leticia

Godt å høre

Alle de som bruker religion som "kompass" for hvordan samfunnet bør være. Ingen nevnt, ingen glemt...

Får vel hive i meg noe mat jeg også. Blir nok baguette her, for så en tur til stranda og nyte solen (jeg er enda på ferie).

Uffda - det hørtes ikke greit ut. Håper det gikk bra med deg ihvertfall da du gikk gjennom benken 😲

Oisann - ser ut som du har nok å henge fingrene i til våren ja. Vestlandsrød er fin farge

Enig i mye av det du skriver. I tråden her har vi et typisk tilfelle av : "hvorfor vil ingen menn ha meg, jeg har prøvd alt" - samtidig som man er : " han prøvde seg på meg, men jeg har da høyere standarder enn det der". Det er ingen villighet til å prøve noe nytt, alt blir avslått. Men innerst inne så trives man kanskje best i eget selskap hvis man er på den måten.

Jo, takk for det

Jeg drar frem eksempler som sier noe om et helhetlig bilde av hvem det er som er mest sammen med barna sine, og hvilken forelder det dermed gir størst trygghet for barna å tilbringe tid sammen med, hvem de i hovedsak ønsker å bo med hvis de må velge mellom de 2. At du drar opp økonomisk forsørging som et bilde på et menn også bidrar forteller jo nettopp det jeg vil ha frem, at menn ikke tilbringer l ike mye tid sammen med barna sine, og kanskje heller ikke i like stor grad ønsker å være med barna sine minimum 50 % av tiden slik som mødre i større grad gjør. Når det gjelder de statistiske tingene du mener menn er flinkere på, men som du sier det ikke er statistikk på. Hvordan kan du være så sikker på dette når det ikke er målbart. Hvordan kan menn både jobbe masse overtid for den økonomiske forsørgingen f.eks, samtidig som de bidrar mest ved å følge opp på fritidsaktiviteter for barna. Er litt vanskelig å være 2 steder på en gang Slike kommentarer blir for useriøst for min del. Likestillingskampen er en kamp for at kvinner skal få like muligheter som menn der de i dag ikke har det, og like muligheter for menn der de i dag ikke har det. På hvilken måte blir menn undertrykket? Hvilket lovverk er det som er systematisk urett for menn? Vis gjerne til den spesifikke loven... Det er dessuten ikke manglende rettigheter som er hovedproblemet, men holdninger som hindrer både kvinner og menn i å bli behandlet som mennesker i stedet for å bli puttet inn i en kjønnsboks om hva som måtte passe seg for det ene og andre kjønnet. Kunne du prøvd å sett det litt fra andre siden også? At noen kvinner forsøker å holde mentalt ustabile menn borte fra barna sine, og at disse menn har svært liten selvinnsikt om at de ikke er bra for barna. Offentlig så klager de på hvor fæle disse kvinnene er, når det egentlig er de selv som er problemet... Likevel så har man et lovverk som beskytter slike menn, gjennom samværsordningen. Ja, jeg er klar over at det også er kvinner som er årsaken til konflikten, men man bør se på alle sider av en sak, hvorfor ønsker kvinnene å holde barna borte fra barnefar? Ville du ha sendt ditt barn til en forelder som ikke var stabil? Noe fremstår også som ren "hevn", men det gjelder begge kjønn. F.eks den saken jeg nevnte tidligere om hun som drev og saboterte samvær. Når barnefaren først fikk samvær, så var det kjekkere å sende ungen til andre folk enn selv å være med hen. Hvor mange menn finner du i omsorgsyrker i forhold til kvinner? Der har du svaret ditt. Jeg er enig med deg her, at vi i er like gode omsorgspersoner, og at en 50 / 50 fordeling bør være utgangspunktet, selv om ikke samfunnet enda er enig med oss. Men... det kan være bedre å vokse opp med bare en forelder, enn å vokse opp i hjem med 2 skilte foreldre hvor det er mye konflikt. Konflikt er mye verre for et barn enn å bare bo med en forelder hvor mor eller far er helt ute av bildet. Nei, menn utøver heller hevnen på andre måter, ved å gjøre samarbeidet vanskelig. F.eks nekte å skrive under på ting, som pass til ungen o.l.

Du må bare la de ta den tiden det trenger. Jeg brukte 2 år på å komme meg over tapet av min bestemor, som for meg var min trygghet i livet. Bestefaren min som brått døde da jeg var 10 år tror jeg egentlig aldri jeg har kommet helt over. Slikt setter dype spor i et barn. (Jeg bodde i samme huset som besteforeldrene da jeg vokste opp). Håper det finnes noen andre rundt deg ❤️ - og hvis ikke så har du oss her inne som kanskje kan hjelpe litt på smerten og tapet du føler på ❤️

Det er vel nettopp pga at KRF raslet med sablene at AP (og andre partier) kommer med motsvar. Ordningen vi har nå er ikke velfungerende nok. Men om man fjerner nemndene og får en utvidelse av abortgrensen til etter man har vært på ordinær ultralyd så vil ordningen fungere bedre.

