Nine Inch Иails - albumguide og diskusjonstråd

[svinepelz]

Trent Reznor og Atticus Ross under innspillingen av Ghosts I-IV

 

Kort introduksjon:

Nine Inch Nails (ofte forkortet NIN) er i utgangspunktet et enmannsprosjekt og synonymt med Trent Reznor. Reznor startet med piano i femårsalderen, lærte å spille saksofon og tuba på skolen, og droppet ut av en dataingeniørutdannelse etter ett år for å satse på musikken. Oppveksten i Pennsylvania var rimelig hendelsesløs, og Reznor har uttalt at en viktig drivkraft for hans satsing på musikken har vært å sprenge seg fri fra søvnige småby-USA og oppleve og utforske verden, andre holdninger, mennesker og steder.

 

Etter noen år i diverse ukjente band fikk Reznor spilt inn en demo i studioet han jobbet som vaktmester i, denne demoen dannet grunnlaget for Nine Inch Nails' debutalbum, Pretty Hate Machine.

 

Nine Inch Nails er vanskelig å klassifisere. Mange peker på industrial som en mulig sjanger å plassere bandet i, men det er kanskje for enkelt - Reznor blander synth, metal, pop, noise, goth, klassisk, industrial og rock på en bombastisk og "alternativ" måte som gjør resultatet lett å svelge for et mainstreampublikum, samtidig som musikken beholder en edge som tiltaler musikkjennere. Denne crossoverappellen er bandets største styrke, og har ført til et uvanlig høyt platesalg på verdensbasis.

 

Se Wikipedia for mer utfyllende informasjon om Trent Reznor, og Nine Inch Nails, den offisielle hjemmesiden.

 

Hovedutgivelser:

• 1989 - Pretty Hate Machine
  
• 1992 - Broken (EP)
  
• 1994 - The Downward Spiral (senere også utgitt som Deluxe Edition (2CD) og DualDisc)
  
• 1999 - The Fragile (2CD)
  
• 2002 - And All That Could Have Been (2CD)
  
• 2005 - With Teeth
  
• 2007 - Year Zero
  
• 2007 - Year Zero Remixed
  
• 2008 - Ghosts I-IV (nedlasting/4CD)
  
• 2008 - The Slip (nedlasting)
  

Andre interessante utgivelser:

• Fixed (CD) - remikser av materiale på Broken
  
• Further Down The Spiral (CD) - utgitt i to forskjellige utgaver, hovedsaklig remikser av materiale på The Downward Spiral (unntak: At The Heart Of It All og The Beauty Of Being Numb (kun på den amerikanske utgaven))
  
• Things Falling Apart (CD) - hovedsaklig remikser av materiale på The Fragile (hovedunntak: Metal, en Gary Numan-cover)
  
• And All That Could Have Been (DVD) - livemateriale
  
• Beside You In Time (DVD) - livemateriale
  
• The Broken Movie (VHS/DVD) - en samling musikkvideoer til EPen Broken, tilgjengelig bare som lekket VHS og bootleg-DVD. Musikkvideoene til Happiness In Slavery og Gave Up anbefales ikke for personer med sarte mager eller angst for tortur og lemlestelse
  
• Closure (VHS) - livemateriale og musikkvideoer. Det har lenge vært snakk om en DVD-release, men tiden har gått uten at noe har skjedd, og i slutten av 2006 ble en DVD lekket på nettet, mest sannsynlig av Reznor selv.
  
• Quake (PC-spill) - Trent Reznor lagde musikken til id Software's banebrytende FPS, en samling ambient-låter som er overraskende hørbare på egenhånd
  
• Trent og NIN er med på en del soundtracks, de mest interessante er nok Natural Born Killers (Burn) og Lost Highway (The Perfect Drug), men også soundtrackene til The Crow og Tomb Raider (Deep) inneholder eksklusive NIN-spor.
  

 

 

Pretty Hate Machine (1989)

 

 

Pretty Hate Machine er ikke et album som høres ut som "typisk Nine Inch Nails" for fans som startet med Further Down The Spiral, men dette er ikke en svakhet. Albumet er rått, nakent, direkte og fengende, en breial og hard synthpop-klassiker, til dels minimalistisk. Der Reznor senere har hatt en liten tendens til å overlesse låtene sine i effekter og studiowizardry, er Pretty Hate Machine enkelt, rent og elegant. Albumet låter duggfriskt, som sol på ren og vinterkald betong i januar, som tynne stålbjelker tegnet på lysegrå bakgrunn.

 

Det er vanskelig å avgjøre om Pretty Hate Machine er Nine Inch Nails' beste album. Det er absolutt annerledes i forhold til deres største kommersielle suksesser, og selv om Reznor på de siste par utgivelsene har søkt litt tilbake mot soundet fra debutalbumet er det fortsatt ganske unikt i NINs diskografi. Låtene er knallsterke og melodiske, albumet har knapt et svakt øyeblikk. Mange vil foretrekke de skitnere og mer komplekse oppfølgerne, men Pretty Hate Machine er på mange måter basisen i NIN-soundet. Det var her det startet, her grunnmuren ble støpt.

 

Sporliste, høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. Head Like A Hole (8/10). Primitiv, overtydelig, men en drivandes god signaturlåt for tidlig NIN. I'd rather die than give you control! Rocker hardt.
   
2. Terrible Lie (9/10). Monoton, catchy, fet, en herlig låt som varierer mellom spisse vers og allsangrefrenget. Herlig!
   
3. Down In It (9/10). Funky og tett, en drivende god synthpopschläger.
   
4. Sanctified (8/10). Pulserende, murrende, avventende låt. Ikke albumets høydepunkt, men fortsatt meget bra.
   
5. Something I Can Never Have (10/10). Flott låt, nesten en ballade, rørende og vakker. Sjekk også ut versjonen på Still.
   
