Tidenes beste film

[johnnyblaaaze]

Resevoir Dogs

Tarantino's beste i mine øyne, alt i denne filmen klaffer og faller i smak som bare det. Plotet, dialogene, skuespillerne, alt er i en klasse for seg selv.

 

Heat

En god stund siden sist jeg så denne. Men husker den som en veldig postitiv filmopplevelse. Det er ikke noe minus at to av mine yndlingsskuespillere, Pacino & De Niro, gjør såpass sterke roller.

 

Dial M For Murder

Smart, veldig smart. Nok en Hitchcock flick som er å anbefale.

 

Apocalypse Now

Lang film, men den klarte å holde meg engasjert hele veien igjennom. Utrolig bra. Brando er en creepy jævel, og Sheen gjør en imponerende rolle!

 

The Eternal Sunshine Of The Spotless Mind

Jim Carrey's absolutt beste. Har veldig sansen for Kaufman filmer, og denne er inget unntak. Interessant idé, og herlig gjennomført. Stemningen de har fanget i denne er unik.

Endret 27. juni 2009 av johnnyblaaaze

[Speik]

Har ikke sett Dial M For Murder enda, men de fire andre er fantastiske filmer. Støtter filmsmaken din Men jeg foretrekker nok Pulp Fiction over Reservoir Dogs, da det rett og slett er "mer å ta av" hos Pulp Fiction, det er så mye i den filmen at man kan se den 50 ganger.

 

Apocalypse Now er også i min mening blant de beste filmene noen sinne.

[Northland]

Vis jeg skal lage en liste over mine top 5 "tidenes filmer" må jeg basere det på filmer som har gjort inntrykk på meg. Finnes filmer som jeg har sikkert har sett 15 ganger, men vil fremdeles ikke rangere dem som tidenes film. Grunnen jeg har sett dem så mangen ganger er at det av og til trengs lettbeint underholdning, og da er det enkelte filmer jeg nesten aldri blir lei! Ser ikke den samme filmen omigjen hver uke om noen lurte på det..

 

Altså, mine top 5 "tidenes filmer" er... (Helt umulig å si, men her kommer 5 av dem i tilfeldig rekkefølge!)

 

 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind

Denne filmen ble sett på et tidspunkt jeg kjente meg så altfor godt igjen i handlingen. Fikk nesten vondt da jeg så den. Begynner å bli en stund siden jeg så den sist, men når jeg tenker på den merker jeg det er en film som sitter veldig godt igjen. Bedre en fleste andre filmer.

 

Once Upon a Time in America

Såvidt jeg kan huske et av mine første møter med gangster verden. Jeg ELSKER filmer som tar for seg starten på alt, og følger det videre der i fra. Enkelt å greit. Denne filmen gjør som mangen vett akkuratt det.

 

Scarface

Igjen en gangster film som beit veldig tak i meg. Var også akkuratt bitt av GTA: Vice city basillen så det var ekstra morsomt å se hvor mye inspirasjon Rockstar faktisk hentet fra denne filmen.

 

Crash

Denne filmen er så genialt sammensatt og laget at jeg hadde nesten ikke ord etter første gang jeg så den. Også veldig spesielt at det dukker opp så utrolig mangen små detaljer som du gjerne bruker et par ganger på å legge merke til.

 

Apocalypse Now

Denne filmen liker jeg bare mer for hver gang jeg ser den. Sannsynligvis for at jeg var kanskje litt for ung førstegang jeg så den, og forstår den mer og mer hver gang den blir sett. Personene, den ekle følelsen, galskapen..

 

Som sagt har jeg basert dette på filmer som har satt dypere spor en andre filmer. Jeg har ikke basert det på skuespill, kameraføring effekter, dypde osv. Rett og slett min personlige mening om filmer..

[Bear^]

Vil si Forest Gump er blant mine favoritter. Tom Hanks gjør en så spektakulær rolle, eneste filmen hvor jeg ler, griner, føler medynk og sinne i en og samme film. Den er en ren og skjær klassiker uten side stykke for min del.

[callahan]

noen som tror star trek(2009) kan komme til å hente priser i år?

Endret 30. juni 2009 av callahan

[henrik_s]

Sikkert noen Saturn Awards og muligens en Golden Globe. Kanskje en Oscar for spesialeffekter?

