UleDule

Jeg vil egentlig heller gått for Criterion sin versjon av Pans Labyrinth fremfor 4K-versjonen. De virker å ha "oppskalert" blu-ray-versjonen, og har heller ikke helt korrekt color-grading, noe Criterion-versjonen har, da Guillermo Del Toro var involvert. Lyden er også kun 5.1 DTS, mot 7.1 hos Criterion. Dog, hvis Criterion ikke er et alternativ, skal den være en fin oppgradering fra den gamle bluray-utgivelsen.

De "beste" filmene for 4K er gjerne eldre filmer som er filmet analogt. Nyere, digitale, filmer ser ofte utrolig bra ut, men de ser nesten like bra ut på Blu-ray etter min mening. Tror min favoritt er 2001: A Space Odyssey. Det er en "opplevelse", både i form av lyd og bilde. Filmet på 70mm, med svært bra Dolby Vision HDR og nydelig lyd. Ringenes Herre var dessverre veldig skuffende for min del. Veldig synd egentlig - jeg hadde insane høye forventninger, og det er en av mine absolutte favoritter. Scener med visual effect/CGI og green screens er rett og slett ganske stygge ofte. Det er flere scener hvor du tydelig ser at karakterene er byttet ut med en 3D-modell. Det er en del scener hvor jeg også ser at karakterene "glir" over bakgrunnen. I tillegg er det en del backdrops og visual effect som har skikkelig dårlig oppløsning i forhold til forgrunnen. Heldigvis har vi mange scener ute i naturlige omgivelser, sett og practial effects.

Mye vold ja, men det har man i en Scorsese- eller Tarantino-film også. Sabla god "miniserie" etter min mening. Mye mer minneverdige, velskrevne, karakterer enn f.eks. Battle Royale og Hunger Games. Meget bra skuespill, kinematografi og lyddesign. Hver episode tar utgangspunkt et "spill" fra barndommen, men med stadig mer hårreisende vri, utført med høyt nivå av dramatikk og suspense. Synes det var veldig godt gjennomført, og anser meg selv som filmsnobb. Ga serien 9 av 10 som er en sjeldent bra fra meg. Til sammenligning ga jeg f.eks. Oldboy 7.5 (som jeg også digger). Kjæresten digget den også. Ser at mange gir den mye pepper for grafiske, voldelige, scener. Den har f.eks. fått en hel del énere på IMDB, som selvfølgelig bare er tull. Ja, den er nok rettet mot et publikum med en liten forkjærlighet for det makabre og grafiske. Men den er og objektivt sett vellaget. Anbefaler å gi den en sjanse om ikke du har gjort det allerede.

FYI: Jeg hadde oppkjøring i dag - bestått. Takk for tips, folkens! Frem mot oppkjøring har jeg valgt å holde meg til høyre, og byttet til midtfeltet etter Blommenholm en gang (slik el_cash foreslo). Strekningen var ikke relevant på selve oppkjøringen vel og merke. Pga alle av- og på-kjøringene bortover denne strekningen, tror jeg at jeg vil holde midtfeltet hvis det er en del trafikk og jeg faktisk skal videre. Det er så mange sånne situasjoner hvor jeg føler det har virket mer hensiktsmessig og til mindre hinder - men hvor jeg likevel har "tvunget" meg til å holde meg i høyrefeltet av ren formalitet.

Det er visse tildels "urettferdige" aspekter som ofte betyr mer for lønna enn utdannelse og "skills". Selvfølgelig med forbehold om unntak: Alder: En som er 40 tjener omtrent alltid en del høyere enn en som er 25. Mer ansinitet vil naturligvis være en av grunnene, men jeg tror også det er en implisitt høyere forventning til hva en 40-åring skal ha. Bytte arbeidsplass: De som har byttet jobb, har omtrent alltid høyere lønn enn de som er "lojale" mot samme bedrift. Lønnsforhandlinger: De som aktivt ber om høyere lønn, har omtrent alltid høyere lønn enn de "ydmyke" som ikke gjør det.

