Mistrives i papparollen

[Gjest 86741...c04]

Denne tråden var trist å lese. Mange anbefalinger som beskytter far, men ikke de stakkars barna som vokser opp i et hjem der de ikke blir elsket av sin far. Hva med mor til barna? Du kan gå fra henne og flytte for deg selv og kreve minimalt med omsorg for barna. Så enkelt er det faktisk. 

Anonymous poster hash: 86741...c04

[Gjest e830b...de0]

14 minutes ago, Skandinav said:

Opplysningsplikten hos helsepersonell er stadfestet i helsepersonellovens § 33.
Det finnes ingenting ved situasjonen som TS beskriver som ville gi helsepersonell mistanke om behov for tiltak fra barnevernet, herved frafaller meldeplikten.

Jeg er ikke redd for å "bli sett i kortene" av hverken familieråd, barnevern eller annet kvalifisert personell. De vil raskt se at barna har det bra. 

 

15 minutes ago, DiskusDød said:

Man må først trives med å være sammen med barna sine før man sender de bort. Å ha noen dager fri og så å få ungene tilbake vil bare forsterke følelsene med å mistrives.

Jepp..

 

10 minutes ago, Guest 86741...c04 said:

Denne tråden var trist å lese. Mange anbefalinger som beskytter far, men ikke de stakkars barna som vokser opp i et hjem der de ikke blir elsket av sin far. Hva med mor til barna? Du kan gå fra henne og flytte for deg selv og kreve minimalt med omsorg for barna. Så enkelt er det faktisk. 

Anonymous poster hash: 86741...c04

På hvilken måte hjelper det barna mine eller mor? De vokser opp med en far som er glad i de, og de er glad i meg. Jeg bidrar med blod, svette og tårer for at vi skal ha et godt hjem for hele familien.

 

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Corp Por]

logaritmemannen skrev (59 minutter siden):

Jaha? Er det et reellt scenario at man blir rapportert i slike tilfeller? 

Regner med det. Det har skjedd med meg og jeg har vært i samtale med et par mann som har vært igjennom det samme. 

Ut ifra hva jeg har sett er de som jobber med familie og barnevern svært inkompetente, de er aggressive og det er et apparat som er meget diskriminerende mot oss menn. Så å gå til disse for hjelp vil med stor sannsynlighet slå veldig negativt og uproporsjonalt ut

[Gjest f2d0b...207]

Men Ts, hva tenker du er alternativet? Å gå gjennom livet barnløs og alene? Jeg er barnløs kvinne på 39 år som ganske snart også blir singel (vil jeg tro), og jeg blir ganske redd og utmattet av tanken på å gå gjennom resten av livet alene. Det virker helt meningsløst og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal stå opp om morgenen. Du har i det minste barna dine som kommer til å være ved din side resten av livet, mens jeg har Ingen. Det endrer kanskje ikke så mye for din del, men kan jo gi deg perspektiv dersom du tror at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymous poster hash: f2d0b...207

[Corp Por]

Gjest f2d0b...207 skrev (42 minutter siden):

Men Ts, hva tenker du er alternativet? Å gå gjennom livet barnløs og alene? Jeg er barnløs kvinne på 39 år som ganske snart også blir singel (vil jeg tro), og jeg blir ganske redd og utmattet av tanken på å gå gjennom resten av livet alene. Det virker helt meningsløst og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal stå opp om morgenen. Du har i det minste barna dine som kommer til å være ved din side resten av livet, mens jeg har Ingen. Det endrer kanskje ikke så mye for din del, men kan jo gi deg perspektiv dersom du tror at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymous poster hash: f2d0b...207

Dette er hva jeg har tenkt. Småbarn er tungt, men jeg regner med at det blir god avkastning på investeringen. Det er gode øyeblikk innimellom.