[Dorian Gray]

Star Trek kan slite med å vinne effektprisene hvis Avatar kommer ut i tide. Når det gjelder andre typer priser så må den slå Public Enemies, Lovely Bones, Shutter Island, The Informant, State of Play, Up og eventuelle sleeper hits.

[Hyperio]

Vil en film som Public Enemies kjempe om effektpriser?

[Dorian Gray]

Jeg skulle til å skrive en post hvor jeg oppklarte det jeg mente, men jeg ser nå at jeg formulerte meg utmerket i forrige post.

[Hyperio]

Star Trek kan slite med å vinne effektprisene hvis Avatar kommer ut i tide. Når det gjelder andre typer priser så må den slå Public Enemies, Lovely Bones, Shutter Island, The Informant, State of Play, Up og eventuelle sleeper hits.

Sorry, leste ikke dette grundig nok.

[diskus123]

The Godather

 

The Godfather II

 

The Shawshank Redemption

 

Cars

 

Forrest Gump

 

La Vita Bella

 

El Labyrinto Del Fauno

 

Ratatouille

 

(ikke i rekkefølge)

[FlinkeFreddy]

Dum og dummere er jo en klassiker

 

Starsky & Hutch syntest jeg var bra, liker Ben Stiller.

 

Tør nesten ikke å si det i en tråd med så mange filmfreaker, men jeg syntest Zoolander var fantastisk morsom.

 

Tre komedier jeg syntest er bra i allefall.

[Batnobbit]

Dum og Dummere kan jeg faktisk være enig med. En klar og solid kandidat til tidenes morsomste film. Starsky & Hutch var ikke min greie og jeg har ikke sett Zoolander.

[Bikkebakke]

Synest Fight Club er av ypperste klasse. Kan sjå den filmen oppatt og oppatt og oppatt. Synest Fincher gjorde ein herleg jobb, og er nesten like imponert av prestasjonane til Norton, Pitt og Bonham Carter. Har vore favoritt filmen min lenge og er i mitt syn heilt klart ein av verdas beste filmar.

[Lawliet]

Har vore favoritt filmen min lenge og er i mitt syn heilt klart ein av verdas beste filmar.

Det synst vi og:

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1109604&hl=/

[Bikkebakke]

Har vore favoritt filmen min lenge og er i mitt syn heilt klart ein av verdas beste filmar.

Det synst vi og:

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1109604&hl=/

 

Den lista har eg ikkje sett! Fantastisk, er heilt einig

[Infenso]

1. Eraserhead [David Lynch]

Vi følger Henry Spencer i det industrielle miljøet han bor i. Det tar 10 og et halvt minutt før den første replikken kommer, og resten av filmen er heller ikke særlig pratelysten. Handlingen og temaet kommer frem gjennom overdrivelser, symbolbruk og drømmeaktige sekvenser. Det er nok mange forskjellige måter å tolke denne filmen på, men for meg var det opplagt at det var Henrys angst for ekteskap og barn som ligger til grunne for handlingen. Hans nyfødte mutantbarn og forstyrrede kone er noe Henry ikke takler, og han benytter stadig muligheten til sidesprang i form av damen som bor på tvers av gangen og reiser til drømmelandet sitt.

 

Stemningen i Eraserhead er skummel og forstyrrende. Gjennom hele filmen har Lynch tatt i bruk buldring i bakgrunnen, noe man ser igjen i hans nyere filmer. Miljøet er skittent og fremmed, og det hele har et marerittaktig preg over seg. Kameraføringen er nydelig og det er få filmer som passer s/h så godt som denne. Jeg ble så fascinert av denne etter første visning at jeg ikke kunne annet enn å ta et gjensyn kvelden etter.

 

2. Pulp Fiction [Quentin Tarantino]

Quentin Tarantino og Stanley Kubrick skal begge ha mye av æren for at jeg fikk øynene opp for filmmediet for alvor. Dette er i mine øyne førstnevntes beste, og det er nok mange som vil si seg enig i at han aldri har klart å finne tilbake til godformen han viste da han snekret sammen denne og Reservoir Dogs.

 

Pulp Fiction er en uhyre vellaget film der alt fra valg av skuespillere og dialog til musikkbruk og filming fungerer aldeles utmerket. En mer siterbar film skal man lete lenge etter. Den sorte humoren passer meg ypperlig og filmens kulhetsfaktor er skyhøy. Pulp Fiction er en film jeg kan se igjen og igjen uten å gå lei.