Dette er ikke kjønnsbetinget i det hele tatt. Den med den største inntekten drar det tyngste lasset. Det er helt vanlig, akkurat samme system som vi har med skatten vi betaler. Jo mer du tjener, jo mer skatt må du betale prosentmessig av inntekten din. Det har jeg da ikke sagt. NAV støtter generelt folk med lav inntekt, hvis den bare blir lav nok. Både de som er foreldre og de som ikke er det. Syns du ikke NAV har nok prosjekt å betale ut penger til? Skal forsørgelse av barn for foreldre som ikke har så lyst å ta økonomisk ansvar for egne barn også være NAVs problem? Man har forresten også ordningen med at man får bidragsforskudd når man har foreldre som tjener for lite til å betale bidrag, så NAV gir mye støtte til foreldre. Igjen, det er barnet som skal forsørges av samværsforelderen, ikke den andre forelderen som skal forsørges. Når man får bidraget ordnet via NAV så er det også en maksgrense for hvor mye man må betale i bidrag. Hvis du som i eksempelet du brukte tidligere hadde 1.000.000 i lønn, og den andre forelderen har 300 000 i inntekt (syns det beløpet der på 300.000 er kunstig lavt, er vel knapt noen som tjener så lite nå, ihvertfall ikke hvis man jobber fulltid) og man har en 50 / 50 fordeling så må man betale 2140 til den andre forelderen. Beklager så mye, men jeg anser ikke at du selv er så flink på dette, og jeg anser ikke at du er så veldig rasjonell selv, da du ofte kommer med antydninger og stråmenn. Men noen ganger når man skriver så kan andre tolke ting annerledes enn det man selv mente å få frem da man skrev det ned, så det kan også være misforståelser. Ja jeg kan godt fjerne ordet kanskje. Under normale forhold så bør fordelingen være 50 /50. Likevel så er det nok av eksempler på foreldre som ikke ønsker å ha en såpass stor andel av samvær. Og også noen som forsøker å hindre samvær slik som du har vært inne på. Nei, ikke spesifikt på det. Men vi har jo alltids statistikken av hvem som tar ut mest fødselspermisjon, og hvor stor andel menn som tar ut kontantstøtte versus kvinner, og også hvordan andelen av sykedager med barn er, så det gir et bilde av hvem det er som tar mest ansvar for omsorgen for barna hvis vi skal dele det inn etter kjønn. Vaginakortet? Syns det lyser gjennom et ganske dårlig kvinnesyn her. Kanskje du sitter med egne dårlige erfaringer siden du skriver på en slik måte. Du er nok ganske på villspor når du tenker at en overveldende overvekt av kvinner forsøker å sabotere fars samvær. Ikke at det er noen fasit, men av alle par jeg vet om som ikke bor sammen, så er det 1 kvinne som drev med samværssabotasje. Det var en mye større andel menn som har forsøkt å lure seg unna betaling av bidraget f.eks. Jeg er dog enig med deg i at systemet i barnefordelingssaker favoriserer kvinner, kanskje fordi man anser kvinner som mer naturlige omsorgspersoner. Jeg har også vært innom tidligere (kanskje i en annen tråd) at det er barnet som har krav på samvær, og barnets ønsker skal ha noe å si jo eldre barnet er. Man kan da ikke forvente at en 50 / 50 ordning vil passe best i alle tilfeller. Det ville vært veldig rart hvis f.eks barnet har en veldig sterk tilknytning til den ene forelderen fordi at den har vært mest tilstedeværende plutselig skulle være like mye hos den andre forelderen selv om barnet ikke ønsket dette. Men det er nok sant at noen foreldre bruker barna som et middel til "hevn" mot den andre forelderen hvis de er såret over å bli forlatt, dette skjer nok blant begge kjønn.

Ja det er sånn det fungerer nå, og også sånn det bør fungere. Det må det kunne gå an å si uten at du skal få vondt i hodet. Hvis man anser det å oppfostre sitt eget barn som en straff, da har man et helt feil utgangspunkt. Hvis den andre forelderen har dårlig økonomi så tas det hånd om av NAV ved at denne får stønad til å dekke sitt livsopphold. Personen vil også få dekke livsopphold til barnet sitt etter faste satser, det fritar likevel ikke den andre forelderen til å ta sin del av ansvaret for barnet. For all del, jeg sier ikke at vi har et perfekt system. Kanskje utgangspunktet under normale forhold burde være 50 / 50. Men det er faktisk ikke alle (oftest fedre) som ønsker å ha en 50 / 50 fordeling. Og flere som ønsker mye samvær ønsker det pga å slippe "billigere " unna økonomisk når fokuset heller burde være å ha lyst å tilbringe tid med egne barn. Blir en veldig feil prioritering. (Men nå tar jeg en pause i svarene, blir litt spising her og netflix, men kan svare deg mer i morgen ).

