksen § 8 som bestemmer at man kan gi bort statens eiendeler når "det er besluttet av etatssjefen og det dreier seg om gjenstander av mindre verdi". Denne bestemmelsen ville man ikke hatt hvis instruksen bare gjaldt for dyre ting. Instruksen § 9 regulerer også skrap og avfall, altså ting som vanligvis har marginal økonomisk verdi for staten. Skrap og avfall kan ikke selges til ansatte i staten, instruksen § 14. Staten er ikke som andre. Grunnloven § 19 bestemmer at Kongen skal sørge for at statens eiendeler blir brukt slik Stortinget har bestemt at de skal brukes. Stortinget har (gjennom fagdepartement, fagdirektorat, osv) bevilget midler til kjøp av nettbrett, og Kongen (departementet, direktoratet, osv) skal sørge for at verdiene som ligger i nettbrettene brukes på den for staten beste måten. Det spiller ingen rolle hvilken regnskapsmessig verdi nettbrettene har, spørsmålet er hvilken faktisk verdi de har for staten.

Det er den som reiser sak som har bevisbyrden, uavhengig av hvem saken "lønner seg" for. Eiendomsrett til areal kan føre med seg byrder, som f.eks. beiteforpliktelser, vedlikeholdsplikter, servitutter, (eiendoms)skatteskyld, osv., så man kan tenke seg en sak hvor to parter begge påstår at den andre er eier - eller at den ene parten mener at den andre er eier fordi vedkommende er blitt møtt med et krav eller en byrde. Vanligvis vil man da nøye seg med å føre sak mot den som fremmer kravet eller pålegger byrden - som f.eks. Skatteetaten. Skatteretten har mange eksempler på at to parter (og gjerne også kommunen og Skatteetaten) er uenige i hvem som skal anses som eier av noe. Ofte er partene enige og staten uenig. Vi har flere saker om vannkraftverk. I Rt. 2005 s. 394 Gloppen ble for eksempel en leietaker ansett å være eier av Gloppenstasjonene for skattemessige formål. Her var partene enige, men staten var uenig. I HR-2017-1231-A hadde man en festlig liten trepartssak mellom staten, Statkraft, Sauda kommune og Aktieselskabet Saudefaldene om hvem som skulle regnes som eier av kraftverkene i Sauda.

I standard husleieforhold har man rett til å inkludere hele KPI-økningen fra forrige gang leien ble justert, ikke bare forrige år (se husleieloven § 4-2 bokstav a), og jeg kan ikke se noen grunn til at noen ville ha avtalt dårligere vilkår i uregulerte avtaler. Den avtalefestede retten til KPI-justering foreldes ikke. Når det ikke er snakk om noen etterfakturering for tidligere perioder dukker det ikke opp spesielle rettslige problemer. Det kommer ellers an på avtalen. Avtalen må enten inneholde en justeringsrett for pris eller være oppsigelig fra leverandørens side. Hvis den ikke inneholder noen av disse så kan ikke prisen justeres.

