kan noen forkare sosial angst?

[F1nst4D]

faen jeg kjente meg igjen i det dær helvette!

 

får håpe det bare er en periode, selvom den har vart i flere år. finnes det noe som er likt sosial angst, men heter noe annet? hvordan kan det behandles?

 

helt nederst i den lange teksten står det om missbruk av alkohol og medisiner kan være forsøk på lindring. da blir vell de med sosial angst mere avslappet når de drikker.

 

Hei, Ecko, kommer kanskje inn litt sent, men du skal vite at mange av de symptonene der er også samsvarige med de psykiske symptomene for lav selvtillit og sosial usikkerhet. En smal tilhørighet av sosial angst følger gjerne med, men man jeg vil si man vet selv når man har sosial angst, og det kan bli fulgt av reelle psykiske problemer.

[Toast Is Pimp!]

Men for alikevell.

Så bra at du ikke ga etter for angsten! Da hadde den bare vokst seg større! Kjenner du ikke nå en utrolig seiersfølelse? Denne følelsen kan gjøre det lettere ved neste anledning!

 

Hehe! Ja når du sier det. Følte det litt.

 

Men er enda redd for og dumme meg ut, og da dummer jeg meg ut.

Feks jeg sa 50 km/t og ikke 50 km som jeg skulle si når vi var en del i klassen som diskuterte noe. Blir nervøs når jeg skal prate med folk jeg skal ha forhold til.

[Northern_Comfort]

Ble selv diagnosert med sosial angst sist måned.

 

Følelsen det bringer med seg for meg er:

 

-En konstant uro. Jeg klarer aldri å slappe av. Jeg kan se for meg at det er den følelsen normale folk har før de skal ta tog/fly, men den er altså evig vedvarende.

-Folk rundt meg virker perfekte. De fleste vet hvordan de skal handle til enhver tid, og jeg føler det samme forventes av meg. Noe jeg selvfølgelig ikke klarer å oppfylle.

-Jeg er den som må bevise noe. Jeg er på en evigvarende oppkjøring i livet, og hver feil jeg gjør blir nøye observert.

-Skyldfølelse. Siden jeg føler meg anstrengt/dårlig hver gang jeg sier/gjør noe, så tror jeg også folk får de samme følelsene av meg. Altså at jeg kun går rundt og smitter folk med dårlig stemning. Føler også jeg har skuffet mamma, pappa, gud og hvermann, og ikke minst meg selv..

-Har lukket meg for mye. Forsvarssystemet i hjernen har satt opp brannmur mot alt farlig; altså det meste. Du kan si hva du vil til meg, jeg kommer til å gi deg en falsk reaksjon (en elendig en sådan), men hva som skjer på innsiden er ikke i samsvar med reaksjonene. Klarer ikke å uttrykke sterke følelser blandt andre. Jeg ble oppringt om at mopeden min hadde blitt stjålet mens jeg satt på Mcdonalds med venner. Jeg kunne bare si "javel.. kjipt."

-Tillitsproblemer. Stoler selv ikke på vennene mine, og leter alltid etter onde motiver i andre mennesker. Følelsen av å stå utenfor.. Alt rundt meg tolkes negativt..

-Unngår situasjoner for å skåne meg selv. Det trenger ikke å være store ting, det kan være små ting som å la være å se personer i øyene. Å si noe man egentlig ikke står for. Slike ting.

-Har gått glipp av for mye vitalt her i livet. Slik jeg ser det kan jeg aldri bli et fullkomment menneske. Jeg kan aldri ha det like gøy som alle andre, og jeg kommer aldri til å bli lykkelig over min egen livssituasjon. Dette er fordi jeg har unngått å si så mye. Jeg har latt være å hevde meg, og hver eneste handling jeg har gjort siden jeg ble født er gjort fordi personene foran meg "krever" det av meg. Jeg har derfor ikke lært meg "det grunnleggende", noe som heller ikke kan fikses senere.. Dette er min sannhet, og ord kan ikke motbevise noe som står så sterkt.

