Mistrives i papparollen

[Joeal88]

Papparollen kan være krevende, men selv så elsker jeg å være pappa. Og da min datter ble født er det største øyeblikket i mitt liv, trodde ærlig talt ikke at det var mulig og elske et annet menneske så mye. Men jenta mi er nå er blitt 7 år gammel, og tror nok ikke at jeg vil ha flere barn.

Det holder med en ?

Samtidig så forstår jeg godt de som ikke vil ha barn.

Endret 9. august 2020 av Joeal88

[Gjest 45300...499]

Jeg tror et av problemene er at det ikke sies noe om hvor strevsomt, slitsomt, vanskelig og tidkrevende det kan være å få barn. Dette holdes liksom hemmelig av samfunnet generelt - og kommer bare frem på steder som dette. Og ofte anonymt, fordi det er tabu å snakke om det. Det er mange som trives med å ha barn, det er det ikke tvil om. Men det er også en del som ikke synes det er "verdt det" ift innsatsen, slik som TS.

Selv så prøver jeg på å huske ekstra godt de gode stundene (som stort sett er små og kortvarige), også blir de slitsomme og tidkrevende tingene bare lagt til side og "glemt".

Angående å søke hjelp; Det går an å snakke med psykolog om dette. Men forsikre deg om at psykologen aldri vil sende hele journalen din til barnevernet dersom barnevernet ber om en uttalelse (ja, disse psykologene/institusjonene finnes utrolig nok!), men bare en generell uttalelse. Gjør det også klart for psykologen at du ikke har planer om å skade deg selv, barna, eller andre pga dette, men at du bare trenger noen å snakke med.

Men ikke del disse følelsene med andre enn psykologen du stoler på. For som Corp Por sa (og jeg), så kan så og si alt brukes imot deg, selv om det faktisk er positive ting, spesielt dersom barnevernet blir blandet inn.

Håper TS får ting til å fungere, at forholdet overlever. Og det blir enklere etterhvert som de vokser til, i alle fall med aktiviteter sammen. Og når de smører matpakka si selv og går til skolen selv, vil man jo endelig få litt mer tid til seg selv - noe introverte i alle fall er helt avhengige av.

Anonymous poster hash: 45300...499

[Gjest a5a10...ddc]

Det er slitsomt å være forelder. Jeg er mor, og jeg nyter ikke alltid det å være mor. Det er slitsomt, krevende, stressende og alt jeg skal gjøre inkluderer barna på et vis: får jeg barnevakt? Klarer de seg alene noen timer? Rekker jeg å handle før barna kommer hjem? Hvordan skal jeg tekke trening OG middag. Det er slitsomt hele tiden, men på forskjellige måter. Da de var små, så handlet det om å komme tidsnok. Hver gang vi skulle ut døra, så måtte minste bæsje eller elsdte ramlet, mellomste slo seg vrang osv. Det måtte være lagt inn 30 min til dette for alt vi skulle. Så ble de større og skolebarn. Foreldremøter, treninger, kamper og sjonglere hvem som kan bli med noen hjem og hvem som kan ha med noen hjem. De skal hit og dit og ditt og datt. Samtidig blir de mer og mer selvstendige. Det er fortsatt slitsomt selv om ingen av de går på småskolen lenger. De er alle over 10 år. Forskjellen nå er at de er lettere å snakke med og de forstår hvorfor jeg bestemmer som jeg gjør. De trenger ikke like det, men de må akseptere det. Tenårene er spesielle. Det er alt fra at jeg er verdens slemmeste til at jeg er verdens verste mor. 
 

Det du føler er ikke uvanlig for mor eller far. Mødre elsker ikke barna sine mer enn fedre. Men mødre har et hav av ugler som følger med. Det er flere fordommer mot mødre som sliter i rollen sin enn fedre. Derfor føler vi mødre at vi ikke kan sundet eller innrømme det overfor oss selv eller andre, og med det smiler vi og fortsetter. Men vi kam jammen mistrives like mye som fedre. Jeg er en av få som startet å være ærlig på det her. At der ER slitsomt. Det er ikke bare gøy og hyggelig. Der suger av og til. Men det betyr ikke at jeg ikke er glad i barna mine. Det betyr bare at jeg er helt normal, akkurat som deg.

Anonymous poster hash: a5a10...ddc

[Gjest 0a490...ad8]

Ts, her så samarbeider vi med at annen hver dag så tar den ene foreldren hele ansvaret. Det er noe med det å vite at man har helt fri

 

Anonymous poster hash: 0a490...ad8

[PanserJohan]

Likte svaret med å finne hobbyer som barna kan ta del i. Jeg er nå plutselig en voksen mann, som spiller Pokemon Go fordi 5-åringen synes det er det artigste som finnes. 

