Hugo_Hardnuts

Det blir fort det når man ikke klarer å forstå sammenhengen mellom setninger skrevet etter hverandre i samme avsnitt, noe du tydeligvis gjør basert på hva du har klippet bort.

Hvordan er det relevant?

Begrunnelsen fremgår av innlegget, så jeg foreslår at du leser det på nytt. Oppsummert kan man ikke avvise eksistensen av guder generelt fordi dette ikke er motbevist, men den bibelske guden synes så selvmotsigende fremstilt at det ikke er logisk at denne skal eksistere.

Du ser ikke forskjellen i å innta et ståsted der man avviser generelt at guder kan eksistere, og det å bare stille seg avvisende til at Bibelens gud eksisterer?

Det er ikke sort-hvitt det her. Ser man på konfliktens historie, har begge sider drevet med vilkårlige angrep siden dens begynnelse. Innledningsvis var det da også en konflikt hvor sivile slåss mot hverandre, som gradvis organiserte og bevæpnet seg, og etter hvert ble til de militære grupperingene vi ser i dag. I så måte finner du en salig blanding av angrep fra sivile mot sivile, sivile mot militære, militære mot militære, og militære mot sivile på begge sider.

Vel, det bunner ned i at troende ofte går fra "vi vet ikke..." til "svaret er Gud". Så baserer man dette på noe man påstår er bevis - gjerne enten Bibelens innhold eller vitnesbyrd - men som ikke er bevis i ordets rette forstand. Det hadde nok i større grad vært en ikke-diskusjon dersom man heller forholdt seg til en ordlyd ala "jeg velger å tro" fremfor "bevisene er". I den grad jeg må forholde meg til spørsmålet om det eksisterer en gud eller ikke, er jo svaret mitt at "jeg vet ikke, men fordi jeg ikke har sett noe som indikerer at det eksisterer en gud, velger jeg å tro at det ikke gjør det." Jeg vet ikke dette all den gang eksistensen av guddommer ikke er motbevist, men velger å tro det.

Men hva er poenget med en nasjonalstats eksistens hvis den kaster alle de verdiene som skiller den fra fienden på båten i kampen for å overleve? Så er ikke dette sort-hvitt. Eksempelvis bør man sterkt revurdere en del av de konvensjonene et fåtall av verdens land har signert og selvpålagte begrensninger vi har innført, slik som minekonvensjonen. Men jeg er veldig skeptisk til at man skal gå inn på et spor der man bryter med det som regnes som sedvane innen internasjonal rett. Da underbygger vi den verdensordenen Russland forsøker å etablere.

Faen ta en del taxisjåfører altså! Når du ligger bak en syklist i et lyskryss, må du da for faen skjønne at den syklisten fortsatt er der når du vrenger over til høyre for å parkere i sykkelfeltet(!) på andre siden av lyskrysset.

@The Avatar Gode poenger, og som du selv skriver, tror jeg det er mye å hente på særlig det siste. Min personlige erfaring, både fra egen skolegang og med barn senere, er at rådgivningen i ungdomsskolen er mangelfull. Det er et inntrykk - satt på spissen - av at studiespesialisering anses som default med mindre du er gutt med et snitt under 3. Faller du ikke inn i den kategorien, eller allerede har bestemt deg for yrkesfag på egenhånd, blir du knapt nok spurt. Jeg lurer på om det henger sammen med at akademiske utdannelser fortsatt anses som "finere", noe som jo er fullstendig tullete (hilsen en akademiker). Fra VGS sitter jeg med en opplevelse av at det knapt er fokus på rådgivning i det hele tatt, utover noen (en?) yrkesmesser o.l. Men med fare for å høres like gammel ut som jeg er: Kan problemet også ha noe med forventninger om bosted og FOMO å gjøre? Det er jo en generell trend med fraflytting fra distriktene, og inntrykket mitt (som jo kan være feil) er at nåtidens ungdom/unge voksne stresser mye med å "optimalisere" livet der det skal fylles med ekstremt mye innhold og vellykkethet, noe som inkluderer å bo et sted med masse folk, tilbud og kulturliv. Realiteten er vel heller at man hadde fått med seg langt mer minner i bagasjen hvis man tillot seg å bruke noen år rundt i landet før man etablerer seg. Personlig angrer jeg i hvert fall litt på at jeg ikke tok noen år i Nord-Norge da jeg var nyutdannet.

Enig i det, som jo også er et argument for at støtten må fortsette; Hvis vi mener at en verden som følger demokratiske spilleregler er viktig, bidrar vår støtte til Ukraina til at disse verdiene også har større sjanse for å overleve der. Jeg tenker vel heller at vi må legge press på våre ledere til å utnytte det handlingsrommet de faktisk har innenfor de internasjonale spillereglene. Det er fortsatt fullt forenlig med å handle raskt.

