Gå til innhold

Ny jordklode funnet i vårt «nabolag» - her kan det være liv


Anbefalte innlegg

 

 

Jorden er ikke flat det trodde man for over 1000 år siden når man ikke hadde fly\satelitter.

 

Jeg håper virkelig du forsto at det var en spøk. Vi visste at jorda er rund lenge før fly og satelitter ble en ting.

 

 

Det finnes religiøse mennesker den dag i dag som tror Jorda er flat, og som seriøst mener at vitenskapen lyver for folk. De legger tilogmed frem "beviser" for dette på Youtube... Mennesker er ikke så intelligente som vi liker å tro selv :p

Eller du er bare litt for lett å trolle...

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Når man leter etter planeter følger man en stjerne over flere uker med et teleskop. Selve stjernen dekkes til i bildet slik at man kun ser utstrålingen rundt den. Små regelmessige variasjoner i utstrålingsmønsteret tyder på planeter.

Her høres det ut til at du blander sammen to forskjellige teknikker. Denne planeten ser ut til å være funnet ved hjelp av standard doppler-målinger. Vi sier vanligvis at planeten går i bane rundt stjernen, men egentlig går både planeten og stjernen i bane rundt deres felles massesenter. Dette gjør at også stjernen har en liten bevegelse og denne er det mulig å måle ved hjelp av dopplerskiftet til lyset som sendes ut.

 

Det er også foreslått å ta bilder av planeter rundt andre stjerner ved å plassere en skive foran teleskopet for å blokkere ut lyset fra stjernen slik at det er mulig å se lyset fra planeten uten å bli blendet. Såvidt jeg vet er denne teknikken ikke realisert ennå.

 

Den såkalte beboelige sonen er dessuten bare tull.

Den beboelige sonen er ikke tull, men en slags tommelfingerregel for å plukke ut de planetene som er mest lovende i søk etter liv. Det finnes nok av forslag til forhold som kan gi vilkår for liv utenfor den såkalte beboelige sonen, men på slike planeter/måner vil det være vesentlig vanskeligere å påvise eventuelt liv enn om planeten er i den beboelige sonen.

Gullhår sonen heter det :).

Lenke til kommentar

Bare sånn, til info: ingen planeter er enda blitt fanget på bilder/film, samtlige metoder for å oppdage planeter idag involverer indirekte observasjon av planetene og mange teoretiske beregninger - deribland anfående planetenes overflate, temperatur, etc.

Så hvis detter er ikke forklarende nok, så er tilstedeværelsen av liv der borte mildt sagt spekulativ, og egentlig clickbait. Ingen vet hva som er der, og ingen kommer til å finne ut i all overskuelig fremtid.

Lenke til kommentar

 

Når man leter etter planeter følger man en stjerne over flere uker med et teleskop. Selve stjernen dekkes til i bildet slik at man kun ser utstrålingen rundt den. Små regelmessige variasjoner i utstrålingsmønsteret tyder på planeter.

Her høres det ut til at du blander sammen to forskjellige teknikker. Denne planeten ser ut til å være funnet ved hjelp av standard doppler-målinger. Vi sier vanligvis at planeten går i bane rundt stjernen, men egentlig går både planeten og stjernen i bane rundt deres felles massesenter. Dette gjør at også stjernen har en liten bevegelse og denne er det mulig å måle ved hjelp av dopplerskiftet til lyset som sendes ut.

 

Det er også foreslått å ta bilder av planeter rundt andre stjerner ved å plassere en skive foran teleskopet for å blokkere ut lyset fra stjernen slik at det er mulig å se lyset fra planeten uten å bli blendet. Såvidt jeg vet er denne teknikken ikke realisert ennå.

 

Den såkalte beboelige sonen er dessuten bare tull.

Den beboelige sonen er ikke tull, men en slags tommelfingerregel for å plukke ut de planetene som er mest lovende i søk etter liv. Det finnes nok av forslag til forhold som kan gi vilkår for liv utenfor den såkalte beboelige sonen, men på slike planeter/måner vil det være vesentlig vanskeligere å påvise eventuelt liv enn om planeten er i den beboelige sonen.

 

Teknikken jeg beskrev er i bruk og er årsaken til at vi finner flere små planeter enn før. Vibrasjonsmetoden finner bare de store. Var nettopp et program på Natgeo om dette.

