Hvordan få henvisning til psykolog uten å måtte fortelle hele historien til en fastlege?

[Nokia1803]

Jeg syns det er supervanskelig å ta det steget å kontakte fastlegen for å få henvisning til psykolog.  Jeg kjenner mer og mer på at jeg trenger noen å snakke med som spesialist på folks psyke. Jeg har det så vanskelig i livet mitt. Jeg har ingen å prate med og det ser ut som at det skal bli verre. Det gjelder en sønn jeg har. En jeg kan snakke med å være bånn ærlig og vite at de er ikke der for å dømme meg men å hjelpe meg. Jeg tør aldri å snakke om dette her til noen for det er så vanskelig. 

I tillegg når jeg må rote i følelsesmessige tunge ting for meg så begynner å gråte så alt for lett og det gjør ikke situajsonen bedre. Jeg føler at andre ser det på det som verre mens for meg er det bare en reaksjon som skjer som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg bryter lett ut i tårer hvis noen kommer for nært innpå meg.  Jeg trenger å få bearbeidet mye som har skjedd. Ting jeg står i nå osv osv. 

 

Men er det mulig å få henvisning uten å måtte grine seg til det eller fortelle hele historien til fastlegen??

[nacario]

Istedenfor å fortelle hele historien kan du forklare i korte trekk hva det gjelder, og hvordan d påvirker deg, slik at d vil være behov for oppfølging/samtaleterapi

[Gaea]

Du trenger ikke å fortelle hele historien til fastlegen, nei. Men det du forteller til psykologen, kommer til å havne i epikrisen din og dess mer fastlegen vet, dess mer kan hun/han vite hva slags type tilbud som er rett for deg og hva slags hastegrad det har. Ikke alltid psykolog på dps er det rette, men for eksempel et annet tilbud. Det finnes mer enn ett tilbud innen psykiatrisk hjelp, fastlegen skal uansett ha god oversikt over dette. 

Jeg har absolutt forståelse for at du synes det er vanskelig å skulle bryte ut i tårer. Første gangen jeg gjorde det ovenfor fastlegen min sa han at det var et positivt tegn, et tegn på at jeg begynte å utvikle tillit. Som helsepersonell selv så må jeg jo si at om pasienter gråter så tenker jeg selv at 1) gråt har sin funksjon i å regulere en tilbake i toleransevinduet, og 2) at noen tørr å gråte for meg viser at de har tillit. 

Fastlegen min tilbød seg å være emosjonell støtte for meg da jeg skulle utredes for PTSD og han fikk da høre hele traumehistorien min. Føler at det egentlig bare har gjort at vet mer om hvordan han skal følge meg opp videre og vet mer om hva som kan være utfordrende for meg. 

nacario skrev (6 minutter siden):

Istedenfor å fortelle hele historien kan du forklare i korte trekk hva det gjelder, og hvordan d påvirker deg, slik at d vil være behov for oppfølging/samtaleterapi

Bra poeng, nacario. Fortell om hvordan problemene påvirker deg i dagliglivet, for eksempel fritid, jobb osv. 

[Nokia1803]

Tusen takk for svar. Det var gode tips. 

[Letterboxd]

Hvis du har lokalt tilbud med Rask Psykisk Helsehjelp kan du snakke med de og få dem til å hjelpe å skrive til fastlegen.

[fjs]

Hvorfor vil du ikke dele med fastlegen? Han har jo samme taushetsplikten som en psykolog.

[Evil-Duck]

Det er forståelig at du ikke ønsker legge sjela di på bordet overfor en lege du kanskje ikke er så komfortabel med, men ønsker du kommunal/statlig psykisk helsehjelp så er det dessverre vanskelig å unngå, leger er profesjonelle folk med lang utdanning og er illagt en streng taushetsplikt, så i utgangspunktet er det ikke noe å være redd for, men jeg vet så alt for godt at det er enkelt å si men ikke alltid så lett å overtale den grå klumpen inni hodet når du selv står i det. Det som dessverre er faktumet i helsenorge er at legen din ofte må kjempe med nebb og klør for å få pasienten sin behandling, spesielt når det gjelder psykiske plager, så jo mer du forteller legen din, jo større sannsynlighet er det for at hen klarer å få godkjent søknaden sin til psykiatrien.