Ja, jeg er veldig klar over at det er enkelt for meg å si som sitter i et fredelig land. Men jeg er ikke enig i at alt faller bort. Det er jo nettopp dette man ser i Ukraina; På tross av at de lever under en eksistensiell trussel opprettholdes langt på vei verdisettet. Russiske krigsfanger behandles humant. Ja, det er dokumentert enkelte overgrep, men det er isolerte hendelser og ikke systematisk slik man ser på russisk side. De demokratiske institusjonene opprettholdes, sist eksemplifisert ved korrupsjonsskandalene som nå rulles opp. Det er selvsagt problematisk at slikt forekommer i Ukraina, men det er samtidig bemerkelsesverdig at korrupsjonsarbeidet i landet er styrket parallelt med at landet er under angrep. Og Ukraina fortsetter å avstå fra å angripe sivile mål i Russland, på tross av at de daglig opplever at russiske angrep går målrettet etter sivile.

Jeg må si jeg er enig med @TheKims her. Noe av det som gjør samfunnet vårt verdt å forsvare, er at vi opprettholder levesettet og verdiene våre, selv i møte med en motpart som ikke deler disse med oss. Selv om fienden vår torturerer krigsfanger, angrep på sivile og ikke tar hensyn til internasjonal rett, henfaller ikke vi til disse handlingene. Det er rett og slett det som gjør oss bedre enn dem.

Hvor mange ganger tror du ikke jeg har hørt den påstanden tidligere? Og hvor mange ganger tror du ikke den diskusjonen har munnet ut i at de som har fremmet påstanden ikke klarer å legge frem noe som underbygger den? For all del, det kan være du faktisk er den første i historien som besitter bevisene, men jeg venter ikke akkurat i bunnløs spenning for å si det sånn...

Jeg trenger ikke argumentere meg bort fra noe som helst så lenge du ikke har mer å by på en sirkulære argumenter.

1. Det er ikke noe grunnlag for å påstå at Bibelens innhold er sannhet, det er en tro. Derfor betegnes det også som en religion, ikke en vitenskapelig teori. 2. Om vi forutsetter at Bibelens innhold stemmer (hvilket det, igjen, ikke er holdepunkter for), bryter min moral grundig med den kristne gudens moral på mange, viktige områder. Jeg har derfor ikke noe ønske om å tilbringe evigheten sammen med denne guden din. 3. Jeg har ikke noe ønske om å leve evig i utgangspunktet. Jeg lever veldig fint med at min eksistens er tidsavgrenset.

Nå er jeg hundeeier, men dette gjelder også for kattefôr: Du finner flere produsenter (Royal Canine feks) og butikker (Musti bla) som gir smaksgaranti, dvs. du får pengene tilbake hvis kreket ikke liker maten.

Etter å ha sett den dokumentaren, skjønner jeg ikke helt hva vi skal la oss inspirere av.

Alle menn tenker som kjent på Romerriket daglig og undertegnede er intet unntak. I den forbindelse hører jeg mye på podcasteren Mike Duncan, som i 2017 ga ut en bok - The storm before the storm - som tar for seg den romerske republikken før denne kollapset. Jeg har ikke lest boken, men har hørt en del på hans betraktninger om hvordan USA kan sies å følge i den romerske republikkens fotspor. Det sentrale her er (NB! fritt etter hukommelsen): - Iboende svakheter ved maktinstitusjonene i samfunnet og lav evne til å tilpasse disse i takt med utviklingen/motstand mot reform. De politiske institusjonene i den romerske republikken ble etablert da Roma fortsatt var en bystat og evnet i liten grad å tilpasse seg den enorme utviklingen som skjedde gjennom periodene med ekspansjon, både når det kom til størrelse på staten og de økonomiske endringene som ekspansjonen innebar. Tilsvarende har det amerikanske politiske apparatet hatt vansker med å tilpasse seg en stadig større og mer kompleks økonomi. - Ettervirkningene av seieren over Kartago og etableringen av det romerske hegemoniet i Middelhavsregionen, som sammenlignes med det amerikanske hegemoniet etter Sovjetunionens kollaps og avslutningen av den kalde krigen. Bortfallet av en sterk, ytre trussel og hegemoniet man levde under førte til et mer egosentrert fokus hos eliten i samfunnet, med fokus først og fremst å styrke egen posisjon, på bekostning av maktfordeling og bevaring av samfunnets institusjoner. Med økende makt samlet hos enkeltpersoner og -familier, kunne disse utfordre de politiske normene og institusjonene da staten ikke lenger hadde monopol på maktutøvelse. Politisk vold ble mer utbredt. Maktpersoner kunne da også utnytte institusjonene for egen vinning fremfor deres tiltenkte funksjon. Det høres jo kjent ut, og da sikter jeg ikke kun til Trump. - En stadig økende skeivfordeling av økonomiske midler. Erobringen og plyndringen av Kartago gjorde en liten håndfull romerske familier ekstremt(!) rike, og dere rikdom bare fortsatte å vokse da Roma ble det sentrale handelsknutepunktet i regionen. Rikdommen førte til at de kunne kjøpe opp store landområder, gjerne fra frie bønder som ikke klarte å opprettholde gårdsdriften fordi de tjenestegjorde som soldater utenlands over flere år. Dette førte igjen til at de som satt på store landområder kunne bygge opp private, militære styrker som var lojale mot dem personlig fremfor staten, pga. et system der fullført tjeneste ble belønnet med eiendom. Sivilt så man også oppblomstring i "patronasje", der rike mennesker kjøpte seg innflytelse og stemmer. I USA ser økende økonomiske forskjeller ut til å skape noe av den samme effekten, ved en polarisering i samfunnet der mange søker seg mot og er lojale til maktpersoner fremfor staten. Stormingen av Kongressen kan ses som et uttrykk for dette, der Trumps tilhengere utviste lojalitet mot ham fremfor statens institusjoner.