Den beboelige sonen er et teoretisk konsept men det er basert på forenklede prinsipper. Det er for å begrense lete området til noe mer overkommelig. Vår egen planet er ikke i den beboelige sonen hvis man bruker definisjonen flytende vann. Så i vårt solsystem trekkes sonen ut til akkurat å passe til jorden. Jordens Black Body temperatur er minus 18 grader og det er for kaldt for flytende vann. Men siden det er forskjell på Black Body temperatur og overflatetemperatur har vi flytende vann likevel.

Når man ser etter exo planeter er det Black Body temperaturen som kan måles, ikke overflatetemperaturen.

Til informasjon så kan Venus illustrere hvor feil det kan bli. Venus sin Black Body temperatur er minus 69 grader, betydelig kaldere enn jordens. Venus er ikke for kald for flytende vann, Overflatetemperaturen er alt for høy.

 

Så beboelig sone er et missvisende begrep.

Lenke til kommentar

Bare sånn, til info: ingen planeter er enda blitt fanget på bilder/film, samtlige metoder for å oppdage planeter idag involverer indirekte observasjon av planetene og mange teoretiske beregninger - deribland anfående planetenes overflate, temperatur, etc.

Så hvis detter er ikke forklarende nok, så er tilstedeværelsen av liv der borte mildt sagt spekulativ, og egentlig clickbait. Ingen vet hva som er der, og ingen kommer til å finne ut i all overskuelig fremtid.

Ikke helt riktig. Det er vist film og bilder på tv som klart viser planeter passere foran stjerner. Riktignok er de bare sorte prikker, men de er på film :)

Stjernens vibrasjoner gjør det dessuten mulig å beregne planetens masse og diameter. Dermed vet man om den er liten og kompakt eller stor og porøs. Dermed kan man anta om det er en gasskjempe eller en stein planet. Overflatetemperatur og liv kan man kun sjekke ved å dra dit å måle så påstanden om mulig liv er drøy.

Endret av rillto
Lenke til kommentar

Jeg ser at det ofte blir skrevet at Proxima Centauri er vår nærmeste stjerne, men er det ikke slik at Alfa Centauri a og Alfa Centauri b kretser rundt hverandre mens Proxima Centauri kretser rundt disse to. Hvis det er slik så må vel Proxima Centauri være nærmere noen ganger og lengere vekk andre ganger.

Lenke til kommentar

 

 

Når man leter etter planeter følger man en stjerne over flere uker med et teleskop. Selve stjernen dekkes til i bildet slik at man kun ser utstrålingen rundt den. Små regelmessige variasjoner i utstrålingsmønsteret tyder på planeter.

Planeter fører til gravitasjon som stjernen påvirkes av, stjernen vil vibrere (beveger seg). Stjerner uten planeter (eller med veldig små planeter lengt unna) står stille.

 

Det er vibrasjonene forskere ser etter når de leter etter stjerner med planeter.

 

 

Nå er jeg ingen astrofysiker, men jeg vet at universet utvider seg, stjerner flytter konstant på seg, og derfor kan ikke det du skrev der helt stemme vel.

 

Hva stemmer ikke? Det er fullt mulig å observere et fast punkt i universet selv om avstanden endrer seg. Både vibrasjoner og endringer i lys styrke når planeter passerer foran en stjerne kan sees. Fargeforskyvningen er bare et bevis på hvilken vei avstanden endrer seg. Lys er informasjon og ved å analysere lys kan man finne de kjemiske bestandelene avsenderen består av.

Lenke til kommentar

Jeg ser at det ofte blir skrevet at Proxima Centauri er vår nærmeste stjerne, men er det ikke slik at Alfa Centauri a og Alfa Centauri b kretser rundt hverandre mens Proxima Centauri kretser rundt disse to. Hvis det er slik så må vel Proxima Centauri være nærmere noen ganger og lengere vekk andre ganger.

For å pirke, vår nærmeste stjerne ligger betydelig nærmere enn alle de tre. Den heter sola. :)

 

Det stemmer at Alfa centauri systemet består at to ganske nære stjerner alfa og beta, samt en tredje som ligger langt ute i periferien, proxima. Sistnevnte har en omløpsbane på over en halv million år og ligger for tida nærmere oss enn de to andre. Wikipedia:

 