Hvordan er egentlig fordelingen med barna hjemme? Jeg og mor har nylig gått fra hverandre. Mor var ekstremt kontrollerende, ødela all moro og skulle amputere all min omsorg med barna. Da syntes jeg barna var et veldig slit fordi det alltid foregikk på hennes premisser. Alt ble tvungent og falskt.

Jeg synes det er forferdelig trist at barna nå ikke har en mamma og pappa under samme tak, hvilket er veldig viktig for meg, men jeg har det mye kjekkere med barna nå. Vi får være gutter sammen og vi slipper at mora ødelegger hver eneste koselige stund.

 

Men igjen - jeg opplevde at mora ble helt syk i sinnet av kontrollbehov og separssjonsangst ovenfor ungene. Som kvinne er det forferdelig enkelt for henne å manipulere systemet. Alle vi møter på er forutinntatt og ute av stand til å gjennomskue henne for hva hun er og hun misrepresenter situasjoner der vi oppsøkte hjelp og inkompetente offentlig ansatte er mer enn villige til å mistolke i mors favør.

Endret 9. august 2020 av Corp Por

[henrikwl]

Du sier at du har en del lyspunkter med barna, at du er glad i dem og savner dem når de er borte. Men allikevel føler du når du «står oppi det» at det likevel nesten ikke er verdt det. 

Det høres for meg ut som om det kan være en mild depresjon, kanskje? Nå er jo ikke livet sånn at man kan forvente å sveve på en sky av lykkerus hele tiden, mesteparten av tiden er jo «helt OK». Jeg tror kanskje samtaleterapi eller noe slikt kan være det som trengs for å få gitt deg nytt perspektiv, eller verktøyene som trengs for å flytte fokus littegrann. 

[tezzo]

En ting er hvertfall helt sikkert.. Det er ikke lett å være en mann.

Hadde det vært en kvinne som hadde sagt det samme, hadde hun fått støtte, medlidenhet..

Er det en mann så er han ett rasshøl, tiltaksløs osv..

[henrikwl]

Jeg ser ingen som har kalt TS hverken rasshøl eller tiltaksløs?

[aomt]

Gjest e830b...de0 skrev (6 timer siden):

Jeg har to flotte barn i barnehagealder. De er blide, gode, smarte og morsomme. De har et trygt hjem med en nær storfamilie som elsker de, og de har ressurssterke foreldre. De er glad i hverandre, og har mange venner i en veldig god barnehage. De har en fantastisk mamma som gjør masse spennende med de av ulike aktiviteter. 

Også har de meg. En far som prøver, men som kjeder seg av å være med barna. En far som gruer seg til ferier fordi da er det 24/7, som blir mer sliten av helger enn hverdager. Jeg er så lei av hvor tungvint alt er. Å bruke 20 minutter på å komme seg ut i bilen, eller kontinuerlig tilbereding og opprydding fra måltider. Lei av å bruke timesvis på å få ungene i seng. 

De første 18 månedene var nok tyngst med begge barn, før det var det så lite meningsfull kontakt og respons. Nå er det hyggelige øyeblikk som jeg ikke vil være foruten. Koselig stunder innimellom hvor man får til en kobling og en ro mellom kaoset. Jeg leser at det er de øyeblikkene som gjør det verdt alt strevet. Sånn opplever ikke jeg det. 

Jeg er trist fordi jeg føler jeg bare må "holde ut" til de blir større - uten at jeg vet når de blir "store nok". Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler de fortjener mer av pappaen sin. Jeg føler meg kynisk som "kalkulerer" fordelene og ulempene mot hverandre. 

Det er tungt og oppleves tabu å snakke om. Jeg har åpenbart "gjort dette mot meg selv". Selv om det er allmennt kjent at småbarnsfasen er slitsom, og det kan man selvsagt fleipe litt om.. 