-Deppresjon. Hvordan være glad når man går glipp av en så stor dopamin-kilde som sosial stimulans? Og hvordan være glad når du vet at du er underlegen alle andre? Du kan ikke.

 

Som en type før meg sa, de formelle samtalene går greit. Hjernen kobler over til autopilot og setter på "godt humør" og "beskjedenhet" og man kan spørre hvor melken står, eller en veirettning.. men å snakke spontant om løst og fast er i beste fall vanskelig og skummelt.. F. eks da jeg satt ved siden av en veldig utadvendt jente i engelsken på mandag klarte jeg ikke å slappe av hele økten.. jeg var hele tiden på vakt og tenkte ut ting jeg kunne si, mens jeg brukte resten av tiden på analysere situasjonen og ting som ble sagt. Det å konsentrere seg om å ikke rødme er også slitsomt. Føler at hvis jeg "slipper meg løs" vil stammingen, rødmingen og i det hele tatt en uønsket adferd oppstå, og jeg velger derfor å holde meg reservert.

 

Håper dette gav noen flere svar på hva sosial angst kan være.

Endret 3. mars 2009 av Northern_Comfort

[Gjest Guest_dumbo_*]

drekk deg drita- hvis du fortsatt er sjenert og tilbaketrukken har du sosial angst

 

Mange med sosial angst blir alkoholikere fordi det hjelper mot angsten, men angsten dagen derpå blir sterkere. Det er derfor man må reparere.

 

Dette er jeg helt enig i, kjenner meg helt igjen der. Etter en skikkelig fyllakule hender det at jeg stenger ute verden i noen dager.

 

Lurer på en ting. Noen andre som føler de får "uroen" av å plutselig tenke på f. eks. en ubetydelig flause man gjorde for mange år siden?

[Toast Is Pimp!]

Og slike ting sitter bra lenge.

Jeg aner ikke hva som er normalt i denne verden, jeg føler meg dum sosialt. Jeg vet ikke hva som er normalt.

Endret 27. april 2009 av Lord Grÿllwotth

[Mademoiselle]

Å ja!

Sente en fylla melding til min tante som stod: "Grattulere med overstått jul", sendte den i romjula.

Hvorfor i helvette gjorde jeg det for?

 

Og slike ting sitter bra lenge.

Jeg aner ikke hva som er normalt i denne verden (ikke grunnet meldinga), jeg er dum sosialt. Jeg vet ikke hva som er normalt.

Sosial intelligens og sosial angst er ikke det samme!

[paranoidcrazy]

noen som vet svaret på forrige spørsmålet?

 

er det vanlig å gi ut medisin som fungerer dert og da uten tilvendingstid? (kanskje benzoer) som man tar før man skal i en sittuasjon som man vet angsten vil merkes kraftig?

 

Benzoer skrives ikke ut mer, har jeg erfart. Har aldri fått det selv.

 

Nå har ikke jeg lest igjennom tråden, men følte for å svare.

 

Jeg har lenge hatt mistanke om at jeg hadde en mild form for sosial angst. Og tror jeg faktisk har det etter å ha lest definisjonen. Men for å motarbeide dette skaffet jeg meg en jobb som rett og slett presser meg i situasjoner hvor jeg må snakke og arbeide med mennesker for å utføre jobben.

 

Kan som så si at jeg er utrykningsvekter. Dette krever jo da å snakke med personer man måtte møte på rykk osv.

 

I løpet av ett år har jeg bedrer meg så enormt mye at det nesten er skummet.

 

Jeg hadde også en jobb hvor jeg traff mange mennesker, men det forverret min angst.

 

kan psykologer hjelpe meg?

 

livet er lite vits å leve når det noen måneder fungerer helt fint, men så går det ikke bra senere og alt virker håpløst.

 

Bare om de behersker kognitiv terapi. Andre psykologer kan ikke hjelpe deg. Vanlig samtaleterapi er bortkastet.

[Toast Is Pimp!]

Sosial intelligens og sosial angst er ikke det samme!

 

Men man kan godt ha begge.