Nå vet jeg ikke hvor i landet du holder til da tilbudet varierer noe enormt, men jeg kan komme med min erfaring og prosess som bor i litt mer i utkant norge, hvor dekningen for psykisk helsehjelp ikke akkurat er noe å hoppe i taket for.

I mitt tilfelle var det snakk om misstenkt PTSD etter en spesifikk hendelse, så utgangspunktet og søknadsprosessen fra fastlegen min var kanskje litt enklere enn når en sliter mer generelt, prosessen bør dog være mye det samme. I romjulen 2020 så hadde jeg en legetime hvor jeg egentlig fortalte legen min at jeg snart ikke orket mer, å at jeg ville trenge noe profesjonell hjelp for å komme meg gjennom det jeg slet med, gikk gjennom en kort liste med legen min for bare smått kartlegge "alvorlighetsgraden" å fortalte litt generelt om hvordan jeg hadde det. Deretter ble det skrevet en søknad som ble behandlet av kommunens psykiatri tjeneste, det tok dessverre veldig lang tid før jeg fikk mulighet til å snakke med noen der, grunnet div sykmeldinger, høyt pasienttrykk, korona osv. Men fikk da i mai 2021 komme inn til en psykiatri sykepleier der som skulle kartlegge litt mer konkret hva jeg slet med for å vurdere videre behandling, ene timen var hjemme i leiligheten min og den andre på kontoret hennes hvor mesteparten av tiden gikk ut på å svare på spørsmål hvorpå hun fylte ut et mer omfattende skjema enn hva fastlegen min gjorde. Etter de timene ble det klart at jeg ville trenge traume behandling hvor hun henviste meg videre til DPS. Der fikk jeg min første time i september 2021 hvor jeg har gått til behandling ukentlig frem til ganske nylig, da vi endret det til annenhver uke siden jeg begynner å fungere litt bedre generelt sett nå, å ikke trenger like intens behandling.

Veien for å få hjelp var mye mye lenger enn den burde vært, likevel er det nok noe av det beste jeg har gjort for meg selv. At veien for deg blir like lang er ingen selvfølge da jeg var uheldig med svært mange tilfeldige faktorer, samt det psykiatriske helsetilbudet i min kommune trolig er på et bunn nivå, så ikke la deg skremme, men tenker at det kanskje kan være nyttig å få lese gjennom hvordan prosessen kan være.

Et annet alternativ hvor en kan få hjelp på dagen er selvfølgelige private aktører, men da er det jo faktorer som at en må betale dette helt og holdent ut av egen lomme som stoppet meg, da min økonomi som nylig midlertidig uføre ikke tillot det.

 

[AnnonymG]

Man skal kunne fortelle alt til sin fastlege, og har du en fastlege du ikke føler god kjemi med, så kan du bytte. Jeg forstår at du ikke vil fortelle det dypeste og innerste til hvem som helst, men jeg vil sterkt anbefale å gjøre det. Fastlegen kan være en svært god støtte, og om du skal oppleve vanskelige tider, så vil fastlegen være en god venn i nøden. Noen ganger er det behov for sykemelding, noen ganger sovemedisiner, andre ganger bare en god person å prate med. Henvisning til psykolog skal du nok få selv om du er svært sparsom med hva du forteller fastlegen, men tør man å ta skrittet å fortelle dette til fastlegen også, så vil jeg tro du har betydelig større nytte, og fastlegen vil forstå hvorfor du fra tid til annen har det vanskelig, og kan så bistå som fagperson som nevnt over med ulike midler.