Det går selvsagt i bølger avhengig av søvn, utvikling hos barna og mange andre faktorer, men det har vart i snart 5 år. Jeg er ikke vandt til å ha problemer jeg ikke selv kan finne ut av og fikse. Er det noen som har råd? Hva har hjulpet dere som har vært i samme situasjon? Hvor fikk dere hjelp?  Jeg har vanskelig for å søke hjelp fordi jeg vet det er mye jobb, og fordi jeg ikke har trua på at det virker.

Er det kontakt med helsestasjonen eller fastlege som er nødvendig? Hva blir prosessen da?

Anonymous poster hash: e830b...de0

Tusen takk for ærlig innlegg, det var interessant å lese og få nytt (tabu) syn på saken.

 

1. Akseptere situasjonen og forandre ditt syn på saken.
Eg kan ikkje relatere direkte til småbarn, men andre ting/folk i livet som ga meg liknandes følelser. Det er rett og slett korleis du ser og oppfatter situasjonen.
Om du setter av 5min på å pakke å komme ut i bilen for å rekke ferje, men det tar 15min og dere blir 1 time forsinket pga det, ja, stress!
Om du setter av 25m til å komme ut i bilen så vil hele prosessen være roligere. Både for deg, kona og ungene. Dere bruker 15min, du må tom vente 10m på ferje - nyttig til å lese nyheiter eller svare eit par email, og dere rekker alt.
Dvs, med bedre planlegging vil du få to vidt forskjellige opplevelser.

Du må også innse at du trenger så pass lang tid på å pakke/komme ut i bilen når dere har barn. Det er normalt. Ingenting å være oppgitt av.
Du trenger 10sek om du skal kjøre te Kiwi for å kjøpe frukt. Du trenger eit par timer om du skal på ferie. Du trenger noen uker om du skal flytte te andre sia av jorda. Same her. Er du åleine, så går det super kjapt. Har du kona, så tar det litt lenger tid. Har dere unger, så tar det endå meir tid. Det er normalt. Aksepter det. Gjør noe fornuftig av den tia.

 

2. Få proff hjelp
Det kan være alt av psykolog, kurs på nett, bøker. 
Vi som bur i 2020 har så å si ubegrenset tilgong til ressurser. Gamle bøker og studier, de nyeste. På alle mulige språk (google translate hjelper med det meste). Det er ikkje behov å reise te byen for å få hjelp, alt kan gjøres via zoom.
Sett deg ned og finn ut kas hjelp du kan dra nytte av. Kanskje snakke med psykolog for å hjelpe deg å forandre synet/bearbeide problemer som gnager deg i underbevisstheten?
Kanskje du lærer å koble av/reloade i 5 min og få mye energi ut av det?
Kanskje se/ta noen kurs korleis det er best å styre ungene (enklest/best måte å få de i seng)? 

 

3. Skaff dere ikkje proff hjelp for å gjøre kvardagen enklere.
Barnevakt/Au-pair, hushjelp. Det koster. Om du skal ha både hushjelp og Au-pair så bruker dere fort noen titusen i månad. Har du råa, kan det være verdt det.
Se for deg, noen kommer til dere anna kvar dag for å vaske/rydde huset, samt lage mat for 2 dager. 5 timer/dagen - 200kr/timen - 1000kr. 15.000kr/månad.
Så kan dere se på au-pair i tillegg. De kan rydde etter unger, lage mat til unger osv, men poenget at de skal ikkje gjøre det for dere. Au-pair bur med dere og tar 5000kr/månad.

20k i månad er mye penger, men livskvalitet vil få enormt løft, vil eg tru. Kanskje du får livsglede tilbake og det hjelper å holde familien samlet. Du får bedre kontant med ungene og lærer deg å elske de?