Alpha Centauri A (α Cen A) has 110% of the mass and 151.9% the luminosity of the Sun, and Alpha Centauri B (α Cen B) is smaller and cooler, at 90.7% of the Sun's mass and 44.5% of its visual luminosity.[13] During the pair's 79.91-year orbit about a common center,[14] the distance between them varies from about that between Pluto and the Sun to that between Saturn and the Sun. Proxima is at the slightly smaller distance of 1.29 parsecs or 4.24 light years from the Sun, making it the closest star to the Sun, even though it is not visible to the naked eye. The separation of Proxima from Alpha Centauri AB is about 0.06 parsecs, 0.2 light years or 15,000 astronomical units (AU),[15] equivalent to 500 times the size of Neptune's orbit. Nonetheless, Proxima b, an Earth-sized exoplanet in the habitable zone of Proxima Centauri, has been detected[16] and may be a flyby destination of a fleet of interstellar StarChip spacecrafts currently being developed by the Breakthrough Starshot project.[16]
Lenke til kommentar

Bare sånn, til info: ingen planeter er enda blitt fanget på bilder/film, samtlige metoder for å oppdage planeter idag involverer indirekte observasjon av planetene og mange teoretiske beregninger - deribland anfående planetenes overflate, temperatur, etc.

Så hvis detter er ikke forklarende nok, så er tilstedeværelsen av liv der borte mildt sagt spekulativ, og egentlig clickbait. Ingen vet hva som er der, og ingen kommer til å finne ut i all overskuelig fremtid.

Det er ikke klickbait. Det er fagfellevurdert forskning publisert i tidsskriftet Nature.

http://www.nature.com/nature/journal/v536/n7617/full/nature19106.html

 

Exoplaneter har blitt fanget opp på foto. Her er et eksempel:

http://www.slate.com/blogs/bad_astronomy/2016/07/11/direct_images_of_a_planet_in_a_triple_star_system.html

 

I overskuelig fremtid blir det sendt opp teleskoper som kan gi oss mer info om exoplaneter og tegn etter liv. James Web Space Telescope er et slikt teleskop og blir sendt opp i 2018 http://www.centauri-dreams.org/?p=30118

Endret av Enceladus
Lenke til kommentar

Så hvis detter er ikke forklarende nok, så er tilstedeværelsen av liv der borte mildt sagt spekulativ, og egentlig clickbait. Ingen vet hva som er der, og ingen kommer til å finne ut i all overskuelig fremtid.

Spørs hva du legger i begrepet overskuelig fremtid og hva som er der. JWST skytes opp i oktober 2018 og vil kunne observe sammensetningen i atmosfæren til en del av de lokalt oppdagede planetene. Hubble har til en viss grad denne mulighet i dag og har blitt brukt ved et par anledninger.

 

Forøvrig ingen etablerte som sier "det er liv her", men heller "her er det potensiale for liv".

 

edit: ugh.. Får la det stå :)

Endret av Vizla
Lenke til kommentar

Til hvem enn som laget grafikken: proxima centauri vil være ca 5 ganger "større" enn sola, sett fra den nyoppdagede planeten... Det vil se spektakulært ut, tenker jeg meg. Sola er ca tommelfingerneglen min på armlengde, på proxima centauri I vil derimot sola være ca like stor som håndflata på tvers på armlengdes avstand. Fett. Solbriller er et must!

 

Men, tilbake til livsdiskusjonen, på en slik avstand vil tidevannskreftene være monumentale, og sannsynligvis er vel planeten "tidally locked". Da spøker det kanskje litt for eventuelt liv.

Lenke til kommentar

Røde dverger er ansett som dårlige kandidater for liv på planeter i den "grønne sonen". Årsaken er at den grønne sonen ligger mye nærmere stjerna og at det utsetter det grønne beltet for mye høyere doser av blant annet røntgenstråling og utbrudd (flares). Planeten i artikkelen ligger vist rundt 20 ganger nærmere Proxima Centauri enn Jorda ligger nært sola og Proxima centauri stråler ut omtrent like mye røntgen som vår sol. Siden stråling avtar med avstanden opphøyd i andre bader den nyoppdagede planeten i omtrent 400 ganger så mye røntgenstråling som ISS-astronauter på romvandring. Utbruddene med voldsom solvind er betydelig kraftigere enn på vår sol så den vil antagelig blåse bort en atmosfære a la jordas i løpet av ganske få tusen år. Flytende vann vil også eroderes bort ganske fort. Planeten er antagelig knusktørr og har neppe noe atmosfære å snakke om. Støvdekte Iskalotter med flytende vann under er vel eneste nevneverdige håp om å finne liv der.