6. Kinda I Want To (9/10). Pretty Hate Machine er stappfull av gode melodier, og dette er en av de beste. Typen låt som setter seg på hjernen og kommer tilbake gang på gang. Fantastisk catchy refreng.
   
7. Sin (12/10). Superklassiker, en utrolig catchy og hard synthpoplåt.
   
8. That's What I Get (10/10). Typisk Pretty Hate Machine-låt - snerrende, full av hooks, lettbeint og perfekt.
   
9. The Only Time (10/10). Tøft syntriff, tøff bass, tøff låt.
   
10. Ringfinger (7,5/10). Blekner i dette selskapet, men på ingen måte dårlig.
    

Gjennomsnittskarakter: 9,25/10, rundes opp til 9,5/10

Andre anmeldelser: Pitchforkmedia (5,6/10), allmusic (5/5)

YouTube: Head Like A Hole, Down In It

 

 

 

Broken (1992)

 

 

Flammehavet på albumcoveret er en indikasjon på at dette er noe annet enn Pretty Hate Machine. Broken inneholder hovedsaklig hard, adrenalinsprengt industrimetall, og selv om Reznor er utrolig frustrert/sint på denne EPen, så er musikken likevel melodisk og fengende. Reznor klarer å kanalisere en enorm negativ energi inn i låtene, som brenner iltre som nysprengte atomkraftverk.

 

I tillegg til at tempoet er skrudd opp her, brukes vrengte gitarer og metal-riff, noe som gir et tyngre, tettere og mer aggressivt lydbilde enn på debutplata.

 

Opprinnelig skulle Broken gis ut som en dobbel-CD, noe plateselskapet nektet - dermed er det med et par gode coverlåter på slutten (etter en lang pause) som skiller seg litt ut fra resten.

 

Sporliste, høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. Pinion (-/10). Kort intro som bygger seg opp fra stillhet til hard og kontant gitarriffing.
   
2. Wish (10/10). Tension/release, knallhard og dynamisk industrial metal med forløsende refreng. Klassiker.
   
3. Last (7/10). Dugandes låt som ikke skiller seg spesielt ut.
   
4. Help Me I Am In Hell (-/10). Småskummel gitarplonking.
   
5. Happiness In Slavery (12/10). Albumets høydepunkt. Utrolig suggerende riff.
   
6. Gave Up (8/10). Vokalen er mikset litt lavt, ellers er dette en herlig desperat låt og et passende klimaks for Broken.
   
7. (egentlig 98) Physical (7,5/10). Cover av en Adam Ant-låt. Passe episk og egentlig ganske flott.
   
8. (egentlig 99) Suck (7/10). Gjenganger på konserter, uten at låta egentlig er mer enn gjennomsnittlig bra.
   

Gjennomsnittskarakter: 8,58/10, rundes ned til 8,5/10

Andre anmeldelser: allmusic (4,5/5)

YouTube: Wish, Wish (live), Help Me I Am In Hell Happiness In Slavery, Gave Up (videoen fra Closure),

(snuff-versjonen fra The Broken Movie), Gave Up (live)

 

 

 

The Downward Spiral (1994)

 

 

The Downward Spiral er en svært ambisiøs utgivelse. Trent Reznor slet med dopavhengighet på tiden det ble innspilt, noe som gjenspeiles i det klamme lydbildet og de mørke tekstene. Albumet er en slags goth-synth-industrial-pop-metal-hybrid, der Reznor nok en gang viser sin ekstreme teft for gode melodier og tøffe riff. Enkelte av låtene er kanskje litt overproduserte, spesielt Hurt høres bedre ut i liveversjonen på Further Down The Spiral, men mesteparten av materialet her er knallsterkt og dynamisk, en slags fusjon av synthpopen fra Pretty Hate Machine og det aggressive trøkket fra Broken, iblandet en del nye elementer som f.eks. klassiskinspirert piano som kontrast til metal/industrial-bråk.

 

The Downward Spiral maner fram bilder av organiske maskiner, dampdrevne kyborger av rustent metall og råtnende kjøtt som tramper gjennom døde landskap, svermer av metalliske insekter, en urovekkende visjon av mennesket som ikke lenger er alene på toppen av næringskjeden.

 

Dette albumet solgte svært bra, og inneholder Nine Inch Nails' to mest kjente låter, Closer og Hurt (som Johnny Cash gjorde en fin coverversjon av). Sjekk ut remixalbumet Further Down The Spiral, som inneholder en del svært gode alternative versjoner av låtene på The Downward Spiral.

 

Infisert, mørkt og skittent - en maktdemonstrasjon.

 

Sporliste, høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. Mr. Self Destruct (9/10). Plata åpner med et brøl. Herlig bråk.
   
2. Piggy (10/10). Understated, en midtempo-låt som kjemper mot seg selv og behovet for å "ta av", men aldri gir etter. Vakkert, majestetisk.
   
3. Heresy (9/10). GOD IS DEAD! AND NO ONE CARES! Joda. Tøff låt, selv om religionskritikken kanskje er litt overtydelig. En guilty pleasure.
   
4. March of the Pigs (10/10). Ekstrem dynamikk mellom industrimetallen i versene og de kollapsende, rolige refrengene. Superbt oppbygd, en genuin klassiker som sitter som ei kule.
   
5. Closer (12/10). Beryktet for sitt eksplisitte refreng ("I wanna fuck you like an animal"), uhyre fengende og nasty liten sak.
   
6. Ruiner (8/10). Versjonen på Further Down The Spiral er bedre, men dette er en meget bra og velprodusert låt, typisk for albumet. Industrial dance rock, melodiøst med mye øs.
   