Berre se for deg, dere våkner om morgenen og gjør dere klar for jobb. Au-pair vekker ungene og gjør de klar til barnehage. H*n tar seg av å lage mat, kle på de, osv osv. 
Så kjører dere til jobb (au-pair kan ta ungene til barnehagen, om h*n får bil av dere og har lappen). Au-pair henter ungene frå barnehagen. Dvs, når dere er ferdig på jobb, ingen stress å kjøre te barnehagen/rett hjem. Dere kan ta ein date på kaffe eller gå for litt shopping. Kanskje eit par runder med bowling?
Dere kommer hjem, så er huset ryddet og middagen er klar. Dere må berre varme den opp og spise. Aupair har allerede tatt seg av ungene (leke med de, mat, rydde+++). Så kan dere bonde litt med ungene og få glede av det. 
Når dere skal te sengs, så er det atter gong au-pair som tar seg av ungene. Dere tenker på dere selv.

Selvfølgelig så vil aupair trenge litt hjelp frå dere, spesielt i begynnelsen. Om ungene slår seg vrang så må dere på banen. Men generelt så vil deres stressnivå gå ned betraktelig.

 

Eg trur om du legge ein plan på korleis du skal løyse situasjonen og tar i bruk de midlene som er tilgjengelig, så vil alt være tip-top!

[tezzo]

henrikwl skrev (4 minutter siden):

Jeg ser ingen som har kalt TS hverken rasshøl eller tiltaksløs?

dude.. tulling.. jeg sier ikke noen har sagt det.. jeg sier folk gjerne kaller mannen alt mulig dritt når mannen "gjør noe feil."

Snakk om å misforstå hva jeg mente.

[Gjest 19f6b...c55]

Det var litt godt å lese innlegget ditt TS, jeg trodde jeg var alene om slike tanker. 

Jeg har ikke så mye å bidra med egentlig, siden jeg sliter litt med det samme selv. Men én ting vil jeg si. Bruk tiden etter at barna har lagt seg fornuftig. I hverdagen er det så fort gjort at slitne foreldre ender opp i sofaen med hver sin skjerm. Hvis dere er der, prøv å komme ut av det. Spill et spill sammen. Se en serie sammen. Slå av alt og prat sammen. Finn på et prosjekt sammen. Planlegg en ferie. Hva som helst egentlig, men bruk hverandre. 

Noen kvelder har dere sikkert behov for alenetid. Det må være greit det og. Men samlivet mellom dere to må funke. 

Jeg merker hvertfall veldig at jeg har det bra når forholdet går bra. 

Etter hvert vil sikkert barna like å være på rommet sitt alene. Det er hvertfall mitt håp! Mer tid for deg til å være deg. 

Anonymous poster hash: 19f6b...c55

[Gjest 45300...499]

4 hours ago, Guest e830b...de0 said:

Jeg er ikke redd for å "bli sett i kortene" av hverken familieråd, barnevern eller annet kvalifisert personell. De vil raskt se at barna har det bra.

Det er dessverre ikke du som avgjør om barna har det bra. Det er det barnevernet som avgjør. Og hvis de får for seg at noe er galt et sted, er helvete løs. Barnevernet tar aldri feil - tror de selv. Så hvis man først havner borti barnevernet, så er det to ting man kan gjøre:
-Si ja til alt de foreslår
eller
-gå til advokat og få hjelp derfra. Advokaten vil si det samme ("barnevernet tar aldri feil"), også må du evt sammen med advokaten finne veien videre. Også er det utrolig nok barnevernskontoret der saken er, som avgjør om du får fri advokat eller ikke!

Det som er ekstremt farlig med barnevernet slik det er idag, er at de innehar ALLE roller. De er de som undersøker, dømmer, gjennomfører tiltak, er hjelpere osv osv. I samfunnet ellers er alle disse rollene delt opp. Man har helse, politi som kan utøve vold, rettsvesenet, fengselsvesen osv. Alle disse jobber uavhengig av hverandre. I barnevernet innehar de samtlige roller. Og de tror de aldri tar feil.

Heldigvis er Norge nå dømt flere ganger i menneskerettsdomstolen, sånn at vi kan håpe på endringer.