 

Selv om dette er nært i astronomisk sammenheng er det ganske langt unna likevel. New Horizons er en av de raskeste romsondene hittil og den brukte 9,5 år til Pluto. Proxima Centauri ligger 7000 ganger lengre unna. Det er tre hovedutfordringer med å sende en sonde dit. Den første er åpenbart tidsbruken, den andre er kostnaden og den tredje er kommunikasjonen. Det finnes per i dag ingen måter å kommunisere så langt. Selv om vi hadde klart å sende ut verdens største radioteleskop og sendte med enorm effekt er det for lite til å holde kontakten over så store avstander. Kostnaden ville oversteget kostnaden ved all romfart fra alle nasjoner, gjennom hele historien, med et titalls ganger. Hadde vi lagt ennå mer penger i det kunne kanskje tidsbruken blitt presset ned mot 10 000 år. Så per i dag er "naboen vår" utenfor rekkevidde.

 

En annen mulighet er å spionere på naboen ved hjelp av teleskop. Et av problemene er blendingen fra stjerna, men det kan omgås ved hjelp av avskjerming, men skjermen må være såpass langt unna og nøyaktig plassert at det ikke lar seg gjøre på jorda. I rommet, som Hubble, er det mulig. Vi kunne analysert lyset fra planeten i sin helhet (spektrometri) men ikke sett noen detaljer. For å klare å se detaljer må det hele skaleres opp ganske kraftig. Et romteleskop med en speildiameter på 1 km ville hatt mulighet til å skimte kontinenter. Et romteleskop med en diameter på 10 km ville hatt mulighet for å skimte detaljer ca på størrelse med Danmark. Så den ligger dessverre utenfor rekkevidde for å se detaljer også.

Endret av Simen1
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg har lyst å spekulere litt.

 

Sett at vi hadde kolonisert deler av solsystemet vårt og bygget ut infrastrukturen med ressurser fra asteroider og hadde kolonier på de fleste av planetene og månene.

 

Med disse ressursene kunne vi ikke i teorien bygget enorme romskip som enten ved kjernekraft eller solseil drevet av kraftige lasere (for å nevne noen metoder) kunne reise til Alpha Centauri systemet på noen tiår? 15 prosent av lysets hastighet f.eks.

 

Prosjekt Orion er jo et slikt eksempel:

https://en.wikipedia.org/wiki/Project_Orion_(nuclear_propulsion)

 

Ett mer nylig eksempel er Brektrough Starshot. Men her er det mer snakk om mange bittesmå komponenter som fungerer i en sverm:

https://en.wikipedia.org/wiki/Breakthrough_Starshot

 

Andre teoretiske eksempler er Project Icarus, men her er metoden for fremdrift ved hjelp av fusjon og ikke tilgjengelig for oss enda.

http://icarusinterstellar.org/

 

 

Jeg er ikke den mest teknisk kyndige så hvor plausibelt dette er ikke jeg den rette til å si, men jeg liker å lese om disse tingene og drømme om mulighetene :)

Endret av Enceladus
Lenke til kommentar

Helt klart kult å drømme :)

 

Men det er ikke særlig plausibelt i vår levetid. Det vil sikkert komme raskere framdriftsmetoder, men det øker også risikoen for at noe går galt. Treffer man et milligram støvkorn i Oort-skyen i 15% av lyshastigheten så kan det herpe ganske store deler av sonden. Ved en eller annen hastighet finner man et kompromiss mellom risiko og tidsbruk. Den er antagelig et 4-sifret antall år.

 

I likhet med New Horizons er det nok en ubemannet flyby som er det eneste realistiske å sende av gårde de nærmeste 100 årene. Skal man ha energi til oppbremsing også så blir det fort så tungt at den økonomiske gjennomførbarheten går i dass. Det samme gjelder bemanning. En annen mulighet er å ta tida til hjelp, men det er stor fare for at en tidsplan på en million år blir lunkent mottatt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Bare sånn, til info: ingen planeter er enda blitt fanget på bilder/film, samtlige metoder for å oppdage planeter idag involverer indirekte observasjon av planetene og mange teoretiske beregninger - deribland anfående planetenes overflate, temperatur, etc.

Så hvis detter er ikke forklarende nok, så er tilstedeværelsen av liv der borte mildt sagt spekulativ, og egentlig clickbait. Ingen vet hva som er der, og ingen kommer til å finne ut i all overskuelig fremtid.

Mener da å ha sett ganske så detaljerte bilder og filmer av en planet jeg.. Tellus tror jeg den planeten het :p
Lenke til kommentar

Teknikken jeg beskrev er i bruk og er årsaken til at vi finner flere små planeter enn før. Vibrasjonsmetoden finner bare de store. Var nettopp et program på Natgeo om dette.