Ja, det er en skjevhet i maktforholdet Israel vs. Palestina ja, men den er bare en del av den større, historiske konflikten i regionen. Vi snakker om et fiendebilde bygget opp over generasjoner, og da bæres også tidligere generasjoners erfaringer over til nåtiden. For israelernes del inkluderer disse at de bærer et kulturelt minne om å ha blitt forsøkt utryddet som folk (og det har skjedd flere ganger i historien, ikke kun under nazistene) og har vært i eksistensielle kriger med sine naboland i flere omganger. Jeg tror heller ikke man skal underslå hva det gjør med befolkningen å leve under en konstant terrortrussel, samme hvor dominerende de er rent militært. Det er selvsagt ingen unnskyldning for overgrep, men det forklarer hvordan en befolkning utvikler et fiendebilde som gjør overgrep - som fra utsiden kan virke uforståelige - mulig.

Artig spørsmål. Sympati har vel kanskje ingen direkte verdi i seg selv utover et følelsesmessig plan. Det kan gi en følelse av trygghet å vite at andre sympatiserer med deg, og motsatt utrygghet hvis man vet at de ikke gjør det. Men sekundært vil jo sympati ha en verdi i form av at det kan utløse støtte fra andre, her i form av økonomisk, militær eller diplomatisk støtte. Og motsatt vil manglende sympati kunne utløse sanksjoner eller støtte til motparten.

Mmm, i den grad ateister er en homogen gruppe, er vel ikke det vårt poeng. Poenget er primært at vi er uenige i at det religiøse mener er "sannheten" har noe som helst holdepunkt for å kunne kalles sannhet.

Uten å ha satt meg inn i de spesifikke eksemplene du nevner, vil jeg mene at vi ser godt hva det gjør med mennesker - på begge sider - å leve under konstant trussel og av-og-på krigføring over generasjoner. Noe av det første som skjer i en konflikt, er at fienden dehumaniseres. Det gikk feks. ikke lang tid før russere ble til "orker" i Ukraina. Så kan man se for seg hva som skjer når dette er noe som opprettholdes over generasjoner.

Hellestveit, Dahl og Cooper skrev noen innlegg i Aftenposten for noe tid tilbake som var oppklarende for min del. Det oppsummeres ganske godt i følgende: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/lwlJJ3/spoersmaalet-om-folkemord-paa-palestinerne-er-rettslig-sett-mer-komplisert-enn-foersteinntrykket-tilsier Det er mao. vanskelig fra et juridisk ståsted å bedømme hvorvidt det er snakk om et folkemord fordi man mangler presidents.

Tja, en gransking som inneholdt flere elementer, hvorav de måtte rette på noe (arbeidsvilkår) og ble frifunnet for andre (økonomisk rot). Allikevel er de også blitt kritisert for påstandene de fremmer om effekten av behandlingen de bedriver da det ikke er blitt fremlagt noen dokumentasjon på dette, uten at det har skjedd i rammen av noen granskning. Hvorvidt man vil si at det er graverende eller ei, blir opptil den enkelte. Personlig synes jeg det i det minste er uredelig. Og jeg sa vel ganske tydelig at jeg anerkjenner at jobben de gjør kan være nyttig for en del. Men jeg har også litt kjennskap til pinsebevegelsen gjennom folk som har brutt med den, og den har definitivt også sine skyggesider.

Hva som skjer, eller kan skje i praksis, klarer ikke jeg å gi noe godt svar på, utover at det generelt er en dårlig idé å fastholde en rett lovverket sier at man ikke har. Jeg tipper man risikerer å pådra seg et erstatningskrav og at begravelsesbyrået kan kansellere hele avtalen dersom de får kjennskap til tingenes tilstand. Men kanskje @krikkert eller @Herr Brun kan gi et bedre svar? Mtp. varer og tjenester som allerede er bestilt, men ikke levert, skal man få dette refundert. Men butikken/leverandøren kan kreve rimelig erstatning for arbeid som allerede er utført, kostnader som ikke kan avbestilles og tapt fortjeneste. Herunder ligger det at jo nærmere leveringstidspunktet (altså begravelsen) man avbestiller, dess høyere vil en rimelig erstatningssum generelt være. Dødsfall er jo trist nok i utgangspunktet, og det gjør det jo ikke noe bedre når sånne ting kommer i tillegg. Jeg håper for deres del at det kommer til en enighet med den som er blitt tildelt ansvaret.