7. The Becoming (10/10). Harde industrielle partier avløses av vakre, flytende refrenger i et av albumets sentrale spor. Pustesekvensene her er nådeløst vakre og gåsehudfremkallende, dette er styggpent på en måte NIN har bortimot monopolisert, dette er en type låt som NIN dessverre ikke har laget på veldig lenge. Fantastisk.
   
8. I Do Not Want This (6/10). Småkjedelig, uten å være direkte dårlig. Albumets klart svakeste spor.
   
9. Big Man With a Gun (8/10). Shot shoot shoot shoot-refrenget ble kanskje gjort hakket bedre av QotSA på Millionaire, men dette er en passe fin industrial freakout likevel. Intens.
   
10. A Warm Place (9/10). Nydelig liten "filler"-instrumental, med et vakkert pianotema.
    
11. Eraser (12/10). Closer er kanskje den mest kjente låta fra TDS, men Eraser er den beste, og kanskje den aller beste låta Trent Reznor noensinne har laget. Et nådeløst, kraftfullt trommebeat starter ballet, en nærmest psykedelisk gitar blander seg etterhvert inn og spenner opp det vide lerretet som Trent bruker som lysbildeframvisning i den nærmest banale fase to av låta, og totalt herper og brenner til aske i den skremmende intense, industrielt knusende fase 3, som til slutt glir over i fullstendig NOISE ANNIHILATION til en militant kampesteinsgroove. Ubeskrivelig bra.
    
12. Reptile (9/10). Tung, majestetisk, fantastisk. Hakket for monoton for en absolutt topp-rating.
    
13. The Downward Spiral (9/10). Et par av hovedtemaene fra albumet tas opp her i en lang instrumentalintro, som avløses av hviskesynging over dempede skrik til en fin beat. Høres kanskje merkverdig ut, men som albumspor fungerer dette glimrende i helheten. Skummelt.
    
14. Hurt (9,5/10). Som sagt lenger oppe, liveversjonen fra Further Down The Spiral (som også ble brukt som single) er nok bedre, dermed klarer jeg ikke helt å gi denne 10/10. Det er en strålende låt, men litt overprodusert her.
    

Gjennomsnittskarakter: 9,32/10, rundes opp til 9,5/10

Andre anmeldelser: Pitchforkmedia (8,3/10), allmusic (4/5)

YouTube: March Of The Pigs, Closer,

, Hurt (live)

 

 

 

The Fragile (2CD) (1999)

 

 

Nine Inch Nails sine første tre album viste de tre sidene av bandet som de siden skulle falle tilbake på i større eller mindre grad. Synthpopen på Pretty Hate Machine, den brennende intensiteten på Broken og den ufriske fusjonen mellom mann og maskin på The Downward Spiral. Alle tre skivene representerte steg i en ny retning for NIN, mens The Fragile, deres fjerde "hovedutgivelse" i sammenligning er et steg tilbake. Det er ikke noe nytt her, og selv om The Fragile er glimrende produsert og satt sammen med kjærlighet så funker ikke helheten like bra. Plata er for lang, mye av materialet er likegyldig, halvbra eller direkte dårlig (sjekk for eksempel den horrible Pilgrimage, som ikke er stort annet enn en rewrite av Pinion med diverse andre lydtyverier fra Broken-albumet slengt inn som krydder), noe som gjør at de mange høydepunktene som tross alt finnes her drukner i middelmådighetene.

 

Man kan mistenke at Trent Reznor presset seg selv litt ut på sidelinjen etter den massive suksessen med The Downward Spiral. Det tok fem år før The Fragile ble sluppet, NIN var i ferd med å bli glemt av mainstream-publikumet, og det burde ikke overraske noen at bandet skulle prøve å overgå seg selv. Jeg husker den umiddelbare skuffelsen jeg følte da jeg hadde spilt meg gjennom The Fragile for første gang, en skuffelse jeg aldri helt har klart å riste av meg (og jeg har gitt plata mye ny tid i det siste). Den potente og sexy atmosfæren fra The Downward Spiral, lyden av dampende maskiner fusjonert med kjøtt og blod, cyborg-metalen som sprengte seg inn i rockhistorien, alt dette er erstattet av en blekere, mer monoton etterligning, en oversized robot som tråkker gjennom ørkenenen på sjanglete bein, årene tomme for olje.

 

Den første CDen er spesielt ujevn. Den inneholder noen av albumets beste låter midtveis, men starten og avslutningen (bortsett fra La Mer) er uinteressant. Den andre CDen er jevnere, men mangler de virkelig gode låtene. Albumet hadde definitivt blitt bedre om det hadde blitt kortet ned til én CD.

 

Sporliste CD1 ("Left"), høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. Somewhat Damaged (6/10). Tøff, men noe enkel låt som ikke er spesielt spennende.
   
2. The Day The World Went Away (6/10). Forsøksvis episk låt som kombinerer rolige partier med tunge, hyperproduserte allsangpartier. Fungerer delvis, men det blir for tynt til å komme helt i mål.
   
3. The Frail (8/10). Melankolsk og vakker liten pianoinstrumental som klokker inn på knappe to minutter.
   
4. The Wretched (8,5/10). The Fragiles foreløpige høydepunkt, en stampende og monoton låt med et enormt tilfredsstillende allsangrefreng.
   
5. We're In This Together (10/10). En ekte NIN-klassiker. Glimrende melodi og spennende oppbygning, der det elektronisk/industrielle power-øset fra albumets første par-tre spor erstattes av desperasjon og den klassiske pop-teften som gjennomsyrer mange av Trents beste låter.
   
