Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Nå sitter jeg her og prøver å overbevise meg selv om at fastlegen min kommer til å ta meg på alvor når jeg skal fortelle ham om depresjonen min på onsdag. Jeg vet jo at han alltid har tatt meg seriøst før, med alt jeg har kommet med. Han vet jeg har spiseforstyrrelser, og jeg har sagt at jeg har slitt med depresjoner tidligere. Så hvorfor er jeg redd han ikke skal tro meg nå? Blir sprø av meg selv snart.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest guttvg1

vet ikke om dette passer så godt inn her (burde kanskje lagd en egen tråd) men fikk helt "deppeanfall". Jeg sliter så sykt med det sosiale for tiden jeg bare vet ikke hvordan jeg skal håndtere det, synes det er spesielt vansklig å snakke med folk på skolen og generelt bare slenge meg med "ja jeg blir med" funker ikke for meg, jeg MÅ liksom bli invitert uansett. Jeg har liksom venner nå, men som jeg føler er så mye kulere enn meg de er snille mot meg og invitere meg med å finne på ting i friminuttene og jeg går med de i blandt på fritiden også. Tingen er at jeg føler bare at jeg suger sånn til å håndtere det sosiale. Jeg har alltid vært flink i å snakke og holde en samtale sånn nogenlunde i gang (motparten må jo gjøre sin del også) og jeg føler meg spesielt flink til det når vi bare er 2 jeg er også blitt flinkere i mindre grupper med 3-4 personer. Tingen er bare det at jeg ikke klarer å gå bort til folk først og ta insjativet jeg må liksom bli snakket til først, jeg sliter også litt med sånn hvor jeg skal gjøre av meg i spesielle sitvasjoner sånn vis f.eks vennegjengen min på skolen blir splittet, sånn noen skal dit og noen andre skal ett annet sted så blir jeg veldig nervøs over hvem jeg skal gå med og sånt. Jeg merker også at enkelt folk jeg kjenner sånn halvveis kan være veldig skummelt å møte på skoleveien og sånt, jeg vet ikke om jeg kjenner de godt nok til å ta følge eller ikke så jeg bare blir sånn dritt nervøs.

 

Jeg sliter også sykt mye å snakke med jenter mest pga jeg har veldig dårlig selvtilit, folk forteller meg liksom i blandt at jeg har alt på plass (utsene, klærene) og jeg merker at det får meg til å føle meg litt bedre og det føles litt godt å skrive det ut her, men jeg vet jo at mye av det sier de bare for å trøste meg å prøve å få opp selvtiliten min litt. Men liksom jeg vet ikke hva greia er, når jeg snakker med jenter så føler jeg liksom at de alltid oppfører seg så rart akkurat som de kan merke hvor nervøs jeg er, jeg har aldri hatt noen spesiell god venninne men tror jeg har ganske god forståelse på dem siden jeg har en søster. Jeg prøver å holde meg anstendig og snakke om generelle ting jeg begynner liksom ikke å snakke om video spill og sånt, men jeg føler bare ikke at jeg klare å få en sånn flyt på samtalen.

 

Det var det fullt av skrivefeil og feil med punktum osv. men måtte bare få alt ned mens jeg hadde det, har vurdert lenge å skrive noe om det, men har ikke kommet meg til det. Anyway har noen tips til hva jeg skal gjøre? Sliter spesielt med det jeg sa om å ta insjativ, hvor jeg skal gjøre av meg i sosial sitvasjoner, snakke med folk jeg kjenner sånn halvveis og gjerne noen tips til hvordan jeg kan få bedre flyt på samtalen med folk som det har blitt litt "rart" mellom oss med og hvordan jeg skal snakke med jenter.

Lenke til kommentar

Jeg er dypt ulykkelig og føler at ingen bryr seg.

Lever også opp til disse forventningene og er klar over at jeg lager en selvoppfyllende situasjon utav det, men jeg har også akseptert dette som et slags urokkelig faktum og befinner meg i en ond sirkel jeg ikke klarer å komme meg utav.

 

Har mistet omtrent alle vennene mine, dette av forskjellige årsaker. Noen av mer bagatellmessige grunner (logiske, ikke direkte med meg å gjøre)... slik som at vi har vokst ifra hverandre, de er i en ny livssituasjon, osv. Men også noen kompiser fordi de er sjalu på at damene har snakket bra om meg (er det virkelig mulig å være mer kontrollfreak?).

Andre vennskap har tatt slutt fordi jeg ikke har tatt nok vare på dem. Grunnet mye usikkerhet og sosiale komplekser. Jeg hadde det ikke helt fint da jeg var liten, psykisk terror og mishandling av familiemedlemmer som egentlig kanskje burde vist meg omsorg istedenfor.

 

Dette har også ført til at jeg ikke hadde noen kjæreste før i sen alder, og siden har jeg ikke klart meg alene. Jeg har gått fra ett langvarig forhold over til et annet og har svært liten erfaring med jenter, selv om de fleste av vennene mine tror (og MENER) at jeg er populær og har mange bekjentskaper og er en "rundbrenner". De tror dette fordi jeg ser noenlunde grei ut... utseendemessig... men det har aldri spilt noen rolle for meg, da jeg alltid har hatt ekstremt dårlig selvtillit.

