Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Snublefot]

Snakk med læreren om dette og få en legemelding på at du sliter med gruppearbeid osv. Du kan selvsagt ikke surfe på dette til evig tid. Noe gruppearbeid må du gjennomføre. Men det blir mer forstått og du kan ofte få alternativt arbeid i stedet.

 

Har du gode karakterer på individuelt arbeid, leverer inn punktlig, viser god innsats så vil du ikke stryke ut. Det er umulig. Du må bare vise at du jobber hardt på det du takler og gjør ditt beste på det du ikke takler så bra. De må se et klart skille om du skjønner, mellom hva som er problemet pga angsten og hva som går på ren motivasjon og vilje.

[BathildaBagshot]

Nå er jeg sykemeldt for depresjon, men sliter med å finne på aktiviteter for meg selv. Blir til at jeg setter på en vaskemaskin og tar oppvasken før jeg labber 1,6 km til butikken. Orker lite, vil lite og er generelt tiltaksløs.

Det som er positivt er at jeg følte meg lettere med en gang jeg fortalte legen om depresjonen. Det har tynget meg mer enn jeg visste å ikke få sagt det. Likevel begynner jeg å grine med en gang jeg ikke fikser et eller annet. Jeg kan ikke fordra å være sånn her! Det er grusomt!

Får meg ikke til å fortelle alt til samboeren min heller, han er da ikke terapeuten min. Jeg forteller han det jeg ikke kan la være å si.

Jeg klarer ikke å fokusere lenge nok på en aktivitet til at jeg slapper av med det. Å lese bøker er vanskelig, det er første gang i mitt liv at jeg ikke har klart å fokusere på hva som står der. Jeg må ta pauser for å holde hodet med. At jeg har klart å skrive hit uten pause er egentlig utrolig.

Alt tar så mye tid å få gjort. Jeg bruker en evighet på å samle nok krefter og tiltakslyst, så begynner jeg på oppgaven, tar en pause, og så fortsetter jeg kanskje ikke før dagen etter. Jeg støvsugde halve leiligheten i går. Tenkte å ta resten i morra kanskje. Men da er det tid for å støvsuge stua igjen, så da blir sikkert ingenting gjort. Åh, jeg blir trøtt av å tenke på det.

Jeg har ikke lyst til å snakke om tanker og følelser. Unngår det som pesten tydeligvis. Vil helst slippe at noe foregår i hodet mitt tror jeg. Det er ikke moro det heller, for hvis jeg ikke vil snakke om det så er det vanskelig for andre å hjelpe.

 

Noen ganger tror jeg at jeg bare finner på alt sammen siden jeg ikke klarer å snakke om det.

[Laserbeam]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk sier til meg at jeg er smart og intelligent! Jeg finner bare beviser for det stikk motsatte, for det første så er karakterene mine fra VGS bare 2 -ere og 3-ere. Psyikateren min sier at jeg er smart fordi jeg er god på data. Men man blir ikke smart bare man kan èn ting. Smarte folk kan masse, og er god i det meste. Hvem som helst kan bli god på programmering bare de gidder å sette seg inn i det. Jeg tør vedde på at hvis en person hadde begynt å lært seg programmering, så hadde vel den personen tatt meg igjen på et kunnskaps nivå etter et halvt år, selvom jeg har prøvd å programmert i 3-4 år nå. J

eg holder også på med et spillprosjekt i Java, som jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å fullføre. Hvis jeg hadde blitt ferdig, så hadde vel ingen spilt det uansett.

Jeg har også søkt på jobb etter folkehøgskolen mellom NAV (etter press fra foreldra mine, enten så måtte jeg gå på skole eller så måtte jeg jobbe), grunnen var at jeg ikke kunne sitte inne på datamaskinen hele dagen. Jeg var faktisk også såpas dum at jeg formatert hardisken til fildelingsserveren min på skolen, sånn at alle filene ble borte, og sånn at ingen da kan laste ned filer fra den. Jeg prøvde å få skriverettiger på den disken, slik at folk kunne laste opp, men neida, det skulle egentlig være ganske enkelt, men jeg fikk det ikke til. Enda et bevis på at jeg ikke er smart. Og et bevis på at jeg ikke kan så veldig mye om data som endel personer hevder.

 

Sosiale situasjoner takler jeg ikke så jeg holder meg mest mulig unna folk (så mye som det går på en folkehøgskole). Hvorfor skal jeg oppsøke folk, når ingen er interessert å "henge" med meg? Hvem er interessert å være med en som aldri sier noe. Grunnen til at jeg aldri sier noe er fordi jeg er redd for å si noe dumt, og at folk kommer til å le av meg.

