Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest afj]

Stole på vennene og det at de ikke føler du ødelegger....og så få det du må få ut ut.

Du skal legge deg. Det går greit å sitte inne med det. Du kan ikke ta det hver gang.

[Defo]

Faren min har fått akutt blodkreft. Ligger i respirator på intensiven. Klarer ikke tenke klart, vet ikke hva jeg skal gjøre... Livredd for å miste ham. Faen.

Endret 17. juli 2008 av Defo

[ArmenMinAU]

Sier vel hvor tøff angsten kan være når den truer nykterheten ( ingenting har trigga suget så hardt som de årene jeg har hatt angst nå)

Men jeg har tro på at EN vakker dag så blir det bedre, men det ligger masse jobb før den dagen kommer.

Hvis han har kraftige anfall og har opplevd at den veien funker...fint for han, gud vite hvor mange som ønsker at det hadde vært slik.

Hver dag prøver jeg å slå tilbake den jævlige angsten og er faktisk ikke redd den mer...utenom at hjernen tror automatisk under anfall at man dør.

Sier seg selv at når det går utover det fysiske så kraftig at man ligger å skjelver, hjertebank, pusteproblemer, tåkesyn, kvalme, problemer med å fokusere, konsentrere seg kan du bare glemme så er det ikke bare å trykke den vekk.

Selv har jeg hatt angst en stund, faktisk har jeg en del angst fortsatt. Ja, det går i bølgedaler, men sakte men sikkert blir man bedre om man gjør de rette tingene. Den største feilen man gjør er så gå inn i "beskyttelsesmodus" og prøve å trykke vekk angsten eller ikke vil se den i øyene. Jo reddere man blir, jo større blir redselen og angstsymptomene. Dette er mat for angsten. Man må kjenne på redselen når man får angst, føle frykten. Når angsten er som verst kan det hele virke håpløst og som man er stuck i et helvete. Det er også viktig å holde seg vekke fra rusmidler, samt andre ting man får i seg som kan øke angsten.

 

Det samme gjelder for psykoser. Man skal ikke prøve å "styre" det. Her må man heller finne noe annet som kan overstyre psykosene. Hører man lyder, så finner man på noe annet å gjøre kjapt. Ser gjerne på TV. Vil likevel tro at det er veldig vanskelig å komme seg utav det om psykosene utløses hele tiden. Angst er uansett noe man kan takle, men NEI det er ikke lett. Men innse at den er der og at den ikke bare forsvinner av seg selv.

 

Dersom man skulle starte en diskusjon om angst vs. depresjoner, ville jeg si at angst er 100 ganger verre. Ja, angst er som regel utløst av depresjoner, og det kan være vanskelig å komme seg ut av den onde tankesirkelen man har kommet inn i når man er deprimert, men angsten er helt jævlig, særlig når den hindrer deg mye i hverdagen.

[b-real]

Faren min har fått akutt blodkreft. Ligger i respirator på intensiven. Klarer ikke tenke klart, vet ikke hva jeg skal gjøre... Livredd for å miste ham. Faen.

Faen da mann....var da voldsomt. Trist å høre, det er et sponhelvette å få en slik beskjed og det kan ikke beskrives..Føler med deg.

[Cortinarius rubellus]

Sier vel hvor tøff angsten kan være når den truer nykterheten ( ingenting har trigga suget så hardt som de årene jeg har hatt angst nå)

Men jeg har tro på at EN vakker dag så blir det bedre, men det ligger masse jobb før den dagen kommer.

Hvis han har kraftige anfall og har opplevd at den veien funker...fint for han, gud vite hvor mange som ønsker at det hadde vært slik.

Hver dag prøver jeg å slå tilbake den jævlige angsten og er faktisk ikke redd den mer...utenom at hjernen tror automatisk under anfall at man dør.

Sier seg selv at når det går utover det fysiske så kraftig at man ligger å skjelver, hjertebank, pusteproblemer, tåkesyn, kvalme, problemer med å fokusere, konsentrere seg kan du bare glemme så er det ikke bare å trykke den vekk.