6. The Fragile (9/10). Staselig låt som balanserer litt på grensen til det kjedelige i refrenget, men flyter i mål på godviljen bygt opp i resten. Mycket trevlig.
   
7. Just Like You Imagined (9,5/10). Triumferende instrumental som gir deg lyst til å danse rundt i rommet med volumet på full guffe.
   
8. Even Deeper (4/10). Slitsom låt som ikke fungerer i det hele tatt. Kjedelige vers, og et refreng som gnager i ørene.
   
9. Pilgrimage (3/10). Et oppgulp av lyder fra Broken-EPen som står og stamper uten å komme seg av flekken. Meningsløst og irriterende, og og utrolig uoriginalt.
   
10. No You Don't (4/10). Eh, ja. Rimelig dårlig tøff-i-trynet-låt som framstår som fyllmasse.
    
11. La Mer (8,5/10). Endelig en opptur, nok en flott instrumental som grenser mot jazz, med en funky trommebeat og et repeterende tema som løfter stemningen.
    
12. The Great Below (8/10). Sakte, sakte bygger denne tilsynelatende stillestående sangen seg opp mot et rørende crescendo, før den igjen toner ut mot stillstand. En passende avslutning på den første CDen.
    

Sporliste CD2 ("Right"), høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. The Way Out Is Through (6,5/10). Brukbar start på CD2, nok en omstendelig oppbygd instrumentalstart som eksploderer i et brøl av et refreng før den toner ut til ingenting. Trikset begynner å føles litt oppbrukt, men det funker i og for seg greit.
   
2. Into The Void (7/10). Velprodusert og funky låt som blir litt kjedelig etterhvert som den avslører sin relative idéfattighet.
   
3. Where Is Everybody (7/10). Som Into The Void er dette en ganske kjedelig låt som langt på vei berges av en feilfri produksjon og arrangering. Mye skrik og lite ull, men skrikene klinger flott og ulla som tross alt er der er silkemyk og god.
   
4. The Mark Has Been Made (7/10). Dugandes og velprodusert instrumental.
   
5. Please (6/10). Svevende og marginalt interessant interessant låt... trommebeaten sitter som et skudd, men låta er egentlig ikke spesielt bra. Kunne ha passet bra inn på The Slip.
   
6. Starfuckers Inc. (6/10). Bra låt, bortsett fra det ur-teite refrenget. Huff.
   
7. Complication (5,5/10). En av de minst interessante instrumentalene på The Fragile. Jeg har ærlig talt ikke så mye å si utover det. Ikke direkte dårlig, men...
   
8. I'm Looking Forward To Joining You Finally (7,5/10). Mørk og rolig låt som aldri tar helt av eller gjør så mye utav seg, tross et riktig koselig refreng og en ellers likandes oppbygning. Et typisk eksempel på "The Fragile-soundet", style over content, tilsynelatende bra, men egentlig ganske hult.
   
9. The Big Come Down (8/10). Uimotståelig robo-funk som "merkelig nok" framstår som noe av det bedre på The Fragile.
   
10. Underneath It All (6/10). Masete og overlesset.
    
11. Ripe (With Decay) (6,5/10). Passe velfungerende instrumental, og som sådan ganske representativ for albumet.
    

Gjennomsnittskarakter: 7,28/10, rundes ned til 7/10

Andre anmeldelser: allmusic (3/5), Pitchforkmedia (2/10)

YouTube: We're In This Together, Into The Void, Starfuckers Inc.

 

 

 

 

And All That Could Have Been / Still (2CD) (2002)

 

 

Det er som vanlig vanskelig å rangere en live-utgivelse. Det er ikke noe nytt her, bare de kjente og kjære sangene innspilt på nytt foran et entusiastisk publikum. Lyden er "god for å være live", låtutvalget er representativt og versjonene er passe oppfinnsomme uten å skille seg for mye fra studioinnspillingene. Albumet fungerer dermed bra som en slags Best Of, og spesielt starten er en fryd. Det blir litt mye materiale fra The Fragile, som ikke akkurat er min favorittskive, og noen av arrangementene kunne ha vært litt mer spennende, men dette er absolutt en liveplate som er verdt å låne et øre til for fansen. Om du ikke har noe forhold til NIN fra før så er det kanskje like greit å begynne et annet sted.

 

Rosinen i pølsa kan du tygge i deg om du har fått kloa i deluxe-utgaven med bonusdiscen Still (som forsåvidt også ble utgitt som en frittstående EP, om jeg ikke husker feil). Dette er en samling nyinnspillinger av NIN-låter, samt noen nye instrumentaler. Dette er et feiende flott lite album, intimt, nakent og upolert, store deler basert på piano og Trents "livevokal" i studio. Av låtene som ikke er nye er alle fra The Fragile bortsett fra en røskende versjon av The Becoming, fra The Downward Spiral.

 

Konklusjon

Livealbumet er verdt pengene, men bonusdiscen/EPen Still er essensiell!