Hei, Jeg har nå vært gjennom alle obligatoriske kurs og nærmer meg førerprøven fra Billingstad. Men jeg har en konkret trafikal situasjon jeg ikke blir helt klok på. På motorveien mellom Fornebu og mot Lier/Drammen er det tre felt. Jeg opplever at majoriteten her kjører i midtre felt. Trafikklæreren min er nøye på at jeg her velger høyre felt, selv om jeg ikke skal av på neste avkjøring. Det gir jo mening mtp hovedregelen om valg av høyre kjørefelt. Før Sandvika er jeg nødt til å bytte til midtre felt om jeg ikke skal kjøre av, som selvfølgelig er greit. Problemet her er at jeg ofte opplever at trafikken i midtre felt går litt tregere enn fartsgrensen (typ 70-75 i 80-sone) på dagtid. Hvis jeg da skal holde meg i høyre felt må jeg A) Enten kjøre forbi trafikken fra høyre side. Eller B) "tvinge" farten jeg har ned enda mer enn de som kjører i midtre felt, for å unngå å kjøre forbi fra høyre side. Min trafikklærer mener bestemt at jeg i denne situasjonen skal holde høyre felt, men ikke kjøre lavere enn fartsgrensen. Resultatet blir mao en litt "awkward" situsjon hvor jeg ender opp med å kjøre LITT fortere enn trafikken i feltet venstre for meg (ergo jeg kjører sakte forbi fra høyre), og hvor jeg samtidig må ta mer hensyn til biler som skal kjøre på eller av langs denne strekningen. Min trafikklærer er veldig dyktig generelt, men akkurat her blir jeg litt usikker. Jeg ser mange gode argumenter for at midtre felt blir mer naturlig i ovennenvte situasjon. Den viktigste grunnen er jo at jeg flyter mer "med" trafikken og minimerer mulige konfliktpunkt i større grad ved at jeg ikke trenger å ta like mye hensyn til de som potensielt skal av eller på her hvor det er relativt mange avkjøringer. I tillegg unngår jeg å kjøre forbi (og i verste fall "snike") i høyre felt, som i utgangspunktet ikke er lov(?). Det at man må skifte til midtre felt når man skal videre forbi Sandvika er enda en grunn til å velge dette feltet i god tid, så jeg ikke trenger å bytte i siste liten. Jeg tenker også at dette er en trefeltsvei, hvor de som ønsker å kjøre enda fortere, har mulighet til dette via venstre felt. Dette høres kanskje ut som en bagatell, men akkurat denne strekningen plager meg litt, spesielt mtp at den er aktuell for førerprøven. Selv om min trafikklærer mener noe, er det vel ikke sikkert at dette vil falle i god jord hos sensor på førerprøven, som egentlig er det viktigste. Hva tenker dere om dette?

Jeg tenker egentlig på dreiebok som "storyboard" - Altså tegneserie som man lager for å planlegge enda mer konkrete "shots" - etter manusskriptet (teksten) er skrevet. Samtidig er det vel ikke noe i veien med å få ned dreiebok for enkelte scener e.l. om du har konkrete ideer. En sekvensiell oppramsing kan ligne en disposisjon ja. Bare oppramsing av hendelser uten særlig fokus på eksponering og fortellerteknikk. Vet at det er mange manus som aldri blir realisert, men det er veldig ofte fordi de aldri blir ferdigskrevet.

Jeg tror dette varierer veldig basert på filmen du ser for deg. Det jeg har lært (dog jeg er ingen ekspert) er at det kan være lurt å få ned så mye fakta som mulig før du begynner å sette sammen selve fortellingen (manuset). Er det en karakterdrevet film du ønsker å lage, som de fleste filmer er i større eller mindre grad, vil det være en god idé å skrive alle mulige fakta om karakterene. Er universet (lore) viktig bør dette også etableres i detalj. I tillegg kan det være lurt å skrive ned en sekvensiell "oppramsing" av alle hendelser i universet som kan være direkte eller indirekte viktig for fortellingen din. Tanken er at man setter i gang prosessen med en mer beskjeden tilnærming. Det er enklere å brainstorme og bygge enkeltstående komponenter som vil fungere som et skjelett for selve fortellingen. Så når du begynner selve skriveprosessen (manuskriptet) bør jobben bli langt enklere, og resultatet mer solid. Dette er hva jeg ble lært på universitetet av en manusforfatter med flere kjente norske filmer under beltet. Jeg tror absolutt ikke det er en metode som funker for alle prosjekter, men jeg tror det kan være greit med en form for inkrementell prosess uansett. De fleste manuskript er bygget opp gjennom mange utkast før de faktisk brukes til noe. Det finnes programmer som hjelper deg slik at teksten følger de formelle kravene til formatering av manuskript (eksempelvis Final Draft). Det ser adskillig proffere ut når du omsider skal dele arbeidet med noen. Standarden er at man har ca. 1 side tekst med korrekt formatering per minutt film. Hvordan du kommer i kontakt med filmskapere er det ikke noe godt svar på tror jeg. Du må manuelt google og oppsøke kontakt med produksjonsselskaper og/eller personer via feks LinkedIn. Du kan søke støtte til prosjektet hos NFI feks. Der må du bl.a. sette opp et budsjett for prosjektet, så du må undersøke hva ting (anslagsvis) koster. Hvis du bare skal selge manuset til et produksjonsselskap er jo ikke dette noe du trenger å bry deg om da. Gleder meg til å se filmen din på kino!

