Hugo_Hardnuts

Har et par vinterstøvler fra Panama Jack som ser ganske like ut. Lever på 3 året nå og ser fortsatt helt nye ut (smører de regelmessig med lærfett). Eneste jeg har å utsette på de, er at de nesten er i overkant varme under vinterværet som typisk er her jeg bor. De er nok best for mine føtter i temperaturer under -5°C, og ikke sånn rundt 0 som det er store deler av vinteren. Edit: Glasgow Igloo heter modellen

Det er en generell tendens, at dess mer opplyst et samfunn er, dess færre betegner seg som troende. Men så er det også slik at ingen vitenskap i verden gir noe svar på "hvorfor", kun "hvordan". Dermed dekker ikke vitenskapen behovet vi alle har for å etablere en mening med tilværelsen. Man snakker ofte om "god of the gaps", der kristendommens forklaringer stadig må vike jo mer vitenskapen klarer å forklare, men et gap jeg tror alltid vil stå igjen uavhengig av vitenskapelige fremskritt, er nok hva meningen med det hele er. Så lenge mennesker må deale med det spørsmålet, og også vår erkjennelse av at døden er uunngåelig, vil nok mange søke mot religionene for svar.

Du kan selvsagt prøve, men det innebærer jo - som flere er inne på - en risiko. Spørsmålet er om du er villig til å ta den risikoen? Jeg ville tenkt at jeg ikke ville gjort det, basert på tilbudet du beskriver og utsiktene til ny jobb, da du er godt sikret økonomisk og får ro til å finne deg noe nytt, med høy sannsynlighet for at du kommer godt ut av det. Alternativet er at du kanskje får skviset ut 1-2 mndr ekstra lønn, som du egentlig trolig ikke trenger, og motivasjonen er først og fremst en opplevelse av rettferd, som ikke de på toppen kommer til å merke noe til uansett. Men du kan også risikere at du må jobbe med meningsløse oppgaver ut oppsigelsestiden, får det travelt med å finne ny jobb, og kanskje også må over på arbeidsledighetstrygd som vil gi deg et relativt stort tap økonomisk.

Nå har jo TS gitt fasiten her: @*F* Flott det løste seg. At de gikk med på å kansellere avtalen er nok det nærmeste du kommer en innrømmelse av feil fra den typen virksomheter😅

Hvor vanskelig/lett anser du arbeidsmarkedet for å være for din del? For min del ville det nå hengt mye på det, hvorvidt jeg anså det som sannsynlig at jeg ville være i en annen jobb innen utgangen av perioden med etterlønn.

Ja, og det er lite sannsynlig at de vil oppleve konsekvenser rent strafferettslig, også fordi amerikansk høyesterett ikke har noen egen håndhevelsesmyndighet underlagt seg, men må lene seg på US Marshals som er underlagt justisdepartementet...som er styrt av Trump. Men i USA er jo sivile søksmål utbredt, og der kan det jo være at det vil åpne seg et salig kaos hvis privatpersoner eller bedrifter begynner å rette søksmål mot personer i tjenesteapparatet fordi de håndhever tariffer som høyesterett har erklært ugyldige og grunnlovsstridige.

De som håndhever presidentordrene han utsteder har ikke den samme immuniteten.

Mmm, det å føle tilhørighet til noe er ganske grunnleggende for oss mennesker, så det er rimelig spesielt å tilegne den egenskapen å handle om dumskap. Jeg tenker at de som ikke har noen fellesskapsfølelse, trolig bærer med seg noen erfaringer med urett eller utenforskap. De færreste av oss har - heldigvis - slike erfaringer, men har heller vokst opp med en opplevelse av at det norske samfunnet generelt er trygt og rettferdig. Det er i hvert fall min erfaring, og også det som gjør at jeg ønsker å forsvare det dersom situasjonen tilsier det. Samfunnet vårt er langt fra perfekt nei, men nå har jeg sett noen deler av verden som klart viser at de fleste andre alternativer er langt verre. Og jeg tenker jo også at det er bedre at jeg og soldatene jeg tjenestegjør sammen med dør ved en frontlinje i Nord-Norge, enn at familien min skal risikere livet fordi frontlinja presses nært der de bor eller de ender opp under okkupasjon. Ser man på hva naboen vår i øst holder på med i områder de okkuperer, er det for min del enkelt å konkludere med at motstand er den eneste farbare veien, samme hvor forlokkende en pasifistisk tilnærming kan være ideologisk sett. Jeg vil også mye heller at jentene mine i fremtiden får en soldatutdanning som gjør de i stand til å forsvare seg, fremfor at de skal bli gjort til hjelpeløse ofre under en okkupasjon mot en stat som bruker vilkårlige drap, tortur og seksualisert vold systematisk. Men det blir deres valg.

