Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Gjest fa9ef...bae

Her jeg bor har vi slik døgnåpen butikk der man åpner med å skanne koden. Må ha app og være registrert med bankid for å kunne åpne. Utenfor sto det et ukrainsk par som ikke kom seg inn, jeg forklarte at de måtte ha app osv. Jeg låste de inn siden de skulle handle. Så kom jeg på at man kan ikke handle om man ikke har appen. Jeg forklarte dette og vi snakket litt, så låste de jeg ut igjen. Hyggelige og snille, et kjærestepar. 

Men så handla jeg og man trenger jo ikke appen for å handle og betale. Jeg trodde man trengte det, men jeg kunne handle uten å scanne qr-koden i appen!! 

Nå har jeg tidenes dårligste samvittighet og er ekstremt sinna på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg hadde tenkt å foreslå å kjøre de et annet sted så de skulle få handle, men det tar hvertfall 10 minutter å kjøre til nærmeste andre butikk og alt stenger jo nå snart. Men vi kunne rukket det. Angrer nå på at jeg ikke gjorde det. 

Jeg er så uoppmerksom og glemsk. Nå tenker jeg bare på de to stakkarne som ikke fikk handlet. Håper noen som er mer "med" og greiere treffer på de. Jeg har blitt så dårlig på å føre samtaler, jeg overtenker alt, jeg roter ting sånn til. :( Er det mulig.. 

 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest fa9ef...bae
Gjest fa9ef...bae skrev (23 minutter siden):

Her jeg bor har vi slik døgnåpen butikk der man åpner med å skanne koden. Må ha app og være registrert med bankid for å kunne åpne. Utenfor sto det et ukrainsk par som ikke kom seg inn, jeg forklarte at de måtte ha app osv. Jeg låste de inn siden de skulle handle. Så kom jeg på at man kan ikke handle om man ikke har appen. Jeg forklarte dette og vi snakket litt, så låste de jeg ut igjen. Hyggelige og snille, et kjærestepar. 

Men så handla jeg og man trenger jo ikke appen for å handle og betale. Jeg trodde man trengte det, men jeg kunne handle uten å scanne qr-koden i appen!! 

Nå har jeg tidenes dårligste samvittighet og er ekstremt sinna på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg hadde tenkt å foreslå å kjøre de et annet sted så de skulle få handle, men det tar hvertfall 10 minutter å kjøre til nærmeste andre butikk og alt stenger jo nå snart. Men vi kunne rukket det. Angrer nå på at jeg ikke gjorde det. 

Jeg er så uoppmerksom og glemsk. Nå tenker jeg bare på de to stakkarne som ikke fikk handlet. Håper noen som er mer "med" og greiere treffer på de. Jeg har blitt så dårlig på å føre samtaler, jeg overtenker alt, jeg roter ting sånn til. :( Er det mulig.. 

 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Bare for å forklare hvorfor jeg poster dette her.. Jeg føler ikke lenger at hodet mitt fungerer. Jeg glemmer alt mulig, jeg klarer ikke tenke langt frem, problemløsing er vanskelig, jeg er uoppmerksom, jeg er så lite med. Mens jeg snakket med de tenkte jeg hele tiden på hva som kunne gå galt, hva jeg kunne si feil, når jeg trodde de ikke kunne handle der tenkte jeg at jeg kunne kjøre de men hva om jeg kjørte utfor eller noe galt skjedde med bilen min slik at det ble mer styr for de. Masse sånt usannsynlig piss som bare renner over. 

Jeg er så lei av meg selv. Klarer aldri gjøre noe riktig. Klarer ikke engang gjøre noe fint for andre. det er bare meg meg meg hele tiden, jeg er så selvsentrert og egoistisk. Nei jeg holder snart ikke ut meg selv lenger. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Lenke til kommentar
Gjest 81a1d...7b4

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

10+ år med terapi. Flere år med utprøving av medisin. Jeg var en ung, deprimert men samtidig optimistisk jente. Nå er jeg en voksen dame som har råtnet bort. Jeg stoler ikke på folk lenger, jeg klarer ikke stifte vennskap. Det er ingenting som gir mening i hodet mitt lenger og dem emosjonelle berg-og-dalbanen begynner å bli vanskelig å holde ut. Jeg vet egentlig ikke om jeg er deprimert lenger, heller det at jeg føler på en enorm livssorg over at livet aldri ble som jeg håpet på og så mye er for sent for meg nå. Jeg har ødelagt mine relasjoner til andre mennesker, jeg klarer ikke å stole på noen. Så hvordan skal noen klare å hjelpe meg? Hvordan skal jeg klare å hjelpe meg selv, og for hvilken grunn? For meg selv? Jeg hater jo meg selv. 

