kan noen forkare sosial angst?

[ArmenMinAU]

Det er ikke umulig. Kjenner du at du er redd for noe, så gjør det. Du må ikke la angsten holde deg tilbake fra å gjøre noe. Da blir den bare verre. Er du redd for den og holder deg tilbake, blir den verre.

 

Akkurat nå har jeg selv litt småissues med angsten, men det varierer så jævlig. Det jeg hater mest er når jeg føler usikkerhet ved angsten, og at jeg har mistet litt kontroll over den. Da hender det at jeg glemmer hva jeg må gjøre når jeg føler angst.

[ecko]

kan psykologer hjelpe meg?

 

livet er lite vits å leve når det noen måneder fungerer helt fint, men så går det ikke bra senere og alt virker håpløst.

[ArmenMinAU]

Går fint noen måneder? Det er ikke litt variasjon engang. Hos noen varierer styrken på angsten hvert eneste sekund. Du klarer fint å kvitte deg med angsten. Krever bare litt kjemping.

 

Ja, psykolog kan hjelpe deg.

[ecko]

det var i grove trekk jeg mente når jeg sa 2 mnd.

 

hvordan går psykologer frem?

Endret 3. september 2008 av ecko

[ArmenMinAU]

Dårlige psykologer bare sitter å lytter. Påpeker det du nettopp har sagt og er egentlig lite interserert i å kurere deg. Driter egentlig i hva du mener selv om dere fremgangsmåte.

 

Gode psykologer som min, kommer med innspill inn i mellom. Forklarer hvordan psyken fungerer. Kommer gjerne med tips. Prøver å finne ut hva det er som har utløst problemet. Bruker din fremgangsmåte for å løse problemet.

 

Det er du selv som må kurere deg, men ved hjelp av en psykolog (en god en, vel og merke), blir det så mye lettere å finne frem til problemet, og dermed også finne en løsning. Selv ikke en god psykolog klarer å kurere seg selv om han/hun selv får problemer. Det gjerne en annen person til for å hjelpe til.

[Gjest Gjest]

Det finnes jo minimalt med konkrete holdepunkter og måter å fastslå sosial-angst. Det er altfor mye bås-putting av diagnoser etter min mening.

 

Men ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til f.eks DPS.

Ikke la legen gi deg piller og si takk for seg, men stå på krav om utredning.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er ofte forvekslet med sosial-angst, og har mye av de samme symptomene.

[Inaktivbruker_101125]

Min sosiale angst ble mye verre i ungdomsskolen. Men etterhvert ble angsten mindre ved å f.eks. få bedre selvtillit og ikke tenke så veldig mye hva andre tenker om deg osv. Det som også hjelper (som har blitt anbefalt sikkert en del ganger i denne tråden) er å tvinge seg selv til å bli med folk på sosiale steder med gode venner.

Nå skal jeg ta et eksempel, jeg slet forferdelig med å gå på kino. Har ikke gått på kino på minst 4 år utenom skole. For ca 1 år siden ble jeg invitert til kino, med folk jeg kjente. Jeg aksepterte invitasjonen og tenkte at dette kom til bli hyggelig. Ca. 1 time før jeg skulle dra, fikk jeg panikkanfall, svettet mye, pustet tungt, og måtte kaste opp. Føltes som jeg måtte bevime så det følte til at jeg ble hjemme.

 

Men som sagt, angsten har blitt mindre gjennom årene, noe som antageligvis vil skje med noen andre her også, forhåpentligvis

[trespiser]

Tror jeg sliter med sosial angst selv. Starta da jeg begynte på vgs. Jeg klarte ikke å se folk i øynene uten å få ryktninger i nakken og jeg måtte bare se en annen vei og jeg var redd for at noen skulle se det. Jeg klarte heller ikke å ta et glass med noe å drikke uten å få samme rykningene skjelvingene i nakken og da når jeg var sammen med andre folk. klarte å ta ølflasker og ta raske slurker men måtte anstrenge meg for å ikke få rykninger i nakken da også.

 

i dag sliter jeg å konsentrere meg og være meg selv når jeg er ute blant folk. klarer heller ikke å tenke klart. når jeg er på jobb for eksempel så merker jeg nesten ikke noe til plagene. men når jeg for eks står å venter på toget så klarer jeg ikke å gjøre noe annet enn å bare stå helt stille. jeg er redd for at andre ser på meg og synes jeg er rar derfor setter jeg meg alltid slik at ingen ser meg på toget. tørr ikke å snakke i telefonen ute blant folk.

