Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Anbefalte innlegg

Hei! Jeg stiller dette spørsmålet her, fordi jeg ikke føler jeg kan snakke med noen av mine nærmeste om dette. Hovedgrunnen til det er at samboeren min er veldig god venn med nesten alle vennene mine. Jeg er i en veldig vanskelig situasjon føler jeg selv.

 

Vi har vært sammen i mange år. (6 år ca, jeg er 25). Begynte å date når vi begge var rundt 20. Forholdet begynte bra, men etterhvert har kjærligheten på en måte forsvunnet. Vi har sjelden sex, som forsåvidt er noe jeg kan leve med, men det verste er nok at jeg ikke blir glad når hun kommer hjem lengre, og jeg koser meg mer alene som hovedregel. (Selv om vi har det gøy sammen også)

 

Har i tillegg litt problemer med personligheten hennes, som jeg aksepterte da jeg var mer forelsket, men som jeg nå irriterer meg voldsomt over til tider. Vi har en del til felles, men hun er en veldig ærlig, høylytt og krevende personlighet. Dette er egenskaper som gjør henne veldig populær blant de som faktisk liker henne, hun er den typen som er seg selv helt og holdent, og knytter derfor sterke vennskap med de hun "klikker" med. Hun har mange kvaliteter, og jeg vil gjerne fortsette å være venn med henne hvis det var mulig. Men jeg merker jeg savner noen som er litt mer rolig, snill ogbeskjeden. Av denne grunn kommer hun ikke så godt overens med moren min heller, som faktisk er et problem. Samboeren er rett og slett ikke spesielt snill.

 

Det følelsesmessige taler for å slå opp. Samtidig tenker jeg at de fleste forhold sikkert blir ganske trege etterhvert ...? Og jeg kan tolere henne, til og med ha det gøymed henne. Når vi faktisk har sex funker det bra.

 

Det er så mange grunner til at å slå opp vil være så kjipt. For det første så har jeg hele tiden trodd at vi kom til å ende opp sammen, og det samme har hun. Såvidt jeg vet ser hun ikke for seg å være sammen med noen andre enn meg. Og hun er ikke den mest stabile personen. Ikke suicidal, men veldig følsom. Og jeg er jo glad i henne, selv om personligheten hennes ikke tiltaler like mye lengre.

 

Jeg tror at hvis jeg slår opp, så vil hun ta det dårlig. Tviler på det er mulig å beholde noe vennskap, og jeg frykter at hun vil begynne å spre historier og rykter om meg til vennene sine i det minste. (Hun er ikke slem, men jeg tror hun kan være hevngjerrig)

 

Vi har omtrent de samme vennene. Og sannheten er at jeg er en ganske reservert, innesluttet type, og lider av moderat sosial angst og problemer med å åpne meg for andre enn kjæresten. Kjernevennene mine vil jeg nok "beholde" hvis vi slår opp.Men jeg har ikke så mange lenger. Og mange av vennene våre vil nok definitivt "velge" samboeren min, hvis det skulle gå så langt.

 

Og så er det spørsmålet om timing. Vi er i ferd med å flytte tilbake til hjembyen og selge leiligheten vi eier sammen. (Det økonomiske/juridiske har vi styr på)Og en klein detalj er at faren har spandert dyr ferie på meg, samboeren min og hennes resterende familie. Hvis jeg skulle slått opp nå ville de uansett ikke fått pengene sine igjen, og hvis jeg slår opp kort tid etterpå vil jeg, og kanskje andre, føle at jeg utnyttet faren og familien ved å bli med på ferien. (Det er snakk om 20-30 000 kr per person, sinnsyke greier).

 

Andre økonomiske årsaker spiller også inn. Vi er nå snart i en posisjon der vi sammen antakelig kan få kjøpt oss en riktig fin leilighet, i 3,5/4 millionersklassen. Dette er noe jeg ikke vil få til alene, og etter å ha bodd i en bitteliten leilighet i 6-7 år under studier, er det noe jeg har gledet meg voldsomt til.

