Hva er ditt beste album?

[FM]

Jeg ville nok tatt et "Pink Floyd"-album. "Meddle" eller "Wish You Were Here". Vanskelig å velge kun ett album dog.

 

edit: Så ikke side 3

Endret 4. mars 2006 av FM

[.AN.XVIII.IV:.]

 

[PelsJakob]

Det hadde vært greit om folk kunne begrunne hvorfor et album er deres favoritt. Ellers blir dette bare nok en uinteressant og kjedelig telletråd.

[Thend]

i dag må det være det her:

 

 

Hvorfor? Wu-Tang på sitt beste.

Endret 5. mars 2006 av unge_thendrup

[TLZ]

PelsJakob: Ok:

5694930[/snapback]

Dette albumet er det selvtittelerte debuten til System of a Down. Det er noe helt for seg selv. Albumet er svært mørkt og stemmningsfult. Det har masse sjel og har en skitten rocka/metalisk/punka feel. Hånden på koveret representerer mennesket's hånd, den som kan brukes til å skape og ødelegge. Albumet tar for seg forskjellige ting av nevnte, kanskje mest av sistnevnte. Albumet har impulser fra veldig mange forskjellige musikkstiler alt ifra hardcore punk, og thrash metall til jazz finner man her, og mye annet.

[kaiern]

Isis - Panopticon stiller VELDIG høyt her.

5695360[/snapback]

 

Definitivt ett bra album

5696512[/snapback]

*Kose på LP'en*

[hylo]

Isis - Panopticon stiller VELDIG høyt her.

5695360[/snapback]

 

Definitivt ett bra album

5696512[/snapback]

*Kose på LP'en*

5704131[/snapback]

*Kose på LP'en*

 

Delirium er definitivt konge også.

 

Edit: Dying Fetus - Destroy the Opposition og Stop at Nothing. Å herre. For noen album.

Endret 5. mars 2006 av Hylo

[Moskus]

Moskus;

Og her snakker vi The Dark Side of the Moon?? Er ikke helt "into" Pink Floyd?

5700757[/snapback]

Det gjør vi!

Et av mange album jeg kan høre igjen og igjen, men dette topper listen.

[ZprMario]

For å ta PelsJakob på ordet:

Vil alltid være det største albumet for min del. Kanskje fordi jeg liker musikkstilen så godt, men det er noe mer bak dette albumet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Noe som skiller det ut fra de andre Metallica-skivene. Ride The Ligtning hadde noe av samme effekt på meg, men ikke fullt så mye som MOP. Lydkvaliteten ligger litt etter på RTL synes jeg, mens den på MOP er rett og slett perfekt. En av de få cd'ene jeg kan sette på fra start og høre igjennom uten å skippe sanger jeg ikke liker. Eneste låta jeg synes er noe svakere ann andre, er The Thing That Should Not Be. Men selv den er i godt hørbar kategori. Man skulle tro jeg hadde begynt å gå lei dette albumet nå, etter å ha først hørt den i '92, men det er fortsatt en plate jeg kan sette på for å komme i god stemning, selv etter årevis mmed gjennomlyttinger, og å ha spilt mesteparten av låtene med mitt tidligere coverband. Orion er for meg en perfekt instrumental, hverken mer eller mindre, og om jeg skulle planlagt min egen begravelse allerede, så skulle den låta definitivt blitt spilt. Så mye følelse bak hver solo, og så mye "sjel" bak riffene, etter min mening. Dette høres kanskje merkelig ut for de som ikke liker sjangeren eller Metallica generelt, men det får så være. De vil alltid være "kongene" i min musikk-samling. Og det faktum at Cliff (på en måte) nesten "måtte" forsvinne etter å ha bidratt til dette mesterverket, gjør også følelsene mine for dette albumet noe sterkere. Rett og slett for meg et utrolig emosjonellt album, men samtidig røfft og brutalt.

[H4ngm4N]

Får vel si litt om valget mitt jeg også da.

 

Denne skiva åpner med det jeg vil si er tidenes intro, mystisk og ekstremt stemningsfull. Rett og slett vakkert. Overgangen til låt nr 2 er et mesterstykke i seg selv og gir deg et knallhardt slag i trynet, som setter noe av standaren for resten av skiva. Får det er dette som gjør den så overlegen: Kombinasjonen mellom knallharde riff, drømmende melodier og stemningsskapende tekster. Dette er et av de få albumene jeg kan sette meg ned med, lukke øynene (evt. lese tekstene i bookleten, som er utført i særdeles vakkert design som passer perfekt med musikken) og høre på musikken og drømme meg bort. Men den passer like bra til å høre på "til vanlig" f.eks. nå når jeg skriver her på forumet. (Satt den akkurat på, fikk så lyst til å høre på den mens jeg skrev om den.) Det er rett og slett noe magisk med denne skiva jeg ikke greier å beskrive med ord.

[:utakt]

Oida. Dream Theaters "Awake" er vel den som har gitt meg mest glede, hvertfall. Hvis jeg skulle strandet på en øde øy og yada yada yada, så...jepp, en stemme til drømmeteateret.

5694326[/snapback]

 

 

Denne ble plukket opp for £8, eller deromkring, i en engelsk platebutikk vinteren 2001. En klassekamerat hadde snakket så varmt om disse gutta, så når jeg kom over en billig en så tenkte jeg "jaja, hvorfor ikke".