Selv har jeg hatt angst en stund, faktisk har jeg en del angst fortsatt. Ja, det går i bølgedaler, men sakte men sikkert blir man bedre om man gjør de rette tingene. Den største feilen man gjør er så gå inn i "beskyttelsesmodus" og prøve å trykke vekk angsten eller ikke vil se den i øyene. Jo reddere man blir, jo større blir redselen og angstsymptomene. Dette er mat for angsten. Man må kjenne på redselen når man får angst, føle frykten. Når angsten er som verst kan det hele virke håpløst og som man er stuck i et helvete. Det er også viktig å holde seg vekke fra rusmidler, samt andre ting man får i seg som kan øke angsten.

 

Det samme gjelder for psykoser. Man skal ikke prøve å "styre" det. Her må man heller finne noe annet som kan overstyre psykosene. Hører man lyder, så finner man på noe annet å gjøre kjapt. Ser gjerne på TV. Vil likevel tro at det er veldig vanskelig å komme seg utav det om psykosene utløses hele tiden. Angst er uansett noe man kan takle, men NEI det er ikke lett. Men innse at den er der og at den ikke bare forsvinner av seg selv.

 

Dersom man skulle starte en diskusjon om angst vs. depresjoner, ville jeg si at angst er 100 ganger verre. Ja, angst er som regel utløst av depresjoner, og det kan være vanskelig å komme seg ut av den onde tankesirkelen man har kommet inn i når man er deprimert, men angsten er helt jævlig, særlig når den hindrer deg mye i hverdagen.

 

Har så lyst å tro når du skriver at man må prøve å slåss tilbake, noe jeg prøver å gjøre også.

Men jeg føler jeg slåss en kamp jeg ikke kan vinne.

Sliter med kronisk manisk depresiv, men det er barnemat i forhold til angsten syns jeg.

Jeg skal kontakte psykolog igjen...noe jeg må, siden angsten truer alt jeg har klart. Begynner å bli ufattelig sliten av dette, hater å sitte å tute om det.....

Det som er skummelt med angsten er når man har gått i år og bare prøvd å fikse det selv....noe som ikke går, siden hjernen "tar vekk" koblingen mellom psykisk og fysisk. altså angsten er psykisk, men slår ut fysisk. Derfor jeg sa man trenger som oftest hjelp til det.

Men du har helt rett i at man må bare slåss mot angsten, men jeg føler meg ganske maktesløs når det gjelder dette.

Var ikke meningen å tenne på alle pluggene i går , men jeg hadde gitt opp pikken min for å slippe angsten for å sette det på spissen.

[J@cob]

Faren min har fått akutt blodkreft. Ligger i respirator på intensiven. Klarer ikke tenke klart, vet ikke hva jeg skal gjøre... Livredd for å miste ham. Faen.

 

Skal ikke skrive en masse vrøvl om "la oss håpe på det beste". Du vet du har gode venner, du vet hvor de finner de. Total chillout 20. Juli. Se frem til det!

[Niqābninja]

Jeg er så forbanna lost akkurat nå.

Men må man, så må man vel. Noe må man jo gi igjen for å ikke være en skjelvende, livredd klump mesteparten av tia.

Problemet er vel at mye vil ha mer. Og jeg veit ikke om jeg bryr meg nok til å la vær.

 

Konge.

[Defo]

Skal ikke skrive en masse vrøvl om "la oss håpe på det beste". Du vet du har gode venner, du vet hvor de finner de. Total chillout 20. Juli. Se frem til det!

 

Prøver. Han har fått blodforgiftning nå i tilegg i tilegg til influensa. Gikk i sjokk i stad. Dette utvikler seg i feil retning. Hælvete heller.

Endret 18. juli 2008 av Defo

[Gjest Gjest]

Trist å høre, Defo.

 

....

 

Jeg føler meg så fryktelig tom. Orker ikke å snakke om noen ting, og selv om jeg egentlig vil snakke om det som plager meg, så greier jeg ikke, for jeg har ikke krefter eller tankekapastitet til å prøve å forklare eller si ting.

[Gjest Guest_Svaret_*]

Han gjør meg kvalm.

[Catkin]

Glem det.

Endret 19. juli 2008 av Lillium

[Danielzu]

Da har du kommet til rette tråden.

[Firesky]

Huff, småtrist stemning i kveld. Jeg er litt bekymra. Føler meg ikke helt bra heller.

Da er vi to.

Ensomheten slo inn her for noen timer siden, bah...