 

Hva skal jeg gjøre? Dette er ærlig talt veldig skummelt, og vanskelig. Kanskje spesielt det sosiale. Samboeren min har så lojale venner som er så glad i henne, at hvis jeg sårer henne med å slå opp så vil de kanskje hate meg, eller i alle fall mislike meg sterkt. Og dette er som sagt folk jeg regner som mine egne venner også, som henger i samme gjeng som jeg har gjort siden videregående og lengre. Jeg har ikke lett for å finne venner under de beste omstendigheter, og det blir ikke lettere med årene.

 

Anbefaler virkelig folk å prøve å holde sine egne venner noenlunde separat fra kjærestens/konens.

 

Vet at mange av grunnene mine for å fortsette å være sammen med henne er litt vel pragmatiske, og lite romantiske. Kanskje kyniske. Men håper de av dere som tar dere tid til å svare virkelig tenker på min spesifikke situasjon, og ikke automatisk slenger ut et "du må følge hjertet ditt uansett!"-svar. Jeg er livredd for at hvis jeg slår opp så vil jeg angre bittert.

Anonymous poster hash: 03344...d66

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

TS igjen her. Ville bare påpeke en annen ting. Vi har som sagt lenge begge forutsatt at vi ville ende opp sammen. Kjøpe hus, gifte oss, få unger etc. For det første føler jeg at jeg på en måte har ført henne bak lyset. Hvis jeg slår opp med henne nå, har jeg ikke sløst vekke mange år av hennes liv?

 

For det andre, hun har bodd i en annen by enn hun egentlig har lyst til, på grunn av meg. Hun har selv hatt lyst og mulighet til å flytte tilbake til hjembyen i to år nå,men har blitt boende i denne byen på grunn av meg og mine studier. Det er først nå til høsten at vi tenkte å flytte hjem igjen. Jeg vet at hun har savnet hjemstedet sitt/vårt veldig, og at det har kostet henne å bli boende her vi bor akkurat nå. Dette får meg i alle fall til å føle meg råtten.

 

Hadde hun bare vært på samme bølgelengde som meg, så kunne vi kanskje blitt enige om å slå opp og fortsette som venner. Her er jeg veldig usikker. I et øyeblikk virker det som at alt er i sin skjønneste orden, og vi snakker om flytting og fremtiden vår sammen. På andre tidspunkt sier hun ting som "elsker du meg ikke lengre" og nylig så sa hun faktisk at hvis jeg slo opp med henne så ville folk bli sure. Men så lo hun det vekk. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Anonymous poster hash: 03344...d66

Lenke til kommentar

Dette høres veldig hardt å gå rundt å tenke på. Det virker som du følelsesmessig har kommet frem til at å gjøre det slutt er det eneste riktige og personlig syntes jeg det er den eneste grunnen man trenger på det stadie i livet du er. Samtidig forstår jeg at det er skummelt å bryte med henne siden dere er så involverte i hverandres liv på så mange nivåer - de livsendringene et brudd mellom dere ville generert ville føltes gigantiske og ville vært vanskelig å forholde seg til i måneder fremover. Jeg vet det, fordi jeg gikk gjennom det samme etter et 8 år langt forhold. Du vil føle deg ensom, savne henne - til og med for de tingene du misliker henne for nå. Du vil oppleve at det er venner som ikke inviterer deg over lenger og kanskje det vil gå rykter om deg. Det vil føles så ufattelig tung, jeg har vært gjennom det og det var dager hvor jeg ikke orket å stå opp av senga eller gå ut av døra.  

 

Jeg vil ikke at du skal tenke at du har kastet bort 6 år av hennes liv, eller ditt eget for den saks skyld på dette forholdet. I løpet av denne tiden har dere lært ting om hverandre og dere selv gjennom erfaringer, som vil være uendelig verdifullt i livet videre. Dere har lært hverandre å elske, om forpliktelser, risiko og nå smerten av et knust hjerte. Like fullt syntes jeg ikke du skal tenke på hva hun har ofret for å være sammen deg, eller hva foreldrene hennes har brukt av penger på deg. Det er sånn det er - alle forhold handler om å ofre deler av seg selv for å få noe man opplever som mer verdifullt tilbake. 

