herzeleid

Jeg tror en må forsøke å ta innover seg at noe forekommer i enkelttilfeller hos en part, men slås ned på, og at en har noe som fundament for hele sin krigføring.

Jeg tror igrunn de fleste av oss er mer eller mindre ignorante når det gjelder hva en regner inn og ut av slike definisjoner. "Manosfæren" er nok i mange tilfeller tilsvarende "såpestykke-begrep" som "woke", der en gjerne definerer inn mye en misliker og gjerne bruker begrepet i seg selv for å diskreditere andre. Generelt tenker jeg det er et kvalitetsstempel at en ikke bruker slike begreper.

Jeg tror det er en feilslutning å konkludere ut fra svært begrenset innsyn i andres situasjon at menn flest ikke tar "sin del". Av det jeg har sett av tidligere undersøkelser bruker kvinner og menn omtrent like mye tid på "arbeid" der kvinner bruker noe mer tid hjemme og menn noe mer på jobb. I sum bruker menn litt mer tid. Tallene er riktignok gamle, og blir så vidt jeg kan se oppdatert i høst. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/tidsbruksundersokelsen Det virker med andre ord ikke å være snakk om at menn ikke gjør sin del, men at kvinner og menn begge gjør omtrent like mye for at husstanden, og familien, skal gå rundt. Kvinner gjør litt mer i hjemmet mens menn gjør litt mer for at familien skal ha et hjem. Videre tror jeg mye av denne kjønnskampen en del forsøker å skape i forhold til bidrag hjemme og på jobb gjør mer vondt enn godt, og til dels bunner i et litt mørkt menneskesyn. De fleste familier gjør antagelig sitt beste for å få hverdagen til å gå rundt og lever ikke i overflod, men finner en fordeling av arbeidsbyrden som fungerer for dem. Han tar litt større belastning på jobb, hun litt større belastning hjemme. Å gjøre det til en kamp mellom kjønnene eller at menn ikke tar sitt ansvar tror jeg er lite hensiktsmessig og unødvendig antagonistisk.

Jeg tenker alt med måte. Svake sider kan ofte jobbes med og for mange vil det nok være en nødvendighet for å oppnå det livet en ønsker. Ønsker en partner og familie må en kanskje ta tak i noen av sine svake sider eller mindre heldige/attraktive handlingsmønstre. Jeg tror det, særlig i en tid med så mye "ensom" underholdning, er en risiko for at en tenker "ta meg som jeg er" og trekker seg tilbake foran pcen, mobilen eller tven mens en river seg i håret over at den versjonen av den man er ikke lykkes på de digitale "kjøttmarkedene". Men som sagt, alt med måte.

Jeg synes veldig mange av disse kronikkene bærer preg av å kjempe mot stråmenn eller velge seg ut de dårligste eller minst rimelige argumentene hos motparten. For jeg tror de fleste som snakker om å senke krav først og fremst tenker på krav som hindrer en i å finne en partner å tilbringe livet med. For de aller fleste kvinner og menn er antagelig ikke det en veldig stor utfordring, de aller fleste finner jo noen noenlunde like seg selv. Men for de som stadig opplever å ikke nå opp hos dem de selv velger kan det være verdt å tenke gjennom hvorvidt parametrene en velger ut fra er hensiktsmessige, både om de er realistiske og faktisk kommer til å gjøre en lykkeligere. Kanskje bør en heller snakke om å "justere" kravene. Og når det gjelder å ta seg sammen kan det faktisk ligger mye i det, og en andel av de som mislykkes vil antagelig kunne hente mye på å ta seg i nakkeskinnet. Siste del av kronikken synes jeg snubler litt når en begynner å snakke om "skyld" og "ansvar". Når en til argumenterer imot at "alle skal få barn koste hva det koste vil" mener jeg en er alt for langt over i "stråmannland" - og der kan som kjent alt gå an.

Er det belegg for at dette primært handler om emigrasjon av flyktninger, eller at flere ikke-vestlige flytter fra enn til? For meg høres det mer sannsynlig ut at (høykompetente) arbeidsinnvandrere, etnisk svenske og innvandrere/flyktninger som har lyktes relativt godt i Sverige reiser ut av landet for å prøve lykken andre steder, mens gruppen som tross utenforskap i stor grad er avhengig av den svenske velferdsstaten blir værende. Men jeg kan ta feil?

Og det er dette jeg kaller å sette fyr på en allerede eksisterende kruttønne.