Grunnloven § 5 fastslår, i dagens ordlyd: "Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd." Bestemmelsen følges i praksis. I Borgarting lagmannsretts sak LB-2000-1791 gjaldt beiterett på gården Toverud i Lier. Ankende part nr. 43 er Hans Majestet Kongen. De ankende parter tapte saken. Kongen kunne ikke idømmes sakskostnader, men betalte frivillig sin andel av kostnadene. Monarken har også frivillig betalt fartsbøter. Kongen har ikke en plikt til å være immun, men en rett til det. Som saken viser kan Kongen saksøke - og saksøker han kan han tape saken. "Kan ikke anklages"-bestemmelsen skal heller ikke tas helt på ordet. Pressen og enhver annen kan naturligvis kritisere Kongen. Det er også bare Kongen personlig som gjelder. I en sak for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA-2018-165) mente hoffet at det ikke kunne omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser fordi Kongen ikke kunne holdes erstatningsansvarlig. Nemnda var ikke enig - kritikk av hoffet er ikke kritikk av Kongen. Bestemmelsen slik den står er imidlertid i strid med våre folkerettslige forpliktelser. ICC-vedtektene, som Norge ratifiserte i 2002, krever at statsoverhodet skal være underlagt jurisdiksjonen til ICC (Den Internasjonale Straffedomstolen). Da vi ratifiserte vedtektene uttalte regjeringen at man måtte tolke Grunnloven § 5 innskrenkende. Det er et nokså tvilsomt standpunkt. Den opprinnelige tankegangen bak bestemmelsen - som også begrunner den tidligere teksten om at Kongen er hellig - skyldes at Kongens makt ble regnet som gudegitt, og at han derfor ikke kunne holdes ansvarlig for noen andre enn Gud - men at Gud derimot kunne holde ham ansvarlig. Dette har fått konsekvenser i andre monarkier: Én av begrunnelsene til at Edward VIII abdiserte fra den britiske tronen var fordi han ikke klarte å forene signingseden og plikten til å beskytte den anglikanske kirke med at den samme kirken ikke ville tillate ham å ekte en fraskilt amerikansk kvinne. Det er også én av grunnene til at britene fortsatt har en statskirke - Elizabeth II tok signingseden på alvor og var sterkt motstander av å avvikle monarkens rolle som kirkens overhode. Utover 1800-tallet fant man andre grunner til å rasjonalisere Kongens ansvarsfrihet. Da gjaldt det kongeverdigheten. Det ble regnet som ufint om man skulle trekke statsmakten/kongemakten inn i søksmål. Domstolene utleder sin makt fra staten, og staten kan ikke saksøkes for seg selv. Derfor kan man den dag i dag i USA og Storbritannia ikke saksøke staten som sådan - man saksøker den enkelte embetsmann. Du kan saksøke presidenten, men ikke staten. I Norge kan staten saksøkes, men ikke Kongen. I Storbritannia kan hverken staten eller Kongen saksøkes, men ministrene kan saksøkes. Kongelige prinser og prinsesser har en viss immunitet etter Grunnloven § 37. Dette gjelder kun de kongelige prinser og prinsesser, de som er medlemmer av kongefamilien. Det gjelder ikke utenlandske prinser og prinsesser, og heller ikke norske prinser som ikke er en del av kongefamilien (prins var også en adelstittel frem til adelsloven 1821 avskaffet adelskapet). For å unngå at Kongen utnevner personer som ikke kan stilles for riksrett til regjeringen forbyr Grunnloven § 21 at kongelige prinser (og prinsesser) utnevnes til sivile embeter (men militære embeter kan de ha).

Som departementet skriver i proposisjonen (Prop. 99 L (2023-2024)) har dette vært diskutert i over tyve år. Men den helsemessige begrunnelsen for forslaget er svært, svært svak - Folkehelseinstituttet uttaler i sin høring om lovendringen at selv om konsekvensene for mulige barn at foreldrene er søskenbarn kan bli alvorlige, så er den absolutte risikoen for enkeltpersoner lav til moderat, og det er lite sannsynlig at belastningen vil være stor for den alminnelige folkehelsen. Det samme gjør Norsk Forening for Medisinsk Genetikk. Man forbyr tross alt ikke søskenbarn fra å få barn sammen, og man forbyr heller ikke kvinner i risikogrupper fra å bli gravide. I virkeligheten ønsker regjeringen rett og slett å forby søskenbarnekteskap. Helsemessige forhold er fikenbladet man bruker for å gjennomføre dette.

Det er ingen eksplisitt beløpsgrense for nasking (den utvikler seg med tiden), men per HR-2018-1660-A anslår man at 2000,- kr og nedover regnes som ubetydelig verdi. Straffeloven § 323 første ledd fastslår at "Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det". Hovedkriteriet er ikke verdien på gjenstanden, men hvorvidt straffskylden er liten. Når man skal vurdere hvilken verdi en gjenstand har tar man utgangspunkt i gjenstandens markedsverdi, som forutsettes å være lik utsalgspris. Hvis alle får rabatt er det den rabatterte prisen som er markedsverdi. Hvis brusen selges på tilbud til 10,- kr er det 10,- kr som er markedsverdi. Man hadde tidligere en regel i straffeloven 1902 § 42 tredje ledd om at villfarelse om en gjenstands verdi er irrelevant. Denne regelen ble opphevet i 2015 med straffeloven 2005. I dag er regelen at tiltalte skal bedømmes etter sin egen forståelse av situasjonen.