 

Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det slutt på grunn av følelsene du har til personen. Dette er følelser som det går an å leve med i hverdagen, men det kommer ikke til å gjøre deg lykkelig og det kommer til å spise deg opp innenfra. Samtidig er det de "kyniske og pragmatiske" tingene du nevner, som jeg forstår utmerket godt at gjør det lettere å godta tingenes tilstand. Jeg leste i en bok en gang et et godt bilde på disse følelsene, som hjalp meg gjennom bruddet. Fritt parafrasert etter hukommelsen går det slik: 

 

Følelsene inni deg vil ikke forsvinne. De er som en liten sandstorm som skifter retning hele tiden. Du kan forsøke å snu og gå en annen vei, men sandstormen følger etter deg. Du kan forsøke å fokusere på noe annet, men igjen vil sandstormen følge etter og gjøre det umulig for deg å se noe annet. Slik kan du gå i uker, måneder og år. Sandstormen vil ikke forsvinne fordi stormen er ikke noe som blåste inn fra langt vekk og som ikke har noe med deg å gjøre. Stormen er deg, den kommer innenfra. Så det eneste du kan gjøre er å gi etter og gå inn i den, lukke øynene og plugge igjen ørene, så sanden ikke kommer inn, mens du går gjennom den steg for steg. Det er ikke noe sol, ingen måne, ingen retning og ingen tidsaspekter. Bare fin hvit sand som svirler opp i luften, som pulversierte ben. Det er den typen sandstorm du må se for deg. 

 

Og du må komme deg gjennom denne voldelige, metafysiske, symbolske stormen. Uansett hvor metafyisk eller symbolsk den måtte være, gjør ingen feil om det: det vil skjære gjennom kjøtt som tusen barberblad. Folk vil blø der, og du vil blø også. Varmt, rødt blod. Du vil få blod på hendene, ditt eget blod og andres blod.

 

Når stormen er over, vil du ikke huske hvordan du kom deg gjennom den - hvordan du klarte å overleve. Du vil ikke engang være sikker på hvorvidt stormen faktisk er over. Men en ting er sikkert. Når du kommer ut av stormen vil du ikke være den samme personen som gikk inn i den. Det er det denne stormen handler om. 

 

- Murakami.

 

 

 

 

 


Anonymous poster hash: dc198...7d0

  • Liker 7
Lenke til kommentar

1. "blant de som faktisk liker henne" : Du høres ut som en person som har tenkt riktig og godt igjennom dette og det høres ut som brudd er riktig for deg. 

 

2. "spandert ferie" : Du er ikke noe slem uansett når du velge å ende det, det som er mest rettferdig er å ende det så raskt som mulig slik at kanskje hun kan ta med en venninne eller noe slikt. Uansett spiller det ingen rolle.

 

3. "hate meg" : Hvis du slår opp slik som du har skrevet i teksten din, du er ærlig, det funker bare ikke, vi har vokst ifra hverandre i perioden i livet man vokser mest ifra hverandre... det er helt normalt. "Alle" blir single når dem blir 25..... Jeg synes du høres ut som en snill og omtenksom person og ingen vil hate deg for å være ærlig. 

 

4. "økonomi" : Aldri velg å bli i et forhold på grunn av leiligheten du har mulighet til å få på grunn av forholdet, dette er en stor FELLE. 

 

5. "vennskap etterpå" : Dette er i de aller fleste tilfeller veldig lite lurt, både fordi man ikke får startet prosessen med å leve uten vedkommende, men også fordi man sannsynligvis vil ende med både en og to og tre tilbakefall siden hun er der i nærheten hele tiden og du kommer til å føle på ensomheten til tider... hvis hun da er der uansett så klarer ingen å si nei.... så blir det hele regla om igjen og nå begynner folk å hate deg fordi du "leker med følelsene hennes".... 