Blir trigget av alt. Eneste som ikke trigger meg er å sitte i min egen stue og glo i veggen. Jeg holder så vidt ut i jobben min. Jeg holder så vidt ut hverdagen. 

Vet ikke engang hvorfor jeg skriver her. Jeg har googlet grunner til å bli eldre, grunner til å våkne om morgenen, men ingenting inspirerer meg. Det er så mørkt. Jeg kunne betalt mye penger for å få en klem av noen nå, men jeg vet innerst inne at det ikke hjelper, for jeg føler ikke tilhørighet til noen eller noe uansett. 

I noen land er det krig... I andre land sulter folk i hjel. Her sitter jeg i mitt trygge hjem. Prøver å sette ting i perspektiv og være takknemlig, men det hjelper ikke. Vil bare at alt dette skal stoppe, hodet mitt, jeg er så lei av det. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

Lenke til kommentar
Gjest 81a1d...7b4 skrev (På 22.1.2024 den 22.33):

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

10+ år med terapi. Flere år med utprøving av medisin. Jeg var en ung, deprimert men samtidig optimistisk jente. Nå er jeg en voksen dame som har råtnet bort. Jeg stoler ikke på folk lenger, jeg klarer ikke stifte vennskap. Det er ingenting som gir mening i hodet mitt lenger og dem emosjonelle berg-og-dalbanen begynner å bli vanskelig å holde ut. Jeg vet egentlig ikke om jeg er deprimert lenger, heller det at jeg føler på en enorm livssorg over at livet aldri ble som jeg håpet på og så mye er for sent for meg nå. Jeg har ødelagt mine relasjoner til andre mennesker, jeg klarer ikke å stole på noen. Så hvordan skal noen klare å hjelpe meg? Hvordan skal jeg klare å hjelpe meg selv, og for hvilken grunn? For meg selv? Jeg hater jo meg selv. 

Blir trigget av alt. Eneste som ikke trigger meg er å sitte i min egen stue og glo i veggen. Jeg holder så vidt ut i jobben min. Jeg holder så vidt ut hverdagen. 

Vet ikke engang hvorfor jeg skriver her. Jeg har googlet grunner til å bli eldre, grunner til å våkne om morgenen, men ingenting inspirerer meg. Det er så mørkt. Jeg kunne betalt mye penger for å få en klem av noen nå, men jeg vet innerst inne at det ikke hjelper, for jeg føler ikke tilhørighet til noen eller noe uansett. 

I noen land er det krig... I andre land sulter folk i hjel. Her sitter jeg i mitt trygge hjem. Prøver å sette ting i perspektiv og være takknemlig, men det hjelper ikke. Vil bare at alt dette skal stoppe, hodet mitt, jeg er så lei av det. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

 

Kjenner meg igjen i mye.
 

Skriv gjerne om du vill, om noe jeg kan hjelpe/dele.
Hva som helst.

 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...
Gjest cb869...41b

Jeg føler meg så ødelagt i hodet, og følelsesmessig. Selv når jeg ikke bevisst er selvdestruktiv, så blir jeg det likevel. Jeg klarer virkelig ikke være i stand til å være tilfreds med noen ting. Jeg blir rastløs og må ha noe mer. Hele tiden. Jeg HATER adhd hjernen min. Jeg fortjener ingen som er glad i meg, for jeg klarer ikke sette pris på dem. Jeg er et ødelagt menneske, og det er aldri noe som gir meg skikkelig glede. Hjernen min er ikke i stand til å føle det, utenom ved noen få tilfeller. Trodde jeg hadde knekt koden med medisiner, at men det hjelper ikke lengre, selv om jeg har tatt pauser. Legen kan jeg bare glemme å snakke med om medisiner, og det å komme til en psykiater som har peiling og ikke har evigheter med ventetid, og er god å snakke med, det skjer jo ikke. I tillegg er jeg bare så lei av å eksperimentere med medisiner. Lei av å føle meg så immun mot glede og mening i livet.

Anonymous poster hash: cb869...41b

Lenke til kommentar
Gjest 81a1d...7b4

Jeg syns det er hardt å akseptere at jeg blir eldre alene. 

Jeg vet at andre tenker sitt om meg. Hvorfor er hun enslig? Jeg tror de skjønner det, jeg er tross alt ikke en attraktiv kvinne etter menn sin standard. Jeg er nok verken pen eller stilfull i kvinners øyne heller. Saken er at det har jo ingenting å si, for jeg blir bare eldre uansett. Har hørt så mye på hva menn vil ha, og jeg har ingenting av det de ønsker. Kroppen min forfaller naturlig av alderdom, samme gjør ansiktet mitt, det spiller ingen rolle hvordan jeg sminker meg, kler meg, hvor mye jeg trener. 

