Hugo_Hardnuts

Det ligger jo også en slags frihet i det å mene at livet er grunnleggende meningsløst og har en slutt. Du står fritt til å finne meningen selv og valget ditt er ubetydelig mtp at det du gjør er et mikroskopisk blaff i den store sammenhengen. Selv har jeg famlet litt og vært innom en slags gudstro, men har vel måtte innse at den eksistensielle angsten håndteres bedre hvis ikke man skal deale med alle paradoksene gudstro innebærer i tillegg. For min del har det å oppleve at de gamle i familien har falt fra, gitt en slags ro. De har alle vært veldig avslappet i sin siste del av livet og på sett og vis gitt uttrykk for at de har vært mett av dage og klare for slutten. Og som du sier, vet man jo på sett og vis hva som venter og at det ikke er skremmende, for vi har jo alle erfart hvordan det er å ikke eksistere før livet startet. Apropos vise ord, synes jeg sitatet fra Interstellar er utrolig fint: "We're only here to become memories for our children."

Kanskje ikke dette skal bli - nok en - tråd om evolusjonsteorien vs. kreasjonisme...? Jeg er sterkt ateistisk selv, men skjønner godt at det å tro er et behov mange kan ha. Vi må jo alle på en eller annen måte deale med det faktum at vi en dag skal dø, og det er jo ikke bare-bare for en organisme som er rammet av det paradokset at den er skrudd sammen for å overleve og samtidig er bevisst sin egen dødelighet. Så der er jo det rasjonelle i det å tro, selv om troen i seg selv er svært irrasjonell.

Joda, men det er gjerne en fin linje mellom det å forenkle og det å overforenkle. Vi snakker jo ikke om Sverige ift. Somalia her, men om etniske grupper og kulturer over store geografiske områder i Afrika, Midtøsten og Asia. Erfaringene tilsier jo heller ikke at fjern kultur = vanskelig integrering nødvendigvis. Det er heller et inntrykk av at det er noen kvaliteter ved kulturen man kommer fra som spiller inn, kanskje særlig hvilken stilling individet har ift. familie/klan vs. storsamfunnet. Jeg kan ikke si at jeg kjenner sørøstasiatiske kulturer så godt, men det virker jo som om de generelt har mer kollektivistiske kulturer som fokuserer mer på å innordne seg etter samfunnet, hvilket kanskje gjør det lettere å tilpasse seg et nytt samfunn ift. de som har veldig klansentrerte samfunn. Mtp. at syrere, afghanere, eritreere, somaliere og irakere er de det har kommet flest av de siste årene, finner jeg det spesielt å påstå at behovet for å flykte ikke er like reelt som for de som kom på 80- og 90-tallet. Det er jo land preget av svært ødeleggende konflikter i denne perioden. Jeg har vanskelig for å tro at mennesker forlater sitt eget hjemland i stort antall uten at det er en reell nød som primært driver dem. Men da ser jeg at vi egentlig er enige i at samfunnet er mer åpent, men at belastningen er større pga. økningen i antall. Sist jeg sjekket var det vel 2,5 ganger så mange syrere som hadde kommet som antallet fra Balkan i sin tid.

Jeg tror heller ikke på noen enkle svar her, for all del. Og jeg mener heller ikke det er særlig konstruktivt å legge skylden på enkeltgrupper, men heller forsøke å forstå hva som ligger bak at det går bra med noen og ikke gjør det med andre. Og det er jo gjennom dette at det for meg fortoner seg et bilde som tilsier at man bør endre på politikken dithen at det er visse områder i verden man kan praktisere svært åpne dører for, mens det er andre hvor man i større grad må tenke at antallet man klarer å absorbere på en god måte, både for de som kommer og storsamfunnets del, er langt mer begrenset. Videre at de som kommer fra disse siste områdene må tildeles større ressurser, men også må stilles noen andre krav til mtp. bosetting, botid, forsørgerevne o.l. før man eksempelvis tildeles varig opphold og statsborgerskap. Så er jeg også åpen for at dette ikke er et fasitsvar, men noen ideer jeg lufter. Og bare sånn avslutningsvis: De somalierne jeg vokste opp med var altså utrolig fine folk, og jeg hadde vel i grunnen litt samme forholdet som deg til dem vs. de fra Balkan. Men det var jo også noe av det som gjorde det...vel, hjerteskjærende i grunn, at de ble så begrenset av familiene sine og endte opp med å "forsvinne" inn i de somaliske miljøene i Oslo.