Den viktigste teknikken for å oppdage små planeter er transit-metoden. Da ser man etter periodisk svekking av lyset fra en stjerne pga planet som passerer foran. Transitmetoden gir informasjon om diameter til planeten, men ikke om massen. Siden massen tydeligvis er målt her, må denne planeten ha vært registrert med doppler-teknikken. (Selvfølgelig er det mulig den er målt med begge teknikkene, men da ville nok Kepler-teleskopet også vært nevnt og ikke bare ESO). 

 

Ikke helt riktig. Det er vist film og bilder på tv som klart viser planeter passere foran stjerner. Riktignok er de bare sorte prikker, men de er på film :)

Stjernens vibrasjoner gjør det dessuten mulig å beregne planetens masse og diameter. Dermed vet man om den er liten og kompakt eller stor og porøs. Dermed kan man anta om det er en gasskjempe eller en stein planet. Overflatetemperatur og liv kan man kun sjekke ved å dra dit å måle så påstanden om mulig liv er drøy.

Bildene av sort prikk er nok enten av Merkur eller Venus, eller et tegnet illustrasjonsbilde. I Keplerteleskopet, som er det som har gjort absolutt flest av transitmålingene, avbildes en stjerne på ca 30 piksler. En planet som passerer foran vil dermed fylle langt mindre enn en piksel. Det blir med andre ord ikke bilde av en svart prikk, bare en målbar reduksjon i lysstyrken.
Lenke til kommentar

Ikke helt riktig. Det er vist film og bilder på tv som klart viser planeter passere foran stjerner. Riktignok er de bare sorte prikker, men de er på film :)

Stjernens vibrasjoner gjør det dessuten mulig å beregne planetens masse og diameter. Dermed vet man om den er liten og kompakt eller stor og porøs. Dermed kan man anta om det er en gasskjempe eller en stein planet. Overflatetemperatur og liv kan man kun sjekke ved å dra dit å måle så påstanden om mulig liv er drøy.

 

Ikke helt riktig heller. "prikkene" man ser etter er ikke prikker men et %-vis "formørkelse" av en stjerne, aller ofterst under 1% (eller kan til og med være promilller), så man ser ikke etter en "prikk" men et systematisk "dimming" av stjernen, mist 3 ganger på rad for å fastsette at dette skjer regelmessig. Ang "vibrasjoner" som er egentlig oscillering av stjernen rundt et felles tyngdepunkt og/eller oscillering av EM spektrum som stjernen sender fastsetter hverken tettheten eller typen av potensiell planet, men antatt masse og antatt bane rundt denne stjernen, som igjen tolkes til det eneste eksempelet av et mer eller mindre utforsket solsystem somer per dags dato kun vår egen, for å så anta hvor sannsynlig planeten er enten av stein eller flytende gass eller is etc.

Dette vil forbli høyst spekulativt siden det har alrede nå vist seg at ikke alle solsystemer er som vår egen, og dette forskes det aktivt på enda.

 

 

Det er ikke klickbait. Det er fagfellevurdert forskning publisert i tidsskriftet Nature.

http://www.nature.com/nature/journal/v536/n7617/full/nature19106.html

 

Exoplaneter har blitt fanget opp på foto. Her er et eksempel:

http://www.slate.com/blogs/bad_astronomy/2016/07/11/direct_images_of_a_planet_in_a_triple_star_system.html

 

I overskuelig fremtid blir det sendt opp teleskoper som kan gi oss mer info om exoplaneter og tegn etter liv. James Web Space Telescope er et slikt teleskop og blir sendt opp i 2018 http://www.centauri-dreams.org/?p=30118

 

 

Når jeg mener foto så mener jeg noe mer vesentlig enn to piksler, som per dags dato er den største begrensningen i observasjon av planeter.

Spørs hva du legger i begrepet overskuelig fremtid og hva som er der. JWST skytes opp i oktober 2018 og vil kunne observe sammensetningen i atmosfæren til en del av de lokalt oppdagede planetene. Hubble har til en viss grad denne mulighet i dag og har blitt brukt ved et par anledninger.

 

 

Forøvrig ingen etablerte som sier "det er liv her", men heller "her er det potensiale for liv".

 

edit: ugh.. Får la det stå :)

 

 

Med all overskuelig fremtid så mener jeg det at vi må ha adskillig mer informasjon om exoplaneter for å faktisk si med noenlunde stor sikkerhet hva vi tror de er laget av, hvordan forholdene er på overflaten og om det i det hele tatt finnes noe liv der borte.