[Catkin]

Glem det.

Endret 19. juli 2008 av Lillium

[marlboro!]

Fortell?

[Storsnuseren]

Jeg var ganske deprimert før (er 16 1/2 nå). Rundt i fjortenårsalderen var jeg ganske feit, og ble plaget av noen av mine såkalte "venner" (de oppfører seg bedre nå etter at jeg "satte dem på plass"), i tillegg til masse dameproblemer (har aldri hatt kjæreste, men har prøvd mange ganger). i tillegg plagde noen folk meg på skolen for at jeg var venn med en spesiell person (det er ganske stygt gjort!) og de gikk etter meg i 2 år! Jeg var også ganske svak, og folk i klassen kunne gjerne herse med meg. Jeg kan konkludere med at de årene ikke er det beste som har skjedd meg!

 

men etter jeg sluttet i 10. klasse (begynner i 2. gym nå) begynte jeg å trene en del, og etterhvert ble jeg ganske massiv og kraftig. Mye av fettet forsvant, og en del muskler kom fram. Etter det ordnet egentlig det meste seg. Noen av de som jeg gikk i gamleklassen med nå er redd for meg pga. de vet at jeg er sterkere enn dem nå. De som plagde meg før sier ikke et ord til meg lenger, bortsett fra en som vil ha en fight med meg pga. han ga meg en blåveis og bank i 5. klasse.

han ble satt ganske på plass (verbalt, ikke fysisk!) sist gang jeg traff han, og det virker som om han tenker seg om 2 ganger før han prøver å skape slåsskamp igjen! Så er man litt lubben og føler at man blir herset med, anbefaler jeg virkelig at man begynner å trene en del styrke og kondisjon, det skapte iallefall en forandring for meg. Selvbildet økte iallefall noen hakk!

 

Desverre er dameproblemene her fremdeles:/ Er ikke det at jeg ikke tør å spørre dem, det er mer det motsatte. Jeg spør gjerne og er ikke redd for svarene jeg får. Problemet er bare at det aldri klaffer:/

 

Følte bare at jeg ville dele litt om meg selv i denne tråden

[Eplefe]

Andre har tidligere antatt at jeg er i stand til å drepe om jeg måtte. Ikke dyr, jeg tror jeg heller ville dødd enn å drepe et utrydningstruet dyr. Men mennesker. Jeg har, etter mye sjelegransking, funnet ut at de fleste tar feil. Jeg er ikke bare i stand til å drepe. Jeg ville gjort det. Om jeg visste at jeg ikke fikk konsekvenser for det, ville jeg drept. Ikke grunnløst, for all del, og ei heller av sjalusi. Jeg vet kun om to-tre mennesker som ville møtt meg i en mørk bakgate og aldri dradd derfra igjen. Jeg er ikke det minste redd for at jeg skal leve det ut, og det gjør meg egentlig ikke videre deprimert å tenke på det, men jeg lurer på om noe mer enn tidligere antatt er skrudd feil i hodet mitt. Oh well, da vet jeg at om jeg noensinne kommer på det 100% vanntette og perfekte mord, så er det et par mennesker der ute som burde holde seg unna mørke bakgater. 8D

[Cortinarius rubellus]

Har tenkt mye på det der selv, siden det er et par mennesker som har "ødelagt" livet mitt.

Og om jeg ville gjort det...JA, hadde jeg plutselig møtt de på gata så bør de løpe.

Ser jeg på meg selv som syk pga. det...egentlig ikke med tanke på det de fikk gjøre med meg de årene de skulle passet på meg. Uansett har totalt forståelse for kona som dreper mannen pga. mishandling foreks.

Ingen mennesker har lov til å ødelegge andre mennesker over kort tid eller flere år.

hmmm....det var jo ikke dette jeg skulle skrive....

[L4r5]

Dere er ikke aleine.

Det perfekte drap har surret rundt i hodet mitt i mange år.

[Cortinarius rubellus]

Jeg håper jeg får gjort noe med de før jeg dør, jeg har ikke tro på hevn...men jeg vil de skal føle den samme smerten som de påførte meg på de årene.

Tror ikke jeg får det bedre av det, til en viss grad....samtidig tror jeg det kunne fått ut mye av sinne jeg har pga. de.