kan noen forkare sosial angst?

[ecko]

noen som vet svaret på forrige spørsmålet?

 

er det vanlig å gi ut medisin som fungerer dert og da uten tilvendingstid? (kanskje benzoer) som man tar før man skal i en sittuasjon som man vet angsten vil merkes kraftig?

[Caliburn]

Nå har ikke jeg lest igjennom tråden, men følte for å svare.

 

Jeg har lenge hatt mistanke om at jeg hadde en mild form for sosial angst. Og tror jeg faktisk har det etter å ha lest definisjonen. Men for å motarbeide dette skaffet jeg meg en jobb som rett og slett presser meg i situasjoner hvor jeg må snakke og arbeide med mennesker for å utføre jobben.

 

Kan som så si at jeg er utrykningsvekter. Dette krever jo da å snakke med personer man måtte møte på rykk osv.

 

I løpet av ett år har jeg bedrer meg så enormt mye at det nesten er skummet.

Endret 2. november 2008 av Caliburn

[ecko]

kan du forklare hvordan du hadde det før? dine symptomer.

[Gaardon]

jeg kjente meg igjen i alt omtrent. og jeg er veldig sjenert klarer ikke snakke med kvinnfolk og har generelt lite venner.

[Caliburn]

feilpost

Endret 5. november 2008 av Caliburn

[Gjest Gjest]

Mesteparten føler nok ubehag i spesifike offentlige situasjoner. Jeg føler meg veldig isolert fra omverdenen, det er problemet når jeg går rundt der det er mange mennesker. Når jeg går rundt styres alt av selvtilliten min som hovedsakelig er i bånn eller litt over bånn, dette ødelegger livet mitt fordi jeg ikke treffer mange mennesker og har så å si ingen venner og hva som er enda værre er at jeg aldri har hatt en kjæreste. Det eneste som hjelper meg er sosiale situasjoner der jeg kan være aktiv sånn sim jobb eller skole, men for øyeblikket er jeg ikke i noen av delene. Prøver å skaffe meg en jobb for å dekke studieutgifter senere. Problemet er at all selvtillitten jeg har bygd i løpet av en dag går rett tilbake til null over natta.

 

Det med å gå rundt og føle seg isolert heletiden og redd for å spontant trå inn i en samtale med ukjente folk er en grusom følelse. Skulle ønske at jeg bare kunne opptre med en naturlig og enkel måte å ta meg ut på uten disse mentale sperrene.

[Nidaroo]

drekk deg drita- hvis du fortsatt er sjenert og tilbaketrukken har du sosial angst

FAIL!

[Chad Thundercock]

Det vanlige tegnet til sosial angst må være det å ha følelsen om at folk hele tiden dømmer deg. Derfor går de fleste gjennom livet som zombier, de forsøker å gjøre alt for å ikke skille seg ut. Dette bunner helt klart i en form for sosial angst svært mange besitter. Skal du bekjempe dette må du være klar over problemet å konfrontere det med nettopp å hive deg ut i det.

 

Sannheten er at svært få mennesker bryr seg om du mister lommeboka på bussen eller plystrer på kjøpesenteret. Det spiller egentlig ingen rolle, for du bryr deg ikke!! Du er kongen!

[AzureDragon]

Har vært gjennom en lengre type depresjonsperiode eller hva du vil kalle det...har gått rett nedover. Går oppover igjen nå da =)

 

Men tror, nei jeg vet, at jeg har utviklet noe anti-sosiale egenskaper i denne tiden. Som feks: jeg kuttet så og si all kontakt med en venninne fordi jeg ikke lengre greide å snakke med henne. Fortsatt problemer med henne og unngår henne hvis jeg kan.

Mange venner jeg har kjent i flere år som jeg er "alienated" fra...føler jeg ikke greier å lage kontakt. Kan være vanvittig strev å snakke med noen av de.

Er mye mer stille på skolen og unngår mennesker som gir meg mer skyldfølelse(mer populære) og holder meg mer med de som ikke bryr seg/er for snille.

Mamma fortalte nettopp at min storebror synes det er vanskelig å kommunisere med meg/komme innpå meg..

 

En jævlig kontrast til hvordan jeg var for 1 1/2 år siden...

 

Uansett, kjenner at selvfølelsen har kommet en del tilbake og er så faen på vei oppover. Uansett, vurderer å kontakte skolelegen for å røske opp i all dritt. Skal også nevnes at jeg har isolert meg en del, sittet hjemme istedenfor å møte venner. Problemene mine holdt jeg for meg selv helt til januar, da jeg brast i krampegråt da jeg fortalte om depresjonen til mamma. Siden har det gått bedre, men merker fortsatt at jeg lever litt i gamle tankebaner.