Jo, jeg ser at det plasseres i den kategorien ja. Men - med fare for å spore tråden av til en ytterligere diskusjon rundt objektivitet vs. subjektivitet - vil ikke et univers der en gud er alt også innebære at den gudens moral er objektiv? I en modell der alt som eksisterer kommer fra en evigvarende og allvitende gud, vil vel alt som er knyttet til denne guden kunne sies å være objektivt og guden er ikke da subjektet som bestemmer moralen, men er moralen. Merk, det er lenge siden jeg tok ex.phil 😅 Men, med all respekt å melde, blir ikke det bare en holdning du inntar fordi du må deale med den kognitive dissonansen det innebærer å skulle tro at det er en god, allmektig og allvitende gud som har skapt universet, og samtidig måtte forholde deg til en verden som både er dypt urettferdig og full av lidelse? For min del synes det også veldig rart at en gud skaper en skapning med tydelige forventninger til hvordan denne skal opptre, og deretter gir det så dårlige forutsetninger for å faktisk leve opp til disse forventningene, både når det kommer til hva vi er utstyrt av med egenskaper, hvor formbare/sårbare vi er for omgivelsene vi vokser opp i, og hvor sprikende og utydelig Bibelen - som er rettesnoren - er.

Vel, det fordrer jo at det rådende konsensus for hva vi vil betegne som urettferdig og brutal er korrekt. Hvis man forutsetter at det eksisterer en gud som er allvitende og allmektig, kan man jo argumentere for at det er denne som besitter fasiten for hva god moral er objektivt sett og at vår menneskelige, subjektive oppfattelse er feil. Når det er sagt, ville jeg ikke likt å leve i en verden hvor det er Bibelens gud sin moral som er rettesnoren og har nå tenkt for min egen del at dersom den guden faktisk eksisterer, trenger ikke den og jeg ha noe med hverandre å gjøre uansett. Jeg finner Stephen Fry sine betraktninger som gode:

Mnja, det er verken helt treffende eller helt feil. Ved alle sykehus finner du vurderingsteam som tar i mot og gjennomgår henvisningene som kommer til de ulike avdelingene, og som da vurderer hvem som skal tas inn og med hvilken tidsfrist. Dette vurderes jo da på bakgrunn av hva den som har skrevet henvisningen har gitt av informasjon. I denne vurderingen, er en av faktorene som skal vektlegges hvorvidt den behandlingen som skal gis anses som kostnadseffektiv. Eksempelvis kan man da vurdere at et tilbud ikke skal gis basert på at tilstanden ikke er så alvorlig/plagsom at den trenger behandling eller at den kan behandles på et lavere (og dermed billigere) nivå, eller man anser at utsiktene til at behandlingen vil ha noe for seg er så lav at det ikke er verdt kostnaden. Men i det tilfellet du beskriver, er jo allerede personen tatt inn i behandlingssystemet og man har da altså vurdert at vedkommende bør får behandling. Så er det i retningslinjene som regel angitt hva man anser som den beste behandlingen, altså den som bør prøves først. Her spiller også flere faktorer inn, men det er i hovedsak en avveining av hva man har best forskningsmessig belegg for å si at vil gi en effekt, satt opp mot kostnaden av behandlingen. Overordnet har ikke leger lov til å iverksette annen type behandling med mindre den anbefalte først er prøvd. Her er det tidvis en del utfordringer knyttet til at det tar tid å bygge opp nok forskningsmessig belegg for en del typer behandlinger og få disse inn i retningslinjene, slik at i en del tilfeller er ikke retningslinjer og faglig konsensus helt på linje. Dette ser man feks. ved medikamentell behandling av ADHD, der metylfenidat (Ritalin) fortsatt er anbefalt behandlingsmetode (for voksne hvert fall), mens man ser at lisdeksamfetamin (Aduvanz) i de aller fleste tilfellene gir bedre effekt og mindre risiko for feil-/misbruk. Løsningen du skisserer, der man har åpnet opp for alternativene på forhånd, ville jo allikevel ikke løst problemet. Legen må fortsatt inn for å gjøre en undersøkelse og en vurdering for å kunne fastslå at foretrukne behandling ikke virker tilfredsstillende før alternativene kan iverksettes. Så problemet du beskriver bunner jo primært i manglende kapasitet og ikke i prosedyrer. Og som @The Avatarskriver, er det jo også en god del argumenter som taler for prosedyrer, og at det man må søke er en balanse i hvordan systemet er bygget opp. Min mening er at det ikke er prosedyrene for selve behandlingen som er det primære problemet ved byråkratiet i helsevesenet, men alt det man som behandler er pålagt å gjøre som ikke gir noen behandlingseffekt. Det er feks. veldig mye dokumentasjon man er pålagt å gjøre, som primært handler om at "systemet" skal ha ryggen fri. Og veldig mye av det man skal telle og innrapportere, er ting som på ingen måte er til nytte for pasienten. Og som jeg har nevnt tidligere, er stadig mer av jobben knyttet til dokumentasjon og rapportering lagt til behandlere, mens helsesekretærene i stor grad er flyttet oppover i systemet for å prosessere dette fremfor å avlaste behandlerne. Alt dette spiser av kapasiteten på behanldersiden, som jeg jo tenker egentlig er problemet du beskriver.