Jeg har prøvd å være mer sosial denne uka, men tenker jeg skal kutte ned litt på det, det blir rett og slett for mye. Tenker jeg skal bruke rundt 3/5 av dagen på rommet mitt. Resten blir da undervisning og måltider, og kanskje 1-2 på et LAN-rom jeg administrer.

 

Rett før jul så fortalte jeg klassen at jeg har Asperger syndrom, og hadde da en psykolog som snakka litt om det i klassen (ca 20min), han spurte om det var noe spørsmål, men ingen svarte. Det eneste jeg hørte var klikking av mus, og tasting på tastatur. Mest sannsynlig fordi de ikke var interessert.

[b-real]

Rett før jul så fortalte jeg klassen at jeg har Asperger syndrom, og hadde da en psykolog som snakka litt om det i klassen (ca 20min), han spurte om det var noe spørsmål, men ingen svarte. Det eneste jeg hørte var klikking av mus, og tasting på tastatur. Mest sannsynlig fordi de ikke var interessert.

Folk er egoister, vi er en gjeng med egoister og har i vårt trangsynte verden ikke behov for andre en oss selv til tider.

[Cyberfrog]

Høres nå ut som en heller depressiv fortolkning av situasjonen... Det kan være de var brydd, men prøvde å skjule det.

 

Når det er sagt, å sitte og taste i vei på laptop-en må kunne kalles respektløst.

[Gjest Guest_nasa_*]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk sier til meg at jeg er smart og intelligent! Jeg finner bare beviser for det stikk motsatte, for det første så er karakterene mine fra VGS bare 2 -ere og 3-ere. Psyikateren min sier at jeg er smart fordi jeg er god på data. Men man blir ikke smart bare man kan èn ting. Smarte folk kan masse, og er god i det meste. Hvem som helst kan bli god på programmering bare de gidder å sette seg inn i det. Jeg tør vedde på at hvis en person hadde begynt å lært seg programmering, så hadde vel den personen tatt meg igjen på et kunnskaps nivå etter et halvt år, selvom jeg har prøvd å programmert i 3-4 år nå. J

eg holder også på med et spillprosjekt i Java, som jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å fullføre. Hvis jeg hadde blitt ferdig, så hadde vel ingen spilt det uansett.

Jeg har også søkt på jobb etter folkehøgskolen mellom NAV (etter press fra foreldra mine, enten så måtte jeg gå på skole eller så måtte jeg jobbe), grunnen var at jeg ikke kunne sitte inne på datamaskinen hele dagen. Jeg var faktisk også såpas dum at jeg formatert hardisken til fildelingsserveren min på skolen, sånn at alle filene ble borte, og sånn at ingen da kan laste ned filer fra den. Jeg prøvde å få skriverettiger på den disken, slik at folk kunne laste opp, men neida, det skulle egentlig være ganske enkelt, men jeg fikk det ikke til. Enda et bevis på at jeg ikke er smart. Og et bevis på at jeg ikke kan så veldig mye om data som endel personer hevder.

 

Sosiale situasjoner takler jeg ikke så jeg holder meg mest mulig unna folk (så mye som det går på en folkehøgskole). Hvorfor skal jeg oppsøke folk, når ingen er interessert å "henge" med meg? Hvem er interessert å være med en som aldri sier noe. Grunnen til at jeg aldri sier noe er fordi jeg er redd for å si noe dumt, og at folk kommer til å le av meg.

Jeg har prøvd å være mer sosial denne uka, men tenker jeg skal kutte ned litt på det, det blir rett og slett for mye. Tenker jeg skal bruke rundt 3/5 av dagen på rommet mitt. Resten blir da undervisning og måltider, og kanskje 1-2 på et LAN-rom jeg administrer.

 

Rett før jul så fortalte jeg klassen at jeg har Asperger syndrom, og hadde da en psykolog som snakka litt om det i klassen (ca 20min), han spurte om det var noe spørsmål, men ingen svarte. Det eneste jeg hørte var klikking av mus, og tasting på tastatur. Mest sannsynlig fordi de ikke var interessert.

 

Jeg og du tenker ganske likt, jeg har dog nylig begynt på videregående og folk tror jeg er smart pga gode karakterer fra ungdomskolen.

 

Du har et dårlig selvbilde, og det er ikke noe kjekt. Jeg sliter med det samme selv ,men jeg er ingen psykolog så har deseverre ingen råd.

 

Jeg syns det var veldig modig av deg å fortelle klassen at du har Asperger, jeg har selv sosial angst men kunne aldri i verden ha tenkt meg og stå fram! Folk er idioter, og det må man bare bli vant til.