 

Kognitiv terapi, fungerer dette?

 

Ellers tror jeg at å jobbe i butikk hadde vært genialt for min del. too bad jeg jobber på den mest anti-sosiale arbeidsplassen.

 

Faen, jeg har nok litt angstproblemer, og det har kostet meg mange vennskap og glede. På tide å ta igjen.

[Chad Thundercock]

Azuredragon, wtf? Var ikke du godt i gang med PU? Husker at du kjempet med å slutte å analysere sosiale situasjoner, at det hadde ødelagt mye av statusen på skolen, men dette her var i overkant! Hva har skylda??

 

Og butikkarbeid anbefales! Jobber selv på Rema vedsiden av skolen og det hjelper noe vanvittig med begrave frykten for å snakke med fremmede. Helt utrolig hvor mye en slik jobb kan forbedre de sosiale egenskapene.

[AzureDragon]

Jo du skjønner, jeg kom aldri helt ut av den negative spiralen, selv om jeg prøvde og ga uttrykk for det. Det jeg sa var sant nok, men det positive varte ikke over lengre tid. Selvfølelsen nådde vel sitt bunnpunkt i november. Skolen, venner, trening, alt gikk til helvete

 

Jeg har hatt noen hefitge ups and downs, dager da jeg føler at jeg er helt fri og frank til å snakke med alle om akkurat det jeg vil. Men trenden var ikke god, selv om jeg hadde noen super-dager innimellom.

 

Nå går det deriot betraktelig bedre og jeg er jævlig fornøyd med at jeg holder på å bygge opp en plattform igjen. Har tatt av 6kg og trener 3-4g i uken. Får 5ere på prøver. Er generelt mer oppegående og tilstede, i tillegg greier jeg å holde meg VÅKEN på skolen.(greide ikke det tidligere, selv om jeg hadde sovet normalt).

Merker at det gamle meg har begynt å komme tilbake i sosiale situasjoner. Venner har også kommentert dette, du merker med en gang når du føler at du har det, den kontrollen.

 

Likevel er det fortsatt perioder når jeg føler meg som et fittetryne. SKulle bare ønske at skyldfølelse kunne forsvinne for alltid! Eller jeg må finne roten til det hele.

god natt til alle natteravner

[Toast Is Pimp!]

Jeg kan ikke prate med nye bekjentskap så veldig lett. Finner ikke ord, nervøs.

Jeg er mer redd for og møte folk jeg kjenner eller så vidt kjenner tilfeldig uten for døren.

 

Møte helt nye folk går bra synes jeg. Tror da i alle fall det.

 

Har vell 4-5 stk (venner) som jeg kan snakke fritt med uten problemer.

Problemet er at bare en av de vennene er her jeg er, det blir for lite.

 

Tvangstanker.

 

Edit: Og ja. Blir veeeldig nervøs bare for og gå på fest. Værst er det når jeg er på hjemplassen, hater alle som bor der.

 

Og bli nervøs før feks eksamen er jo normalt.

 

Fyfaen det er uvant med sprit. sitter her mned Amundsen artic vodka.

Endret 17. februar 2009 av Lord Grÿllwotth

[rune89]

faen jeg kjente meg igjen i det dær helvette!

 

får håpe det bare er en periode, selvom den har vart i flere år. finnes det noe som er likt sosial angst, men heter noe annet? hvordan kan det behandles?

 

helt nederst i den lange teksten står det om missbruk av alkohol og medisiner kan være forsøk på lindring. da blir vell de med sosial angst mere avslappet når de drikker.

 

Fikk du det helt plutselig, eller kom det etter eksprimentering av knark?

[paranoidcrazy]

drekk deg drita- hvis du fortsatt er sjenert og tilbaketrukken har du sosial angst

 

Mange med sosial angst blir alkoholikere fordi det hjelper mot angsten, men angsten dagen derpå blir sterkere. Det er derfor man må reparere.

Endret 2. mars 2009 av paranoidcrazy

[paranoidcrazy]

jeg vil vite mere om sosial angst, jeg lurer på om jeg har det eller bare er veldig skjenert og tilbaketrukken.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse blir ofte tatt for å være sosial fobi, man kan også ha begge deler.

[rune89]

jeg vil vite mere om sosial angst, jeg lurer på om jeg har det eller bare er veldig skjenert og tilbaketrukken.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse blir ofte tatt for å være sosial fobi, man kan også ha begge deler.