Så da kreves det detaljerte nok  bilder i flere spektrum (synlig lys, IR, UV), spektroskopi... mange ting. Og hittil så har man egentlig kun oppdaget planeter ved å observere stjernene... de få piksene vi klarer å se hittil selv på de mest avanserte teleskopene.

Dette kommer ikke til å skje innen de neste 50-100 år.

 

Som et eksempel kan man trekke frem Mars, for der trodde man først det finnes "kanaler" på planetens overflate. Så fikk man bedre bilder, og det viste seg det var tull. Så var det noen som mente at siden planeten er rød så må den være dekket av jernoksid, i ettertid viste det seg at det var tull. Så trodde man at planetens bane, størrelse og andre faktorer legger til rette for at det finnes intelligent liv der borte, det viste seg å være tull. Og selv da man har sendt mange sonder/rovere/satelliter dit og vi har mye info om planeten, så vet vi fortsatt egentlig meget lite.

 

Så da man ser en stjerne oscillere rundt en angivelig felles tyngdepunkt og kommer så langt at man sier det kan være liv der borte blir litt som å ta en rifle, skyte i en eller annen generell retning mot et fjell og si at man har mest sannsynligvis truffet en enhjørning.

 

Slike artikler er tabloid kvasi-vitenskap og pompøse teorier.

Endret av nessuno
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Disse er litt gøy å følge med på etterhvert som nye planeter innenfor den "beboelige sonen" blir oppdaget og lagt til. Proxima b går rett inn på første plass. Litt av et funn dette :)

 

Blir spennende å se hvordan den holder stand etterhvert som ny info kommer til.

 

http://phl.upr.edu/
HEC_All_Distance.jpg

HEC_All_ESI.jpg
 

An international team of astronomers from the Pale Red Dot campaign have found evidence of a potentially habitable world orbiting the closest star to Earth, Proxima Centauri, a cool red-dwarf slightly older than the Sun [1]. The planet, named Proxima b, has a minimum mass of 1.3 times that of Earth and orbits its parent star every 11.2 days, receiving about 70% the energy Earth receives from the Sun.

 
A potentially habitable world is a planet around another star that might support liquid water on its surface and therefore lies within the so-called habitable zone. Though currently we cannot tell exactly how habitable such planets are because we can not investigate their geologic or atmospheric composition, it is believed that small planets located in the habitable zone, just like Earth and now Proxima b, would be more likely to have the right conditions for life as we know it.
 
Proxima b was added to the Habitable Exoplanets Catalog (HEC) [2] as one of the best objects of interest for the search for life in the universe. The planet orbits well within the conservative habitable zone of Proxima Centauri. Additionally, Proxima b is now not only the closest potentially habitable planet to Earth (4.2 light years away), but it is also the most similar to Earth (ESI = 0.87) [3], with respect to Earth’s mass and insolation.
 
Other factors, though, make Proxima b quite different from Earth. It is probably tidally-locked, always giving the same face to its star. The illuminated side might be too hot, while the dark side too cold for liquid water or life. A thick atmosphere or a large ocean, though, could regulate the temperatures across the planet, but we do not know if this is the case [4].
 
Probably the most detrimental factor for the habitability of Proxima b is the activity of its parent star, which produces strong magnetic fields, flares, and high UV and X-ray fluxes as most red-dwarf stars do. These factors may lead to the atmospheric and water loss of the planet, but would not necessarily preclude habitable conditions [5], [6], [7]. Should Proxima b have a magnetic field, much like Earth does, it would potentially be shielded from such devastating forces. 
 
The mass of Proxima b suggests a rocky composition, but we do not know its radius to evaluate its bulk density [8]. The planet could be between 0.8 to 1.4 Earth radii depending on composition [9] and if rocky should be about 10% larger than Earth. However, Proxima b could be larger given that we only know its minimum mass.
 
Statistically, it is not expected to have a potentially habitable world so close to Earth due to their expected low occurrence in the galaxy. It is estimated that 24% of red-dwarf stars have an Earth-sized planet (1 to 1.5 RE) in the optimistic habitable zone [10]. This corresponds to an average separation of eight light years between them in the Solar Neighborhood (248 red-dwarfs within 10 parsecs) [11]. Therefore, the probability of having a potentially habitable world orbiting our nearest star is less than 10%. Either Proxima b was a lucky find or these worlds are more common than previously thought.
 