 

6. "sosialt liv" : Dette går helt fint, par med felles venner slår opp hele tiden, jeg har sett det mange ganger og det løser seg helt fint. Ja, kanskje dere ikke blir invitert på ALLE de samme sammenkomstene, de samme turene i begynnelsen... men det løser seg. 

 

7. "sløst bort mange år av hennes liv" : Du har da ikke gått og visst dette i 6 år.... er ikke din skyld at grensen er nådd først nå... tar tid å modnes til å slå opp med noen man er glad i

 

8. "har bodd i en annen by for min del, og andre samvittighetsfeller" : Det er en risiko hun har måttet ta, IKKE føl at du skylder henne noe eller at du har på et vis ført henne bak lyset. Hun kommer sikkert til å si det, og rope det, og gråte det, men du får bare tåle det, ikke si imot og la henne få utløp for frustrasjonen sin, for det vil nok føles slik for henne også. 

 

9. "hvis du slår opp vil folk bli sure" : Merkelig til å si, hun mistenker nok selv at noe ikke er helt på skinner... åpenbart en tom trussel, ikke bry deg om det. 

 

Lykke til :)

 

 

EDIT: Denne posten fikk meg virkelig til å minnes tilbake til når jeg endte mitt forrige forhold, hvor grusomt det var og hvor lang tid det har tatt før jeg orket tanken på å få en ny kjæreste. Håper ikke jeg blir nødt til å såre henne som hun forrige for det var det værste jeg har opplevd nesten. Men gud så glad jeg er for at jeg endte det den gang og for at jeg fikk muligheten til å møte hun jeg håper vil bli min kjæreste om en måned eller to, for det var helt riktig selv om det var grusomt. 

Endret av Henrik2k
  • Liker 7
Lenke til kommentar

Utrolig nok så tror jeg at jeg vil være enig i Henrik her...og en Dass. 

 

Men poenget er at du har *ikke* kastet bort noen som helst sin tid, ikke ennå ihvertfall.

Og det som følger etterpå er egentlig litt hvordan parterens sin personlighet er, en skal ikke forvente at ting går helt "greit" etterpå, men du tro meg at det blir ikke noe lettere eller bedre å vente. Jo før jo heller. 

Lenke til kommentar

....Kjøpe hus, gifte oss, få unger etc. For det første føler jeg at jeg på en måte har ført henne bak lyset. Hvis jeg slår opp med henne nå, har jeg ikke sløst vekke mange år av hennes liv?....

....For det andre, hun har bodd i en annen by enn hun egentlig har lyst til, på grunn av meg....

...Dette får meg i alle fall til å føle meg råtten.

 

Dette er noen av mange dilemma vi alle står, eller har stått, overfor når vi innser at vi ikke elsker 'kjæresten' vår slik vi burde.

 

For det første: Det er IKKE din eller noen andre sin 'feil' eller skyld! Mennesker har komplekse personligheter, og sjelden matcher de godt nok til et langt liv sammen.

 

For det andre: Du og alle andre har en PLIKT både overfor seg selv, og kjæresten å skjære igjennom hvis/når man kommer dit!

 

Du har en rett til å styre ditt liv dit du trenger. Og en plikt overfor kjæresten til å ikke la henne leve i den tro at du elsker henne og at alt er bra når det ikke er det! Hun hadde ikke likt å finne ut på gamlehjemmet at du egentlig har 'lidd' deg gjennom de siste 60 årene...

 

Du vet selv om dette er noe du 'kan jobbe med' og 'komme over'.

Hvis ikke, er du faktisk nødt å si fra for både din og hennes skyld.

Praktiske forhold må alltid komme i siste rekke.

 

Bare vær glad du ikke har barn med henne du!

 

Det hadde vi, i tillegg til familie, felles venner, spanderte ferier  osv....!