Absolutt imponerende, men i denne forbindelse er det jo ikke granater det finnes noe særlig av. Man donerte vel en del av disse til Ukraina for en stund tilbake, men jeg tipper de er brukt opp. Det var jo ikke akkurat flust av dem på vestlige lagre.

Tja, nå er det jo droner ukrainerne har aller mest av, og man må jo ikke blåse en vogn i luften for å gjøre den ubrukelig. Får du ødelagt beltene feks, er mye gjort. Missiler (Javelin, Stunga-P o.l.) har jo den baksiden at du må se målet fra launcheren for å kunne treffe, mens artilleri krever så og si direkte treff. Jeg tipper også at for ukrainernes del er det som følger etter de vognene av større bekymring enn selve "pinnsvinet". Den mengden tilleggspansring må da også gjøre noe med effektiviteten mtp. at periskoper dekkes til. Utsyn fra en stridsvogn er jo utfordrende nok i utgangspunktet. Så man kan jo da lure på hvor prioriterte mål en slik vogn blir vs. det å heller bruke dronene på å gå etter det som følger etter eller infanteriet når de sitter av.

Vel fortjent den prisen der

Det avhenger nok av mye. Eksempelvis kan man se for seg at en del av lånene i praksis ikke vil bli betalt tilbake fordi Ukraina stiller krav om kompensasjon for ødeleggelsene Russland har påført dem. Men prinsippet er at man ikke kan konfiskere andre staters eller privatpersoners eiendom uten noen rettsprosess, og det å bryte med dette prinsippet vil være risikabelt mtp hvor mye verdier andre land (inkl vestlige) har plassert rundt omkring i verden.

Absolutt. Men ser man på rapportene fra ICC, FN, Amnesty o.l., utpeker det seg et mønster der russiske overgrep er systematiske, men de ukrainske er isolerte hendelser.

Hva slags sex sikter du til? Tilfeldig? I rammene av et forhold? "Friends with benefits?" Jeg tror nok at en fellesnevner dog, er at man ikke tenker på sex som noe som skal oppnås og som er vanskelig å komme til, men noe som kommer naturlig i en relasjon.

Jeg ser poenget ditt, men mener allikevel det er noe unyansert. Vi ser feks en betydelig forskjell i frekvensen av lovbrudd på ukrainsk og russisk side. Russerne bedriver krigsforbrytelser metodisk - ofte på en måte som vitner om at det inngår i doktrinen deres - mens de forbrytelsene som er dokumentert på ukrainsk side er isolerte hendelser. Jeg tenker det har en verdi fortsatt når det reduserer frekvensen, selv om den ikke blir null. Man kan jo også håpe at krigen i Ukraina munner ut i en Nürnbergprosess mot den russiske ledelsen også, og selv om det ikke er realistisk er det fint å ha muligheten hvis man kommer dit.

Nå ville nok det blitt temmelig utrivelig for en okkupant dersom hovedandelen av norske jegere begynte med geriljakrigføring. Vi er vel et av de landene i verden med høyest andel skytevåpen pr. Innbygger. Så man skal ikke kimse av hva en motivert befolkning kan få til. Men ja, forsvarspolitikken de siste 30 årene har vært begredelig. Og det går på tvers av samtlige partier som har sittet i regjering de årene. Særlig deprimerende er det at man gjentatte ganger har vedtatt en struktur man har endt om med å ikke finansiere, og dermed har man ikke en gang sørget for å drifte det lille Forsvaret man videreførte. I stedet har man fått et enormt etterslep i vedlikehold på materiell, tomme beredskapslagre for forbruksmateriell (særlig ammunisjon), mange soldater som ikke har det materiellet de skal ha, og for lite trening til soldatene. Så tror jeg ikke hjemmelagringen av våpen i HV var "make or brake" i denne sammenhengen. Det var en del utfordringer med den ordningen også, særlig knyttet til hvor mange våpen som forsvant. Det var mer begredelig at HV ble halvert i størrelse, kombinert med at mobiliseringsforsvaret ble nedlagt. Det ble ikke mye stridsutholdenhet igjen, for å si det sånn. Nå er ikke jeg udelt pessimistisk for fremtiden dog. Det skjer ting på politisk hold, selv om det på ingen måte går fort nok. Det jeg dog savner, utover tempo i prosessen, er at noen politikere tørr å ta et kritisk blikk på hvordan Forsvaret og FD er organisert og driftes. Det er betenkelig at vi får så enormt mye mindre forsvar pr. krone enn det feks Finland klarer. Jeg mistenker at mye handler om organiseringen med etater som driver med internfakturering. Pr. nå oppleves det ofte som at Forsvaret primært tjener den hensikt å sørge for sivile arbeidsplasser i Forsvarsbygg, FMA og departementet, foran det å faktisk leverer forsvarsevne.