The most exciting aspect of this discovery is that Proxima b is relatively close enough to Earth for detailed studies in the next years by current and future observatories. Other known potentially habitable worlds, especially those from the NASA Kepler primary mission, are too far away to get any information about their atmosphere or composition with current technology. Projects like StarShot are even considering the possibility of reaching the stars with miniaturized space probes, but this exciting approach might take many decades.
 
Proxima b is an excellent object for future characterization via transit or direct imaging in search for biosignatures [12]. There is a 1.5% chance that Proxima b transits its parent star [13]. Such transits will take 53 minutes as seen from Earth and will produce a notable 0.5% decrease on the brightness of Proxima Centauri [14]. Direct imaging in the next decades might even provide information about the surface and weather of Proxima b [15].
 
In any case, Proxima b is now one of the prime targets to understand the extension of our habitable universe in years to come. Red-dwarf stars are the most common star in our galaxy, comprising about 75% of the stars. If we find out that planets around red-dwarf stars, such as Proxima b, are in fact not habitable then the ‘real estate’ for life in the universe will be instead very small. The answer lies 4.2 light years away waiting for us.

http://phl.upr.edu/press-releases/proxb

 

Og her er hele publikasjonen i Nature for de som måtte være interesserte :)

http://www.nature.com.sci-hub.cc/nature/journal/v536/n7617/full/nature19106.html

Lenke til kommentar

 

Teknikken jeg beskrev er i bruk og er årsaken til at vi finner flere små planeter enn før. Vibrasjonsmetoden finner bare de store. Var nettopp et program på Natgeo om dette.

Den viktigste teknikken for å oppdage små planeter er transit-metoden. Da ser man etter periodisk svekking av lyset fra en stjerne pga planet som passerer foran. Transitmetoden gir informasjon om diameter til planeten, men ikke om massen. Siden massen tydeligvis er målt her, må denne planeten ha vært registrert med doppler-teknikken. (Selvfølgelig er det mulig den er målt med begge teknikkene, men da ville nok Kepler-teleskopet også vært nevnt og ikke bare ESO). 

 

Ikke helt riktig. Det er vist film og bilder på tv som klart viser planeter passere foran stjerner. Riktignok er de bare sorte prikker, men de er på film :)

Stjernens vibrasjoner gjør det dessuten mulig å beregne planetens masse og diameter. Dermed vet man om den er liten og kompakt eller stor og porøs. Dermed kan man anta om det er en gasskjempe eller en stein planet. Overflatetemperatur og liv kan man kun sjekke ved å dra dit å måle så påstanden om mulig liv er drøy.

Bildene av sort prikk er nok enten av Merkur eller Venus, eller et tegnet illustrasjonsbilde. I Keplerteleskopet, som er det som har gjort absolutt flest av transitmålingene, avbildes en stjerne på ca 30 piksler. En planet som passerer foran vil dermed fylle langt mindre enn en piksel. Det blir med andre ord ikke bilde av en svart prikk, bare en målbar reduksjon i lysstyrken.

 

Når de viste det på tv her om dagen var planetene synlige som rolige flekker ved siden av den tildekkede stjernen. Ved å skifte mellom lysfarger ble støy borte og planetene var på samme plassen i bildet gjennom alle fargene.De var ikke mange pixlene men de var synlige som små prikker i stjernens utstråling.

De bruker nok flere metoder for å bekrefte antakelser om planeter. Det er et utstrakt sammarbeid i den bransjen.

 

Men uten magnetfelt er det lite håp om at det er en atmosfære på planeten. Selv med magnetfelt vet man ikke om en eventuell atmosfære er lik vår eller Venus sin. Og selv om alt har vært helt riktig en gang kan det likevel være feil forhold nå. Planeter mister magnetfeltet når de kjølner og dermed forsvinner atmosfærene. De letteste gassene forsvinner først og til slutt gjennstår kun de tunge som co2. Vår planet vil slå følge med Mars en gang i fremtiden og denne exo planeten kan allerede ha passert det stadige i livet.

Endret av rillto
Lenke til kommentar

Disse er litt gøy å følge med på etterhvert som nye planeter innenfor den "beboelige sonen" blir oppdaget og lagt til. Proxima b går rett inn på første plass. Litt av et funn dette :)

 

Blir spennende å se hvordan den holder stand etterhvert som ny info kommer til.

 

http://phl.upr.edu/

HEC_All_Distance.jpg

 

HEC_All_ESI.jpg

 

An international team of astronomers from the Pale Red Dot campaign have found evidence of a potentially habitable world orbiting the closest star to Earth, Proxima Centauri, a cool red-dwarf slightly older than the Sun [1]. The planet, named Proxima b, has a minimum mass of 1.3 times that of Earth and orbits its parent star every 11.2 days, receiving about 70% the energy Earth receives from the Sun.

