herzeleid

Jo, det er nettopp det. Jeg skjønner at du skriver dette i bitterhet og tilsynelatende tror du "straffer" andre for det du har opplevd, men dette er først og fremst "problematisk" for deg selv. Det er ditt eget liv du legger så store begrensninger på og lar preges av bitterheten. Og her vil jeg igjen oppfordre til å søke støtte og hjelp utenfor internett. Livet kan være så utrolig mye mer enn noe en "takler" eller distraherer seg fra ved å "fylle med andre ting". Jeg håper, og unner deg virkelig, at det lysner snart. Ting er faktisk ikke så mørkt.

Livet innebærer risikoer, men å begrense det så drastisk for å slippe dem kan ikke være løsningen. Når en utvikler en irrasjonell frykt for risikoene og et forvridd bilde av virkeligheten tror jeg en trenger noen ‘utenfor’ å prate og virkelighetsorientere seg med. Her er det kanskje best med profesjonell hjelp til å analysere og lære seg å takle disse tankene. I alle tilfeller virker det som et usunnt mønster, som nettforum er en del av.

De sier deg slik jeg leser det uenige i noen av vinklingene uten å gå så mye inn på alle uenighetene men fokusere mer på at ‘misfornøydheten’ virker ganske jevnt fordelt mellom kjønnene. Det er igrunn i tråd med det en del av oss påpeker. Så tror jeg en bør huske at ‘utilfredshet’ med sexlivet som enslig antagelig har noe ulike mekanismer for kjønnene, der tilgjengeligheten (på sex) i seg selv er veldig ulik samtidig som tilgjengeligheten på det en ønsker ut fra deres forskning er likere. Her tror jeg en fort snakker forbi hverandre.

Det synes jeg var en usedvanlig dårlig "artikkel", gitt at du forventes å se en youtubefilm for å få helt grunnleggende informasjon om hva saken omhandler. Første gang på mang år jeg leser en sak på document.no, og det gav ikke mersmak. Da synes jeg faktisk nettavisen sin artikkel (som jeg antar omhandler det samme) var bedre: Så må vi nok ta alle silke fremskrivinger med en solid klype salt, for ting kan endre seg utrolig fort. Det er ikke veldig lenge siden svenskene kjørte stø kurs og avskrev alle advarsler som rasisme, samtidig som de i Norge som pekte på "svenske tilstander" ble kalt alarmister. Nå virker de fleste enige om at problemet var reelt, og selv partiet hvis leder oppfordret svenskene til å "åpne sine hjerter" sier i dag at deres egen politikk har skapt "enorme problemer". Faktisk ser svenskene i dag ut til å være villige til å betale svært mye for å reversere deler av det en tidligere kalte "berikelse": Det skal med andre ord bli interessant å se hvor godt fremskrivingene treffer, for her må en kanskje regne med til dels store justeringer i årene fremover.

Det tror jeg og, i tillegg til at jeg tror mye er reaksjoner på det som fremstår som relativt ekstremt fra den andre siden. Jeg håper virkelig at Demokratene vinner valget og at Republikanerne klarer å kvitte seg med Trump og "MAGA-bevegelsen" så fort som mulig. Likevel er det med en viss bekymring jeg registrerer våre egne radikaliserte på motsatt fløy som mener de som liker Trump gjør det fordi de "liker rasister og voldtektsmenn" eller at de som mener abort bør avgjøres på delstatsnivå er "mindre menneskelige".

Men igjen, hvorfor burde du fokusere på det i denne diskusjonen? Misforstå meg rett, temaet kan i seg selv være interessant, men jeg ser ikke at det er særlig relevant eller interessant for kronikken som diskuteres eller påstandene som tilbakevises. Begge kjønn er tilsynelatende veldig mye lykkeligere når de er i forhold og har barn, og forskjellene mellom kjønnene er relativt små.

Gitt hvor små forskjellene er i den norske statistikken postet over her, og hvordan hvem som er mest fornøyd som enslig varierer mellom aldersgrupper, er det egentlig rart at en stadig trekker dette frem. Forskjellene mellom kjønnene er så forsvinnende små (på det meste er kvinner 5 prosentpoeng mindre fornøyd enn menn og menn 4 prosentpoeng mindre fornøyd enn kvinner) samtidig som forskjellen mellom enslige barnløse og par med barn er veldig stor, for begge kjønn. Vi snakker med andre om en nesten neglisjerbar forskjell i tilfredshet som enslig mellom kjønnene, som en likevel ofte forsøker å overdrive, og som oftest virker det gjort i "kjønnskamp"-øyemed. Det tror jeg er veldig lite konstruktivt.

