Kor går di grense på kor "hard" musikk kan vera?

[Alliha]

Sjølv er eg veldig glad i eksperimentell elektronisk musikk, og burde derfor eigentleg like IDM men har aldri klart å ikkje syns at det er for mykje rot. 

 

Men eg trur eg har funne mi grense på kor intenst det kan vera og fortsatt elska det: 

 

Så eg lurte på kor går grensa til andre folk? Er det kanskje meir vanleg med ei grense når det kjem til death-metal og slike ting? 

[Nerdrage]

Godt spørsmål egentlig.

Først må jeg nevne at jeg aldri har hørt noe som helst på elektronisk musikk men Igorrr var gromt. Passer meg utrolig nok utmerket..

Jeg er mest bevandret innen metalens verden for tida og når det kommer til hardt og ekstremt er det alltid noen som spiller hardere enn den andre og likeså noen som liker det hardere enn den andre....

Hører på det meste innen metal fra klassisk heavy til power, prog, black og death. Men grensa er vel nådd når det kommer til grindcore/deathgrind ol.

 

Jeg ELSKER Cattle Decapitation. Andre som hører de kaller det søppel eller klarer ikke fatte seg på de rett og slett. Og det er greit:

 

 

Så kan jeg ikke unngå å nevne Anaal Nathrakh. Balsam for sjelen:

 

 

Er sikkert en bråte andre lignende band som jeg ikke har oppdaget ennå.

Endret 10. november 2015 av Nerdrage

[Fenrisúlfr]

Et band som heter Deicide, der går grensa mi

[thyes]

Kriteriet mitt er at jeg kan høre hva vokalisten sier. Hvis det er umulig å tyde teksten, blir det for meget for min del. 

Carnifex f.eks, det er for mye av det gode for undertegnede. Men Bloodbath f.eks er helt innafor!

[Egentlig2.0]

Kriteriet mitt er at jeg kan høre hva vokalisten sier. Hvis det er umulig å tyde teksten, blir det for meget for min del. 

Carnifex f.eks, det er for mye av det gode for undertegnede. Men Bloodbath f.eks er helt innafor!

 

Dette, med (ganske mange) unntak. 

Endret 2. januar 2016 av Maeriel

[Isbilen]

Tja. Vet ikke om jeg har funnet grensen enda. Spørsmålet er jo om det er stilig å høre på. Det går sikkert an å gjøre ting enda verre, og all smak er tilegnet.

 

 

Sideprosjektet til Igorr er gøy:

 

[thyes]

Det er litt morsomt å tenke på egentlig, jeg har bare blitt mørkere og mørkere de siste par årene. Før syntes jeg f.eks at Dimmu Borgir var for hardt. Nå er Dimmu noe jeg kan ligge i senga å høre på når jeg skal legge meg. 

[Fenrisúlfr]

Sovner til dimmu hver kveld jeg

[Isbilen]

Smaken går seg til etter hvert som den brukes.

[blured]

Det kommer veldig an på sjanger. Men kan liste opp det hardeste av mine favorittband/artister fra ulike sjangere.

 

Metal er vel tradisjonelt regnet for å være noe av det hardeste. Hører ikke så mye på det lenger, men tidlig Opeth og Ulver er noe av det jeg fremdeles hører på jeg vil definere som hardt.

 

Opeth - Deliverance.

 

Ulver - Nattens Madrigal

 

Av det hardeste med gitar (rock), som ikke er metal, så er Nine inch Nails (Industrial Rock) fra tidlig 90-tall hardt. Swans er også et annet eksempel på mer ren rock jeg hører på som er hardt.

 

NIN - Mr. Self Destruct

https://www.youtube.com/watch?v=Ce3xOgg9mtk

 

Swans - The Seer.

 

Men for å finne det hardeste jeg hører på, så må jeg nok bevege meg inn mot eksperimentell jazz, og elektroniske sjangere som noise og glitch. Norske Supersilent (jazz) har f.eks noen låter som er forholdsvis utfordrende å høre på.

 

Supersiltent - 7.4

https://www.youtube.com/watch?v=t6-PlpmFc-c

 

Edit: Endte visst opp med en liste bestående kun av band jeg har sett live. Vil si at det ofte er da de "hardeste" opplevelsene oppstår, da det oppstår endel støy som også er basert på utfordringen det er å spille det live (f.eks feedback fra høytalere ved guitarspilling, osv).

Endret 11. november 2015 av blured

[Gjest]

[salamishit]

Jeg er en stor metal fan og liker ganske hard musikk, men for min del går grensen på grindcore/deathcore. Det blir bare for mye for min del, feks:

[Muggkaare]

Jeg har ingen grense.

[Schreiber]

Det er litt morsomt å tenke på egentlig, jeg har bare blitt mørkere og mørkere de siste par årene. Før syntes jeg f.eks at Dimmu Borgir var for hardt. Nå er Dimmu noe jeg kan ligge i senga å høre på når jeg skal legge meg. 

Jeg har faktisk gått stikk motsatt vei. Selv om jeg aldri var noen særlig fan av black metal har jeg hørt en del på det, og da spesielt Dimmu Borgir. Klarer ikke sanger der jeg ikke skjønner bæret av hva vokalisten sier, men Dimmu Borgir er i grenseland der for meg. Noen sanger (Sorgens kammer 2, Hunnerkongens stormfulle ferd over steppene og  Stormblåst osv) er enkle å følge med på etter å ha lest teksten noen ganger, men andre har jeg gitt opp. Men selv om heavy metal (Manowar, Mercyful Fate, Alestorm osv) alltid vil være favoritten, har jeg ganske mye rart på Spotify-listen min. Selv Halvdan Sivertsen har fått plass der.

 

Men når det gjelder hvor "hard" musikken kan være, er det et rimelig godt spørsmål. For meg er det to ting som er svært viktige med musikk: Vokal og gitar. Begge må være samstemte og "likeverdige". Mercyful Fate og King Diamond er gode eksempler her. Ta for eksempel Gypsy, av Mercyful Fate. Sangen i seg selv er rimelig bra, men hør spesielt på hvor samkjørte vokalen og gitarene er. Vokalen går elegant inn i en gitarsolo og tilbake til vokal igjen, uten at det egentlig "merkes". Det er ikke noen sterk skille hvor gitarsoloene begynner og slutter. Elsker sånn musikk.

 

[perpyro]

Sleit litt med Behemoth ei stund men etter å ha lyttet litt mere til de lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette før.

Emperor, Immortal, Dimmu, Old Mans Child går ned på høykant.

Tror faktisk at Opera er grensen her i gården.