Gjett om det ble styr! Men jeg er glad jeg ikke 'kastet bort' mer tid på det forholdet.

 

Du er bare 25 og har de aller beste årene foran deg!

Jeg gjorde det slutt i en alder av 40... og angrer ikke ett sekund. Ny dame og bedre liv  :)

 

Anonymous poster hash: 438a8...90b

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Dette høres veldig hardt å gå rundt å tenke på. Det virker som du følelsesmessig har kommet frem til at å gjøre det slutt er det eneste riktige og personlig syntes jeg det er den eneste grunnen man trenger på det stadie i livet du er. Samtidig forstår jeg at det er skummelt å bryte med henne siden dere er så involverte i hverandres liv på så mange nivåer - de livsendringene et brudd mellom dere ville generert ville føltes gigantiske og ville vært vanskelig å forholde seg til i måneder fremover. Jeg vet det, fordi jeg gikk gjennom det samme etter et 8 år langt forhold. Du vil føle deg ensom, savne henne - til og med for de tingene du misliker henne for nå. Du vil oppleve at det er venner som ikke inviterer deg over lenger og kanskje det vil gå rykter om deg. Det vil føles så ufattelig tung, jeg har vært gjennom det og det var dager hvor jeg ikke orket å stå opp av senga eller gå ut av døra.  

 

Jeg vil ikke at du skal tenke at du har kastet bort 6 år av hennes liv, eller ditt eget for den saks skyld på dette forholdet. I løpet av denne tiden har dere lært ting om hverandre og dere selv gjennom erfaringer, som vil være uendelig verdifullt i livet videre. Dere har lært hverandre å elske, om forpliktelser, risiko og nå smerten av et knust hjerte. Like fullt syntes jeg ikke du skal tenke på hva hun har ofret for å være sammen deg, eller hva foreldrene hennes har brukt av penger på deg. Det er sånn det er - alle forhold handler om å ofre deler av seg selv for å få noe man opplever som mer verdifullt tilbake. 

 

Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det slutt på grunn av følelsene du har til personen. Dette er følelser som det går an å leve med i hverdagen, men det kommer ikke til å gjøre deg lykkelig og det kommer til å spise deg opp innenfra. Samtidig er det de "kyniske og pragmatiske" tingene du nevner, som jeg forstår utmerket godt at gjør det lettere å godta tingenes tilstand. Jeg leste i en bok en gang et et godt bilde på disse følelsene, som hjalp meg gjennom bruddet. Fritt parafrasert etter hukommelsen går det slik: 

 

Følelsene inni deg vil ikke forsvinne. De er som en liten sandstorm som skifter retning hele tiden. Du kan forsøke å snu og gå en annen vei, men sandstormen følger etter deg. Du kan forsøke å fokusere på noe annet, men igjen vil sandstormen følge etter og gjøre det umulig for deg å se noe annet. Slik kan du gå i uker, måneder og år. Sandstormen vil ikke forsvinne fordi stormen er ikke noe som blåste inn fra langt vekk og som ikke har noe med deg å gjøre. Stormen er deg, den kommer innenfra. Så det eneste du kan gjøre er å gi etter og gå inn i den, lukke øynene og plugge igjen ørene, så sanden ikke kommer inn, mens du går gjennom den steg for steg. Det er ikke noe sol, ingen måne, ingen retning og ingen tidsaspekter. Bare fin hvit sand som svirler opp i luften, som pulversierte ben. Det er den typen sandstorm du må se for deg. 

 

Og du må komme deg gjennom denne voldelige, metafysiske, symbolske stormen. Uansett hvor metafyisk eller symbolsk den måtte være, gjør ingen feil om det: det vil skjære gjennom kjøtt som tusen barberblad. Folk vil blø der, og du vil blø også. Varmt, rødt blod. Du vil få blod på hendene, ditt eget blod og andres blod.