Vel, jeg vil nå mene at man med rette kan være sterkt kritisk til mye av amerikansk utenrikspolitikk de siste tiårene også. Selv om de ikke har lagt landområder under seg, er jo politikken deres i særlig Midt-Østen et langt kapittel om overtramp og tidvis støtte til sterkt udemokratiske aktører. Imperialisme har jo tradisjonelt også benyttet seg av marionett- og vasallstater, som har vært et element i amerikansk utenrikspolitikk. I dette ligger også noe av problemet med konflikten nå, at vi i Vesten sliter litt med å argumentere for eget ståsted fordi det unektelig er et element av sannhet i "whataboutismen" man møtes med. Edit: MEN, for det første er det jo en logisk feilslutning at "two wrongs make a right". Og det er heller ikke et gyldig argument at "fordi Vesten..." i en annen del av verden, så er også Vesten skyldige i krigen i Ukraina, slik pro-russiske stemmer vil ha det til. Jeg er av de som mener at det helt klart har vært en drakamp mellom Russland og Vesten om innflytelse i Ukraina, men at dette er helt legitimt etter Folkeretten og en naturlig del av internasjonal politikk. Krigen handler om at Russland ikke har ressursene til å konkurrere med legitime virkemidler, men i stedet for å innfinne seg med dette og forsøke å inngå i et konstruktivt samspill med resten av Europa har de grepet til de illegitime virkemidlene - militærmakt. For øvrig kjenner jeg et par hardbarka sosialister og NATO-motstandere (gamle AKP'ere), og de argumenterer jo slett ikke for at USA skal rydde opp i Ukraina. Tvert i mot er holdningen deres at de mener Russlands angrep på Ukraina er et overgrep og at Ukraina er i sin fulle rett til å forsvare seg, men samtidig at det er en krig ingen andre burde blande seg inn i. Dels argumenteres det også ut fra et pasifistisk ståsted. I mine øyne er det hoderystende naivt, dels fordi det å la krigen seile sin egen sjø er ensbetydende med at Ukraina ikke kan utøve sin rett til selvforsvar i praksis, og dels fordi jeg har null tiltro til at et erobret Ukraine er "end-state" for Putins regime. All retorikk tilsier at målet hans er å gjenopprette et imperium ala Sovjet eller det russiske imperiet. Uten NATO hadde trolig ikke Baltikum vært selvstendige lenger.

Kanskje, men det er her noe av problemet jeg beskrev tidligere nok kicket inn der de legitime kritiske spørsmålene ble kuppet av de som var motstandere av all innvandring. Det var jo ikke måte på hvor skummelt disse mente at det var at vi tok i mot store mengder "muslimer" fra Bosnia og Kosovo. Realiteten var at de som kom var sekulære europeere. Men vil du da si at feks. filippinere er "vestlige" innvandrere? Det er et litt spesielt premiss å sette opp at samfunnet på 80-tallet var mer åpent for annerledeshet enn dagens. Hva legger du i dette? Jeg ville nå heller hevde at samfunnet vårt nå er langt mindre fremmedgjørende mtp. en del av den annerledesheten det innebærer å være fremmedkulturell, særlig når det kommer til momenter som hudfarge o.l., men at det vi strever veldig med og ikke har den samme toleransen for, er hvis de vi tar i mot skaper parallellsamfunn som stiller krav storsamfunnet må rette seg etter - det være seg relatert til økonomisk bistand eller tilpasninger knyttet til religiøse dogmer. Også var antallet som ankom på 80-tallet lavt ja, men jeg vil nå allikevel mene at det har en relevans fordi det kan gi en indikasjon på hvor store grupper samfunnet vårt klarer å absorbere og integrere på en god måte på tross av øyensynlig store kulturelle ulikheter*. 90-tallet stresstestet systemet vil man kunne hevde, og viser at de som kulturelt er temmelig like oss lar seg enkelt integrere selv om de ankommer i stort antall, mens de kulturelle forskjellene vanskeliggjør integrering av andre. *Her er det et forbehold, fordi man også kan tenke at de flyktningene vi da tok i mot fra Iran, Irak og Vietnam i utgangspunktet var intellektuelle med ressurser som var i opposisjon til regimene de flyktet fra, og at de sånn sett var "vestlige".