Er det noe annet som binder deg geografisk enn venner og familie? Jobb/skole? Tingen er jo det er man mister ikke venner eller familie selv om man flytter på seg. Og det trenger ikke være permanent. Mistrives du, kan du faktisk bare flytte ned igjen. Nå vet jeg heller ikke hvor gammel du er, men antar du er nærmere 30, og da synes jeg vel egentlig det er på tide å rive seg litt løs fra tryggheten hos mamma. Dvs. det blir litt feil om den tryggheten står i veien for felles lykke eller ambisjoner når man er såpass voksen. Jeg mener at et parforhold skal være en bonus i livet. Det betyr ikke at man ikke skal ofre noe for hverandre, men man ikke glemmer å leve for seg selv i første omgang, og ikke være for avhengig av partner. Det betyr at man skal skal sørge for at man har et bra liv generelt uavhengig av forholdet. Og at forholdet blir mer som et kirsebær på toppen av den allerede fine tilværelsen. Husk at også dama di bør føle dette. Jeg har sett og erfart tilfeller hvor store valg er tatt kun pga avhengighet til partner. Det har sjelden endt bra.

Det er jo hovedargumentet for selvkjørende biler - At det er tryggere, mer økonomisk og mer effektivt. Nesten alle ulykker i trafikken skyldes menneskelig svikt. Det er jo ikke bare snakk om at bilene individuelt reagerer raskere og riktigere i enhver omgivelse. Men at også nettverket av biler, som én organisme, kan avverge farlige situasjoner, kø o.l. Kan lese litt om dette her (finnes mange andre ressurser som er interessante). Jeg mener selvfølgelig ikke at overføring av erfaring og kunnskap ikke er menneskelige egenskaper. Vi er tross alt utstyrt med et hukommelsessenter og en frontlapp som tar seg av høyere funksjoner (resonnering, fornuft mm) - Sistnevnte er forøvrig langt mer utviklet hos mennesker, og derfor den delen som er mer unikt for oss. Men dyr har også hukommelse. Dyr overfører også akkumulert kunnskap - selv på tvers av generasjoner. Selvfølgelig ikke i samme grad som mennesker, men det er mange bevis på at det skjer. Feks. ved klanspesifikk atferd hos sjimpanser (en klan kan ha sin egen kultur, egne måter å jakte-, eller kommunisere på mm). Men når selv maskiner, som er ikke-levende organismer, kan overføre og prosessere data (generere erfaring), på en mer effektiv og presis måte enn mennesker i mange tilfeller, så synes jeg det blir feil å påstå at det er dette som "definerer" oss per se. Erfaringsbaserte oppgaver fases ut. Jeg jobber selv med å implementere systemer som automatiserer regnskapsføring. Disse systemene er raskere og bedre enn regnskapsførere med 40 års erfaring. Idérikdom og uttrykk gjennom feks kunst og kultur er unikt for mennesker. Ja, man kan argumentere med at kunst er kommunikasjon, og at dyr også kommuniserer. Men måten mennesker gjør det på via sofistikerte konstruksjoner for å skape opplevelser for andre (versus bare for å overleve), er avgrenset menneskerasen. Du kan kanskje simulere det maskinelt, men problemet her er at en maskin ikke kan dele egne subjektive opplevelser og følelser. Wikipedia definerer kunst slik: "Kunst (tysk for «kunnen») er en fellebetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse."

Er selvfølgelig enig i at «erfaring» har en verdi, men her var det snakk om hva som ‘definerer’ menneskelig atferd. Ting som «i prinsippet» kan fullautomatiseres, og gjøres bedre av maskiner enn mennesker, kan da umulig være hva som definerer oss? Erfaring/akkumulert viten alene…er jo essensielt bare samlet data. Bilkjøring og sjakkspilling er eksempler på «erfaringsbaserte» aktiviteter som nå gjennomføres av maskiner med høyere presisjon enn mennesker. Det er når man tilføyer kreativitet og intuisjon at den erfaringen får menneskespesifikk verdi.

Det handler vel egentlig ikke bare om det å "drives av følelser". Men om evnen til å skille mellom instinkt og bevissthet. Det å "overføre akkumulert viten" (aka data) er jo noe en maskin kan gjøre.