 

Når stormen er over, vil du ikke huske hvordan du kom deg gjennom den - hvordan du klarte å overleve. Du vil ikke engang være sikker på hvorvidt stormen faktisk er over. Men en ting er sikkert. Når du kommer ut av stormen vil du ikke være den samme personen som gikk inn i den. Det er det denne stormen handler om. 

 

- Murakami.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dc198...7d0

å herregud for ett herlig innlegg!!! Det beste jeg har lest hittil på dette nettstedet! :)

Det appelerte veldig til meg, alt sammen. Er hjertet ditt i tvil, så er det det. Er du i tvil, så er du ikke i tvil: Det er feil. Sånn er min leveregel. Jeg "mistet" selv kjæreste og en liten sønn for ett par år siden, det åndelige fungerte ikke. Husk: mennesker er forskjellige. Noen trenger kanskje ikke så mye av partneren som andre, og synes at det praktiske, som hus og bil er viktigst. Andre mennesker er ute etter helt andre ting i en partner enn det praktiske.

 

Dassen: Er det noe hinduisme/ autobiograhpy of a yogi/ munk/ buddhisme greier, det der sitatet? Har en stund lurt på om jeg skulle gått løs på en bok fra hinduismen, og det der minnet meg om min oppfatning av sånt så langt.

 

Kan komme med enda ett hindu sitat (etter egen hukommelse), til TS og alle andre: Er du villig til å reise jorda rundt for å finne noen/noe, vil du finne det "next door".

 

Veldig bra innlegg fra henrik2k også. Synes det er høy kvalitet på tipsene her TS. Det er ting du virkelig kan printe ut og reflektere rundt! Det er i mine øyne ikke dårlige råd! :)

Endret av ragge_jz
Lenke til kommentar

 

Kan komme med enda ett hindu sitat (etter egen hukommelse), til TS og alle andre: Er du villig til å reise jorda rundt for å finne noen/noe, vil du finne det "next door".

 

 

"Om en da er villig til å reise joden rundt for å finne noe, så vil du finne det hos naboen"... Hmmm, så det er derfor man alltid finner værktøyet sitt hos naboen?! :O

Lenke til kommentar

TS igjen her. Takk for alle råd så langt. Særlig takk til Henrik2k og Dassen. Setter pris på enda flere tilbakemeldinger, selv om jeg ser hvor det bærer.

 

 

TS, du høres ut som en tøffel som tar den "easy way out". Er du en person som er konfliktsky og unngår å ta disse problemene opp? Hvis personer ikke får korreksjoner og tilbakemeldinger om fra folk rundt seg, hvordan skal man da kunne forbedre seg?

 

Ville ikke beskrive meg selv som en tøffel. Jeg har flere ganger sagt fra om de tingene som irriterer meg til samboeren, og har prøvd å få henne til å forandre seg litt (ikke at det er så bra, men jeg har prøvd likevel) Uten at jeg har lykkes i noen særlig grad. Er ikke redd for å krangle med henne i det hele tatt. Det er mer det å såre henne så voldsomt, samt de andre tingene jeg skriver, som gjør at jeg kvier meg for å slå opp.



Anonymous poster hash: 03344...d66
Lenke til kommentar

Du kan ikke regne med at kjæresten kommer til å forandre seg. Folk er og blir den de er. Du kan heller ikke gå rundt og la være å slå opp fordi hun ikke vil like det. Dette er ikke et spørsmål om du bør slå opp, men hvordan og når du skal gjøre det. Og som du sikkert tenker selv, er det av hensyn til forholdene du nevner lurt å tre veldig forsikrig ut.

 

 

 

Kan komme med enda ett hindu sitat (etter egen hukommelse), til TS og alle andre: Er du villig til å reise jorda rundt for å finne noen/noe, vil du finne det "next door".

 

 

"Om en da er villig til å reise joden rundt for å finne noe, så vil du finne det hos naboen"... Hmmm, så det er derfor man alltid finner værktøyet sitt hos naboen?! :O

 

 

Det er derfor man alltid har sex med nabojenta på film.