 

når jeg drar hjem fra jobb så er jeg sulten og gleder meg til middag som står ferdig på bordet hjemme. men jeg må alltid vente en time med å spise etter jeg kommer hjem for jeg føler meg ikke sulten. tror det er fordi jeg er stressa på en eller annen måte.

 

i det siste så har jeg nesten sluttet å prate fordi jeg vet ikke hva jeg skal si og tror det blir dumt hvis jeg sier noe. det er ikke sånn med alle mennesker. det er forskjellig med alle. noen prater jeg godt med og andre prater ikke med og på f.eks fester så prater jeg ikke med andre hvis dem ikke prater med meg.

 

her kan jeg sitte å skrive og få det ut men jeg hadde ikke klart å si så mye hvis jeg skulle ha fortalt dette til noen andre fac2face.

 

folk tor ofte jeg er dum og tilbakestående fordi jeg ikke prater. jeg vet selv at jeg er veldig smart på noen måter men også mindre smart på andre måter igjen.

 

noen som kjenner seg igjen? jeg har en psykolog som jeg prater med av og til men psykologen sier bare at jeg skal være meg selv :S klarer heller ikke å fortelle det skikkelig til psykologen.

[The Wanker]

Tenk over at du høyst sannsynlig aldri vil møte disse menneskene igjen, så hva betyr det hva de tenker om deg? Det er veldig få som går rundt og tenker at "oh, shit, han der var rar!". Nå veit jeg at det ikke nødvendigvis er så lett for deg uansett, men prøv i hvert fall å tenke mindre over hva andre sier om deg.

[trespiser]

Tenk over at du høyst sannsynlig aldri vil møte disse menneskene igjen, så hva betyr det hva de tenker om deg? Det er veldig få som går rundt og tenker at "oh, shit, han der var rar!". Nå veit jeg at det ikke nødvendigvis er så lett for deg uansett, men prøv i hvert fall å tenke mindre over hva andre sier om deg.

det gjelder en del folk som jeg kommer til å møte igjen også. har hørt mange samtaler om folk som prater om andre så dem har det vel i huet sitt på en eller måte

[ecko]

ting ble bedre en liten stund, men nå så blir alt bare verre, faen heller. blir mer og mer redd for å snakke i timene, og holder meg mer og mer hjemme. føler at jeg må drikke for å klare å være blant folk. søndag nå og tanken på å gå på skolen i morgen er jævlig. folk flest må jo tro at jeg, og andre med angst er veldig merkelige, når vi plutselig oppfører oss merkelig og prøver å stikke av fra situasjonen.

 

jeg må bare prøve å manne meg opp å oppsøke hjelp snart. har begynt å tenke på å drepe folk. det høres kanskje sykt ut for noen, men det er ett eller annet behagelig over tanken. det er vanskelig å forklare det. er det vanlig når man har angst?

 

faen at det ikke går bort! trenger hjelp for helvette

[Gjest ikke.doktor]

Jeg har vel på en måte noe liknende det flere andre har. Når det kommer til feks å spise sammen med andre mennesker, så begynner jeg fort å svette i ansiktet, jeg aner ikke hvorfor, det skjer bare. Jeg blir fort varm, aner ikke hvorfor. Jeg har egentlig ikke noe problemer med å snakke med nye mennesker så lenge det er kaldt/kjølig der hvor vi er. Så hadde jeg bare kunne stoppet svetten i ansiktet så hadde jeg ikke hatt noe problemer.

 

Ecko: Har du noen gode kamerater eller lignende du kan snakke med? Også foreldre. Kanskje noen av foreldrene dine har hatt det slik som deg når dem var yngre. Er stor hjelp i å bare snakke med noen. Ta deg også en tur til helsesøster og hør med henne. Det viktigste er hvertfall å snakke med noen og så ta det litt derfra.

[Chad Thundercock]

Dette er noen dritt, de fleste har til en variert grad sosial angst og det handler om å konfrontere den umiddelbart. Hvis du stadig unngår situasjoner hvor angstanfallene oppstår, vil problemet bare øke i størrelse.

 

Skriv en liste på alle sosiale situasjoner som utløser angsten og begynn å konfronter disse, få det til å bli en hverdagslig vane å havne i disse situasjonene.

[ecko]

jeg har ingen venner som jeg kan snakke med om det, og vil ikke snakke med foreldrene mine om det.

 

bare tanken på å konfrontere problemene gjør meg usikker. jeg klarer det ikke uten hjelp, men da må jeg oppsøke hjelp, en ond jævla sirkel dette.

[BehindGreenEyes]

jeg har ingen venner som jeg kan snakke med om det, og vil ikke snakke med foreldrene mine om det.