 

Jeg kan vel ikke si at jeg ble forelsket i denne med en gang. De fleste låtene hadde noe i seg som fenget, men dette ble alltid "ødelagt" av en spinnvill solo eller noen annen teknisk finurlighet. Plata fikk imidlertid beholde plassen i cd-spilleren, og summet og gikk mens jeg drev med andre ting. Litt etter litt smøg detaljene seg innunder huden. Trommespill, innslag av piano, mørke melodier som bygges voldsomt opp, og ned igjen. Smått om senn gikk det opp for meg at dette er så mye mer enn ditt gjennomsnittlige metalband som kjører vers/refreng/vers/refreng/brigde/solo/vers/refreng. Jeg får fremdeles full gåsehud av partier i låtene, hør f.eks. hvordan "Scarred" bygges opp, hvordan samspillet fungerer i "Erotomania" og hvor fantastisk nydelig sår og vakker "Space-Dye Vest" er. Dream Theater har gitt ut mange album etter denne, jeg har alle, men Awake er virkelig noe for seg selv. Et lite stykke musikkhistorie.

[Litejk]

Oida. Dream Theaters "Awake" er vel den som har gitt meg mest glede, hvertfall. Hvis jeg skulle strandet på en øde øy og yada yada yada, så...jepp, en stemme til drømmeteateret.

5694326[/snapback]

 

 

Denne ble plukket opp for £8, eller deromkring, i en engelsk platebutikk vinteren 2001. En klassekamerat hadde snakket så varmt om disse gutta, så når jeg kom over en billig en så tenkte jeg "jaja, hvorfor ikke".

 

Jeg kan vel ikke si at jeg ble forelsket i denne med en gang. De fleste låtene hadde noe i seg som fenget, men dette ble alltid "ødelagt" av en spinnvill solo eller noen annen teknisk finurlighet. Plata fikk imidlertid beholde plassen i cd-spilleren, og summet og gikk mens jeg drev med andre ting. Litt etter litt smøg detaljene seg innunder huden. Trommespill, innslag av piano, mørke melodier som bygges voldsomt opp, og ned igjen. Smått om senn gikk det opp for meg at dette er så mye mer enn ditt gjennomsnittlige metalband som kjører vers/refreng/vers/refreng/brigde/solo/vers/refreng. Jeg får fremdeles full gåsehud av partier i låtene, hør f.eks. hvordan "Scarred" bygges opp, hvordan samspillet fungerer i "Erotomania" og hvor fantastisk nydelig sår og vakker "Space-Dye Vest" er. Dream Theater har gitt ut mange album etter denne, jeg har alle, men Awake er virkelig noe for seg selv. Et lite stykke musikkhistorie.

5705935[/snapback]

 

Dette er nett det samme som med meg, jeg var oppe hos søskenbarnet mitt og hørte denne plata, jeg likte den ikke så godt helt i begynnelsen, men jeg tok den med hjem, og etterhver ble det en av mine favorittplater.

 

Men den beste plata jeg HAR er vel Pink Floyd med The Dark Side of The Moon, NYdelig plate!

[Chevelle]

Black albumet til Metallica.

[CSM]

The Acclamation of Bonds fra Anthems to the Welkin at Dusk

Endret 6. mars 2006 av Saknet

[H4ngm4N]

The Acclamation of Bonds fra Anthems to the Welkin at Dusk 

5708670[/snapback]

Pfft! Hele albumet er og way beyond.

[Petrvs Romanvs]

Fanden ta deg Hylo.. jeg hadde tenkt å nevne Panopticon, men istedenfor så.. så velger jeg heller (hmm.. fanden ta deg, hmm):

 

Old - The Musical Dimensions of Sleastak (1993)

 

Denne skiva er forlengst glemt, en kultklassiker innen industriell avant-grind-ett-eller-annet. Frenetiske basslinjer over en kjapp og småkaotisk realtime trommemaskin er kanskje ikke så veldig rart. Hadde det ikke vært for at vokalisten faktisk prøver å klargjøre hva som ligger bak hvesingen, ved å forvrenge den ytterligere gjennom en vocoder. Gitaren er og blir særest, helt psykt hvordan man kan manipulere noe om til støyende resonansvegger og det på en kosmisk skala.

[KimNK]

Ok, har endelig funne et eg kan sette over alt anna.

 

Japan Break Industries. <3

[PatSharpX]

akkurat idag er det nok:

Death Cab for Cutie - Plans

[Jan]

Isis - Panopticon stiller VELDIG høyt her.

5695360[/snapback]

 

Definitivt ett bra album

5696512[/snapback]

*Kose på LP'en*

5704131[/snapback]

 

Kose på konsertbildene hvor jeg er helt fremst

[Mojo Pin]

 

Thomas Dybdahl - The Great October Sound

Det første albumet fra Thomas Dybdahls fantastiske triologi, fra 2002.

Han fantastiske stemme gjør dette albumet til noe ekstraordinært. Melankolske toner strømmer ut. Han har en utrolig stemme, som både går meget lavt og høyt. Låter som "From Grace" "The Great October Sound" "John Wayne" og "Adelaide" gjør livet verdt å leve

Endret 7. mars 2006 av gHETTo