Lenke til kommentar

Du kan ikke regne med at kjæresten kommer til å forandre seg. Folk er og blir den de er. Du kan heller ikke gå rundt og la være å slå opp fordi hun ikke vil like det. Dette er ikke et spørsmål om du bør slå opp, men hvordan og når du skal gjøre det. Og som du sikkert tenker selv, er det av hensyn til forholdene du nevner lurt å tre veldig forsikrig ut.

Du/dere har kanskje rett ...? Men har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem? Usj, dette er så utrolig kjipt. Anonymous poster hash: 03344...d66

Lenke til kommentar

å herregud for ett herlig innlegg!!! Det beste jeg har lest hittil på dette nettstedet! :)

 

 

Det appelerte veldig til meg, alt sammen. Er hjertet ditt i tvil, så er det det. Er du i tvil, så er du ikke i tvil: Det er feil. Sånn er min leveregel. Jeg "mistet" selv kjæreste og en liten sønn for ett par år siden, det åndelige fungerte ikke. Husk: mennesker er forskjellige. Noen trenger kanskje ikke så mye av partneren som andre, og synes at det praktiske, som hus og bil er viktigst. Andre mennesker er ute etter helt andre ting i en partner enn det praktiske.

 

Dassen: Er det noe hinduisme/ autobiograhpy of a yogi/ munk/ buddhisme greier, det der sitatet? Har en stund lurt på om jeg skulle gått løs på en bok fra hinduismen, og det der minnet meg om min oppfatning av sånt så langt.

 

 

Så hyggelig at du syntes det var vettugt det jeg skrev  :) Det er fra en Murakami-bok som jeg leste for mange år siden, men det sitatet har brent seg fast. Jeg mener det var "Kafka på stranden". 

Endret av Dassen
Lenke til kommentar

Har hun den minste anelse om hvordan du føler det? 

Det er det jeg ikke vet. Jeg skriver jo om det i innlegg nummer to. I det ene øyeblikk virker det som om hun føler alt er slik det skal være, i det neste sier hun rare ting som "du elsker meg ikke lengre" og lignende. Dette er ting hun har sagt tidligere i forholdet også, men vet ikke om hun har vært seriøs. 

 

 

du må for all del IKKE kjøpe en NY bolig sammens med ho, når du føler det slik du gjør nå. det vil skape laaaangt flere problemer enn det du tror

Neida, det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det avhenger jo litt av hvilken avgjørelse jeg tar, men hvis jeg bestemmer meg for å slå opp så vil jeg gjøre det før vi kjøper bolig.

 

Du har ikke sløst bort 6 år av livet hennes, men hver dag du utsetter å slå opp nå er en dag av livet hennes du sløser bort.

Det er et godt poeng. Men akkurat nå er vi begge låst til å bo der vi bor akkurat nå, hun har jobb som hun nærmer seg slutten på og jeg holder på med å gjøre ferdig studiene mine. Etter det skal vi uansett flytte, og vi skal tilbringe sommeren fra hverandre. Hvis jeg bestemte meg for å slå opp, så ville nå være et ekstremt dårlig tidspunkt å gjøre det på. Vi er også i gang med salg av leiligheten.

 

Setter pris på det hvis noen har gode råd i forhold til å eventuelt slå opp i en slik situasjon som jeg er i.

 

Anonymous poster hash: 03344...d66

Lenke til kommentar

Jeg synes du skal følge hjertet ditt. Du har ingen forpliktelse til å være sammen med henne. Det er bedre at du - og hun - får sjansen til å møte noen dere har det bedre sammen med. Du skylder henne ikke. Blir lettere å gå før eventuelt større leilighet og før eventuelle barn. Jeg er enig med Darkness i dette, du har ikke kastet bort tiden hennes den tiden dere var sammen og det var hennes valg å flytte til byen du bor i.

 

Det virker som du har tenkt veldig nøye gjennom dette og som om du vet hva du vil. Det er ikke lett, men det må til og det blir bedre i det lange løpet.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...