krikkert

Man kunne ikke "selv velge" om man ville støtte NRK eller ikke den gangen NRK var lisensfinansiert. Lisensplikt var knyttet til om du eide, lånte, leide, eller på annen måte innehadde fjernsynsmottaker, uavhengig av hvor mye den er i bruk og om den er i bruk til å se på NRK.

Kredinor gjør ikke en seriøs vurdering av noe som helst før kravet handler hos husadvokatene deres.

Utgangspunktet er at fotografier har en åndsverkslignende enerettsordning etter åndsverksloven § 23. Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av bildet. Du har overdratt eksemplar til arbeidsgiver. Arbeidsgiver har overdratt dette eksemplaret videre til forsikringsselskapet, som så har overlatt det til en underleverandør i sin utredning. I hvilken grad brudd på eneretten har skjedd kommer an på om arbeidsgiver har forbrutt seg mot eneretten - hvis du tok bildene i arbeidstiden i en arbeidssituasjon og det naturlig faller inn under hva du er betalt for å drive med, så kan bildene tilfalle arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan da bruke dem videre til naturlig sammenhengende formål. Brudd på eneretten sanksjoneres i praksis gjennom vederlags- og erstatningskrav etter åndsverksloven § 81. Her er det gode holdepunkter for at bruken er skjedd i god tro for forsikringsselskapet/Rekon, og da fastsettes vederlaget til "rimelig vederlag for bruk" eller "vinning oppnådd ved overtredelsen", forutsatt at det ikke er urimelig å fastsette vederlag. Dette er nok et eksempel på en situasjon hvor vederlag er urimelig å fastsette. I høyden kan du kreve stans av bruken av dine fotografier.

Dette er bilder du har tatt og sendt til forsikringsselskapet i anledning skadesaken, som forsikringsselskapet så har sendt videre til Rekon, som så har brukt dem til å utarbeide en rapport?

Jeg har aldri sagt at bruk av elsparkesykkel som ikke tilfredsstiller kravene i forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn ikke kvalifiserer til "permanent inndragning" hva nå enn det skal bety (all inndragning er permanent). Jeg har sagt at eksistensen av en elsparkesykkel som ikke tilfredsstiller kravene ikke kvalifiserer til inndragning.

I Frostating-avgjørelsen lenket til over var det et visst poeng at elsparkesykkelen ikke ville være lovlig i Norge selv om den ble plombert, og at tiltalte (fordi salgsannonsen ble fremlagt) ble informert fra selger om at elsparkesykkelen ikke var lovlig i Norge. En Eidsivating-avgjørelse om beslag (LE-2026-131220) beskriver tre av hastighetsmålingene politiet gjør: - Måling av sparkesykkelens eget speedometer på "fri", slik som i denne saken. Dette gir kun en teoretisk hastighet fordi hverken sparkesykkelens egenvekt eller førers egenvekt påvirker farten. - Måling av eget speedometer ved prøvekjøring. - Lasermåling. Nå skal det påpekes at det at en elsparkesykkel går i høyere hastighet enn tillatt gjør den ikke ulovlig, på samme måte som en moped som er trimmet ikke er ulovlig. Begge er ulovlig i bruk. En elsparkesykkel som går i høyere hastighet er registrerings- og godkjenningspliktig (se forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn § 4), akkurat som at en trimmet moped må vises for å godkjennes som lett/mellomtung/tung motorsykkel. Definisjonsmessig er en elsparkesykkel en moped eller motorsykkel (kjøretøyforskriften § 2-3) avhengig av konstruktiv hastighet. Det er vel heller tvilsomt om du får en elsparkesykkel gjennom SVVs godkjennings- og registreringsprosess, men det er et annet spørsmål enn om den etter sin art er ulovlig. Når diverse tingretter skriver at det er en "ulovlig elsparkesykkel" så sikter man til at den er ulovlig i bruk slik den er, ikke at dens eksistens er ulovlig. Eksempler på at et objekts eksistens uten videre er ulovlig er f.eks. hunder fra listen over farlige hunder i hundeforskriften § 1, og voldsprodukter etter våpenforskriften § 3-6.

Ingen.

Bruk av torrents, nzbs, mv. faller ikke under straffeloven § 203. Bestemmelsen i § 203 har alltid tatt sikte på å beskytte "live"-situasjoner. Hele poenget fra 1996 fremover er at man ønsker å straffe den rettsstridige bruk uavhengig av lovligheten av innretningen. Også på 90-tallet var det lovlig å eie en dekoder. Et piratsmartkort var ulovlig. Det var lovlig å eie en TV. Ulovligheten lå i det sekundet man installerer et piratfilter. I 2026 er det lovlig å bruke VLC. Det er ulovlig å bruke VLC for å vise en strøm noen andre har knekt krypteringen til.