Man kan også være paranoid for den saks skyld!

[paranoidcrazy]

jeg vil vite mere om sosial angst, jeg lurer på om jeg har det eller bare er veldig skjenert og tilbaketrukken.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse blir ofte tatt for å være sosial fobi, man kan også ha begge deler.

Man kan også være paranoid for den saks skyld!

 

Ja det er nok ganske vanlig om man går for lenge uten å få hjelp.

[Gjest forkare sosial angst]

Jeg kan forklare litt av hvordan det kjennes å ha sosial angst. Alkohol hjelper for meg, så er det sagt. Men det hjelper bare i situasjonen man er oppe i, alkoholbruk gjør allikevel den totale situasjonen værre. Det er fordi en med sosial angst neste dag vil analysere hele "seansen" i hjel. Man må huske alt i detalj, er det en liten uklarhet vil man gruble på dette og lage seg en egen sannhet. Og den sannheten er alltid ubehagelig. Man trekker seg enda mer inn og drikker heller alkoholen alene om man vil ha det.

 

Å gå i butikken er ikke så ille, kontakt med totalt fremmede mennesker går helt fint så lenge man har et ærende. Det er den uformelle sosiale kontakten som er vanskelig. For meg er det sånn at om jeg forlater et rom, f.eks. for å gå på do, så får jeg ubehagelige tanker om min tilstedeværelse mens jeg er alene. Jeg tenker at de andre egentlig ikke vil ha meg der, og jeg tror at de kan lukte min angst. At de vil at jeg skal gå, men ikke forteller meg det for å skåne meg. Det eneste som står klart fast i hodet er et kjempeønske om å forlate situasjonen og komme seg hjem. Jeg blir sittende å tenke ut grunner til å kunne dra, og når jeg drar så er jeg overbevist om at de andre blir glade. Jeg har hjertebank når jeg går og kjenner at svetten pipler frem i pannen. Når jeg er ute og på vei hjem har jeg en så lettet følelse at det ikke går an å beskrive. Når jeg kommer hjem er jeg utmattet. Går bare å legger meg og vil helst glemme alt. Jeg ser da at det jeg gjør ikke er riktig.

 

Når jeg vet at det alltid blir sånn så tror jeg de fleste forstår at jeg ikke har lyst å delta i noen sosiale sammenkomster. Om noen ringer meg tar jeg ikke telefonen om jeg ser at det er en kamerat og om jeg samtidig tror at "noe er på gang", f.eks. bare at det er en fredag ettermiddag. Jeg sender en melding til vedkommende når jeg tror det er for sent å være med på noe, en melding som forklarer at "jeg så ikke at du hadde ringt meg før nå.. derfor ringte jeg ikke tilbake". Når man gjør det mange nok ganger slutter folk å be deg være med, de slutter å ringe. Man vet den egentlige grunnen, at man er en kjiping, men tilpasser det isteden til gamle tanker om at man er uønsket. Det er rart at man av og til kan sitte å se at dette er helt sykt, men når tankene er der er det så sterkt at det er ekte. Tankene er sannheten når man er oppe i det. Jeg må slutte nå, jeg er redd for å bli gjenkjent og jeg blir sliten av å skrive dette. Forumet er egentlig et sted man kobler av på, et sted man har kontakt med andre. Ikke et sted for slikt som dette.

 

Noe av det som jeg tror kjennetegner det at man har sosial angst er om dine tanker får deg til å handle. At tankene er så sterke at det for deg ikke er noen tvil om at ting er slik som man tror. Og om man åpner seg for et menneske og forteller hvordan man har det så fører det til at kontakten med det mennesket blir helt brutt. For man stoler ikke lenger på noen, ikke engang seg selv, og man er sikker på at vedkommende sprer dette for alle. Og man tenker etterpå at alle som ringer eller stikker innom kun gjør det av medlidenhet.

 

Neste trinn for meg var selvforakt. Og et ønske om å dø.

[Toast Is Pimp!]

Føler det akkurat slik. Men litt svakere.

 

Siden det skulle skje noe nytt på skolen i dag (en liten endring i gruppene) så turte jeg nesten ikke og fare...

 

Men for alikevell.

[Mademoiselle]

Men for alikevell.

Så bra at du ikke ga etter for angsten! Da hadde den bare vokst seg større! Kjenner du ikke nå en utrolig seiersfølelse? Denne følelsen kan gjøre det lettere ved neste anledning!