De som startet levenet var KRF som ønsket å innskrenke abortloven. Dessuten så er lovverket ikke så veldig velfungerende når man må møte i en nemnd etter uke 12.

Det er snakk om evne til å forsørge barnet. Hvis disse 2 foreldrene hadde bodd sammen så hadde mest sannsynlig den som tjente mest betalt mest for å kunne forsørge barnet. Hvorfor skal ikke den som tjener mest betale mest til barnet selv om foreldrene ikke bor sammen? Jeg tenker at det er noen som ser seg blinde på og tenker at disse pengene går til mor i stedet for barnet, og at det er derfor det blir så "vanskelig" å ønske å ta økonomisk ansvar for det barnet man har bidratt til å sette til verden.

Det kan hende de gjør. Samtidig så er det nok enda vanligere å lide av mangelen på tilstedeværende foreldre (altså at man føler seg som en byrde fordi mor eller far alltid har en unnskyldning for å ikke gjennomføre avtalt samvær f.eks). Kanskje den ikke har det. For selv når man har en 50 /50 fordeling så vil den som tjener mest måtte betale til den forelderen som tjener minst. Man skal nemlig bidra til barnet sitt etter evne. Akkurat som man gjør hvis man hadde vært 2 foreldre som bodde sammen med barnet.

Denne debatten blir brått så mye større enn den kanskje var tenkt. Hvor skal man egentlig begynne hen? Det er snakk om en utviding fra 12 til 18 uker, ikke alt mulig annet. Men OK, hvis man begynner på begynnelsen... Skal det være mulig å ta abort? Ja eller nei. Åpenbart så har vi flere i tråden her som mener nei. Jeg mener ja. Hvis man har bestemt seg for at det skal være mulig å ta abort. Hvor skal grensen gå? Kun ved voldtekt og fare for liv? 12 uker, 18 uker, 22 uker? Jeg har landet på samme konklusjon som arbeiderpartiet på den grensen, fordi jeg mener at det først er ved 18 uker at man har hatt den rutinemessige ultralyden som viser om svangerskapet er forenlig med liv eller ikke, inkludert store misdannelser som vil gi det barnet (og foreldrene) et veldig miserabelt liv. Hvem skal ta avgjørelsen om aborten? Kvinnen, kvinnens lege, den mann som har befruktet kvinnen, en nemnd? Her er mitt svar at det er kvinnen som skal ta avgjørelsen alene, da det er hennes kropp som eventuelt skal gå gjennom et svangerskap. Jeg er veldig imot nemnd. Nemnda er kun en ekstra belastning for den kvinnen som allerede står i en umenneskelig vanskelig situasjon. Nemnda kommer som regel inn i bildet nettopp etter at man har funnet misdannelser ved fosteret som ikke er forenlig med liv eller et dårlig liv, evt hvis det er noe helsemessig ved kvinnen som gjør at hun ikke kan fullføre svangerskapet. Som nevnt så blir 80 % av aborter gjennomført innen uke 9. Det viser at kvinner veldig fint greier å ta denne avgjørelsen selv. Så er det noen tilfeller som nevnt som er spesielle, fordi man ikke finner noe galt før senere. Sånn noen debatterer så skulle man tro at kvinner ser glede i å gå lengst mulig gravid for så å "drepe" et barn (som ikke er et barn). Det fører meg til neste spørsmål. Når er dette et barn? Noen mener det er det med en gang befruktningen skjer. Jeg er i andre enden av skalaen. Det er et barn når det er født. Altså at det kan leve for egen maskin, evt med hjelp, på utsiden av morens kropp. Dvs, det er ikke et barn verken i uke 12 eller i uke 18, som noen forsøker å få det til å fremstå. Så ser jeg at noen drar inn far og fars rettigheter i alt dette sammensuriet. Far må såklart få ytre sine meninger om hva han ønsker skal skje med graviditeten. Men han skal ikke han noen vetorett, altså å bestemme dette for kvinnen. Juridisk abort som også er nevnt, der er jeg litt delt i synet, jeg ser både fordeler og ulemper med dette. Det er tross alt barnet som skal oppfostres. Noen oppfører seg som om det er mor som skal ha disse pengene. Men dette er til barnets oppfostring, ikke morens. I de aller fleste tilfeller så er ikke bidraget i nærheten av å dekke halvparten av hva et barn trenger. Bidraget skal også dekke barnets andel av bolig o.l, og det er en makssats per barn som NAV kan innkreve fra den forelderen som ikke bor med barnet.