[Gjest Gjest]

17 år gammel gutt, sliter en del med angst, spesiell sosial angst.

Jeg har faktisk gjort det mye bedre i det siste, men angsten er ikke borte, er angst dempende medisin noe jeg burde vurdere å prate med psykologen om?

 

Noen som kan gi meg litt informasjon om hvordan det fungerer, positive og negative sider osv?

 

Enkelte dager har jeg det nesten helt fint, andre dager er det helt jævlig.

Er det sånn at man kan ta det etter behov på dager hvor det er ekstra ille for eksempel?

[Inaktivbruker_101125]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

17 år gammel gutt, sliter en del med angst, spesiell sosial angst.

Jeg har faktisk gjort det mye bedre i det siste, men angsten er ikke borte, er angst dempende medisin noe jeg burde vurdere å prate med psykologen om?

 

Noen som kan gi meg litt informasjon om hvordan det fungerer, positive og negative sider osv?

 

Enkelte dager har jeg det nesten helt fint, andre dager er det helt jævlig.

Er det sånn at man kan ta det etter behov på dager hvor det er ekstra ille for eksempel?

Du kan bruke antidep for det. Skal begynne med det snart selv. Men man bør prøve andre metoder først - som for eksempel "lure" psyken sin, men dette kan du snakke med psykologen din om. Om det ikke fungerer - så må man ty til medisiner. Det som er negativt er at man kan få bivirkninger, men jeg vil påstå at disse bivirkningene er (mye) mer attraktive enn møkkaangsten!

[Alvorlig]

Revolusjon er det folk trenger, tror jeg.

Jeg er ikke lykkelig nå, tvert imot, for jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning på å bli kvitt depresjoner for resten av livet. Det er urealistisk, og det er helt normalt å være deprimert i blant.

 

MEN om en skal komme seg på rett spor, hjelper det ofte å drastisk bare gjøre noe for å skifte sporet helt. Om det så bare føles som en "snarløsning", kan det være den "snarløsningen" som forandrer livet ditt såpass at du ender opp som lykkelig.

 

En må iallefall prøve!

 

Så det jeg foreslår er:

Har du sosial angst? Utsett deg for mennesker. Press deg selv til å møte nye mennesker og snakk med dem. Finn noe til felles med noen. Eksponer deg.

 

Har du ikke jobb? Få deg en.

 

Har du uregelmessige arbeidstider? Søk deg inn til en 8-16-jobb.

 

Har du en 8-16-jobb? Finn en mer spontan ringe-jobb.

 

Bryt rutinene, bryt vanene... det er alltid disse som holder deg fengslet!

Negative tankemønstre også. Det nytter ikke å late som om man er lykkelig. Man må heller ikke fornekte det. Man må akseptere at man har uendelig mange valg og muligheter - og så må man ta det derfra, og glede seg over de tingene man har istedenfor å fokusere på de man ikke har.

 

Forklar meg hvordan, hvis du lykkes med noe av dette...

[Gjest Gjest]

Takk for svar =)

 

Har siden etter sommeren kommet meg tilbake i skole, hvor jeg faktisk trives greit, så har gått litt framover sosialt.. veldig langt faktisk, sammenliknet med hvor langt nede jeg var.

 

Skal absolutt vurdere å få meg en jobb, og helst en hvor jeg er i kontakt med mennesker.

Skal også prøve å få begynnt i en kampsportklubb, det kan jo være en måte å eksponere seg på.

 

Så sånn gjevnt over går det framover, føler jeg har et liv som er verdt å leve hvertfall, har også endret på en del veldig negative tankemønstre jeg hadde.

 

Alle mennesker blir født, opplever i varierende grad både negative og positive ting, og dør.

Det gjelder å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen man er i.

 

 

Men før jeg tar helt av.. tilbake til angst/anti dep medisin..

 

Ser ikke på angst/anti depp medisin som noen løsning alene for meg, men kanskje som et supplement?

Hva slags bivirknger pleier det å føre med seg?

[Nie]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk sier til meg at jeg er smart og intelligent! Jeg finner bare beviser for det stikk motsatte, for det første så er karakterene mine fra VGS bare 2 -ere og 3-ere. Psyikateren min sier at jeg er smart fordi jeg er god på data. Men man blir ikke smart bare man kan èn ting. Smarte folk kan masse, og er god i det meste. Hvem som helst kan bli god på programmering bare de gidder å sette seg inn i det. Jeg tør vedde på at hvis en person hadde begynt å lært seg programmering, så hadde vel den personen tatt meg igjen på et kunnskaps nivå etter et halvt år, selvom jeg har prøvd å programmert i 3-4 år nå.