 

Sporliste:

<!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('6057b0d0894a28f9befc357e4757e09f')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="6057b0d0894a28f9befc357e4757e09f" style="display:none"><!--SPOILER END-->

CD 1:

1. Terrible Lie

2. Sin

3. March Of The Pigs

4. Piggy

5. The Frail

6. The Wretched

7. Gave Up

8. The Great Below

9. The Mark Has Been Made

10. Wish

11. Suck

12. Closer

13. Head Like A Hole

14. The Day The World Went Away

15. Starfuckers, Inc.

16. Hurt

 

CD2 (Still):

1. Something I Can Never Have

2. Adrift and At Peace

3. The Fragile

4. The Becoming

5. Gone, Still

6. The Day The World Went Away

7. And All That Could Have Been

8. The Persistence of Loss

9. Leaving Hope

<!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->

 

Sjanger: Industrial, rock

Høydepunkt: Terrible Lie, Sin, March Of The Pigs, Piggy (And All That Could Have Been), alle (Still)

YouTube:

,

,

(Still), The Becoming (Still), Gone, Still (Still)

Karakter: 7/10 (AATCHB) / 8/10 (AATCHB+Still)

 

 

 

With Teeth (2005)

 

 

Trent Reznor er nykter, og har mistet statusen sin som ledestjerne for alternativ-publikumet. På With Teeth søker han tilbake til røttene fra Pretty Hate Machine, med en utgivelse som i forhold til The Fragile og spesielt The Downward Spiral høres ren, klar og ukomplisert ut. Tendensen til å male lydbildet fullt av marerittaktige effekter er borte, og With Teeth framstår som en nærmest dansbar elektro-rock-affære.

 

En ting som skuffer med dette albumet er tekstene - Reznor går opp de samme løypene, dette er nittitallsangst framført av en mann som egentlig er litt for voksen til sånt, og det skjemmer helhetsinntrykket.

 

With Teeth er svært velprodusert, og inneholder en del genuint gode låter. Helheten virker imidlertid litt halvhjertet, noen av låtene er svake i forhold til materialet Reznor tidligere har produsert, og albumet er kanskje det første fra Nine Inch Nails som virker litt... tomt og likegyldig. Likevel mener jeg at With Teeth er godkjent. Ambisjonsnivået til Reznor er kanskje redusert fra "nå vil jeg skrive det ultimate konseptalbumet om mental forråtnelse" til noe mer håndterbart, det virker som om musikken ikke lenger strekker seg mot noe, men det er nok godbiter her til å forsvare et innkjøp av albumet.

 

Konklusjon

En velpolert liten swarovski-krystall med noen tydelige defekter.

 

Sporliste:

<!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('c4841636e658d085edc78959993470cc')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="c4841636e658d085edc78959993470cc" style="display:none"><!--SPOILER END-->

1. All the Love in the World

2. You Know What You Are?

3. The Collector

4. The Hand That Feeds

5. Love Is Not Enough

6. Every Day Is Exactly the Same

7. With Teeth

8. Only

9. Getting Smaller

10. Sunspots

11. The Line Begins to Blur

12. Beside You in Time

13. Right Where It Belongs

<!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->

 

Sjanger: Rock, elektronisk, pop

Høydepunkt: All The Love In The World, The Hand That Feeds, Every Day Is Exactly The Same, Only, The Line Begins To Blur, Right Where It Belongs

YouTube: The Hand That Feeds,

Karakter: 6.5/10

 

 

 

Year Zero (2007)

 

 

Det gledelige med Year Zero er at Trent Reznor har funnet igjen gløden som var mangelvare på With Teeth. Der forgjengeren var en smule retningsløs og bar preg av at Reznor slet med å finne en ny retning for seg selv i det nye tusenåret, er Year Zero fokusert og engasjert.

 

Dette er et konseptalbum om verden etter 9/11 og amerikansk politikk og samfunn, og det er forfriskende å høre Reznor engasjere seg i noe annet enn surmuling om tapt kjærleik, svik og savn. Musikken har blitt mer kompakt siden sist, mer paranoid og klaustrofobisk, sjekk for eksempel ut førstesingelen, Survivalism. Jeg syntes denne låta var direkte kjedelig da jeg først hørte den, men etter noen runder med nærmere lytting sitter den ganske bra som en "mood piece" i albumets helhet. Tett og trykkende, med en musikkvideo som viser et samfunn der mennesker overvåkes, og staten er klar til å rykke ut og ta seg av avvikere.

 

Tekstene og konseptet er nå en ting. Musikalsk er dette albumet variabelt. Year Zero mangler de helt store låtene, men mesteparten av materialet er godkjent, med noen få unntak.

 

Konklusjon

Klaustrofobisk overvåkningsrock.

 

Sporliste:

<!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('8afafd36c35b9940485a3eeae854b69e')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="8afafd36c35b9940485a3eeae854b69e" style="display:none"><!--SPOILER END-->

1. Hyperpower!

2. Beginning of the End

3. Survivalism

4. Good Soldier

5. Vessel

6. Me, I'm Not

7. Capital G

8. My Violent Heart

9. Warning

10. God Given

11. Meet Your Master

12. Greater Good

13. Great Destroyer

14. Another Version of the Truth

15. In This Twilight

16. Zero-Sum

<!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->

 

Sjanger: Elektronisk rock, industrial

Høydepunkt: Beginning Of The End, Survivalism, Good Soldier, Capital G, Meet Your Master, Great Destroyer, Zero-Sum

YouTube: Survivalism, Capital G

Karakter: 6.5/10

 

 

 

Y34RZ3R0R3MIX3D (2007)

 

 

Omtale kommer...

 

Konklusjon

Konklusjon kommer...

 

Sporliste:

<!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('47a078b46cf3b7d054c3897baf0790c4')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="47a078b46cf3b7d054c3897baf0790c4" style="display:none"><!--SPOILER END-->

1. Gunshots by Computer

2. The Great Destroyer

3. My Violent Heart

4. The Beginning of the End

5. Survivalism

6. Capital G

7. Vessel

8. The Warning

9. Meet Your Master

10. God Given

11. Me, I'm Not

12. Another Version of the Truth

13. In This Twilight

14. Zero Sum

<!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->

 

Sjanger: -

Høydepunkt: Kommer...