 

3. Offret [Andrei Tarkovsky]

Av de fire Tarkovskyene jeg har sett, står denne frem som den mest slagkraftige og hypnotiserende. Dette samfunnkritiske verket tar blant annet for seg menneskets sårbarhet. Menneskets tilstand, liv og sinn blir satt på prøve og det skal godt gjøres å ikke føle seg liten og lamslått etter å ha sett denne. Det uforutsigbare plottet gjør seeren toltalt uviten, og Nykvist forsterker denne klaustrofobiske følelsen gjennom hans vidunderlige fotografering. Alexanders filosofiske monologer i samspill med de fantastiske landskapsbildene trollbandt meg virkelig.

4. 2001: A Space Odyssey [stanley Kubrick]

Det blir ikke stort mer fengslende og storslått enn dette. En iskald romreise som tar for seg menneskets evolusjon. Vi blir kastet inn i en fremtidsverden der menneskene er i ferd med å miste kontrollen over sine egne skaperverk, maskinene.

Det visuelle, plotmessige, musikken… 2001 er perfeksjon på alle områder. HAL topper i tillegg min liste over tidenes filmskurker med klar margin. Jeg gikk nylig til innkjøp av BD-utgaven av denne. Den blir neppe stående usett særlig lenge.

 

5. Dead Man [Jim Jarmusch]

Jarmusch har en stilig og ”rocka” måte å lage film på. Hans sans for humor passer meg ypperlig og omtrent alt han putter inn av musikk er kvalitet. Neil Youngs bidrag i Dead Man er uforglemmelig og for øyeblikket ringetone på mobilen min. Disse elementene gjør Jarmusch til en av de regissørene jeg setter høyest. Dead Man er en lavmælt og poetisk western, der foto og musikk skaper en ubeskrivelig stemning. Herlige karakterer og skuespillerprestasjoner bidrar til å gjøre dette til Jarmuschs beste film, og samtidig helt der oppe blant mine største favoritter.

 

6. Werckmeister Harmoniak [béla Tarr]

Etter en mektig åpningsscene lot jeg meg bare imponere mer og mer, før jeg til slutt satt gapende og stirre på rulleteksten.

 

De lange tagningene og det svært rolige tempoet gir seeren god tid til å virkelig reflektere over og oppleve det som kommer frem på skjermen. Dette er dystert, men samtidig noe av det vakreste jeg har sett festet på film. Frykten og kaoset er hele tiden dominerende og Tarr skildrer dette på en særdeles engasjerende måte. Et lydspor av en annen verden virker heller ikke negativt inn på filmopplevelsen – som er av det virkelig, virkelig store slaget.

7. Lost Highway [David Lynch]

En drømmeaktig, hypnotiserende og surrealistisk opplevelse. Stemningen er fantastisk og filmen tar tak i deg fra første scene. Det er få filmer som skremmer meg på samme måte som Lynchs filmer. Under denne skalv og stirret jeg med vidåpne øyne på skjermen under store deler av filmen. Jeg må bare gjenta at stemningen er eventyrlig, og den buldrende bakgrunnsmusikken skaper en opplevelse som man kun får servert av David Lynch.

 

8. A Clockwork Orange [stanley Kubrick]

Kubrick har her bygget opp en fantastisk absurd fremtidsverden. Det er to år siden jeg så denne sist, men mange av scenene husker jeg som om det var i går. Historien om gjengleder Alex som hovedsakelig interesserer seg for voldtekt, ultravold og Beethoven må jo bare bli fantastisk, og når det er Kubrick som står bak hersker det ingen tvil.

 

9. Down By Law [Jim Jarmusch]

Down By Law lavmælt dramakomedie som tar for seg en trios fengselsflukt. Down By Law er først og fremst karakterstudie, da det ikke skjer enormt mye i løpet av de 110 minuttene. Dette er langt fra negativt da dette er en fantastisk interessant trio samtidig som dialogen sitter som støpt. Foto er fantastisk og Jarmusch varter nok en gang opp med et flott lydspor.

 

10. Det Sjunde Inseglet [ingmar Bergman]

Dette er mesterlig om livet, døden og troen. Denne tematikken har alltid stått sentralt blant mennesker, og Bergmans poetiske fremstilling oser det intellekt og kvalitet av. Filmen inneholder en solid rekke minneverdige sekvenser. Scenene er nydelige og lydsporet passer perfekt. Dette er en tematikk jeg finner svært fascinerende, samtidig som settingen (svartedøden i Europa) er noe jeg alltid har syns er interessant.