 
A potentially habitable world is a planet around another star that might support liquid water on its surface and therefore lies within the so-called habitable zone. Though currently we cannot tell exactly how habitable such planets are because we can not investigate their geologic or atmospheric composition, it is believed that small planets located in the habitable zone, just like Earth and now Proxima b, would be more likely to have the right conditions for life as we know it.
 
Proxima b was added to the Habitable Exoplanets Catalog (HEC) [2] as one of the best objects of interest for the search for life in the universe. The planet orbits well within the conservative habitable zone of Proxima Centauri. Additionally, Proxima b is now not only the closest potentially habitable planet to Earth (4.2 light years away), but it is also the most similar to Earth (ESI = 0.87) [3], with respect to Earth’s mass and insolation.
 
Other factors, though, make Proxima b quite different from Earth. It is probably tidally-locked, always giving the same face to its star. The illuminated side might be too hot, while the dark side too cold for liquid water or life. A thick atmosphere or a large ocean, though, could regulate the temperatures across the planet, but we do not know if this is the case [4].
 
Probably the most detrimental factor for the habitability of Proxima b is the activity of its parent star, which produces strong magnetic fields, flares, and high UV and X-ray fluxes as most red-dwarf stars do. These factors may lead to the atmospheric and water loss of the planet, but would not necessarily preclude habitable conditions [5], [6], [7]. Should Proxima b have a magnetic field, much like Earth does, it would potentially be shielded from such devastating forces. 
 
The mass of Proxima b suggests a rocky composition, but we do not know its radius to evaluate its bulk density [8]. The planet could be between 0.8 to 1.4 Earth radii depending on composition [9] and if rocky should be about 10% larger than Earth. However, Proxima b could be larger given that we only know its minimum mass.
 
Statistically, it is not expected to have a potentially habitable world so close to Earth due to their expected low occurrence in the galaxy. It is estimated that 24% of red-dwarf stars have an Earth-sized planet (1 to 1.5 RE) in the optimistic habitable zone [10]. This corresponds to an average separation of eight light years between them in the Solar Neighborhood (248 red-dwarfs within 10 parsecs) [11]. Therefore, the probability of having a potentially habitable world orbiting our nearest star is less than 10%. Either Proxima b was a lucky find or these worlds are more common than previously thought.
 
The most exciting aspect of this discovery is that Proxima b is relatively close enough to Earth for detailed studies in the next years by current and future observatories. Other known potentially habitable worlds, especially those from the NASA Kepler primary mission, are too far away to get any information about their atmosphere or composition with current technology. Projects like StarShot are even considering the possibility of reaching the stars with miniaturized space probes, but this exciting approach might take many decades.
 
Proxima b is an excellent object for future characterization via transit or direct imaging in search for biosignatures [12]. There is a 1.5% chance that Proxima b transits its parent star [13]. Such transits will take 53 minutes as seen from Earth and will produce a notable 0.5% decrease on the brightness of Proxima Centauri [14]. Direct imaging in the next decades might even provide information about the surface and weather of Proxima b [15].
 
In any case, Proxima b is now one of the prime targets to understand the extension of our habitable universe in years to come. Red-dwarf stars are the most common star in our galaxy, comprising about 75% of the stars. If we find out that planets around red-dwarf stars, such as Proxima b, are in fact not habitable then the ‘real estate’ for life in the universe will be instead very small. The answer lies 4.2 light years away waiting for us.

http://phl.upr.edu/press-releases/proxb

 

Og her er hele publikasjonen i Nature for de som måtte være interesserte :)

http://www.nature.com.sci-hub.cc/nature/journal/v536/n7617/full/nature19106.html

Dette var nyttig. Der fant jeg denne bla: http://phl.upr.edu/library/notes/summarylimitsofthenewhabitablezone

Der fremgår det at det forutsetter et albedo på 0.3 akkurat som jorden har. Dermed er "sonen" mulig å utvide eller innskrenke alt etter hvor mye planeten reflekterer. En planet med høyt albedo kan være på innsiden av sonen og likevel ha flytende vann. En planet som Mars som har svært lavt albedo kan være utenfor sonen og likevel ha liv. I tillegg er trykket avgjørende for vannets fordampningspunkt. Dermed kan det finnes flytende vann på planeter utenfor sonen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...