Det du tar opp i første posting er nok ekstremt "underrapportert" - fordi det er tabu å ta opp. Så du er overhodet ikke alene om å føle dette. Hva løsningen er, vet jeg ikke. Alle er forskjellige, så en løsning fungerer kanskje bare for den ene personen.

Anonymous poster hash: 45300...499

[tezzo]

tezzo skrev (27 minutter siden):

En ting er hvertfall helt sikkert.. Det er ikke lett å være en mann.

Hadde det vært en kvinne som hadde sagt det samme, hadde hun fått støtte, medlidenhet..

Er det en mann så er han ett rasshøl, tiltaksløs osv..

 

henrikwl skrev (21 minutter siden):

Jeg ser ingen som har kalt TS hverken rasshøl eller tiltaksløs?

Bare så vi har det klinkende klart her.. og at det ikke blir noen misforståelser..

Jeg snakket ikke om han som har starta innlegget her. Da hadde jeg jo skrevet at det var direkte til han.

Jeg snakket om mann generelt, mannen i samfunnet, hvordan du kobla det rett til TS skjønner jeg ikke men mulig det var forsøk på å provosere eller hente noen likes, du dro det rett ut av kontekst..

Det var en sammenligning mellom mann og kvinne, det var ikke rettet mot TS i det hele tatt..

Bare så vi har det helt oppklart her.

 

[Corp Por]

Gjest 45300...499 skrev (1 time siden):

Det er dessverre ikke du som avgjør om barna har det bra. Det er det barnevernet som avgjør. Og hvis de får for seg at noe er galt et sted, er helvete løs. Barnevernet tar aldri feil - tror de selv. Så hvis man først havner borti barnevernet, så er det to ting man kan gjøre:
-Si ja til alt de foreslår
eller
-gå til advokat og få hjelp derfra. Advokaten vil si det samme ("barnevernet tar aldri feil"), også må du evt sammen med advokaten finne veien videre. Også er det utrolig nok barnevernskontoret der saken er, som avgjør om du får fri advokat eller ikke!

Det som er ekstremt farlig med barnevernet slik det er idag, er at de innehar ALLE roller. De er de som undersøker, dømmer, gjennomfører tiltak, er hjelpere osv osv. I samfunnet ellers er alle disse rollene delt opp. Man har helse, politi som kan utøve vold, rettsvesenet, fengselsvesen osv. Alle disse jobber uavhengig av hverandre. I barnevernet innehar de samtlige roller. Og de tror de aldri tar feil.

Heldigvis er Norge nå dømt flere ganger i menneskerettsdomstolen, sånn at vi kan håpe på endringer.

Det du tar opp i første posting er nok ekstremt "underrapportert" - fordi det er tabu å ta opp. Så du er overhodet ikke alene om å føle dette. Hva løsningen er, vet jeg ikke. Alle er forskjellige, så en løsning fungerer kanskje bare for den ene personen.

Anonymous poster hash: 45300...499

Dette kan ikke bli mer korrekt. Min advokat sa det samme til meg. Du må ha mye penger til rådighet for å ha en sjanse for rettferdighet for både deg og barna.

I mitt tilfelle har hjelpen vi søkte blitt ammunisjon mot meg. Jeg var uenig med den inkompetente terapeuten (jeg hadde et innlegg her om det da jeg spurte om råd fra forumet) da jeg er sterkt uenig i å bruke fysisk makt mot et barn. Jeg prøvde å ha en høflig samtale for å forstå argumentene FOR å bruke (hva jeg anser som) vold mot barnet. Terapeuten kunne ikke begrunne sin diktering - hun var åpenbart ikke vant til at folk ønsket å vite begrunnelsen bak påstandene hennes og hun følte seg antagelig ille til mote og ble fornærmet.

