kan noen forkare sosial angst?

[L4r5]

Dette er hverdagen min. Dette er den sosiale angstens ansikt

Om det er noen trøst (det er det ikke) så er du ikke aleine.

[Gjest Gjest]

drekk deg drita- hvis du fortsatt er sjenert og tilbaketrukken har du sosial angst

 

Mange med sosial angst blir alkoholikere fordi det hjelper mot angsten, men angsten dagen derpå blir sterkere. Det er derfor man må reparere.

 

Dette er jeg helt enig i, kjenner meg helt igjen der. Etter en skikkelig fyllakule hender det at jeg stenger ute verden i noen dager.

 

Lurer på en ting. Noen andre som føler de får "uroen" av å plutselig tenke på f. eks. en ubetydelig flause man gjorde for mange år siden?

[L4r5]

 

Lurer på en ting. Noen andre som føler de får "uroen" av å plutselig tenke på f. eks. en ubetydelig flause man gjorde for mange år siden?

Guilty.

 

Og det trenger ikke mye til for å minne meg på det. En lyd. En lukt. Og så er jeg der.

[Gjest Gjest]

Ja, den uroen får jeg allid når jeg tenker på flauser tilbake i tid ( kan være så lenge som 10-15 år tilbake i tid

[Gjest Gjest]

Dette er hverdagen min. Dette er den sosiale angstens ansikt

Om det er noen trøst (det er det ikke) så er du ikke aleine.

[Gjest Gjest]

Jo, det var det faktisk. Godt å høre at jeg ikke er alene

[Need44speed]

Ble selv diagnosert med sosial angst sist måned.

 

Følelsen det bringer med seg for meg er:

 

-En konstant uro. Jeg klarer aldri å slappe av. Jeg kan se for meg at det er den følelsen normale folk har før de skal ta tog/fly, men den er altså evig vedvarende.

-Folk rundt meg virker perfekte. De fleste vet hvordan de skal handle til enhver tid, og jeg føler det samme forventes av meg. Noe jeg selvfølgelig ikke klarer å oppfylle.

-Jeg er den som må bevise noe. Jeg er på en evigvarende oppkjøring i livet, og hver feil jeg gjør blir nøye observert.

-Skyldfølelse. Siden jeg føler meg anstrengt/dårlig hver gang jeg sier/gjør noe, så tror jeg også folk får de samme følelsene av meg. Altså at jeg kun går rundt og smitter folk med dårlig stemning. Føler også jeg har skuffet mamma, pappa, gud og hvermann, og ikke minst meg selv..

-Har lukket meg for mye. Forsvarssystemet i hjernen har satt opp brannmur mot alt farlig; altså det meste. Du kan si hva du vil til meg, jeg kommer til å gi deg en falsk reaksjon (en elendig en sådan), men hva som skjer på innsiden er ikke i samsvar med reaksjonene. Klarer ikke å uttrykke sterke følelser blandt andre. Jeg ble oppringt om at mopeden min hadde blitt stjålet mens jeg satt på Mcdonalds med venner. Jeg kunne bare si "javel.. kjipt."

-Tillitsproblemer. Stoler selv ikke på vennene mine, og leter alltid etter onde motiver i andre mennesker. Følelsen av å stå utenfor.. Alt rundt meg tolkes negativt..

-Unngår situasjoner for å skåne meg selv. Det trenger ikke å være store ting, det kan være små ting som å la være å se personer i øyene. Å si noe man egentlig ikke står for. Slike ting.

-Har gått glipp av for mye vitalt her i livet. Slik jeg ser det kan jeg aldri bli et fullkomment menneske. Jeg kan aldri ha det like gøy som alle andre, og jeg kommer aldri til å bli lykkelig over min egen livssituasjon. Dette er fordi jeg har unngått å si så mye. Jeg har latt være å hevde meg, og hver eneste handling jeg har gjort siden jeg ble født er gjort fordi personene foran meg "krever" det av meg. Jeg har derfor ikke lært meg "det grunnleggende", noe som heller ikke kan fikses senere.. Dette er min sannhet, og ord kan ikke motbevise noe som står så sterkt.

-Deppresjon. Hvordan være glad når man går glipp av en så stor dopamin-kilde som sosial stimulans? Og hvordan være glad når du vet at du er underlegen alle andre? Du kan ikke.

 

Som en type før meg sa, de formelle samtalene går greit. Hjernen kobler over til autopilot og setter på "godt humør" og "beskjedenhet" og man kan spørre hvor melken står, eller en veirettning.. men å snakke spontant om løst og fast er i beste fall vanskelig og skummelt.. F. eks da jeg satt ved siden av en veldig utadvendt jente i engelsken på mandag klarte jeg ikke å slappe av hele økten.. jeg var hele tiden på vakt og tenkte ut ting jeg kunne si, mens jeg brukte resten av tiden på analysere situasjonen og ting som ble sagt. Det å konsentrere seg om å ikke rødme er også slitsomt. Føler at hvis jeg "slipper meg løs" vil stammingen, rødmingen og i det hele tatt en uønsket adferd oppstå, og jeg velger derfor å holde meg reservert.

 

Håper dette gav noen flere svar på hva sosial angst kan være.

 

De punktene jeg markerte med rødt og inholdet i punktene stemmer veldig med meg selv.

 

Og slike ting sitter bra lenge.

Jeg aner ikke hva som er normalt i denne verden, jeg føler meg dum sosialt. Jeg vet ikke hva som er normalt.

samme føler jeg.

 

Lurer på en ting. Noen andre som føler de får "uroen" av å plutselig tenke på f. eks. en ubetydelig flause man gjorde for mange år siden?

 

Ja

Endret 9. april 2010 av olehh

[L4r5]

Jeg lurer noen ganger på om det er noe lys i tunnelen. Hvor lenge skal man egentlig holde ut?

De sier det er god hjelp å få. "Bare prøv dette. Det er effektiv i mer enn 70% av tilfellene."

Faen at man skal være unntaket.