 

Per dags dato har jeg omtrent bare 2 venner... kanskje 3... er usikker med han ene... utenom dette har jeg arbeidskolleger jeg henger litt med, men jeg savner noen jeg virkelig kan snakke med. Det er bare en av disse kompisene mine som kan gi meg litt intellektuell utfordring også, og jeg føler det har vært skadelig for meg. Direkte skadelig, rett og slett, å ha det sånn i flere år nå.

 

Hvert av de forholdene jeg har vært i har bare ført til skikkelig bitter stemning og krangling over tid. Hvis jeg har oppført meg som en tøffelhelt, har det som regel gått bra. Jeg har bare erfaring med dominante og bestemte kvinner. Dette fordi jeg dessverre har vært mye feig og har litt problemer med å ta initiativ og være bestemt selv. Skyldes nok en gang min svekkende selvtillit (som forresten til tider er der, og på andre måter er helt topp, men ikke i bunn... om man skjønner ordspillet...)

 

Enda en av disse "aksepterte sannhetene" jeg har, som dessverre kanskje bare forhindrer meg. Skulle ønske jeg kunne oppleve en totalrenovering av de flokene og problemene jeg går og bærer på. Og så trenger jeg sårt et nytt bekjentskap.

 

Føler meg skikkelig ensom og alene, og noen ganger er det så mørkt at jeg ser ikke det minste til noe lite lys i det hele tatt. Nesten hver eneste dag føles bedriten, og jeg lengter til tiden som var. Evig nostalgiker, lever i fortiden. En annen ting er at jeg ynkelig nok savner ekskjæresten min (ikke hun forrige, men hun før) - men hun vil ikke vedkjenne meg fordi hun (etter som hun sier selv) ikke klarer å bare være venner fordi hun også savner meg også. Vi har hatt våre tilbakefall gang på gang gjennom noen år nå, klarer ikke helt å holde oss unna. Men jeg er ikke så flink til å være kald og blokkere alle følelser ute, slik som hun gjør... og det gjør meg bare lei, og jeg får aldri noe svar på hvorfor hun er sånn.

 

Det er helt jævlig, men jeg savner henne uansett hvordan hun har behandlet meg med en sykelig sjalusi og eietrang som har ødelagt forholdet vårt og faktisk noen vennskapsforhold jeg hadde med andre også.

 

Jeg er bare ynkelig og har lyst å synke ned i meg selv, og det er som oftest det jeg gjør. Så jeg føler jeg bare vil alltid være slave av denne "vente til en impulsiv jente som har bein i nesen og kontakter meg"-karmaen kommer og innhenter meg - igjen...

 

Skjebnen har vist meg nå at jeg må stille mer opp for meg selv, men når jeg først prøver møter jeg bare avviselse - og det er jeg helt elendig på. Jeg knuses sakte men sikkert av det. Håp har jeg, og jeg er ikke suicidal, men noen ganger er det rett før jeg vipper over kan det kjennes ut som. Alt er bare så jævla dystert.

 

Det var min historie.

Lenke til kommentar

Jeg noterer meg at ulykken til mange her ser ut til å bunne i sosiale problemer. Hva med å heve seg over sosiale behov, og heller basere ens lykke og selvtilfredshet på andre ting? Det er fullt mulig og kun forholde seg til mennesker på det profesjonelle plan, og heller bruke fritiden på seg selv og eventuelt familie.

Lenke til kommentar
Jeg noterer meg at ulykken til mange her ser ut til å bunne i sosiale problemer. Hva med å heve seg over sosiale behov, og heller basere ens lykke og selvtilfredshet på andre ting? Det er fullt mulig og kun forholde seg til mennesker på det profesjonelle plan, og heller bruke fritiden på seg selv og eventuelt familie.

 

Setter pris på svaret ditt, men helt ærlig kunne jeg aldri blitt tilfreds med en slik innstilling. Jeg vil hele tiden ha noe mer utav livet mitt, og spesielt på det sosiale plan. Uten andre mennesker, nye mennesker også, rundt meg, ville livet blitt meningsfattig for meg. Det er snakk om å finne seg selv ved hjelp av andre, som alt annet i livet dreier seg om i mine øyne:

 

En søken etter å bli kjent med seg selv.

Lenke til kommentar
Gjest innadvendt
Jeg noterer meg at ulykken til mange her ser ut til å bunne i sosiale problemer. Hva med å heve seg over sosiale behov, og heller basere ens lykke og selvtilfredshet på andre ting? Det er fullt mulig og kun forholde seg til mennesker på det profesjonelle plan, og heller bruke fritiden på seg selv og eventuelt familie.

Ja du har veldig mye rett, men det er ikke alle personer som klarer seg alene. Jeg har selv behov for LITT sosial omgang, ikke mye, men jeg tror ikke jeg hadde overlevd uten til tross for hvor innadvent jeg er.