Ser at flere her plasserer arbeid knyttet til det å nære kunst og kultur lavt. For meg har disse tingene en enorm verdi. Det er ting som stiller spørsmål ved vår bevissthet, og som på mange måter er det som gjør mennesker til mennesker. Jeg liker veldig godt dette sitatet tatt fra filmen Dead Poets Society: "We don't read and write poetry because it's cute. We read and write poetry because we are members of the human race. And the human race is filled with passion. And medicine, law, business, engineering, these are noble pursuits and necessary to sustain life. But poetry, beauty, romance, love, these are what we stay alive for."

Mennesker med lidenskap ovenfor sitt daglige virke er en mangelvare - dessverre. Se feks på denne undersøkelsen som påstår at kun 20% er det: https://careervision.org/job-satisfaction-statistics/ Hva som skaper mening for en er jo veldig individuelt. En selvfølgelighet ja, men det må nesten nevnes - fordi jeg tror mange har et implisitt, litt snevert, syn på hva de tror er "meningsfullt" i verden, men det er jo ikke så enkelt. Noen får mening av å jobbe direkte med mennesker som trenger hjelp. Andre ønsker å utvikle samfunnet gjennom forskning. Andre igjen har et "kall" om å skape noe på kunstnerisk/kulturelt plan. Bare fordi en jobb i dag er definert som feks "sammfunnskritisk" av myndighetene trenger ikke det å bety at den jobben gir mening for deg. Jeg synes det er litt viktig å få frem, fordi jeg møter stadig folk som er overbevist om at de har svaret på hva som egentlig er verdt å bruke tiden på. Jeg for min del tilhører gruppen som er fornøyd med jobben. Arbeidet er nok litt i samme retning som TS - kontorbasert, økonimirettet. Jeg jobber med IT og økonomisystemer. Mange vil kanskje mene det er lite meningfullt i det store bildet. Det er en trygg jobb med mye fleksibilitet, og bra med utfordringer. Og derfor er jeg fornøyd. Men at jeg er fornøyd betyr ikke at jeg har dyp lidenskap for det jeg driver med. Jeg vet om mange i min bransje som oppriktig brenner for det dog, og føler de gjør en enorm forskjell. Og jeg skjønner jo hvorfor. For jobben min har merverdi. Det vet jeg. Det er kanskje vanskeligere å se den for utenomforstående, fordi det skjer på et mer indirekte plan, enn feks en lærer, sykepleier eller... Elon Musk. Men mitt virke bidrar til å skape et tryggere samfunn. Dvs. mye av hensikten med jobben min er automatisering - altså å gjøre kontorer papirløse. Den direkte virkningen er selvfølgelig at bedriftene sparer penger, som igjen bidrar til bedre/sikrere arbeidsplasser. I tillegg, og kanskje enda viktigere, så er det et virke som har direkte innflytelse på miljøet og fremtiden vår. Tenker man over det er jo dette enormt meningsfyllt, egentlig. Hvorfor skulle mine arbeidsoppgaver gi mindre mening enn å feks veilede eller ta hånd om mennesker face to face? Uansett - Hva jeg føler personlig trenger selvfølgelig ikke matche dette. Jeg er som nevnt fornøyd med jobben min, men føler nok litt det samme som TS. Det tror jeg mange gjør dessverre. Burde ikke være sånn. Skulle jeg hatt lidenskap på øverste plan, måtte jeg gjort noe mer kreativt. Skrevet bok, manus, billedkunst, laget TV-spill osv. Satt mitt fingeravtrykk. Vite at det står noe igjen etter meg når jeg er borte. Hvorfor ville dette gitt mer mening for meg enn den jobben jeg allerede har, når jeg faktisk er bevisst på merverdien av begge deler? Svaret på det blir jo veldig personlig og subjektivt. Det er som et indre "kall" jeg alltid har hatt. Følelsen av at jeg har noe å dele. Og at jeg oppriktig tror jeg har et talent for å formidle det - selv om det talentet er teknisk utrent. Jeg tror man bør finne ut hva som er ditt "indre kall" - Uavhengig av hvilken retning samfunnet driver deg i. Mitt kall er vanskelig å overføre til et trygt virke. Det virker for risikabelt å skulle dumpe alt jeg har oppnådd gjennom mange år, i et forsøk på å feks. skrive en roman på heltid, som mest sannsynlig ikke fører noen vei. Derfor tenker jeg at løsningen kan være å inngå et kompromiss - kanskje. Å beholde den trygge jobben som jeg "bare" er fornøyd med, for så å bruke fritiden til noe jeg har lidenskap for. Det kan jo være en start.

Ganske utrolig å komme på et forum for å spørre om tips til hvordan du kan "ta" en nabo som røyker i sitt eget hjem. Seriøst... flaut. Dersom du ikke tåler synet, lyden eller lukta av andre mennesker flytter du ikke i høyblokk.