 

 

11. Fear and Loathing in Las Vegas [Terry Gilliam]

Komplett kaos. Johnny Depp leverer sin hittil beste rolletolkning i denne svært fascinerende Gilliam-filmen. Soundtracket med Bob Dylan, Jefferson Airplane, The Youngbloods, Three Dog Night og mye annet snadder er uforglemmelig. Hvis jeg ønsker å drepe litt tid, klikker jeg meg bare inn på quotes-seksjonen på imdb. Filmen er full av genial monolog og dialog. Sort komedie på sitt beste.

 

12. Aguirre, der Zorn Gottes [Werner Herzog]

Av de seks Herzog-filmene jeg har sett står denne frem som den beste. Et dempet og på grensen til surrealistisk mesterverk som byr på fantastisk foto og miljøskildringer. En rekke av scenene kommer til å stå som støpt i hodet mitt fremover. Jeg kan nevne en ensom hest og en uhyre bra sluttmonolog. De siste 15-20 minuttene er noe av det beste jeg har sett i mitt unge liv. Menneskets maktsyke vesen står i sentrum, og det er herlig å se på hvordan dette eventyret tærer på karakterene.

 

13. Boksuneun naui geot [Chan-wook Park]

I hevntrilogiens første kapittel fokuserer Park på den absurde og uunngåelige hevnen. Hevnen i filmen blir fremstilt som en ond sirkel, og Park sparer ikke på grusomhetene når han skildrer konsekvensene. Han prøver stadig å sende publikum i feil retning. Det er naturlig å undre seg over hvem tittelen Sympathy for Mr. Vengeance referer til. Man kan ogspå spørre seg hvem seeren gjør rett i å vise sympati for.

 

Park skildrer en kald verden blottet for håp. Stemningen er kald fra start til slutt, og de få innslagene av musikk fungerer svært effektivt. Filmen holder en god spenningskurve, og inneholder et interessant og tankevekkende plot. Filmen byr også på en rekke vakre og imponerende scener. Komitragiske innslag er også med på å trekke opp filmoppevelsen. Det er ikke mye å utsette på første kapittel av Parks hevntrilogi, men slutten inneholder en direkte håpløs voice-over han godt kunne spart seg.

 

14. Le charme discret de la bourgeoisie [Luis Buñuel]

Min Buñuel-favoritt av de åtte jeg har sett (foran Simón del desierto)

Tre ektepar fra Frankrikets borgerklasse blir til stadighet forstyrret i deres forsøk på å fullføre et middagsselskap. Alt fra ”vanlige” komplikasjoner til surrealistiske hendelser setter en stopper for ekteparenes sosiale arrangementer.

 

Le Charme Discret de la Bourgeoisie er nok en film som kan tolkes på flere ulike måter. Jeg velger å se på filmen som en sort komedie med disse middagsselskapene som dens ytre handling. Tre (?) ganger følger vi de seks menneskenes vandring på en øde landevei. Et symbol for døden? Jeg tolker filmen som at de forsøker å flykte fra døden gjennom disse drømmeaktige sekvensene i form av et middagsselskap som mislykkes til stadighet. Buñuel gir oss en morsom og underholdende opplevelse der overraskelsene og vendingene kommer på løpende bånd. Med andre ord ingen utypisk-Buñuel-film.

 

15. The Big Lebowski [Joen Coen]

Min Coen-favoritt foran Barton Fink og No Country for Old Men. Her er Coen-sjarmen på topp og deres fantastiske humor har vel aldri fungert bedre. Trion Bridges, Goodman og Buscemi må jo bare bli fornøyelig, og det skader ikke at brødrene attpåtil har snekret sammen et solid manus fullt av morsomheter og flott dialog. Lydsporet er også storartet, og ”Just Dropped In-scenen” står frem som en av filmens mest minneverdige. En film som nesten bare blir gøyere for hver gang jeg ser den.

 

16. Days of Heaven [Terrence Malick]

En ubeskrivelig vakker film! Kinematografien er en fryd for øyne og sjel, og i samspill med et upåklagelig lydspor blir det svært minneverdig. Regien ellers er også solid, og jeg likte narrasjonen veldig godt. I tillegg til dette er også skuespillet flott og ekte. Min Malick-favoritt med klar margin over Badlands og The New World. The Thin Red Line har jeg enda ikke sett.

 

17. Cannibal! The Musical [Trey Parker]

Tidenes morsomste film.