Men hvorfor tenker du det er gått så ulikt med flyktningene fra Somalia og de fra Balkan? De kom jo til Norge hovedsakelig i samme tidsrom og ble møtt med den samme integreringspolitikken, og de kom i ca. samme antall. Jeg vokste opp med flyktninger fra begge steder i en liten småby, og i begge tilfellene ble barna med på fotballaget og gikk i samme klasse som oss. Mens mens de bosniske familiene søkte bånd til norske familier, sendte ungene med på turer, lot de få ha norske kjærester osv., så var tonen en helt annen med de somaliske familiene. De fikk aldri være med hjem til oss, vil ble aldri invitert med hjem til dem, de var underlagt mye kontroll fra familien, og i alle tilfellene flyttet familiene til Oslo etter noen år og alle bånd barna i de familiene hadde til norske venner ble brutt. I et par tilfeller forsvant også barna til utlandet i lange perioder, noe jeg i ettertid nok har betydd at de ble sendt på koranskoler. Og jeg er klar over at dette er anekdotisk, men jeg tror mye av dette ligger bak hvorfor historiene om de to ulike gruppenes integrering har endt opp med å bli så annerledes. Jeg tror også du selv er inne på det når du snakker om at man søker sammen med de gruppene man føler seg mest lik; hvis man opplever seg mindre ulik kulturen man kommer til i utgangspunktet, blir det jo da også enklere å la seg integrere. Bosnierne i Norge har da heller ikke manglet landsmenn å søke seg til, men forskjellen er i det store og det hele at de heller har søkt bånd til andre nordmenn. Jeg tror altså ganske sterkt at store kulturelle forskjeller er det som er den viktigste faktoren i hvorvidt integrering blir vellykket eller ei, i hvert fall når det er snakk om å ta inn større grupper mennesker og ikke bare et fåtall individer. Edit: Og jeg tenker for øvrig også at "ikke-vestlig" er et svært lite treffende begrep. Eksempelvis har integreringen av iranerne som kom på 80-tallet og de vietnamesiske båtflyktningene vært svært vellykket.

Mnja, jeg mener nå man ganske tydelig kan se et amerikansk engasjement også for de andre delene av Europa, og at det også har vært en sterk interesse fra amerikansk hold for å innlemme de tidligere østblokklandene i det transatlantiske samarbeidet. Man så det særlig da mange av disse landene gikk over fra planøkonomi til markedsøkonomi, at USA var sterkt inne som pådriver for støtte fra IMF i denne prosessen. De har også vært motoren i NATO for innlemmelse av disse landene der, og har vært inne med støtte til opposisjonspartier og demokratibevegelser i flere land. Videre engasjerte også USA seg sterkt i Balkan-krigene for å få avsluttet disse, og satte jo som kjent makt bak kravene i krigene i både Bosnia og Kosovo. Uttalt handlet jo dette om humanitære hensyn, men vel så viktig for amerikanerne var det å stabilisere Europa ettersom man anså at en langvarig krig basert på etniske delelinjer hadde potensiale for å spre seg. I tillegg skapte krigen også turbulens i resten av Europa, basert på gamle religiøse delelinjer der ulike land ga støtte til de ulike partene, hvilket også forkludret forhandlingsprosessene. Oppsummert mener jeg altså at det er gode grunner til å si at USA har involvert seg sterkt i hele Europa, og at det ikke nødvendigvis har handlet om at andre har forsøkt å involvere dem. Enig i at det sikkerhetspolitiske sparket bak har vært vel fortjent, og er også enig i at realiteten er at Europa må - og bær - stå langt mer på egne ben. Men jeg mener jo at det samtidig kan stilles store moralske spørsmålstegn ved Trumps politikk ovenfor Ukraina, og ikke er noe som man stilltiende bare må godta. Dels fordi det er åpenlyst for alle som har et moralsk kompass at hans behandling av Ukraina står til stryk mtp. hvor tydelig det er i denne konflikten hvem som er aggressoren, samt at det er urovekkende hvor mye Trump - som besitter den mektigste posisjonen i verden - åpenbart beundrer diktatorer. Men også dels fordi USA ut fra egeninteresse har understøttet prosessene som har ledet til dette oppgjøret mellom det totalitære Russland og de vestlige demokratiene vi nå ser i Ukraina, og også har egeninteresse i at Putin stoppes. Dette er det også store krefter i USA som er klar over og ønsker, og det er derfor viktig at disse ikke glemmes i all støyen Trump skaper.