Interessant kommentar, og interessant at den tar for seg noen av rotårsakene til urolighetene vi ser, og mange av oss har fryktet og advart mot over lenger tid, heller enn å redusere det til "sosiale medier". Jeg hørte her om dagen en diskusjon på BBC om de samme opptøyene, der begge "sider" i stor grad pekte på noen av de samme rotårsakene, som jeg håper vi også vil forsøke å forstå i Norge. Sosiale medier kan bidra til å sette fyr på eller forsterke eksisterende "kruttønner", men jeg tror i liten grad de alene vil klare å skape dem.

Det var et svar på spørsmålet ditt om hvem som skulle betale Egypt - der det tross alt allerede betales enorme summer fra verdenssamfunnet. Spørsmålet blir om det er noe mer et luftslott enn ideen om at de samme dypt radikaliserte menneskene skal ha en egen stat for bare dem, fordelt over to separate områder adskilt av en fiendtlig innstilt stat. Av dårlige og lite realistiske alternativer er det ikke gitt at å sukre pillen for de arabiske nabolandene og be dem overta trenger være det verste. Palestinerne vil vel helst kaste jødene på sjøen, så deres ønsker kan vi ikke fult ut etterkomme, men alternativet over gir dem i alle fall en fremtid og vi får jo håpe at de fleste aller mest ønsker en fremtid for sine barn. Men jeg er enig i at det mest sannsynlige scenariet er nok ‘mer av det samme’ i mange nye tiår. Det vil jo forutsette at en viss lov orden orden faktisk håndheves, kanskje med hjelp fra det internasjonale samfunnet. Egypt er en sterkere stat enn Libanon og hadde ikke trengt å stå alene, og en må nesten forutsette at palestinerne ikke hadde fått lov til å bygge enorme våpenreserver for å angripe Israel. Samtidig kunne det hevet terskelen for at Israel turte (og trengte) å gå inn.

Det måtte vel være de samme som betalte for Gaza da Hamas styrte. Jeg liker, som nevnt tidligere, tanken på en Egyptisk overtakelse med store økonomiske bidrag fra omverdenen. Det burde kunne bidra til bedre forhold for alle, mest av alt palestinerne.

Jeg tror du nesten må velge den inngangen fra begynnelsen av. Det blir rart å kalle andre rasister, for så å si at du ikke ønsker persondiskusjon men å diskutere sak.

Igjen en veldig god kronikk av Skartveit, og jeg synes hun står frem som et virkelig lyspunkt i mediebildet. Dette er jo heller ikke på noen måte en renvasking av Israels regjering, som i kronikken får det glatte lag, men en kritikk av regjeringens utenrikspolitiske linje. Jeg synes vi har få kommentatorer som så godt klarer å se det sterkt kritikkverdige Israel gjør samtidig som hun "husker" at Hamas utløste striden og er sentrale i å opprettholde den, i tillegg til å ha et kritisk blikk på Norges politikk.

Hvor er det du mener å se dette du reagerer sånn på? De fleste jeg kan se som påpeker det uheldige ved å anerkjenne palestinsk selvstyre i forlengelsen av terroraksjonen virker å følge samme argumentasjon som du selv gjør over, og som jeg selv er enig i. Synes du selv det å hoppe inn i en tråd for å slenge stygge ord mot andre er særlig konstruktivt?

Israel er åpenbart et demokrati, selv om de gjør en del ting de fleste av oss nok er uenige i. I utgangspunktet slår dette meg som en urimelig reaksjon, men om jeg forsøker å sette meg i Israelernes situasjon kan jeg på en måte forstå det og; Israel ble utsatt for et groteskt og enormt terrorangrep. I det følgende velger Norge av alle ting å anerkjenne motparten, og indirekte belønne angriperne. Det virker naturlig å anta at Norges reaksjon vil bidra til at slike terrorangrep fremstår mer attraktive for Palestinerne, og rettferdiggjøre grusomhetene internt. At en slik handling oppfattes fiendtlig er sånn sett ikke så rart.

Jeg synes generelt det er uhensiktsmessig å bruke denne typen statistiske tendenser for å skille mellom slike rettigheter. Det virker ikke rimelig at en som kvinne skal måtte jobbe lenger fordi andre kvinner lever lenger, så jeg mener lik pensjonsalder er mest riktig. Et annet moment å ha i mente er at kvinner har et veldig mye høyere sykefravær enn menn. At kvinner lever lenger betyr ikke nødvendigvis at de er arbeidsføre lenger, og å presse den sykeste halvdelen av befolkningen til å stå lenger i jobb virker heller ikke rimelig. På sikt ser jeg for meg at vi blir tvunget over i en stadig mer behovsprøvd pensjonsalder, der "alle" må stå lenger om de ikke har private ordninger, mens de med dårlig helse vil pensjoneres før. Gitt kvinners høyere sykefravær kan vi godt ende med det motsatte av det TS foreslår, i praksis en lavere pensjonsalder for kvinner.