 

 

18. Gummo [Harmony Korine]

Et særs interessant white-trash-miljø som blir fremstilt på skittent og motbydelig vis. Her møter vi på en rekke uforglemmelige karakteren som gjør seg bemerkede både ved handlinger og utseende. Gummo kan beskrives som en plotløs film der karakter- og miljøstudie står sentralt. Det hele blir fremstilt på en så realistisk måte at det nærmest føles surrealistisk.

 

Med sine ”stygge” karakterer og vemmelige miljøskildringer og handlinger blir dette på mange måter en frastøtende og unik opplevelse. Samtidig er det noe vakkert over det hele, og klippingen og den varierende kameraføringen fungerer som ekstra krydder.

 

19. McCabe & Mrs. Miller [Robert Altman]

Her blir de tradisjonelle westernsjangernormene snudd på hodet, og Altmans resultat er fantastisk og stemningsfullt. Dette er klassisk historiefortelling på sitt beste og i det hele tatt veldig interessant. Sountracket (Leonard Cohen) fungerer utmerket, og kameraføringen er det også klasse over.

 

20. Tetsuo [shinya Tsukamoto]

En film det er vanskelig å beskrive med ord. Kaotisk, skremmende og surrealistisk. Et mareritt festet til film. Jeg var ikke alltid like sikker på hva det egentlig var jeg så, men det var uansett noe med denne som tok tak i meg. En forstyrrende og vakker film som byr på flott foto og et effektivt lydspor. En intens opplevelse.

 

21. Dazed and Confused [Richard Linklater]

I mine øyne er dette kongen av ungdomsfilmer og nostalgi. Dazed and Confused har kanskje ikke et klart plot man kan sette fingeren på, men er snarere en "hang out"-film med en rekke stilige karakterer. Den er satt til 70-tallet og inneholder den rå musikken og jointrøykingen som hører med. Den som kunne ha vokst opp på 70-tallet..

 

22. Funny Games [Michael Haneke]

Haneke setter filmvold i perspektiv, og resultatet er ubehagelig og tankevekkende. Regien er orginal og solid, og han klarer å få frem budskapet på en spennende og uhyggelig måte. Jeg lot meg underholde av de grusomme handlingene som ble fremstilt i filmen. Haneke lykkes utvilsomt i å få seeren til å føle seg som en medskyldig.

Funny Games er også fantastisk velspilt, og jeg kunne ikke annet enn å la meg fascinere av de to psykopatene. En engasjerende og minneverdig filmopplevelse.

 

23. Bad Boy Bubby [Rolf de Heer]

Den første halvtimen gir meg Eraserhead-vibber, og en følelse av håpløshet og klaustrofobi. Lavmælt, skittent og i overraskende stor grad usminket. Denne filmen er kontroversiell og frastøtende så det holder, men samtidig trist og nærmest vakker. Her snakker vi interessant kombinasjon! De bisarre sekvensene i filmen er mange. Mannen bak filmen, Rolf de Heer, vandret bygatene på utkikk etter sære hendelser han kunne bruke i filmen sin, og man kan begynne å lure på hvilken absurd by han brukte sin tid i.

 

Filmens sorte humor passer meg perfekt. I all elendigheten og skiten byr de Heer på scener som får meg til å le høyt Bubby er en av tidenes stiligste karakterer, og rollen er glimrende spilt av Nicholas Hope. Denne karen oppholder seg forøvrig fra tid til annen i Norge, og har en liten rolle i blant annet Lønsj og Uro. Kamaraføringen gir Bad Boy Bubby det lille ekstra.

 

24. Simón del Desierto [Luis Buñuel]

Luis Buñuel er en regissør som sjeldent skuffer meg. Med unntak av The Young One har han bare gitt meg flotte filmopplevelser, og kortfilmen (45 min) Simon del Desertio er intet unntak. Med et satirisk blikk tar den for seg svært religiøse Simon som lever på toppen av en søyle i ørkenen for å komme nærmere Gud. Filmen er faktisk veldig morsom og byr på en rekke overraskende sekvenser. Slutten som kommer ut av ingenting er minneverdig og passsende. Det visuelle er som vanlig toppers.

 

25. Cobra Verde [Werner Herzog]

Banditten Cobra Verde (Kinski) blir sendt til Afrika av hans gamle arbeidsgiver etter å ha satt barn på de fleste døtrene hans. Som straff skal han prøve å få orden på slavevirksomheten og få skikk på en rivaliserende afrikansk stammekonge.