 

bare tanken på å konfrontere problemene gjør meg usikker. jeg klarer det ikke uten hjelp, men da må jeg oppsøke hjelp, en ond jævla sirkel dette.

 

 

Du kan gå til fastlegen din som har tausetsplikt. Legge frem emnet og du kan søke deg selv til time hos psykolog, eller legen kontakter psykolog for deg om du synes det er vanskelig å kontakte en selv.

 

Om psykologen mener du sannynligvis har stor sosial angst vil du sansynligvis måtte gå der ofte dem første mndene over lengre tid så psykologen kan se om behandlingen hjelper. Hjelper den blir timene etterhvert med større mellomrom. Psykologen kan også lage en plan med deg under behandlingen eller utfordre deg til å møte situasjoner der du har sosial angst og lignende. Psykologen kan snakke og gi ''verktøy'' som hjelp. Men det er du selv som må på en måte presse deg til å for eksempel oppsøke plassene det er vanskelig for deg å vise deg frem, eller snakke.

 

 

Statlig psykolog går under frikortgrensen. Frikortgrensen varier litt. Men feks høyeste betaling for deg tror jeg vil være ca 1600 kr. Over den grensen skal frikort kunne lages fra trygdekontoret.

 

Private psykologklinikker / psykologer kan koste veldig mye.

[Kajac]

Jeg har vel en slags kraftig sjenanse. Har tidligere diagnosert meg selv med Sosialangst, men har funnet ut at det ikke er det jeg har, men sjenanse av høye dimensjoner. Jeg er ikke redd i sosiale situasjoner, men det er allikevel en slags redsel av en eller annen type. Redsel for å dumme meg ut.

Uansett, hos meg begynte det på ungdomsskolen, ca 8. eller 9. klasse. Før det kunne jeg gjøre stort sett hva som helst uten problemer. Vet ikke helt hva som gjorde at jeg fikk det. Uansett, nå går jeg på VG2 og det er blitt mye bedre. Klarer de fleste sosiale situasjoner helt fint, men har fremdeles problemer med å føre en tom samtale med folk jeg ikke kjenner, og har problemer med å snakke med jenter, en angst jeg håper å overvinne snarest mulig.

 

Uansett, poenget er at eneste måten jeg har klart å overvinne angsten/sjenansen så mye som jeg har klart, er at jeg har gjort ting jeg har vært redd for. Er fremdeles passe tilbakeholden, men det er 100 ganger bedre enn det var for 2 år siden.

Nå har jeg også bestemt meg for å klare å overvinne dette uten å drikke, da det blir en ekstremt dårlig utvei for å klare å være sosial. Drikkingen vil bare isolere deg mer, da du blir mer og med vant til at du må drikke for å klare sosiale ting, og derfor ikke tar sjansen uten å drikke (skjønte noen dette?)

Sosialangst henger ofte sammen med aspergers og/eller dårlig selvbilde. Hvis du har aspergers eller dårlig selvbilde/selvtillit, kan det være forklarende faktorer på angsten din. Det hjelper uansett å oppsøke psykolog og snakke om det, og få råd til hvordan du kan bekjempe angsten. For en ting er i hvertfall sikkert, sosialangst og sjenanse kan bekjempes i veldig stor grad

 

Lykke til!

[ecko]

det er så kjipt og vanskelig om jeg skal overvinne angsten, for da når jeg for eksempel skal snakke med noen som er bekjente av vennene mine så kan jeg bli så rød i fjeset at det blir umulig. begynner å oppføre meg rart og endre nok med at jeg prøver å bli så usynelig som mulig eller bare stikke av. den andre personen må jo tro at det er noe helt galt med meg.

[FLarsen]

Jeg har ikke noe problem med å snakke med folk, men stillhet, det er en helt annen sak.

 

Hater å sitte på t-banen med en person rett foran meg og prøve å finne en plass å feste blikket.

[ecko]

sitter inne på en lørdagskveld, jippi!

 

jeg leste litt om medisiner, og da mest SSRI. er det sansynelig at jeg blir satt på dette?

 

jeg leste noe veldig kjipt om SSRI:

 

"Når SSRI brukes i behandlingen av panikklidelse kan noen av pasientene de første 3-5 dagene oppleve øket angst før denne blir gradvis mer og mer redusert. Brukes SSRI i behandling av sosial angst og tvangstanker vil det ofte ta en til tre måneder før effekten virkelig blir betydelig."

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Vel ecko, om det er noen trøst: jeg sitter inne på Lørdagene jeg og.