Dette er senere brukt som argument mot meg hos barnevernet. Terapeuten har med vond vilje   feilrepresentert meg og det er det eneste "håndfaste" som kan brukes mot meg. Barnevernet kan ikke finne noe galt med meg og mitt samvær. Mine barn er trygge på meg. De er roligere med meg enn med mor på grunn av at jeg er avslappet og normal, men barnevernet insinuerer at dette kan være av frykt. Jeg har beskrevet mor som nevrotisk. Observatør har beskrevet mor som "nervøs". Mor har beskrevet seg selv som "av og til litt for bekymret over enkelte ting", men dette blir bagatellisert og mine kommentarer utelatt.  Så selv om barnevernet ikke finner noe galt "anbefaler" de begrenset samvær med far på grunn av "konfliktnivået mellom mor og far" (en konflikt som oppstår når mor nekter far samvær).

Advokaten sier smil, nikk og hold kjeft. Som mann er ikke dette en kamp jeg KAN vinne. Ikke uten mer penger enn jeg har til rådighet. Mor holder alle kortene som kvinne og jeg er tvunget til å se på at mors nevroser smitter over på barna. Barna blir stadig mer fryktsomme og nervøse og jeg er den eneste som vet hvorfor og jeg kan ikke engang si noe - fordi når mor kaster dritt på far fra alle mulige kategorier så er bare hun en bekymret mamma. Når far foreslår at mor har en uvanlig oppfattelse av virkeligheten og påpeker en årslang historie med psykiske lidelser og oppfølging for disse så angriper far mor fordi han er en mann.

Kort sagt; hold kjeft. Smil og nikk. Du er rettsløs om noe skulle skje og oppsøker du hjelp blir dette brukt mot deg senere og dine barn blir skadelidende.

Endret 9. august 2020 av Corp Por

[Cipher Panda]

... Hvorfor begynte vi å innblande barnevernet? ?

[Corp Por]

Cipher Panda skrev (7 minutter siden):

... Hvorfor begynte vi å innblande barnevernet? ?

Fordi ts spør om å oppsøke hjelp. Risikoen er da at det kan bli brukt mot ham senere hvis det skulle bli aktuelt.

Det er noen av oss som derfor påpeker at det kan koste mer enn det smaker.

En ting jeg har nå har lært er at det er veldig vanlig å bruke barnevernet som våpen. Det er greit å være klar over. Som gjest påpeker; det er ikke ts som bestemmer om barna har det bra. De kan ha det så bra de bare vil helt til mødrevernet bestemmer at de ikke har det. Har de da dokumentasjon hvor ts legger ut negativt om sitt samvær hos forskjellige instanser så kan nok det ansees som selvmord i den saken. Det er en risiko for stor til å ta - eller ta fortjener iallefall å være godt informert før han ruller den terningen.

Endret 9. august 2020 av Corp Por

[Gjest e830b...de0]

8 hours ago, Guest f2d0b...207 said:

Men Ts, hva tenker du er alternativet? Å gå gjennom livet barnløs og alene? Jeg er barnløs kvinne på 39 år som ganske snart også blir singel (vil jeg tro), og jeg blir ganske redd og utmattet av tanken på å gå gjennom resten av livet alene. Det virker helt meningsløst og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal stå opp om morgenen. Du har i det minste barna dine som kommer til å være ved din side resten av livet, mens jeg har Ingen. Det endrer kanskje ikke så mye for din del, men kan jo gi deg perspektiv dersom du tror at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymous poster hash: f2d0b...207

Det alternativet har ikke jeg lenger. Og det var aldri noe jeg ønsket det heller. Å få barn var et helt bevisst valg. 

Håper du finner det du ønsker deg.

 

5 hours ago, henrikwl said:

Du sier at du har en del lyspunkter med barna, at du er glad i dem og savner dem når de er borte. Men allikevel føler du når du «står oppi det» at det likevel nesten ikke er verdt det. 