Det kan også være forskjell i lufttrykk pga. værforhold ute, og det samsvarer jo med årstiden i TS sitt tilfelle. Har selv en hytte som ikke akkurat er bygget tett, men der det allikevel er enorme forskjeller i trekken på pipa avhengig av temperatur og vindstyrke.

Det er essensielt mtp. å etterleve distinksjonsprinsippet og derigjennom kunne påberope seg de rettighetene man har som stridende. I tilfellet Krym gir jo dette et litt "artig" utfall, fordi de russiske soldatene der faktisk var lovlig stridende etter Krigens Folkerett - de opptrådte i uniform og skilte seg derfor fra sivile (etterlevde distinksjonsprinsippet) og var underlagt en væpnet makts styrkestruktur og disiplinærvesen - men det var samtidig et brudd på Folkeretten å sende de inn på Krym. Men uniformering er ikke essensielt mtp. hvorvidt man er et lovlig mål for fienden eller ei. Der er det primært hvorvidt du er direkte deltagende eller ikke som er det avgjørende. Sivile som griper til våpen blir også lovlige mål, ettersom de frasier seg den beskyttelsen sivile har krav på ved sin direkte deltagelse. Også kan også sivile som deltar i en konflikt være lovlig stridende, og har krav på de samme rettighetene som soldater, og skal da ikke behandles som terrorister. Eksempelvis regner man sivile som går til spontan, væpnet motstand som lovlig stridende. Men de skal fortsatt etterleve distinksjonsprinsippet så langt det lar seg gjøre, og de plikter å enten la seg innlemme i de militære styrkene så fort det lar seg gjøre, eller avstå fra videre motstand dersom området de befinner seg i blir okkupert. Hensikten er at man ikke skal kunne veksle mellom å være sivil og stridende, siden det vil gjøre det vanskelig for fienden å skille mellom sivile og stridende og derigjennom beskytte sivile mot angrep.

Jeg blir usikker på hva du egentlig mener, for nå har du beveget deg fra å snakke om at det å ta på uniformen er det som gjør deg til et lovlig mål, til å snakke om at det er direkte/aktiv deltagelse som avgjør om du er et lovlig mål eller ei. Lovverket (Tilleggsprotokoll 1 artikkel 43) definerer soldater som stridende, ergo at de er lovlige mål: Som soldat trenger man altså ikke ta noe aktivt valg om å direkte deltagelse fordi det valget ble tatt da man ble innlemmet i styrkene. Så er spørsmålet når man som rulleført i HV tar steget fra sivilt til soldat. Det jeg opprinnelig skrev var: Første del av setningen er nok litt lite presis, fordi man ikke kan anses som soldat kun fordi navnet ens står i rullene til FPVS. Men i det øyeblikket man mottar en ordre om å møte opp og begynner å gjøre forberedelser for å følge denne ordren, har man underlagt seg en kommandostruktur og oppfyller sånn sett kravene. I tillegg utfører man da også en handling som kvalifiserer som direkte deltagelse, fordi du styrker den ene parten i konflikten ved å møte opp til tjeneste. Du er da ikke lenger sivil, men stridende. Og da er du også et lovlig mål, uavhengig av uniform eller våpen. Det vil jo også være i tråd med intensjonen bak Krigens Folkerett. Intensjonen med konvensjonene var å beskytte soldater mot unødig lidelse, samt sivile mot angrep. Det er ikke noe brudd med denne intensjonen å hevde at en person på vei til mobilisering kan angripes, selv om personen ikke er iført uniform.

Støttes

Reklamasjon?

Det er nok treffende, men det bør kanskje legges til at Kina også har en interesse i å holde krigen gående mtp. USA sitt fokus, slik at mest mulig amerikanske ressurser bindes opp i Europa.