Jeg jobber med aksepten, jobber med den negative selvfølelsen. Prøver å finne verdien i meg selv som kun jeg skal kjenne resten av livet. Jeg har gått gjennom en vanskelig tid de siste årene og alle fremtidige milepæler skal fullføres alene. Barn får jeg ikke. 

Prøver å ikke være bitter. Det har blitt bedre, men enkelte dager er tyngre enn andre. Etter mitt forrige brudd håpte jeg på å finne kjærlighet igjen, forhåpentligvis en som ikke var utro mot meg, men til og med de beste og peneste kvinnene opplever utroskap. Til og med kvinner i sin "prime" - jeg opplevde det jo.

Min depresjon og angst har tatt fra meg mye, men det verste må være at håpet og troen på en meningsfull relasjon er fullstendig borte. Jeg skal aldri ha status som kjæreste. Aldri bli mor.

Håper jeg er et annet sted om noen år. At jeg finner glede og lykke alene. Vet ikke hva jeg skal lete etter men må bare prøve. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

Lenke til kommentar
Gjest 30d99...9cc

Tok nylig opp igjen kontakten med noen tidligere bekjente og var så naiv at jeg trodde jeg kunne bli venner igjen med dem.

Det tok bare en måned og nå har jeg havnet på kanten med 5-6 stykker som jeg aldri vil prate med igjen.

 

Begynner å bli lei av at jeg alltid havner i krangler og drama hver eneste gang jeg prøver å være sosial.

 

Livet med 0 venner og 0 kjærlighet suger, men i det minste får jeg være i fred nå.

 

 

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Lenke til kommentar
  • Uderzo avklistret og klistret denne emne
  • 2 uker senere...

I dag har min voldelige, alkoholiserte og narkomane far bursdag. Jeg kuttet kontakten med han for noen år siden (som deler av slekt/familie nå "hater" meg for...), og stort sett går det heldigvis bra og bedre med meg nå. Grunnen til at jeg endelig kuttet kontakt er bl.a. at han var voldelig mot meg på nytt i voksen alder. Det er noen "merkedager" igjennom året som bringer opp mange dårlige minner og traumer, og i dag er en av de. Spesiellt det at deler av slekt/familie klandrer meg for å ikke ville ha mer kontakt... "Han er tross alt faren din..." "Hvorfor bærer du fortsatt på det, er det ikke på tide å komme seg videre nå?" "Du må jo forstå at han sliter med sitt!" Osv, osv... Det føles bare så jævla urettferdig ut at den som er voldelig får mer støtte enn den som har blitt utsatt for vold. At de ikke forstår hvor ødeleggende det er for et barn og menneske å bli utsatt for verbal/psykisk og fysisk vold av en forelder! Til og med drapsforsøk, da han har tatt kvelertak på meg, prøvd å knekke nakken min og løpt etter meg med kniv. Heldigvis er jeg både rask og sterk selv. Jeg er stort sett psykisk sterk og gråter ikke mye, tenker positivt og ser fremover, for faan heller, dette skal ikke få ødelegge resten av og hele livet mitt! Men i dag er ikke en bra dag for meg og hodet mitt 😔

Akkurat nå har jeg et sammenbrudd og gråter. Det gjør så innmari vondt å vite at jeg må bære med meg dette hele livet, og at det ødelegger så mye for meg i forhold til andre mennesker. Det er vanskelig å stole på folk og tro man har verdi for andre irl når man har gått igjennom og vokst opp i sånt, og slekt/familie i tillegg ikke gir deg noe støtte, men indirekte kaller deg en løgner og en sviker. Familiefasaden skal for enhver pris opprettholdes...

Nå kom valpen min for å trøste meg og tørke tårene mine med tungen sin. Tusen takk valpen for at jeg har deg i det minste 🐶🥰 Det har tatt meg mange år å bare tørre å skaffe meg han fordi jeg har følt meg så skada og ikke turt å ha ansvar for et annet liv. Så mange år av livet som er kastet bort i frykt og selvforrakt, noe som også er deprimerende å tenke på. Det er i det minste et lyspunkt å ha han nå og ikke lenger være helt alene. Og kanskje kan det være at livet snur og blir helt lyst sammen med han, men det er vondt å bare tørre å håpe på noe sånt. Og fordi jeg nå har grått i en halvtime kommer jeg til å ha hodepine og tett nese i noen timer, i tillegg til vonde tanker og følelser 😰 Jeg skal gå og leke litt på lekeplassen for å få tankene over på noe annet, før jeg går en tur med valpen i snøstormen 🥲

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...