Det høres for meg ut som om det kan være en mild depresjon, kanskje? Nå er jo ikke livet sånn at man kan forvente å sveve på en sky av lykkerus hele tiden, mesteparten av tiden er jo «helt OK». Jeg tror kanskje samtaleterapi eller noe slikt kan være det som trengs for å få gitt deg nytt perspektiv, eller verktøyene som trengs for å flytte fokus littegrann. 

Ja det er lyspunkter, men i "regnskapet" (i hodet altså) så går det ikke opp. Det koster for mye tid, innsats og frustrasjon mot de små øyebklikkene. Det er absolutt ikke utenkelig at det er en mild depresjon som tynger situasjonen. 

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Gjest e830b...de0]

5 hours ago, aomt said:

1. Akseptere situasjonen og forandre ditt syn på saken.

2. Få proff hjelp
Sett deg ned og finn ut kas hjelp du kan dra nytte av. Kanskje snakke med psykolog for å hjelpe deg å forandre synet/bearbeide problemer som gnager deg i underbevisstheten?
Kanskje du lærer å koble av/reloade i 5 min og få mye energi ut av det?
Kanskje se/ta noen kurs korleis det er best å styre ungene (enklest/best måte å få de i seng)? 

3. Skaff dere ikkje proff hjelp for å gjøre kvardagen enklere.
Eg trur om du legge ein plan på korleis du skal løyse situasjonen og tar i bruk de midlene som er tilgjengelig, så vil alt være tip-top!

Takk for langt og gjennomtenkt innlegg. Siterer bare en liten del her for å kommentere. 

1. Hvis jeg klarte det så ville jeg ikke vært her. Jeg vet det tar lang tid å få barna ut i bilen, og jeg beregner tid til det. Vi rekker våre avtaler. Det tar liksom bare for lang tid til at det er verdt det.
2. Ja vi har tilgang til all verdens informasjon, men så mye av den er også motstridende. Det gjelder også om foreldrerollen. Det som funker for noen (foreldre eller barn), funker ikke for andre. Vi har prøvd mye, og har av og til god kontroll på hverdagen. Det varer dessverre ikke så lenge av gangen før "noe" skjer. Enten kan det være utviklingsstadier, grenser som skal testes, sykdom, dårlig søvn pga varme osv. osv. Frem og tilbake er like langt. Det man har arbeidet for å komme seg videre fra, må man begynne på nytt igjen.
3. Dette er nok ikke for oss. Personlig ville jeg sett på det som en falitterklæring. Vi bor også på bygda, og det er ingen som har au pair. Rykter og blitt ville gått i høygir. Pluss at det er kostbart. 

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Gjest 7000c...513]

Jeg følte det akkurat slik som deg. Hatet egentlig livet etter at jeg fikk unger, og jeg savner fortsatt det gamle livet. Før var livet "mitt" og jeg likte det veldig godt og mestret det godt, nå er dette livet bare på vent og jeg tror det egentlig ikke kommer tilbake, for det er noe som skjer med et menneske etter så mange år som det tar å oppdra barn. De første årene fikk jeg ikke gjort noe jeg ønsket selv, og dette med småbarn var heller ikke en quick fix på som med det meste annet av problemer. Du kan liksom ikke bare fikse småbarn og få det ut av livet...

Jeg ble tilslutt deprimert, hadde nok vært det et par år, selv om det var en mild depresjon. Tilslutt ble det verre pga. jeg ble tvunget til å flytte til andre enden av landet, og da endte det med at alt av mine livs planer og mål var blitt lagt i grus, jeg hadde virkelig ingen styring på livet mitt lengre! Fikk medisiner og ting ble bedre. Ungene er nå blitt eldre og det er litt som jeg har tenkt allerede før jrg fikk barn, småbarn er ikke noe for meg, men barn i skolealder er mye bedre, da kan jeg faktisk gjøre noe med dem, og prate med dem om ting som er litt kjekt for alle parter. F.eks. se alle Harry Potter filmene, bygge lego, sykle tur sammen til butikken uten å måtte bruke 3 timer på turen, lære dem ting etc.