YouTube: -

Karakter: -/10

 

 

 

 

Ghosts I-IV (2008)

 

 

Ghosts I-IV er en samling instrumentallåter, 36 i tallet. Trent Reznor sier selv på albumets hjemmeside at dette er et album han har drømt om å lage i mange år, og det er tydelig. Albumet er helstøpt, kompromissløst og vakkert, for første gang på lenge føles det som om Reznor har ignorert det han vet om hva han bør gjøre, og i stedet fokusert på det han vil gjøre. På halvgode Year Zero prøvde han å sprøyte litt samfunnskritikk inn i musikken sin, etter mye misnøye ang. den lyriske stillstanden på With Teeth, som igjen ikke var mye annet enn et forsøk på å finne tilbake godfoten fra debutalbumet. Selv den av mange høyt elskede The Fragile gikk på tomgang, som en slags miks av alt Reznor hadde lykkes med til da, men lite mer.

 

Ghosts er lyden av Trent Reznor (med et par gode hjelpere, bl.a. Adrian Belew) som senker skuldrene og gjør det han er best på, produsere skummelt funky industrial-pop, der lag av lyd flyter inn og ut av lydbildet på hypnotisk vis, vakre pianopartier avløser støy, lydlandskap maler seg ut over hjernebarken din, tråder av deilig musikk fletter seg inn i bevisstheten din og kiler deg i ørene.

 

Det er nærmest meningsløst å skulle peke ut høydepunkt på denne plata - alt funker. Av og til savner jeg Trents stemme, og noen spor blir nesten for korte - enkelte låter framstår som skisser som kunne ha vært videreutviklet til fullblods sanger med vokal, noe som hadde vært... interessant, men ikke nødvendigvis mer interessant.

 

Dette er perfekt musikk for lange bussturer eller lytting i ensomhet med hodetelefoner. Av og til trenger man en pause, og da er Ghosts din beste venn.

 

Til slutt noen ord om selve albumformatet og distribusjonsformen. Ghosts I (ni spor) er gratis, og kan lastes ned fra ghosts.nin.com. Der har du også sjansen til å kjøpe hele albumet, enten som ren nedlasting ($5), nedlasting og dobbel-CD digipak ($10) eller deluxe-pakken i en 2CD-boks med data-DVD (multitracks, miks ditt eget album) og albumet på Blu-ray i høyoppløst stereo ($75). I starten kunne du også kjøpe en ultradeluxe-pakke med noen originale trykk og albumet på fire LP-plater i tøycover, i tillegg til innholdet av deluxe-pakken ($300).

 

Konklusjon

Non-ambient.

 

Sporliste:

<!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('ca9a604144a53d0a112b825aa7cd587a')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="ca9a604144a53d0a112b825aa7cd587a" style="display:none"><!--SPOILER END-->

1. 1 Ghosts I

2. 2 Ghosts I

3. 3 Ghosts I

4. 4 Ghosts I

5. 5 Ghosts I

6. 6 Ghosts I

7. 7 Ghosts I

8. 8 Ghosts I

9. 9 Ghosts I

10. 10 Ghosts II

11. 11 Ghosts II

12. 12 Ghosts II

13. 13 Ghosts II

14. 14 Ghosts II

15. 15 Ghosts II

16. 16 Ghosts II

17. 17 Ghosts II

18. 18 Ghosts II

19. 19 Ghosts III

20. 20 Ghosts III

21. 21 Ghosts III

22. 22 Ghosts III

23. 23 Ghosts III

24. 24 Ghosts III

25. 25 Ghosts III

26. 26 Ghosts III

27. 27 Ghosts III

28. 28 Ghosts IV

29. 29 Ghosts IV

30. 30 Ghosts IV

31. 31 Ghosts IV

32. 32 Ghosts IV

33. 33 Ghosts IV

34. 34 Ghosts IV

35. 35 Ghosts IV

36. 36 Ghosts IV

<!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->

 

Sjanger: Elektronisk rock, industrial, neoklassisisme, ambient

Høydepunkt: -

Andre anmeldelser: Pitchforkmedia (5/10), allmusic (2,5/5), IGN (8,7/10)

YouTube: -

Karakter: 8/10

 

 

 

The Slip (2008)

 

 

Etter den lunkent mottatte mammut-utgivelsen Ghosts, kom NIN raskt på banen med en oppfølger. Albumet ble gjort tilgjengelig fullstendig gratis (klikk her for å laste ned), med Trent Reznors egne ord: "This one's on me". Kritikerstanden har hyllet albumet, og det at albumet ikke koster fem øre er selvsagt ingen uting, men får man det man betaler for her? Selv er jeg ikke spesielt imponert. Albumet har riktignok vunnet seg en smule over tid, min første reaksjon var atskillig mer avvisende enn min nåværende holdning, men det er likevel et relativt stort kvalitetssprang mellom dette og det beste NIN har gjort.

 

The Slip framstår som veldig syntetisk, med hissige, programmerte trommer og en "trang" studiolyd. Lyden og følelsen er et ekko av albumene fra og med With Teeth. Dyktig sammenpuslede lag av støy og melodier går inn i hverandre, avløser hverandre og søker hele tiden å komplementere hverandre, noe som litt for sjelden skjer. Albumet er fattig på gode melodier og "hooks", det er lite av musikken som fester seg.

 

Sporliste, høydepunkter markert i uthevet tekst:

1. 999 999 (-/10). Kort intro.
   
2. 1 000 000 (4,5/10). Mye skrik og lite ull. Noen tøffe riff i refrenget til tross, denne låta går inn det ene øret og ut det andre.
   
3. Letting You (6,5/10). Fin industrial-rocker med gode vers og et monotont, kraftfullt refreng. We are letting you get away!
   
4. Discipline (6/10). Albumets første skikkelige melodi. En søt liten låt, men mye ødelegges av det ubestemmelige riffet som breker seg gjennom storparten, og høres mest ut som en nedstemt kazoo. Slett ikke dårlig, og tekstmessig interessant.
   