 

Men det største problemet er aksept, skal man klare seg i jobb, skole og/eller famile, så må man ha et sosialt nettverk.

 

Hvorfor? Vel, det er da ikke lett å være "loser" når man går på skole, være seg grunnskolen eller høgskole. Det er heller ikke lett å fungere i en jobb hvis du er en innadvendt "raring" (som folk vil tro du er). Og mange familier, min blandt annet, spør og graver og lar meg ikke være i fred. De vil at jeg skal være sosial, de tror at alle er det, siden søsknene mine er det.

Lenke til kommentar

Mannet meg opp og dro til fastlegen i dag for å fortelle at jeg hadde møtt veggen. Skikkelig nedtur! Fant jo ut at det var greit å dra til en psykolog og han sa at han måtte sende meg ut til privatmarkedet og at det tar litt tid for å få time siden alt er selvfølgelig fullt. Og at det kostet typ 700kr i timen. Spurte om det var en måte å få støtte på, men han sa at siden jeg hadde jobb så pleide han å få avslag på sånne søknader. Jeg har knapt råd til mat om dagen så har hvertfall ikke 700 spenn til noe annet. Forklarte han at da skjer det ikke at jeg går til psykolog, så han skrev ikke ut noen henvisning siden jeg ikke hadde råd til å gå. Bra tilbud i velferdsmøkkanorge! Hjalp skikkelig på humøret..

Fikk beskjed om å sjekke på internett om det er noen steder å gå til, og fikk ny time hos fastlegen om 2-3 uker for å høre hvordan det går.

 

 

Edit: skrivefeil

Endret av No14
Lenke til kommentar
Mannet meg opp og dro til fastlegen i dag for å fortelle at jeg hadde møtt veggen. Skikkelig nedtur! Fant jo ut at det var greit å dra til en psykolog og han sa at han måtte sende meg ut til privatmarkedet og at det tar litt tid for å få time siden alt er selvfølgelig fullt. Og at det kostet typ 700kr i timen. Spurte om det var en måte å få støtte på, men han sa at siden jeg hadde jobb så pleide han å få avslag på sånne søknader. Jeg har knapt råd til mat om dagen så har hvertfall ikke 700 spenn til noe annet. Forklarte han at da skjer det ikke at jeg går til psykolog, så han skrev ikke ut noen henvisning siden jeg ikke hadde råd til å gå. Bra tilbud i velferdsmøkkanorge! Hjalp skikkelig på humøret..

Fikk beskjed om å sjekke på internett om det er noen steder å gå til, og fikk ny time hos fastlegen om 2-3 uker for å høre hvordan det går.

 

 

Edit: skrivefeil

 

Du skal få henvisning fra legen om han/hun mener du trenger en psykolog. Og da skal det gå på frikortet. Kan være lang ventetid innen det kommunale/fylkeskommunale, men det må vi nesten regne med...

Lenke til kommentar
Tre mnd holder ikke for min del! Det er nå jeg må ha hjelp. Det skjønte nok legen også derfor han anbefalte private med desto høyere priser.

 

Hvis legen skjønte det burde han ha skrevet en rekvisisjon til psykolog. Og det bør du presse han litt på. Venteliste er bedre enn ikke venteliste. Og hvem vet - kanskje du er heldig?? :D

Lenke til kommentar

Nå er jeg ung da, men jeg fikk også beskjed om at ventetiden kunne være lang. Noe den egentlig ikke var. Gi i hvertfall ikke opp. Om man føler man virkelig må lufte ut litt tanker så finnes det mange pratsomme sjeler bare her på forumet. Kanskje du har familie eller venner du kan åpne deg litt for. For gå til psykolog er ikke noe mer hokuspokus enn det. Det er bare prating, med et annet menneske.

 

For medisiner osv må du til legen/psykiater for å få hjelp.

Lenke til kommentar
Tre mnd holder ikke for min del! Det er nå jeg må ha hjelp. Det skjønte nok legen også derfor han anbefalte private med desto høyere priser.
Gi han beskjed (ikke SPØR, men gi beskjed) om å få en henvisning til akuttpsykiatrisk før du gjør noe dumt. Da får du hvertfall snakke med noen ganske raskt.
Lenke til kommentar

jeg har vært deppa en 3 ukers tid etter et brudd med kjæresten, det var et greit brudd siden begge ikke ville mer. men etter hu flytta ut har det vært utrolig ensomt siden jeg ikke er vant til å være alene idetheletatt.

 

heromdagen fikk jeg bare tanken over meg om at:

 

SKJERP DEG, herregud, sitter du her og syter som enellerannen liten unge!

Du veit godt at du kan fikse det, livet går videre, og det ordner seg etterhvert, men det ordner seg faen ikke fortere av at man skal sitte og furte og være lei seg!

 

Vel, jeg kan si såppass at det hjalp utrolig mye å være streng med megselv og heller se muligheter istedenfor alt det som faktisk er kjipt i øyeblikket. Selvtilliten gikk fra 20 til 100, bare spank degselv litt og ikke vær en sytepave.

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...