Jeg fikk ganske gode karakterer på skolen, den tiden og de fagene jeg brydde meg med, så i følge deg så skal jeg omtrent kunne kalles smart. Jeg prøvde å lære meg å programmere, jeg fikk hodepine. Jeg fattet ingenting, og når jeg endelig trodde jeg fattet noe, så hadde jeg tydeligvis ikke fattet det likevel, for det gikk ikke slik som det skulle. Og jeg syns det var moro, interessant, og om jeg skulle skrevet en stil nå, så hadde jeg formatert den med html, fordi sånt noe er moro. Men få til mer enn en stil? Ikke pokker.

 

Point beeing, programmering er ikke enkelt, man må jo kunne tonnevis av om og men og kanskje og dersom og gud vet hva. Det er utrolig mye kunnskap som skal inn, og det skal også en del tenking selv til for å få brukt kunnskapen. At du ikke fatter nok interesse av de politiske partiene eller hvordan analysere ett dikt til at du blir noe god på det, betyr ikke at du er dum. Manglende interesse kalles det, spesielt når du faktisk har bevist at du kan lære ting bra om det interesserer.

[Gjest Guest_irritert_*]

Jeg har aldri, noen sinne, opplevd å bli tråkket slik på. Jeg var hos psykologen min, som jeg har vært hos en del før.

 

Men faen heller, i dag fikk han meg til å føle meg så utenfor og rar som jeg aldri har gjort før. Herregud jeg er så sint, jeg trodde jeg kunne stole på han, jeg kan faen ikke stole på NOEN!

 

Ikke vits å spørre om hva han sa, for meg er det jævlig, for dere sikkert ingenting.

 

Skulle ønske jeg klarte å leve livet uten hjelp av andre mennesker.... hjelp, pfft.

[Alastor]

Du kan jo prøve oss, fortelle hva han sa, kan godt hende vi er enige med deg. Ting blir bedre og enklere å takle av å deles.

[Danielzu]

Skader i hverfall ikke å prøve. (om en bruker bestemer seg for å være total drittsekk da,men slikt foregår sjelden i denne tråden)

[Cortinarius rubellus]

Og hvis noen er drittsekk så blir innlegget fjernet VELDIG fort, moddene i tråden her er veldig flinke til og holde et bra nivå=)

[Gjest Guest_irritert_*]

Du kan jo prøve oss, fortelle hva han sa, kan godt hende vi er enige med deg. Ting blir bedre og enklere å takle av å deles.

Joda, bare le av meg.

 

Han kalte meg "drømmende", han kritiserte meg for å være for gjennomtenkt, og at jeg brukte lang tid på å svare på spørsmål.

 

Jeg blir lei meg når folk sier sånt, mye av problemene mine skyldes nettopp angsten min. På grunn av den kombinert med min personlighet så liker jeg å gi et grundig gjennomtenkt svar. Dette er ingen fordel i sosiale situasjoner, hvor jeg ender opp som den "stille skumle fyren".

 

I tillegg sa han faen meg rett ut "du er litt vel reflektert". Hva i helvete skal det bety? Er det ikke lov å gå i terapi og samtidig være en reflektert person? Jeg har alltid følt at min personlighet ikke passet inn i samfunnet, noe som etter hvert førte til angst. Men jeg trodde da at en psykolog skulle styrke meg, og ikke drege meg ned.

 

Og han sa noe som at "de andre ungdommene er litt mer overfladiske".

 

Ja jeg har skjønt det! Samfunnet er ment for de utadvendte og de som ikke tenker så mye, til og med psykiatrien er dominert av dem. Lurer på hva som er min plass her...

[Gjest Guest_irritert_*]

Kanskje litt drøyt i mitt første innlegg.

 

Det jeg egentlig mente ,var at jeg ble skuffet og sint over at autorisert helsepersonell fikk meg til å føle meg slik.

[TheMartine]

Det er ikke sikkert han mente det negativt, da. Det kan være han mente at du tenkte så mye igjennom alt, at du begrenser deg selv.

[Cortinarius rubellus]

Reflektert er jo positivt i mine øyne.

[Gjest Guest_irritert_*]

Tonefallet og holdningen hans fikk meg i hvertfall til å føle meg ukomfortabel. Jeg tror ikke at han mente det positivt, han syntes sikkert at jeg ble for vanskelig for han.

 

Og jeg kjenner ikke deg, men det jeg har opplevd i mitt 16 år gamle liv, er at folk flest driter i slike som meg. Å være reflektert har sine positive og negative sider, men det hjelper ikke meg at majoriteten ser på det som rart.