Spørs hva du legger i "fordi de er fra Balkan"? Det er sammensatt, mener jeg, og antallet kan være en faktor ja. Samtidig er det ikke nødvendigvis en sammenheng, hvis en ser på tallene. Antallet ikke-vestlige innvandrere er langt høyere enn de fra Ukraina og Balkan ja, men "ikke-vestlig" er da heller ikke én gruppe. Det er mer presist å se på de ulike grupperingene, i den grad det lar seg gjøre mtp. registreringen. Syrerne utgjør vel det største antallet ikke-vestlige, og der har ikke integreringen gått sånn veldig godt så langt, selv om de som hadde høy utdanning fra før generelt har klart seg vesentlig bedre enn de øvrige. Her kunne man jo tenkt at antallet spilte inn. Samtidig har man sett en tendens til at særlig somaliere faller igjennom i Norge og vel regnes som de på gruppenivå som er dårligst integrert, eller i hvert fall blant de dårligst integrerte. Her ser man at de i antall ligger omtrent på linje med antallet som innvandret fra Balkan (Bosnia + Kosovo), som da altså befinner seg i motsatt ende av skalaen (arbeidsinnvandring er da holdt utenfor). Ut fra det mener jeg at det er andre forhold enn antallet som trolig veier tyngst på gruppenivå, og skal jeg gjette vil jeg tro det handler mer om kultur, særlig familie- og samfunnsstrukturer.

Historiske data gir ingen garanti for hva vi kan forvente i fremtiden, men jeg tror sannsynligheten er høy for at de vil la seg integrere ganske lett basert på erfaringene med flyktningene fra Balkan. Innvandringen fra Balkan er et regnskap som gikk i pluss for vår del.

Aha, da mente du noe annet enn jeg forstod det som. Fin avklaring Det er ikke noen automatikk/nobrainer at fordi politikken ikke støtter konservativ høyrepolitikk, så er den et prosjekt for å sikre sosialistisk makt. Det kan like gjerne være et - velmenende, men feilslått - filantropisk prosjekt. Jeg mener at det ikke akkurat skaper et godt debattklima å tillegge meningsmotstandere intensjoner uten å ha prøvd å utforske hva de faktisk består i. Nei, da leser du meg ikke riktig. Jeg mener ikke han alene er årsaken til den manglende debatten, ref. det jeg skrev om berøringsangst. Men jeg mener at han har vært medvirkende fordi han har fremmet et veldig unyansert syn på saken. Mens venstresiden kan beskyldes for glorifisering av innvandring, kan FrP beskyldes for demonisering av innvandring. Det budskapet Carl I. Hagen fremmet på 90-tallet, bar preg av skremselspropaganda og stod seg dårlig i møte med hvordan det faktisk gikk med flyktningene fra Balkan som utgjorde datidens store masse med innvandrere. Det stryket det unyanserte budskapet til venstresiden, hvilket gjorde det ytterligere vanskelig å løfte de kritiske spørsmålene vi burde stilt.

Å mene at noe noen skriver er en konspirasjonsteori, er da ikke en konspirasjonsteori i seg selv? Derimot vil jeg si at det er en konspirasjonsteori å hevde at "masseinnvandring er en del av det prosjektet som skal sikre sosialistisk makt" når dette ikke underbygges videre. Jeg er enig i at innvandringsdebatten har vært preget av altfor stor grad av berøringsangst generelt. Det har ført til at de moderate stemmene ikke har sluppet til. Du deler dette opp i venstre og høyre, og slenger innpå noe om en usynlig sentrumsbolk, og det stemmer nok. Utfordringen er at den innvandringspolititikken Høyre har stått for nok i retrospekt hadde vært den mest fornuftige, der de har vektlagt arbeidslivets behov stor vekt og at innvandringen forutsetter at de som kommer har kvalifikasjoner man har behov for i næringslivet. Venstresiden har vært altfor liberale ja, men motsatt har også høyresiden (FrP) fremmet en altfor restriktiv politikk der de har villet ekskludere grupper med innvandrere som man i retrospekt ser at faktisk har bidratt positivt til samfunnet. Jeg vil mene at FrP med Carl I. Hagen ved roret, var medvirkende til å legge lokk på den debatten vi burde hatt med deres skremselspropaganda knyttet til innvandringen fra Balkan på 90-tallet.