Det blir egentlig like sinnsykt begge veier. At en mann skal bestemme at en kvinne skal ta abort, eller bestemme at hun ikke skal få ta abort. Menn som har slike tanker har nok lettere for å se på kvinnen som en eiendel enn som et selvstendig uavhengig individ. Kanskje derfor de verdsetter livet til en celleklump mer enn livet til kvinnen.

Her så tar du utgangspunkt i at vi har med å gjøre med 2 potensielle gode omsorgspersoner. Menn presser og truer kvinner til å ta abort, noen går så langt at de dreper den gravide kvinnen. Det er ikke alle situasjoner hvor det er så smart å si fra til barnefar at man er gravid. Jeg er enig i at barnefar skal tas med på råd, men ikke at det skal være en obligatorisk greie. Folk er såpass forskjellige at et slikt forslag ikke vil fungere i alle situasjoner.

Enig. Blir helt matt av sånne holdninger. Tanken om at kvinnen "bare kan bære fram barnet og så kan hun adoptere det bort etterpå". Det er kanskje selve graviditeten og fødselen som er problemet, ikke hva som skjer etter fødselen.

Dere? Kan du ikke fokusere på den ene personen som svarer deg, i stedet for å dra inn andre i diskusjonen? Jeg er ikke noe tilhenger av terapeut generelt, heller ikke her. Hvis man ikke kan snakke sammen som par og bli enige så har man ingenting sammen å gjøre. Hvordan kunne en terapeut ha hjulpet din bror til å ta et valg for kvinnen som kvinnen ikke ønsket? Et slikt grep er ikke noe annet enn et overgrep mot kvinnen. Ellers så har man mange tilfeller andre veien også, at menn presser på for en abort. Hvis kvinnen da tar den aborten under press så vil hun sitte igjen med liknende (og kanskje kraftigere) reaksjoner enn det din bror hadde. Årsaken til at man drar inn helse i diskusjonen (både barnets og morens helse) er at de aller fleste aborter skjer før uke 9, (ca 80 % av abortene) og de som skjer etter uke 12 i all hovedsak handler om helse. Årsaken til at man ønsker å utvide til uke 18 er at kvinner i denne perioden (uke 12 - 18) må møte i en nemnd. Og det føles som et overgrep mot kvinnene ettersom jeg har forstått av historier som har kommet fram. F.eks hun som måtte gå med et dødt foster i magen i flere dager fordi nemnda hadde ferie. Fint at det er en selvfølge for deg at ingen skal nektes abort om de er voldtatt eller at det er helsefarlig. Men det er ikke alle som er helt der. Noen mener at man skal gå gjennom en graviditet selv om man har blitt voldtatt, for det er jo ikke barnets feil at faren er en stor drittsekk... Man har også det aspektet at en graviditet er helsefarlig i seg selv. Det skjer mye i kvinnekroppen under graviditeten som setter ekstra belastning på lunger og hjerte f.eks, faren for blodpropp er større, det er mye som kan skje. Svangerskapsforgiftning er en annen ting. I tillegg så har man kvinner som får skader under selve fødselen. https://kvinnedoktor.no/wordpress/fodselsskade/ Som nevnt, jeg forstår din bekymring for faren oppi dette når moren ønsker å ta en abort og han ønsker å beholde. Men naturen har ordnet det slik at det er kvinnen sin kropp som er vert for dette fosteret, og dermed må avgjørelsen være helt og holdent kvinnens. Ikke mannens, ikke fastlegens, ikke nemndas. Veiledning på sykehuset i forbindelse med en abort syns jeg derimot er viktig, men det er kvinnens kropp som må gå gjennom dette, og dermed hun som må ha det siste ordet, ikke noen av de andre som er nevnt.

Jo, det er akkurat det det handler om. At man ikke skal bli nødt til å gå gjennom en graviditet som faktisk kan være skadelig for en selv. Eller at man ikke skal bli nødt til å føde et multihandikappet barn som man blir nødt til å ta seg av så lenge man lever, med minimalt med hjelp fra det offentlige til avlastning og annen hjelp. Jeg ser argumentet ditt om at far også kan få reaksjoner oppi dette. Men enn så lenge så er det ikke han som setter eget liv og helse på spill for å bære fram et barn (eller flere) mot sin vilje.

Greit nok det. Men også kvinner kan framstå som tapere / dramaqueens o.l., og slike kvinner vil vel de fleste mannfolk holde seg unna?

Det enkleste for å finne svar på dette må vel være å ta kontakt direkte med skolen?

Hei Tenkte bare å stikke innom for å si at jeg håper det går bra med alle i tråden. Men så ser jeg at maskinfører skriver at det ikke går så bra. Det var dumt. Håper du får en god natt søvn @Maskinfører og kan få bedre dager framover ❤️.

Hvis du tenker på utseende så betyr ikke det alt. Verre å ha en stygg personlighet.