Jeg har merket meg at veldig mange av påstandene om at kvinner er lykkeligst som enslige barnløse, inkludert artikkelen tråden handler om, peker tilbake på samme kilde: en psykolog (?) ved navn Paul Dolan som for et par år siden prøvde å selge boken sin med slike sensasjonelle påstander, og som måtte trekke enkelte av påstandene sine fordi han hadde misforstått den amerikanske statistikken han baserte seg på. At en stadig klamrer seg til denne tvilsomme kilden synes jeg er ganske påfallende. Samtidig er det noe med kombinasjonen av slike bittre utfall, som artikkelforfatterens, kombinert med disse i beste fall tvilsomme påstandene om ‘statistisk lykke’ jeg synes er litt ‘off’. Det gjelder for så vidt andre ytterpunktet og, der en virker å søke etter statistikk å bruke mot hverandre, ofte ganske svakt fundert. Akkurat det er en kritikk jeg tror en med rette kunne rettet mot Mads Larsen og som kunne skapt en litt nyttigere, og ærlig talt smartere, debatt.

Jeg er ikke heller fan av å måtte registrere meg hos en tredjepart for å spille spillene, men det må da være mindre stress enn å styre med mods?

Kronikken er slik jeg leser det i utgangspunktet publisert i det feministiske tidsskriftet ‘fett’ og retorikken og vinklingen blir nok deretter. En kan si at ‘nivået’ er lavt og at hun tilsynelatende ikke forstår det hun kritiserer, men det handler nok mer om retorikk og ideologi når hun hevder å vite hva forskerne egentlig mener og bryr seg om, og trekker inn innvandring og overbefolkning. Sånn sett er innlegget et interessant innblikk i hennes ideologiske ståsted, men ikke så veldig mye mer.

Jeg mistenker at en del en gjerne karakteriserer som "pro Trump" ofte egentlig enten er enig i enkeltsaker eller reagerer på det en oppfatter som en urimelig eller ufullstendig vinkling på saker som involverer Trump, heller enn at en nødvendigvis heier på Trump. Det virker å være en generell tendens, der diskusjonene ofte er så polariserte at det området mellom de to "skyttergravene" fort fremstår som et "ingenmannsland", til tross for at de fleste antagelig befinner seg der. Det gjelder ikke bare Trump-tematikk.

Det er derfor en må begynne med å erkjenne problemene, slik en etter hvert har gjort i bla. Sverige. Jeg tror ytre høyre mister nesten hele sin appell om "vanlige" partier erkjenner og kommer med løsninger på utfordringene. Men det forutsetter at en gjør det tidlig nok. Men det er nok tema for en annen tråd.

Og ekstremisme er noe jeg er redd vi vil se mer av fremover, fra begge sider av det politiske spekteret i tillegg til islamsk ekstremisme og sosiale utfordringer. Gitt at vi ser for oss å gå inn i en tid med større knapphet er jeg redd vi har relativt store utfordringer foran oss, og jeg tror en viktig forutsetning for å forebygge ekstremismen er å ta tak i utfordringene tidlig.

Det er om ikke annet gledelig å se at ingen vil leie ut lokaler til dem og at miljøet tilsynelatende er så lite at de ikke klarer å tromme sammen mer enn i overkant av 100 personer fra Norden, Tyskland og Baltikum. Ser det skrives at de norske i stor grad er middelaldrende karer som var aktive i ‘miljøet’ på 90- og 2000-tallet, så forhåpentligvis er dette siste krampetrekning fra et dødt miljø.

Apropos: Robert (21) er Pensjonistpartiets yngste https://www.nrk.no/trondelag/robert-_21_-er-pensjonistpartiets-yngste-1.12282393

Jeg vil tro at det på en måte blir en kombinasjon av "mange bekker små", der hvert tilfelle ikke fremstår så alvorlig (siden det er så lite) samtidig som en opplever mange små "goder", og at en på et vis kanskje tenker en fortjener det og at det er rett og rimelig. Det kan nok være fort gjort å rasjonalisere bort "småjuks" og tenke det går greit, for man "la jo ut den gangen men glemte å føre det" eller "jobbet litt ekstra uten å få det kompensert" osv. Kanskje tenker en også på noe av det om "frynsegoder", og en del av (bolig)svindelsakene gir jo inntrykk av at det har vært en relativt utbredt praksis der det å "maksimere utbetalinger" har vært å anse som fornuftig planlegging og en del av "lønnspakka".