Endret 5. mars 2009 av Lord Grÿllwotth

[Gjest Guest_dumbo_*]

Hvordan fungerer egentlig kognitiv atferdsterapi? Har lest på wikipedia osv. men skjønner ikke helt enda. Enda et spørsmål: Om man går til legen og sier man vil snakke med psykolog, får man det da på papirene, eller?

[Erik den Raude]

Det funker ikke.

[o0]

Det funker ikke.

 

Det finnes ikke dumme spørsmål, DET FINNES BARE DUMME SVAR!

[paranoidcrazy]

Hvordan fungerer egentlig kognitiv atferdsterapi? Har lest på wikipedia osv. men skjønner ikke helt enda. Enda et spørsmål: Om man går til legen og sier man vil snakke med psykolog, får man det da på papirene, eller?

 

Det kommer i journalen din ja, men jeg er litt i tvil om det kun kommer i journalen legen din skriver, eller om det også kommer i journalen du måtte ha på sykehuset. Jeg fikk tilsendt journalen min fra sykehuset, men der sto det ingenting fra fastlegen min.

 

Fra Wikipedia: Kognitiv terapi har via en rekke studier vist god effekt. Målet er ikke å tåle «farlig» eksponering, men å ufarliggjøre det via læring. Anvendelse av video-feedback er viktig. Vedkommende ser ved selvsyn at han/hun ikke fremstår så negativt som antatt. Pasienten får innblikk i egne negative tankespor. Vedkommende må dessuten trene på å fremføre noe med fremmede til stede, øve på å flytte fokus fra seg selv til andre, gjøre planlagte flauser samt registrere reaksjonen til andre.

Endret 6. mars 2009 av paranoidcrazy

[Gjest Callo]

Northern_Comfort var "spot on" i forhold til hvordan jeg selv opplever angsten.

 

Finnes forøvrig ingen lett utvei, det eneste som hjelper er å gjøre det man frykter mest. Kognitiv terapi kan også være til hjelp.

 

 

Lurer på en ting. Noen andre som føler de får "uroen" av å plutselig tenke på f. eks. en ubetydelig flause man gjorde for mange år siden?

Ja, kjenner meg godt igjen her. Får den uroen nesten daglig.

[Kalinken]

Sosial angst og sjenanse er noe vi har vår forhistorie å takke for. Følelsene stammer fra behovet for å ikke gjøre noe som bryter med de sosiale konvensjonene, fordi dette i verste fall kunne føre til at man ble støtt ut av stammen/gruppen sin. Dette kunne bety døden for våre forfedre; derfor har menneskehjernen utviklet følelser som skam og sjenanse for å hindre deg i å gjøre noe som er sosialt uakseptabelt. Men disse følelsene som altså i utgangspunktet har en positiv intensjon kan noen ganger bli for dominerende, og da sitter man igjen med situasjonen en del befinner seg i; sosial angst.

 

Jeg tror nøkkelen til å få has på sosial angst er å godta det faktum at uansett hva man gjør og hvordan man oppfører seg er det noen som vil mislike deg. Dette høres kanskje ikke ut som noen oppmuntrende tanke i utgangspunktet, men når man har godtatt det vil det absolutt kunne være dette. Det at folk dømmer deg og oppførselen din i negativt lys er en uungåelig del av livet, det er ikke noe som kun gjelder deg, her er alle som omgås mennesker i samme båt. Det at folk dømmer andre kan ofte kan si mer om dem enn om de som dømmes, de folkene som er mest kritiske til andre er også ofte de som er mest kritiske mot seg selv. Hvis man vil være totalt fri for andres dømming kan man jo alltids kjøpe seg en koie langt inne i granskogen og en hagle og bryte all kontakt med andre mennesker. Når man tar med i betraktningen at dette er det eneste alternativet er det kanskje ikke så ille å godta det faktum at noen folk vil mislike deg?