[Gjest 7dd8a...9c6]

Småbarnsperioden er alltid hektisk, og det er helt vanlig å føle at en ikke alltid strekker til. Dette vil gå seg til etterhvert, og det er ingen vits å stresse med det. Ta det med ro, og tenk på at det er flere som er i samme båt. 
 

Jeg vil anbefale deg å introdusere barnet ditt for en fritidsaktivitet når barnet er i fem-seks års alderen. Da får han møte andre barn i en annen setting, og du får er pusterom i hverdagen. Jeg var selv fotball-trener i noen år for min egen guttunge, det syntes både han og  jeg var skikkelig kjekt. 

Anonymous poster hash: 7dd8a...9c6

[Uderzo]

2 innlegg fjernet grunnet OT. Tilbakemelding tas på PM. Dette innlegget skal ikke kommenteres.

[Taurean]

Gjest 45300...499 skrev (På 10.8.2020 den 17.17):

Jeg tror et av problemene er at det ikke sies noe om hvor strevsomt, slitsomt, vanskelig og tidkrevende det kan være å få barn. Dette holdes liksom hemmelig av samfunnet generelt - og kommer bare frem på steder som dette. Og ofte anonymt, fordi det er tabu å snakke om det. Det er mange som trives med å ha barn, det er det ikke tvil om. Men det er også en del som ikke synes det er "verdt det" ift innsatsen, slik som TS.

Selv så prøver jeg på å huske ekstra godt de gode stundene (som stort sett er små og kortvarige), også blir de slitsomme og tidkrevende tingene bare lagt til side og "glemt".

Angående å søke hjelp; Det går an å snakke med psykolog om dette. Men forsikre deg om at psykologen aldri vil sende hele journalen din til barnevernet dersom barnevernet ber om en uttalelse (ja, disse psykologene/institusjonene finnes utrolig nok!), men bare en generell uttalelse. Gjør det også klart for psykologen at du ikke har planer om å skade deg selv, barna, eller andre pga dette, men at du bare trenger noen å snakke med.

Men ikke del disse følelsene med andre enn psykologen du stoler på. For som Corp Por sa (og jeg), så kan så og si alt brukes imot deg, selv om det faktisk er positive ting, spesielt dersom barnevernet blir blandet inn.

Håper TS får ting til å fungere, at forholdet overlever. Og det blir enklere etterhvert som de vokser til, i alle fall med aktiviteter sammen. Og når de smører matpakka si selv og går til skolen selv, vil man jo endelig få litt mer tid til seg selv - noe introverte i alle fall er helt avhengige av.

Anonymous poster hash: 45300...499

Enig i alt dette. Og sikkert mye annet som er skrevet.

I bunn og grunn, uten å mene å være slem, så var du kanskje ikke mentalt forberedt nok på dette. Du klarer altså ikke å nyte øyeblikkene du egentlig skal, belønningene for all jobben du legger inn. Å forberede seg for det som er vanskelig er viktig for å tåle det, men også for å nyte belønningene (å se barnet utvikle seg og vokse opp).

Hvis du likevel har gjort dette, og det ikke virker fornuftig, så kan det hende du har hatt foreldre eller nære rollemodeller som ikke har tenkt sånn angående deg, og dermed videreført en overngående hard holdning. Dette kan du jobbe med å bryte deg fri fra, ved å ha kontakt med folk som genuint lytter til deg og gir deg genuin glede når du deler noe vanskelig. Man kan få dette via det skrevne ord fra andre på internett, som her. Men å ha noen i det virkelige liv man kan besøke eller møte ute fra eget hjem, eller få besøk av, er nok litt viktigere. Man kommer seg utenfor veggene, og man kan får litt positiv influens når man får besøk hjemme.

Det handler om å ha et nettverk som holder en oppe psykologisk. Og har man det ikke, så bør man prøve å skaffe det. Noen kan trives alene og på egenhånd bedre enn andre.. men de kan også være mer sårbare når de virkelig trenger noen å kommunisére med. Ingen er usårbare eller "bullet-proof".

Så skal man huske på at man tåler mer enn man tror. Mennesker er veldig utholdende. Bare prøv å få deg noen vaner som gjør at du kommer deg ut blant folk og som er positivt for psyken. Da blir det lettere å håndtere stress i hjemmet (ikke destruktivt stress, men pliktstress.)