Problemet virker å være at du ikke liker straffeloven. Det er et fair utgangspunkt, det, men hvorvidt du liker loven eller ikke får ingenting å si for hvordan den skal forstås. At det foregår noen dekryptering hos brukeren har ikke vært et vilkår siden straffebudet mot dette først ble innført i 1996. Litt rettshistorie: I 1991 ba en rekke rettighetsorganisasjoner Justisdepartementet om å kriminalisere bruk av piratdekodere. I høringsnotatet skriver Justisdepartementet (sitat fra Antipiratforeningen) at for en rekke mindre leverandører av kabel-TV dekodes satellittsignalet sentralt hos leverandøren men sendes ut med et støyimpuls i lokalnettet. Husholdninger som ønsker å abonnere må kjøpe et filter som installeres mellom antenneledningen og TV-utstyret. De enkleste piratdekoderne er slike filtre. På denne bakgrunn fikk vi straffeloven 1902 § 262 og endringer i § 391a om naskeri (fordi det å ha en piratdekoder til privat bruk ble ansett likestilt med nasking, det som nå heter mindre tyveri i straffeloven 2005 § 323). Straffeloven 1902 § 262 ble dermed slik: Etter ordlyden som gjaldt fra 1996 til 2001 er det helt klart at bruk av IPTV ikke bryter straffebudet, fordi IPTV ikke regnes som "fjernsyns- eller radiosignaler". I 1998 kom det et EF-direktiv om vern av tilgangskontrollerte tjenester. Dette krevde revisjon av norsk rett, fordi EF-direktivet krevde kriminalisering av det å skaffe seg tilgang til "videogrammer og fonogrammer på forespørsel samt internett-tjenester man ikke får tilgang til uten vederlag". I forarbeidene drøfter departementet at en rekke typer utstyr som brukes til piratvirksomhet er legalt utstyr i ordinært salg. Departementet understreker derfor at "kodar, kodenøklar, og passord" vil kunne være dekoderinnretninger, selv om det fysiske utstyret er lovlig utformet og har lovlig bruksområde. Etter denne revisjonen fikk vi dagens ordlyd. Det har altså ikke siden 1996 vært noe krav om at dekrypteringen skjer hos forbrukeren. Det som har vært et krav siden den gang er at man får tilgang på rettsstridig måte og dermed skaffer seg en vinning.

Jeg tror vi går i sirkler her. Forstår du ikke hvordan man bruker en PC, mobiltelefon, eller TV-boks for å se på TV-signaler?

Gratulerer, du har kommet til den samme konklusjonen som jeg kom til i tidligere innlegg. Selvsagt er det telefonen som gir deg adgang til tjenesten i kombinasjon med credentials. Med mindre du har en 5G-chip i hodet som lar deg spille av video rett til den optiske nerven din. Men da er man tilbake på § 16 og fullbyrdelsesforsett. En kundeliste alene beviser fortsatt ikke automatisk hele den kjeden. Her er det ikke bare snakk om en kundeliste, det er snakk om pengetransaksjoner over en lang, lang periode. Den aktuelle kvinnen har betalt regelmessig for en tjeneste i fire år. Det vil i praksis bli sett på som tilstrekkelig bevis ut over rimelig tvil for at hun også har brukt tjenesten minst én gang, i den forstand at det er opp til den tiltalte å komme med en rimelig motforklaring på hva som er skjedd.

Høh, jeg har alltid sett hvem som har reagert med hva på innlegg og trodde alle gjorde det. Oops. 😅

Det kalles "den sivile rettspleie", og består av forliksråd, domstoler, og namsmenn. Krever dog at du gjør noe selv.

PF er ikke en spesielt god kilde.

For akkurat dette spørsmålet blir "politiets begrensede ressurser" et litt for upresist spørsmål. Politiets ressurser er ikke fungible - du kan ikke sette en politiadvokat til etterforskning, du kan ikke sende en patruljekonstabel i retten. Når saken er ferdig etterforsket mot selger så er den i praksis ferdig etterforsket mot alle kjøperne også. "Ressurser til forelegg til IPTV-kjøpere" består i høyden av et en politifullmektig copy-paster samme foreleggstekst, skifter ut hvem det skal til, og beregner inndragningsfordelen. Kanskje en time per sak hvis du har en eksepsjonelt treg PC. Mindre vinningskriminalitet kommer derimot inn så og si uetterforsket (dette med "kjente vinningskriminelle" og "jeg har sett tyvegodset på sted X" er ikke en erstatning for etterforskning). Det vil si at du må sette etterforskningsressurser på saken - det skal gjennomføres avhør (bare der går det fort halvannen time per person som skal avhøres), åsted skal undersøkes, ransakingsordre må skaffes, og så videre. At politiet har et knapphetsproblem er riktig, men det knapphetsproblemet er ikke ensbetydende med at det er ressursmisbruk å ilegge forelegg til IPTV-kjøpere fordi det eksisterer uetterforskede småvinningssaker. Det er manko på forskjellige ressurser. Her skal det også tilføyes at det ikke er straffesakskjedens oppgave å få tilbake tyvegodset. Formålet med etterforskning er å avgjøre spørsmålet om noen skal straffes (se straffeprosessloven § 226). Å få tilbake tyvgodset er et sivilt spørsmål som i utgangspunktet bare handles i straffesaken som sivile krav etter straffeprosessloven § 3.