Litt av utfordringen virker også å være en manglende forståelse av at det ikke bare er ‘befolkning’ som sådan som betyr noe, men også hvor stor andel av nevnte befolkning som bidrar og hvor stor andel som må forsørges. Med så lave fødselstall vil nødvendigvis tyngdepunktet flyttes mot en eldre befolkning, med tilsvarende høyere utgifter. Så vi må nok belage oss på å ha mindre å fordele på flere. I et slikt scenario tror jeg få vil se det som hensiktsmessig å sponse enslige barnløse.

Det er ikke første, og sikkert heller ikke siste, gangen du "bare" rakker ned på det å få barn. Jeg tror vi alle ser hva du gjør, men for all del:

Ja det høres unektelig ut som et litt "begrenset" perspektiv. For all del, trening gjør godt og er for mange av oss en viktig del av hverdagen, men med mindre en er toppidrettsutøver eller lignende tror jeg det er få som vil oppleve løping som mer meningsfylt enn å få dele livet med noen en er mer glad i enn livet selv. De fleste er så heldige å få oppleve begge deler, som tross alt ikke er gjensidig utelukkende. Innlegget illustrerer samtidig godt hvordan det kan være vanskelig å forstå, og forklare, hvor meningsfullt mer krevende ansvar og handlinger kan oppleves. Det kan tenkes en del av disse både forventningene og ønskene også kan ha bidratt til den motreaksjonen mot det "perfekte" jeg tror vi har sett en stund, og som kanskje bidrar til at en gjerne er mer åpen om det negative og klagene. Kanskje har vi alle også blitt mer "klagete" de siste tiårene. En annen tanke som slo meg er at vi får stadig flere barnløse eller flere som venter lenger og sliter med å få barn. Gitt at temaet er såpass sårt for mange kan det hende en legger mer bånd på seg når det gjelder det positive og gledene, rett og slett for å ikke legge sten til byrden. Denne utviklingen har kanskje også ført til flere barnløse som av ulike årsaker velger å snakke ned det å få barn, som illustrert over.

Jeg tror jeg er enig i alt du skriver. Poenget mitt er at "integrering" blir ekstremt utfordrende med den politikken vi har ført, og som du er inne på tror jeg velmente tiltak vil ha begrenset effekt i "haleenden" av en slik politikk.

En kan jo se for seg at HL3 vil bli brukt for å pushe "det neste store" fra Valve. Som du sier demonstrerte HL2 hvor imponerende grafikk og fysikk kunne fungere i et skytespill, og ble i tillegg brukt til å pushe Steam. Jeg vil tro de ønsker at HL3 både skal være like imponerende og samtidig hjelpe dem med å oppnå noe, slik jeg antar de til dels forsøkte med Alyx. Uansett; om det endelig kommer en skikkelig oppfølger tror jeg det blir veldig bra. Det er mye uavsluttet etter episode 2.

Det er for så vidt et godt poeng, men et eller annet sted på veien endte vi med "multikultur". Hvor lite gjennomtenkt, utredet eller planlagt det hele faktisk var er på mange måter skremmende, sånn apropos "hvorfor vokser ytre høyre". Og nettopp derfor er det så vanvittig at vi har hatt en så voldsomt høy innvandring fra svært fremmede land. For om svært få etnisk norske ønsker å integrere seg i det "multikulturelle" samfunnet en er i ferd med å skape, hvorfor i alle dager har vi beveget oss dit? Jeg er enig, men jeg tror på mange måter dette er en løsning som burde vært iverksatt for 10-20 år siden. På et eller annet plan må vi nok også innse at om vi har valgt å ta inn enormt mange mennesker "vi" ikke ønsker å bosette oss sammen med så må vi belage oss på problemer som ikke lar seg løse så lett. Som nevnt over; da det var store utfordringer med somaliere for 20 år siden var løsningen også da "integrering", men 20 år senere hadde en fortsatt store utfordringer med å nå disse i forbindelse med Korona-epedimien. Jeg tror det sier oss noe om hvilke utfordringer vi har påtatt oss. Nå er jeg spent