5. Echoplex (6/10). En spinkel låt om ensomhet og isolasjon, som tross sin noe blodfattige melodi er velprodusert nok til å framkalle et lite smil. Litt for lang.
   
6. Head Down (7/10). For første gang på albumet klarer Trent å etablere en skikkelig industrial-groove. Et aggressivt og monotont tromme-beat åpner ballet, blir fulgt av et tvilsomt vers som etterhvert åpner seg til et likandes refreng. Lag på lag med godlyd som tvinner seg inn i hverandre gjør dette sporet til albumets mest minneverdige, så trist det enn måtte høres ut... for det er langt unna god gammeldags NIN-standard. Likevel hørbart.
   
7. Lights in the Sky (5/10). En piano-ballade som aldri "tar av".
   
8. Corona Radiata (7/10). Sakte, sakte bygger dette ambient-sporet seg opp, først tilsynelatende mot ingenting, men blåhval-discoen åpner seg til slutt mot et slags skimrende Eraser-landskap (se The Downward Spiral). Koselige greier.
   
9. The Four of Us are Dying (5/10). Tja. Helt grei instrumental.
   
10. Demon Seed (5/10). Rimelig intetsigende avslutning på albumet, en run-of-the-mill-låt som ikke hverken engasjerer eller irriterer.
    

Gjennomsnittskarakter: 5,8/10 rundes ned til 5,5/10

Andre anmeldelser: Pitchforkmedia (7,5/10), allmusic (4/5), IGN (8,8/10)

YouTube: -

 

 

 

PS: I denne albumguiden har jeg rangert enkeltlåter fra 1-12 av 10. 12/10 er en spesialkarakter som gis til låter som er spesielt gode, og transcenderer 10/10-skalaen. Tenk Strawberry Fields av The Beatles, Life On Mars? av David Bowie, den typen låter som er gode nok til å heve selv middelmådige album et par hakk. Dette gjør i praksis at selv et band med en middels låt vil kunne havne på 10/10 i totalkarakter om den inneholder en eller flere slike spesielt gode låter.

Endret 24. november 2010 av svinepelz

[Programvare]

Fint skrevet. Ryddig og oversiktlig. Håper det ikke tar lang tid før de neste omtalelsene kommer. Har aldri hørt noe særlig av bandet og skal bli spennende å sjekke ut.

[Cuneax]

Nok en god albumguide fra din kant, svinepelz! (Om enn litt uferdig i skrivende stund)

 

Det er alltid interessant å lese hva andre skriver om musikk man interesserer seg for, og spesielt når det er velskrevet og reflektert. Gleder meg ytterligere til du tar for deg mitt favorittalbum, The Fragile og ikke minst Still-delen fra And All That Could Have Been.

[svinepelz]

Jeg er litt opptatt for tiden, så denne kommer til å bli flikket på litt innimellom når jeg har tid, men jeg ville gjerne begynne et sted.

 

The Fragile kommer, men jeg må høre den inn på nytt før jeg kan skrive noe rettferdig og meningsfylt om den. Det samme gjelder Year Zero, jeg har ikke gitt den nok tid, men det kommer. Jeg har lagt til With Teeth nå, jeg rakk ikke å skrive om den i går... klokka var fem, og jeg måtte hjem

[noodles]

Eg har nett oppdaga Nine Inch Nails så denne guiden kom på eit passande tidspunkt. Hittil har eg berre høyrd Year Zero og i skrivande stund høyrer eg gjennom The Fragile fyrste gong.

 

Year Zero fall i smak og stemninga plata skaper vert berre forsterka gjennom alt rundt den. Eg tenkjer då hovudsakleg på Alternate Reality Game (spesielt exterminal.net). Heile konseptet, alt rundt musikken, gjer det heile meir genialt. Eg liker plata betre og betre for kvar nye ting eg les om det. Fantastisk.

 

Og The Fragile er etter eit par songar ganske lovande.

[svinepelz]

Genialt veit eg ikkje heilt om eg er med på, med Year Zero er absolutt ei dugandes plate. Eg er einig i at konseptet er feitt, og "viral marketing"-strategien rundt lanseringa var morosam (f.eks. vart ein USB-disk med videoen til Survivalism "attgløymd" (nudge nudge) på eit toalett i Lisboa, eller noko slikt).

 

The Fragile har eg ikkje somla meg til å skrive om, men det er ei plate eg har litt problem med. Litt for lang, med ein del filler, spesielt på CD2. CD1 er stort sett grovt feit, med eit par unntak. Eg ser at f.eks. cun er ueinig med meg, men det får så vere

 

Om du ikkje er allergisk mot "hovudet oppi rompa"-angst og beven, så er The Downward Spiral etter mi meining betre enn The Fragile, og har eit ganske likt lydbilete. Anyways, lukke til med utforskinga av NIN, det er ikkje det verste du kan bruke tida di på.

[Istapp]

Bra albumguide . Kjekt å se. Som NIN fan har det falt meg inn og skrive en guide her selv, men har ikke blitt noe med meg. Skal det legges til flere utgivelser etter hvert?

[svinepelz]

The Fragile kommer, samt And All That Could Have Been / Still. Jeg vurderer å legge til Fixed og FDTS etterhvert, utover det er det ikke så mye å ta av

[Istapp]

Hvis du skal legge til FDTS, så kan du like greit også legge til Things Falling Apart og muligens The Perfect Drug. Men det er nå min mening. Eller bare inkludere NIN diskografien på wikipedia.