 

Forventingene var ganske lave foran denne, men jeg skjønte fort at dette ville bli bra saker likevel. Cobra Verde-karakteren fascinerte meg fra første opptreden, og plotet så ut til å ha en interessant utvikling. I denne filmen står ikke Kinkis karakter frem som den eneste villmannen. Hele filmen har et kaotisk og forstyrrende preg. Afrikas hete er til å ta og føle på, og man føler man blir drevet til vanvidd sammen med karakterene. Deres dyriske tendenser blir bare tydligere og tydligere, og filmen beveger seg stadig dypere inn i galskapen.

 

Manuset er fullstappet av mørke og hysteriske replikker, og ikke minst uforglemmelige sekvenser og karakterer. Flotte og lange tagninger er ingen sjeldenhet. Lydsporet gir stemningen ekstra krydder, og førte ihvertfall i mitt tilfelle til at jeg ble fullstendig oppslukt av alt som kom frem på skjermen.

 

Cobra Verde er på mange måter en merkelig film som ikke er redd for å ta noe til det ekstreme. Filmen kan beskrives som noe ujevn, og det er et synspunkt jeg har forståelse for. Likevel er dette en film som tok meg fullstendig på senga. Enkelte sekvenser vil nok aldri gå i glemmeboka, og da kan jeg nevne sluttscenen som et eksempel.

 

26. Persona [ingmar Bergman]

En dyp film som dykker ned i menneskesinnet. Enkelte scener slo meg i bakken, og fra start til slutt er den uhyre interessant. Anslaget er ypperlig, og kvaliteten seg stabilt på et svært høyt nivå frem til slutten. Det må også nevnes at Bibi Andersson leverer en fantastisk rolletolkning i denne.

 

Begynner å bli en stund siden jeg så denne merker jeg. Et gjensyn i løpet av sommeren er ikke utenkelig.

 

27. Mystery Train [Jim Jarmusch]

Det er noe spesielt over stilen til Jarmusch som virkelig fenger meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Samtidig klarer han alltid å snekre sammen et minneverdig lydspor. Alt dette fungere strålende også i Mystery Train. Av de tre parallellhistoriene må jeg si at den første var klart best, men de to andre fungerer også bra. Cool, saktegående og dialogdrevet som vanlig fra Jarmusch. Det meste stemmer i denne.

28. Irreversible [Gaspar Noé]

En særdeles vellykket film som virkelig setter spor i seeren. Den lineære fortellingen er satt omvendt, noe som forsterker følelsen av håpløshet og fortvilelse. Håpet er knust allerede før neste sekvens setter i gang, man bare venter på elendigheten. En sterk og vond film, men samtidig en vellaget og fascinerende sak man sent vil glemme.

 

29. Spalovac mrtvol [Juraj Herz]

I et Tsjekkoslovakia sent i 1930-årene begynner den nazistiske ideologien å bre seg. I et land påvirket av uro og splittelse stifter vi bekjentskap med Kopfrkingl. En mann som kanskje er litt for glad i sin jobb på krematoriet.

 

Iskald film fra Juraj Herz. Det hele er svært troverdig, og det skal godt gjøres å ikke bli skremt av hvordan Kopfrkingl-karakteren utvikler seg. Herz serverer en underlig, vakker og atmosfærisk film som får det til å gå kaldt nedover ryggen til seeren. Spalovac mrtvol flyter fint, og overgangene mellom scenene er bemerkelsesverdige. Det samme kan sies om klippingen og det flotte lydsporet.

 

30. Jungfrukällan [ingmar Bergman]

Rape-revenge fra Bergman. En ganske "simpel" film etter hans standard, men likevel slagkraftig og effektiv. Mest sentralt står kanskje "hvordan kan Gud tillate dette?"-spørsmålet. Kinematografien er flott som alltid, noe som ikke overrasker når Sven Nykvist står ansvarlig. En nærmest feilfri film som fungerer veldig bra på flere plan.

Endret 12. august 2009 av Infenso

[Speik]

Skal gå løs på flere av dine favoritter i nærliggende fremtid, Infenso. Flott at du tar deg tid til å skrive litt om hver film

[Lawliet]

Mesterlig Infenso! Vi har mange favoritter til felles så det hadde vert interessant og utforsket de usette filmene på listen din.

[CypheroN]

Tetsuo har jeg drøyet lenge. Kult at du har med den her.