Mnja, det spørs nok litt på hvilke amerikanere man spør. Trump-administrasjonen har jo kjørt en mer isolasjonistisk linje, og det er sånn sett naturlig at de vil involvere seg mindre. Men man må også huske at dette er et brudd med den utenrikspolitikken USA har ført i nærmere 100 år. Den politikken kan man jo mene mye om, men noe av kjernen i deres tilnærming til Europa etter 2.vk. har vært at et politisk og økonomisk stabilt Europa er i deres egen interesse fordi det utgjør en ekstremt viktig handelspartner for USA. Ut fra dette har USA også vært en pådriver for demokratiseringsprosessene i Øst-Europa, og dette er et element i bakteppet for krigen i Ukraina. For et USA som anser å ha en lederrolle i NATO og som vektlegger et transatlantisk økonomisk samarbeid, er altså i høyeste grad krigen i Ukraina deres krig. Edit: I tillegg er det vel estimert at 90% av den amerikanske støtten til Ukraina forblir i USA og bidrar til å stimulere økonomien der, samt at det også er beskrevet fra flere at støtten er langt mindre enn de opplyste summene, eksempelvis fordi man ikke benytter markedsverdi* på mange av de våpnene man har donert. *Til deres forsvar, er det tilnærmet umulig å beregne markedsverdi på dette.

Excel er ikke så mye jobb, kun en "engangsinvestering" for å lage regnearket. Tipper du kan få ChatGPT til å lage det for deg.

Problemet er at dette på sett og vis allerede er prøvd, og er etter min mening noe av grobunnen for det Russland vi ser i dag. Da Sovjetunionen kollapset og Russland gikk over til markedsøkonomi, forhold Vesten seg passive og lot landet seile sin egen sjø. Med et svakt statsapparat, krisepreget økonomi og en enorm korrupsjon, ble resultatet et kleptokrati som igjen la grunnlag for oligarkiet, som igjen la grunnlaget for Putins totalitarisme. I den grad jeg mener Vesten bør tillegges noen skyld i den nåværende konflikten, mener jeg ansvarsunndragelsen man bedrev på 90-tallet er noe av det som kan pekes på. Dels lot man også vestlige banker understøtte den negative utviklingen i landet ved å tilby tjenester til oligarkene. Ved en ev. ny russisk kollaps, må Vesten altså kjenne sin besøkelsestid og ikke la historien gjenta seg. Historien om Polen er nok noe man bør se til, der de gjennomgikk den samme omveltningen, men med et helt annet utfall. Farene ved å tenke at man skal "erobre" Russland økonomisk, er hvis dette skaper et samfunn der befolkningen ikke får noen opplevd bedring i levestandarden. Skal man lykkes i å få Russland over på et annet spor, avhenger det av at man skaper en opplevelse blant den jevne russer at et demokratisk samfunn gir stabilitet og god levestandard.

Den billigste løsningen er å bruke en kalenderapp eller Excel. Det finnes også spesialiserte løsninger som TalentGuard, Expiration Reminder o.l., men disse koster penger. Dersom det er mange sertifiseringer man skal holde styr på, og der man med fordel bør ha et system som flere kan gå inn og sjekke uten å være avhengig av tilgangen til én ansatt, kan jo fort det lønne seg. Men det fordrer jo at arbeidsgiver er interessert i å betale for noe slikt...samt reglene for anskaffelse av slike tjenester der du jobber.

Det kan jo godt være, men jeg har tenkt at det handler mer om oppfattet styrke/makt. Narsissisten avskyr svakhet. Den teoretiske modellen er at man projiserer ens egen sårbarhet - som vi jo alle har - over på andre fordi man i oppveksten læres opp til at sårbarhet er en svakhet, og derigjennom ikke utvikler et indre system som klarer å bære dette selv. Men det skaper også en verden der du selv er skyldig dersom du blir utsatt for et overgrep, fordi det er din egen svakhet som tillater dette. For Trump blir dermed den angrepne den man ikke kan sympatisere med, fordi det å bli angrepet handler om at du er svak. Og på samme måte blir den uangripelige den man beundrer, fordi man da ikke besitter sårbarhet, ref. Trumps klare tendens til å trekkes mot det totalitære og avsky for demokratiet.