[svinepelz]

Hvis du skal legge til FDTS, så kan du like greit også legge til Things Falling Apart og muligens The Perfect Drug. Men det er nå min mening. Eller bare inkludere NIN diskografien på wikipedia.

Jeg gadd aldri å kjøpe Things Falling Apart, for mange remixer av Starfuckers, Inc.

 

The Perfect Drug er bare en enkeltlåt, kan ikke sammenligne den med FDTS, som er en hel EP med masse spennende materiale. Da kan jeg jo like godt ta med Deep, Burn og den gjengen der også. Har lagt til en YouTube-link til The Perfect Drug, det får holde

[Istapp]

Jeg tenkte på Remix EP'n av TPD, sammen med selve sangen TPD. Things Falling Apart inneholder en del snax da.. Anbefaler deg å høre den en gang. Vert å få med seg.

 

Men NIИ består jo av mye "miscellaneous stuff", bare tenkte det hadde vert en idé å inkludert enda mer av det for å gi et mer helhetlig bilde, men mulig det er litt overkill, jeg er nok litt for "utsatt" til å mene for mye her, siden jeg mer eller mindre er fan hehe.

 

Edit: Men er uansett enig i det med Further Down The Spiral. Bør så absolutt legges til.

 

Edit2: Det kan vel også nevnes at det er en forskjell mellom US og UK release på den, og at det er sistenevnte det er mest vanlig å få tak i her til lands. Skulle noen gå til innkjøp av den, så last ned US releasen eller noe i ettertid (yeah, sue me), siden det er en aldri så liten overensstemmelse om at den er bedre. UK releasen er også bra, men på sin måte, med mer "løse" remixer.

Endret 9. november 2007 av Istapp

[svinepelz]

Edit2: Det kan vel også nevnes at det er en forskjell mellom US og UK release på den, og at det er sistenevnte det er mest vanlig å få tak i her til lands. Skulle noen gå til innkjøp av den, så last ned US releasen eller noe i ettertid (yeah, sue me), siden det er en aldri så liten overensstemmelse om at den er bedre. UK releasen er også bra, men på sin måte, med mer "løse" remixer.

Jo, jeg har nevnt det med UK/US-utgaver av FDTS... selv er jeg veldig glad i UK-utgaven pga. den unike versjonen av Ruiner, som er mye bedre enn albumversjonen. Uansett hvilken utgave du kjøper er det et godt kjøp, og US-utgaven inneholder flere spor. Man bør vel nesten ha begge

[Cuneax]

Hvor blir det nå av omtalene av The Fragile og And All That Could Have Been?

[Eldritch]

Hvor blir det nå av omtalene av The Fragile og And All That Could Have Been?

 

United States Bureau of Morality fjernet dem

[svinepelz]

Har lagt til The Fragile, i det minste. Ting tar tid

[Istapp]

Forstår du ikke er så glad i TF

 

Selv prøver jeg å annse albummene som en vesentlig del av forskjellige "era", å at de ikke bør sammenlignes for mye, eller i det hele tatt seg i mellom. Men smaken er som baken..

[svinepelz]

Jeg har ikke egentlig så veldig mye imot The Fragile, men den er dessverre litt laber i forhold til de tre første platene. Det blir litt for mye fyllmasse og variasjoner over gammel tematikk.

 

Smaken er nok som baken ja! Hva synes du om The Fragile, da?

[Istapp]

Vel, TF består jo av mye dypt og moody stuff.. Strukturen på låtene er jo mer eller mindre basert på en bråte me forskjellige soniske "lag" som grinder avgårde.. Personlig ser jeg mer på det som overlagt og planlagt, enn pretensiøst fyllstoff egentlig. Jeg var relativt sent ute med å oppdage NIN kan du si (2002/2003), så jeg har ikke utviklet noe spesielt forhold til enkelte album/era, men NIN som en helhet.

 

Det går på humør for min del... I rett humør setter jeg stor pris på TF; et dypt og tungt og bra album. Med sine 2 år in the making så kan du si det er litt overprodusert, men setter jeg det på så er det noe jeg er fullt klar over og forberedt på, og er egentlig bare en del av sjarmen/hva det handler om synes jeg.

[svinepelz]

Jo, jeg skjønner hva du mener med soniske lag, og man kan jo finne positive sider med alt om man virkelig vil, hehe. Jeg savner likevel noe. En av de store, store fordelene NIN har er Reznors styrke som låtskriver, hans teft for å lage musikk som griper tak i deg (hence NINs ikke ubetydelige mainstream-appell), og det mener jeg er en mangelvare på The Fragile. Ta for eksempel We're In This Together, en strålende låt. Produksjonen er glitrende, melodien er glitrende, helheten er fantastisk. En av mine NIN-favoritter, selv om det er en ganske enkel og rett-fram-låt. Jeg synes The Fragile har litt for få sånne låter, og litt for mange "skisser", låtidéer som ikke er ferdigutviklede, men til gjengjeld er kanskje i overkant finpussede. Reznor burde ha brukt mindre tid på knotteskruing og eksperimentering i lydsoftware enn på å nynne fram minneverdige låter. Alle de tre første albumene hans er jo stappfulle av godlåter, men The Fragile blir mer en slags gnukkeøvelse der jeg dessverre synes det høres mer ut som om Trent Reznor har gått tom for ideer enn at han skaper noe alternativt av tilsvarende verdi som det han tidligere har gjort.

 

Men men, det er tross alt en god del bra ting på The Fragile, det skal ikke underslås.

[Istapp]

og man kan jo finne positive sider med alt om man virkelig vil, hehe

 

Det er sant.

 

Utvilsomt enig i at We're In This Together er fantastisk ja. Det hadde så absolutt styrket albummet om det hadde vert "ispedd" en låt og to ekstra av det kaliberet.