Akkurat dette med integrering synes jeg er særlig interessant, for det har på mange måter vært et "buzzword" omtrent så lenge jeg kan huske, uten at resultatene nødvendigvis har vært de helt store. Jeg husker det for omtrent 20 år siden var en del skriverier om somaliere og at denne gruppen kom dårlig ut på mange statistikker. Løsningen var, da som nå, bedre integrering. Spoler en frem til 2020 viste det seg at denne gruppen var blant de som ble hardest rammet av Covid, og deler av forklaringen var manglende integrering, språkforståelse osv. Et år senere var samme gruppe blant de med lavest vaksinasjonsgrad, av mange de samme årsakene. Det sier kanskje noe om hvor mye vanskeligere det er å drive god integrering enn å slenge det ut som "løsning". Så tror jeg vi må være bevisste på at integrering ikke er noe som kan stå på innvandrerbefolkningen alene. En kan like det eller ikke, men når en vedtok å gjøre Norge til et "multikulturelt" land gjennom en enorm innvandring på kort tid medfører det jo også at etnisk norske må integrere seg i "multikulturen". Det ser vi jo at etnisk norske, selv de som har stemt for denne politikken, i alt for liten grad gjør, noe som bidrar til en økt grad av segregering av innvandrergrupper og etnisk norske. Der er jeg redd vi har helt urealistiske forventninger til innvandrere, og helt fraværende forventninger til etnisk norske. Vi kan ikke forvente å lykkes med integreringen når etnisk norske "white flighter" fra områdene innvandrere flytter til.

Jeg tror og det kunne vært positivt. Det har jeg også stusset på, og jeg tenker til en viss grad det kan handle om at vi ofte er flinkere til å klage enn å trekke frem det positive, og at det kanskje også er mer sosialt akseptert enn "skryt" over hvor flott ting er. Det har jo vært ulike bøger av "reaksjoner mot det perfekte" og en veltrent "mammakropp" eller en familie som får det til å gå fint rundt i hverdagen kan åpenbart oppfattes veldig provoserende. Selv om jeg tror de aller, aller fleste får hverdagen til å gå opp helt greit og trives. Så tror jeg også en er litt for dårlig til å snakke om "meningsfylt slit". Det er åpenbart mer slitsomt å ha ansvar for barn enn å kun trenge å tenke på seg selv, men jeg tror også de aller, aller fleste vil oppleve det som betraktelig mer meningsfylt og på mange måter givende å få dele livet med en familie de elsker over alt på jord, slitet til tross. Dette er vi kanskje litt for dårlige til å snakke om både fordi det ikke nødvendigvis er så lett å "forklare", men jeg tror også fordi en ikke ønsker å strø salt i sårene til de som ikke får oppleve det.

Det tror jeg du har rett i. Helt sikkert ikke av utredninger alene, men jeg tror ikke vi skal undervurdere kraften i det at påstander om at økonomi har sammenheng med innvandring har et saklig grunnlag og at argumenter en tidligere brukte for innvandring viste seg å ikke stemme. Her er det nok også viktig å differensiere "ytre høyre". Når så mange støtter Sverigedemokraterna eller til dels radikale forslag i innvandringspolitikken tror jeg faktisk det i stor grad også handler om mer eller mindre "saklige" forhold, som de negative effektene på økonomien, den reelle effekten på trygghet osv. I eksemplene over ser jeg mer på hvorfor jeg tror folk trekkes mot (ytre) høyre enn hva ideologene selv måtte mene. De mest ekstreme ideologiene tror jeg egentlig svært få sympatiserer med. Det er her jeg tror en må skille gruppene ganske tydelig. En visjon kan være så enkel som å få slutt på en kostbar innvandringspolitikk med store og til dels uoverskuelige sosiale problemer. Det tror jeg mange kan sympatisere med. Det ser ut til å være feil, gitt at utvalgene ble vedtatt i kongelig resolusjon i henholdsvis 2009 og 2015, men uansett; Hva har det med saken å gjøre? https://snl.no/Brochmann-utvalget Noen ganger er det nok smart å tenke konsekvens. Les gjerne min forrige post igjen og se om du har noen tanker:

Her vet jeg ikke om jeg følger deg helt. Det virker å være lite tvil om at ikkevestlig innvandring i bidrar til at "gamle mødre" vil kunne få et dårligere tilbud, rett og slett fordi det "koster mer enn det smaker". Derfor kom også Brochmannutvalget frem til at innvandring bidrar til behov for kutt i offentlige velferdsgoder eller økt skattebyrde, heller enn motsatt. Så kan en innvende at arbeidsinnvandring fra enkelte land vil netto bidra positivt, men relatert til trådens tema tror jeg nettopp Brochmannutvalget sine konklusjoner er svært relevante: Etter at en over lengre tid enten påstod innvandringen ville bidra positivt økonomisk og hjelpe oss å takle eldrebølgen viste det motsatte seg å være tilfelle, slik mange av kritikerne lenge hevdet. Innvandringen og dens konsekvenser er åpenbart i seg selv en av grunnene til ytre høyres vekst, men jeg tror kanskje slike paradigmeskifter slik vi nylig også har sett i Sverige har en forsterkende effekt.