 

En annen ting man må huske på er at en negativ dom over din oppførsel i verden idag ikke trenger å ha noe å si for livet vårt. Der forfedrene våre risikerte livet ved å bryte normer, fordi de på denne måten kunne bli forvist fra gruppen og dermed miste sikkerhetsnettet sitt, har vi idag et samfunn med tilnærmet ubegrenset tilgang på nye mennesker og et offentlig sikkerhetsnett som ikke fordeler ressurser etter hvor godt likt man er. Man er ikke lenger avhengig av sin kjernegruppes støtte eller aksept for å kunne klare seg eller trives. Hvis en person, eller til og med mange, hater deg har du fortsatt mange milliarder mennesker som ikke har gjort seg opp en mening om deg, altså er en enkelt persons oppfatning av deg totalt irrelevant.

[AzureDragon]

Bra post Kalinken, selv tenker jeg at ofte er de som er mest dømmende også de som er mest redd for autoritetene selv og at de bare viser egen frykt ved å dømme andre.

 

Blant annet har mye av min fars kritikk av meg sluttet å gå inn på meg, fordi jeg nå har skjønt at mye av det Pappa har sagt og gjort har en basis i at han selv har hatt mye samvittighetskvaler og mindreverdighetskomplekser ovenfor SIN far. Lett å se når man først oppdager det, han har jo faktisk fortalt dette selv da vi hadde en samtale.

[Gjest karo77]

jeg vil vite mere om sosial angst, jeg lurer på om jeg har det eller bare er veldig skjenert og tilbaketrukken.

om jeg var deg ville jeg tatt kontakt med en lege eller psykiater bare for en samtale for å avdekke om du har angst.å drikke seg drita trenger ikke å gi deg riktig svar.noen personer forsterker angsten med alkohol,men mange får det bedre når de drikker og heller en tung dag dagen der på....Ikke uten grunn at mange med med angst faktis tyr til flaska og blir alkohollikere.....

[Snublefot]

Overvurdering av fare og undervurdering av egen mestring.

[Gjest sara]

Kort sagt er sosial angst å få den samme følelsen når du møter andre mennesker, som du får når du blir skikkelig skremt, dolket i ryggen, eller en vanvittig nervøs før en eksamen.

[L4r5]

Benzoer skrives ikke ut mer, har jeg erfart. Har aldri fått det selv.

Det gjør de. Sitter med beviset i handa. (vel ikek bokstavelig, men om jeg gikk inn på badet så hadde jeg hatt det i handa.)

[Gjest Gjest]

sosial angst gir følgende symptomer:

-utrolig vansker med å oppføre seg normalt når du snakker med noen (vanskeligheter med å holde blikk og mimikk vanlig)

-Masse uro i magen

-Vanvittig vanskelig å gå inn i rom der det sitter mange og snakker, for så å slå seg ned hos dem.

-Følelse av å være uinteressant i samtale med andre

-Meget opptatt av å tolke den andres mimikk og blikk for å se om den andre gir signaler om at det du sier er teit, dumt eller bekrefter at du er dum

-Du greier ikke å være deg selv i samtalen

-Du ler kunstig, ikke ekte

-Du tenker mye på hva du skal si hele tiden

-Du har lyst til å avslutte samtalen hele veien, og gleder deg til du kan gå derfra

-Du unngår situasjoner (lunch etc) der flere er tilstede

-Du gruer deg i flere dager til situasjoner hvor flere skal møtes (eks julebord). Spørsmål som `hvem skal jeg sitte sammen med? Hva skal jeg snakke om, etc dukker stadig opp.

-Du får vondt i magen i dagevis når du har fått kritikk selv om den var konstruktiv. Du unngår personen og bruker mye tid og energi på kveldstid og i helger på å tenke på denne personen.

-Du stokker ord, svarer rart og ofte usammenhengende fordi du er livredd for hva de andre vil tenke om deg.

-Du holder deg for deg selv og tar bare kontakt hvis det er noe helt spesielt eller andre trenger hjelp og støtte

-du gruer deg lenge for å ta telefonsamtaler eller samtaler med andre. Du kan utsette i dagesvis mens du gruer deg til du får vondt i magen.

 

Dette er hverdagen min. Dette er den sosiale angstens ansikt