Venter dog fortsatt på at minstemann skal bli eldre også, men det er altså håp! ?☺️

Men jeg tenker fortsatt innimellom "Hva er det slags "løgn" vi har blitt fortalt, at målet i livet skal være å få barn"

Anonymous poster hash: 7000c...513

[Gjest e830b...de0]

5 hours ago, Guest 19f6b...c55 said:

Det var litt godt å lese innlegget ditt TS, jeg trodde jeg var alene om slike tanker. 

Jeg har ikke så mye å bidra med egentlig, siden jeg sliter litt med det samme selv. Men én ting vil jeg si. Bruk tiden etter at barna har lagt seg fornuftig. I hverdagen er det så fort gjort at slitne foreldre ender opp i sofaen med hver sin skjerm. Hvis dere er der, prøv å komme ut av det. Spill et spill sammen. Se en serie sammen. Slå av alt og prat sammen. Finn på et prosjekt sammen. Planlegg en ferie. Hva som helst egentlig, men bruk hverandre. 

Noen kvelder har dere sikkert behov for alenetid. Det må være greit det og. Men samlivet mellom dere to må funke. 

Jeg merker hvertfall veldig at jeg har det bra når forholdet går bra. 

Takk for svar. Forholdet er en stor grunn til at jeg kommer meg gjennom hverdagen! Det er ikke så mye kveld igjen når ungene ikke sovner før 2030 stort sett. Vi skal da rydde litt etter kveldsmat, kanskje spise litt selv, rydde litt og lufte hunden. Ringeklokka ringer 0530, så det straffer seg for å være for sent i seng. Særlig når ungene ofte dukker opp ila natten..

 

6 minutes ago, Guest 7000c...513 said:

Jeg følte det akkurat slik som deg. Hatet egentlig livet etter at jeg fikk unger, og jeg savner fortsatt det gamle livet. Før var livet "mitt" og jeg likte det veldig godt og mestret det godt, nå er dette livet bare på vent og jeg tror det egentlig ikke kommer tilbake, for det er noe som skjer med et menneske etter så mange år som det tar å oppdra barn. De første årene fikk jeg ikke gjort noe jeg ønsket selv, og dette med småbarn var heller ikke en quick fix på som med det meste annet av problemer. Du kan liksom ikke bare fikse småbarn og få det ut av livet...

Jeg ble tilslutt deprimert, hadde nok vært det et par år, selv om det var en mild depresjon. Tilslutt ble det verre pga. jeg ble tvunget til å flytte til andre enden av landet, og da endte det med at alt av mine livs planer og mål var blitt lagt i grus, jeg hadde virkelig ingen styring på livet mitt lengre! Fikk medisiner og ting ble bedre. Ungene er nå blitt eldre og det er litt som jeg har tenkt allerede før jrg fikk barn, småbarn er ikke noe for meg, men barn i skolealder er mye bedre, da kan jeg faktisk gjøre noe med dem, og prate med dem om ting som er litt kjekt for alle parter. F.eks. se alle Harry Potter filmene, bygge lego, sykle tur sammen til butikken uten å måtte bruke 3 timer på turen, lære dem ting etc.

Venter dog fortsatt på at minstemann skal bli eldre også, men det er altså håp! ?☺️

Men jeg tenker fortsatt innimellom "Hva er det slags "løgn" vi har blitt fortalt, at målet i livet skal være å få barn"

Anonymous poster hash: 7000c...513

Takk for ærlig svar - glad det gikk bedre med deg. Jeg håper jo hele tiden at "nå har det blitt bedre", også får man et slag i trynet når det viser seg at det stadig er tilbakefall. Om det gjelder soving, påkledning, mat, rydding eller andre ting varierer. 

Anonymous poster hash: e830b...de0