[WarpX]

On 8/9/2020 at 7:54 AM, Guest e830b...de0 said:

kontinuerlig tilbereding og opprydding fra måltider. Lei av å bruke timesvis på å få ungene i seng. 

Dette er det jo kjerringa di som skal holde på med, ikke du.

[Gjest 756ab...382]

Elsker tråder som dette, synes det er fint å en gang i blant få bekreftet at valget om å ikke få barn er helt riktig.

Synes selvfølgelig det er kjipt at du har det slik da. 

Anonymous poster hash: 756ab...382

[Taurean]

Gjest 756ab...382 skrev (8 timer siden):

Elsker tråder som dette, synes det er fint å en gang i blant få bekreftet at valget om å ikke få barn er helt riktig.

Synes selvfølgelig det er kjipt at du har det slik da. 

Anonymous poster hash: 756ab...382

Det er en fin påminner, det er ikke bare rosenrødt, på mange måter.

[Mr_Spock]

Gjest 756ab...382 skrev (9 timer siden):

Elsker tråder som dette, synes det er fint å en gang i blant få bekreftet at valget om å ikke få barn er helt riktig.

Synes selvfølgelig det er kjipt at du har det slik da. 

Anonymous poster hash: 756ab...382

Så fint da. Fikk selv høre hvor slitsomt det var med barn, våkenetter, slitsomt, masing osv.

Tror det var noe feil på ungene mine, for det ble aldri noe våkenetter, heller aldri slitsomt. I stedet fikk jeg tilført masse positivt. Hadde ikke en gang noe pubertetskrangling.

Det verste med barna var når de ble voksne og flyttet ut ☹️ men måtte jo bare smile og si at det blir bra liksom..... savner de hver dag , hele tiden.

[Gjest 61a6f...86e]

Dette er vel noe mange kjenner seg igjen i, jeg har selv to barn 6 og 8 år.

For meg er det viktig å finne aktiviteter som barna kan være med på. Er det noe du liker å gjøre som du kan få med barna på?

Jeg liker å spille golf, og har endelig fått med 8 åringen på dette.

Sett av tid til felles aktiviteter med hele familien og prøv masse nytt. Sett også av tid til mammaen og gjør ting sammen uten barn. 

Finn frem barnet i deg. Kanskje hadde du en leke eller noe du likte å gjøre som barn? Du skal ikke se bort fra at du fortsatt synes det er litt morsomt, og enda bedre blir det hvis dine barn synes det samme.

 

 

 

Anonymous poster hash: 61a6f...86e

[1Dr.E]

Hehe, kjenner meg igjen fra min egen sønns barnehagealder. 

Hold ut, det blir "bedre". Guttungen min er 8 nå, og mer eller mindre selvgående. Står opp selv, kler på seg selv, smører seg mat selv, går til skolen selv, dusjer og legger seg selv. 

Og han har blitt en svoren fotballgutt, jeg koser meg med å dra og se på treningene og kampene hans, og vi sitter og sluker kamper i sofaen sammen. 

Spiller PlayStation sammen, drar på tur sammen på vannet og i fjellet. 

Barna utvikler seg til å bli sjarmerende, unge mennesker som gir noe tilbake etterhvert, og ikke utelukkende tidkrevende, bæsjende, masete småtroll. 

Tenker å gå i gang med neste kull ?

[Baranladion]

logaritmemannen skrev (På 9.8.2020 den 9.53):

Jaha? Er det et reellt scenario at man blir rapportert i slike tilfeller? 

Usikker, men man kan vel si at tillitten til barnevernet ikke er helt på topp, når man vegrer seg for å bruke offentlige instanser for å få hjelp til ett problem. 

 

[Simkin]

Gjest f2d0b...207 skrev (På 9.8.2020 den 11.42):

Men Ts, hva tenker du er alternativet? Å gå gjennom livet barnløs og alene? Jeg er barnløs kvinne på 39 år som ganske snart også blir singel (vil jeg tro), og jeg blir ganske redd og utmattet av tanken på å gå gjennom resten av livet alene. Det virker helt meningsløst og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal stå opp om morgenen. Du har i det minste barna dine som kommer til å være ved din side resten av livet, mens jeg har Ingen. Det endrer kanskje ikke så mye for din del, men kan jo gi deg perspektiv dersom du tror at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymous poster hash: f2d0b...207

Det er mange som bor alene og trives med det. Ikke alle vil ha barn, vi er ikke støpt i samme skjea noen av oss. 

Jeg har forresten en datter selv og bor heller ikke alene, men forstår jo at folk ønsker en annen livstil enn A4 livet. 

Endret 15. september 2020 av Simkin