Jeg tror Trump har gjort det til sitt store prosjekt å få Fredsprisen; Han skal toppe Obama, som han bærer et dypt nag til fordi Obama satte Trump i forlegenhet offentlig. Dette var relatert til saken der det ble stilt spørsmålstegn ved om Obama ble født i USA, og det var vel under en tale ved en tilstelning der Trump var til stede, Obama spøkte med dette. Man kan vel i grunnen spekulere i om dette var det utløsende for at Trump i det hele tatt gikk inn for å bli president. I mine øyne er mannen en rablende narsissist. Det er beundring han først og fremst søker, og da følger han - tidvis svært impulsivt - den retningen han forventer at vil gi han denne anerkjennelsen. I tillegg bærer han ekstremt nag over opplevde krenkelser. Obama er nevnt, men han går jo også målrettet mot alle andre som også har gitt han motstand. Det er ganske beskrivende hvilken tone som hersker mellom han og de som har forlatt administrasjonen hans. Narsissister brenner broer med alle som ikke danser etter deres pipe.

Det er en kjensgjerning at når man gjør undersøkelser på traumelidelser (og helseproblemer generelt) ser man høyere forekomst hos personer med lav sosioøkonomisk status. Det betyr jo ikke at det er automatikk i at du ikke kan bli psykisk syk dersom du er rik eller automatisk blir det hvis du er fattig, men det sier noe om statistisk risiko. Da kan man jo tenke sitt om de landene som tradisjonelt henter soldatene sine primært fra de fattige delene av befolkningen, og særlig når de i tillegg har dårlige systemer for å følge opp soldatene etter krigene...og gjerne sender ut folk i krig oftere enn andre land. De norske veteranundersøkelsene viser at våre veteraner generelt har en god mental helse på linje med resten av befolkningen, og her er mer spørsmålet om den egentlig kunne vært bedre enn gjennomsnittet ettersom vi selekterer soldatene i langt større grad enn feks. USA. Men poenget mitt var altså ikke å nedtone at det er viktig å snakke om mental helse, men å formidle at god mental helse faktisk er normalen hos mennesker, også hos mennesker som utsettes for horrible hendelser. Så kan man nok heller argumentere for at noe av det som gjør at disse menneskene opprettholder en god mental helse på tross av disse opplevelsene, er at de har en indre struktur som gjør de i stand til å håndtere det de opplever, noe som inkluderer evnen til å søke støtte fra andre. Åpenhet i samfunnet mener jeg er viktig i denne sammenhengen. Men jeg er også en forkjemper for å ikke å sette et sykdomstempel på alt som handler om opplevd psykisk smerte, fordi psykisk smerte også er en normal del av det å være menneske.

Det er noen grunnleggende feil i helseforetaksmodellen. Når man skal drive helsehjelp basert på insentiver, så gjør man mer av det man får penger for og mindre av det man ikke får penger for. Det er dessverre ikke fagfolk som har sittet og funnet på hvilke "aktiviteter" som skal belønnes eller ikke, noe som gir mange rare utslag. Videre får man et helt økosystem rundt det å rapportere, som både krever ressurser på administrasjonsnivå og fra behandlerne. Det var vel en del år siden at man så at andelen merkantilt personale i helseforetakene var økt på tross av at mer av oppgavene var overført fra helsesekretærene og over på behandlerne. Årsaken: de merkantile var satt til telling og rapportering etter innføringen av NPM.

Hvis det er sko med membran (Goretex), høres det ut som det er gått hull på den. Hvis ikke, tipper jeg limet mellom sålen og skoen har gitt etter. Ville kontaktet forhandler og forklart problemet. Sko av den typen bør holde mer enn to sesonger er nå min mening, selvfølgelig avhengig av hvor hardt de brukes.