Større kamper går ofte ut over kvaliteten på slagmarkene, bare se på de kjipe bretta til Planetside?? Husker ikke helt va det het. Og 2042 manglet mye i motsetning til bf5 der man ivertfall kunne bygge. 64 spillere med botter ala Titanfall for å gi mer fylde i noen situasjoner kunne vært bra, tenk sivile som løper rundt og politi i gatene i byene. Jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være noen automatikk i det. Det finnes eksempler der det fungerer dårlig slik det også finnes eksempler der det fungerer godt (eks. "hell let loose"), men det må gjøres riktig.

Å gå tilbake til det som funket i Bf3 og 4 høres ut som en veldig god ide. Jeg håper de også klarer å unngå for mye ‘jall’, som til dels preget BF5, og påvirkningen fra Battlefront som jeg synes rant litt for mye over fra BF1. Så håper jeg de ikke gir opp 128 spillere. Enda større og mer episke kamper kan fungere kjempebra, men må gjlres riktig.

Det er selvfølgelig ‘greit’, partienes medlemmer må velge de lederne de ønsker. Jeg tillater meg likevel å synes det er litt artig når ‘ungdomspartier’ ledes av voksne, evnt. nevnte 37-åring.

Litt artig problemstilling, og jeg må vel innrømme at jeg også har stusset når jeg leser om så voksne "ungdomspolitikere". Er en 35 år, som nevnt i vedtektene over, er en jo stort sett godt inne i voksenlivet, gjerne med egne barn, noe jeg tror de færreste av oss assosierer med "ungdom". Ellers litt rart en slik påpekning provoserer sånn. Jeg tror dette er en ganske partiuavhengig observasjon, som bringer tankene til denne klassikeren😛

Dette kan jo vise seg å være en fremtidsrettet løsning. Mer eller mindre kvalifisert arbeidskraft som begge parter nyter godt av heller enn innvandring som blir en enorm belastning på mottagerlandene. Så er det samtidig på mange måter en fallitterklæring når en ikke har klart å gjøre det tilstrekkelig gunstig å få barn, og derfor ser seg nødt til å hente arbeidskraft utenfra. Der skal en ikke se bort ifra at å hente inn ytterligere (billig) arbeidskraft utenfra og øke presset på boligmarkedet ytterligere vil bidra til å gjøre det enda mer utfordrende å etablere seg og stifte familie.

Kilde på at "et klart flertall har mistet tillit til kongehuset"? Om monarkiet en dag skulle bli splittende kan det være på tide å finne en annen løsning. Per tid virker "republikanergarden" å være relativt tynn.

Jeg tenker at så lenge monarkiet vårt fungerer så utrolig godt som det gjør og monarkene er villige til å påta seg rollen er monarkiet absolutt verdt å bevare. Å avvikle våre tradisjoner og bli som ‘alle andre’ og få enda en politiker, som antagelig ikke vil fungere like samlende eller bevare våre tradisjoner på samme måte, synes jeg høres ut som en veldig dårlig ide. Kongehuset er en institusjon jeg tror vi alle er tjent med, som fungerer svært godt og som gitt den sterke folkelige støtten i praksis blir mer demokratisk enn å avskaffe det mot folkets vilje. Argumentene mot slår meg tidvis som misforstått prinsipprytteri, og for å være ærlig, nesten litt barnslig.

Jeg er enig i at det ikke er tanker en skal eller bør plage seg selv med. Samtidig tror jeg det er faktorer vi ikke heller bør være helt blinde for. Kanskje særlig om vi ser helt svart hvitt på andre sine relasjoner.

Det var en forfriskende artikkel, både med tanke på åpenheten men også perspektivet på "kjærlighetssvindel". Samtidig er det en tematikk det er vanskelig å få annet enn vondt av, kanskje særlig i tilfeller der en tilsynelatende ikke en gang har noen illusjon av "ekte kjærlighet" en gang. Samtidig er det kanskje en litt guffen refleksjon en kan gjøre seg i mange relasjoner; "ville han/hun vært sammen med meg om ikke x eller y?". Hvor mange norske menn med relativt høy (sosioøkonomisk) status som er i forhold ville ikke hatt den samme partneren om de i stede var lavstatus menn.