Hvor er det de er begynt å ta inn vann? Hvis det ikke er noe strukturelt som er gått i stykker (membran, sømmer som har åpnet seg), så vil jeg tro det er noe som kan løses med pleie. Uten at du skriver mer spesifikt hva du har smurt med, så kan det være lurt å ta en runde med mer "tyngre" voksbasert smøring innimellom, og særlig ha fokus på sømmer og skjøter i læret. Hvis det er sømmer, membran e.l. som er årsaken, vil jeg mene at skoene burde holdt lengre. Noe annet: Noen som har tips til skoblokkere som funker i høye sko/støvler? Har et par feltstøvler jeg gjerne skulle ha hatt litt mer rom rundt tærne/forfoten i

Nei, det er jo i og for seg riktig at det enkelte individet forhindres fra å begå nye lovbrudd. Så kommer innvendingen, i tillegg til det du skriver, at det også vil bli ekstremt dyrt. Det koster ca 700.000 i året å ha en person i fengsel på lav sikkerhet. Så kommer i tillegg ressursene man vil måtte sette inn på å etterforske og straffeforfølge alle disse selgerne.

For det første kan jeg ikke annet enn å registrere at du glatt hopper over å kommentere de innvendingene jeg kommer med, og det du skriver her er jo sirkelargumentasjon av bibelske proporsjoner. Jeg spør deg hvorfor du mener straff vil virke på tross av alt det jeg skriver, og svaret ditt er altså at det virker fordi det virker...? For det andre er det du skriver en overforenkling (ev. utdatert forståelse) av formålet med straff som det ikke er noe særlig forskningsbasert holdepunkt for, og som er noe av grunnen til at man i kriminalomsorgen i Norge i liten grad nøyer seg med å bare låse mennesker inne når de må inn å sone. Ja, det er elementer i straff som antas å virke preventivt, både på individ og samfunn, men forskningen viser liten sammenheng mellom størrelse på straff og frekvens av lovbrudd. I de tilfellene man antar at man ser en sterkest sammenheng mellom straff og lovbrudd, ser effekten primært ut til å skapes ved effektiv straffeprosessering (altså kort tid mellom lovbrudd og straff), ikke størrelse på straffen. Men også her er det omdiskutert hvilken effekt det har, siden kriminalitetsforekomsten ser ut til å påvirkes langt mer av andre faktorer (særlig fattigdom). Heri ligger det også at man ser at de allmennpreventive virkningene er de som det er mest evidens for; gjennomsnittsbefolkningen avstår generelt fra lovbrudd, særlig når de anser sannsynligheten for å bli tatt for lovbruddet som høy. Personer som allerede opplever å være på siden av samfunnet, påvirkes i liten grad av denne effekten. I sammenhengen vi her snakker om er jo særlig dette interessant, siden gjennomsnittsbefolkningen allerede i ekstrem liten grad befatter seg med salg av rusmidler. I Norge vektlegger man da også følgelig rehabilitering i straffesystemet tungt. Straff skal ikke kun være preventivt i den forståelsen at man skal forhindre folk fra å begå lovbrudd i utgangspunktet, men at de som faktisk begår lovbrudd skal få hjelp slik at nye lovbrudd forebygges. Det innebærer bla. tilbud om utdanning, arbeidstrening og helsehjelp. Generelt ser tallene i Norge gode ut kontra land der rehabilitering vektlegges lavere, der færre begår nye lovbrudd her i landet. Dette er også et element som du argumenterer for å fjerne i tilfellene der folk dømmes for salg av illegale rusmidler. Og i mangelen på noe håndfast å forankre argumentasjonen din i, hopper du altså heller over til ad hominem. Sjarmerende.

Nei, det ble henvist til besittelse i den hensikt å selge. Og det blir jo uansett et paradoks i din egen argumentasjon, fordi du på den ene siden sier at du mener strengere straffer vil gjøre at ingen vil risikere å selge, samtidig som du mener at det kun skal være direkte bevis for salg som skal kunne få noen dømt. Ergo klapper logikken i argumentet ditt sammen, fordi du: 1. ikke forklarer hvorfor strenge straffer i feks. Iran ikke fører til at folk slutter å distribuere rusmidler der, og 2. ikke forklarer hvorfor folk skal slutte å selge i Norge, selv om den reelle risikoen for å bli tatt vil være ekstremt mye lavere enn i feks. Iran siden du setter krav til en bevisførsel som vil være ekstrem streng.