Tronhjem

Dette er en av grunnene hvorfor variabel fornybar energi vinner frem. Det gjør underverker for energisikkerheten og handelsbalansen å gjøre seg uavhengig av å importere energien man trenger fra de landene du nevner. Takk for lenken til denne IEA-rapporten. Den har mye interessant informasjon. Jeg bet meg merke i at andelen konvensjonell olje i det globale forbruket falt fra 97 % i år 2000 til 77 % i fjor, og at andelen konvensjonell gas er nede i 70 %, og at oppimot 90 % av verdens investeringer i olje og gassutvinning brukes til å opprettholde produksjonsnivået. Det er en interessant utvikling som forsterker behovet og incentivet til å bygge ut mer fornybar kraft.

Mitt argumenr var at det lar seg ikke gjøre når det norske samfunnet bruker så mye resurser som det gjør i dag for å "utvikle, ikke avvikle oljenæringen" for å låne statminiserens ord. Norge er folketallsmessig et meget lite land. Det betyr begrenset tilgang på ingeniører og andre med teknisk- og forretningutviklingskompetanse til å utvikle og få etablert alternative konkurransedyktige industrier når landets desidert største næring går så det griner og har et "umettelig" behov for de samme kloke hodene. Jeg argumenterte derfor med at det er nødvendig å frigjøre noe av kompetansen som i dag er opptatt med å utvikle petroleumsnæringen dersom vi skal ha ressurser vi kan bruke til å utvikle morgendagens industrinæringer. De kan vi skaffe ved å begynne en målrettet utfasing av petrolumsnæringen nå. Jeg bruker begrepet "utfase" , som betyr en gradvis avvikling over tid, med overlegg. Jeg har aldri ment eller tatt til ordet for å legge ned næringen av akkurat samme grunn som du argumenter mot mitt utsagn med. En utfasing har også den fordel at vi får en langt roligere og behageligere overgang enn om vi venter til at den pågående fornybarrevolusjonen i verdens energimarkeder som denne tråden handler om tar over markedet og tvinger frem petroleumsindustriens Kodakøyeblikk. Det vil gi den bråe og smertefulle nedleggingen du advarer mot.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at årsaken til at FrP gjør det bra i årets valg er at de sopet opp proteststemmene som forlot Sp da de kom i posisjon, og som Sp tok Fra FrP da de sist var i posisjon og hadde ansvar for den politikken som ble ført. Hvis Ap av en eller grunn skulle måtte gi fra seg regjeringsmakten i denne peridoen og slippe til FrP, så tror jeg at vi igjen vil se at Sp vil ta et betydelig antall velgere fra FrP.

"Jeg mener at det norske folk ikke vet sitt eget beste, dette valget er et nytt eksempel på det. I økonomisk sammenheng gir altfor mange inntrykk av at de er utstyrt med finansiell babyhjerne" Sier milliardær og skatteflyktning Kjartan Aas etter gårsdagens valgresultat. https://e24.no/norsk-oekonomi/i/3Mv1mA/sissener-forventer-at-erna-trekker-seg-jeg-synes-synd-paa-norge Jeg ser gårsdagens valgresultat som et sunnhetstegn. De som måtte ha, for å låne Kjartans ord, «har finansiell babyhjerne» her, er de mange som lot seg blende av høyresidens kraftige bombardement av det offentlige rom som ble betalt av søkkrike privatpersoner, om at de rødgrønne er næringsfiendtlige, landet trenger en ny kurs som skal gi folk flest bedre økonomi og økt frihet ved å beholde pengene sine selv. Jeg mener man skal være bra naiv for å tro at milliardærer til sammen bruker et hundretalls millioner kroner fra egen lomme på en annonsekampanje og valgstøtte til utvalgte politiske partier for å bedre forholdene til folk flest. Rolf Aaberge, forsker hos SSB, sa til Klassekampen 12. juli i sommer: «Vi har hatt formuesskatt hele tida, allikevel har inntekts- og formuesandelen til de aller rikeste økt jevnt og trutt siden 2001.» Aaberg sa videre at ifølge SSBs tall har Norges én-prosent rikeste personer sin andel av den totale markedsinntekten økt fra 12 % i 2001 til 29 % i 2021. Her viser Aaberge hva den siste tids sterke fokus på formuesskatten egentlig handler om. Dette har intet å gjøre med å bedre vanlige folks hverdag, men å beskytte særinteressene til en liten men meget privilegert gruppe, de søkkrike blant oss, som de siste tiårene har fått lov til å stadig øke sin makt, innflytelse og eierskap til den totale verdiskapingen i det norske samfunnet. Dette privilegiet har de rikeste av oss fått fordi den rådende politiske ideologien i de fleste vestlige land siden 1980-tallet har vært en ideologi hvor blant annet privat investerings­kapital i en markedsstyrt økonomi hevdes å gi størst mulig økonomisk vekst. Frem til 1980-tallet hadde Norge i likhet med de fleste vestlige land langt høyere skatt på personlig rikdom enn i dag. Lønnsinntekt og kapitalinntekt var likestilt (samme skattesats), marginalskatten var 70%, noen ganger 80 %, og det var langt færre fratrekksmuligheter da enn nå. Med den nye ideologiens ankomst ble det ansett viktig å skape privat investeringskapital og skattesatsene for de på toppen ble kraftig reduserte. Dette ville selvsagt redusere statens inntekter og det ville øke realinntektene til de på toppen mye mer enn til de som var nederst på lønnsstigen, men det kom ikke til å bli et problem fordi ifølge denne ideologien vil skatteletter til de rike føre til at deres investeringskapital ville skape økonomisk vekst, «bake en større kake», som ville kompensere for statens bortfall av skatteinntekter og komme alle samfunnslag til gode «trickle down econimics». Førti års erfaring med denne politikken i de fleste vestlige land viser at samfunns­økonomien fungerer ikke slik denne ideologien sier den skal gjøre. Staten har ikke fått kompensert skattelettene og har gått fra rik og mektig til fattig og kompensert med å akkumulere statsgjeld til krisenivåer og (Norge er et unntak grunnet oljen), og store lavlønnsgrupper har fått liten eller ingen realinntektsøkning – mange av dem har med rette mistet tilliten til de tradisjonelle statsbærende partiene og gir økende politisk makt til antidemokratiske ytrehøyrepartier (gjelder ikke Norge, FrP er demokratisk). Til tross for disse alvorlige samfunnskonsekvensene av de superrikes akkumulering av verdiskapingen er utrolig nok de blå partiene i Norge fortsatt blinde og forsvarer iherdig politikken som gir de superrike privilegiet å slippe lett unna personlig skatteplikt og beholde mulighetene til å samle mer og mer av eierskapet og inntektene i norsk næringsliv i eget privateie. Men på den røde siden, især Rødt og SV, og i økende grad Ap blir man mer og mer bevisst på at dette kan ikke fortsette. Fra den kanten øker kravene om at også de superrike i Norge må bidra mer til å finansiere velferdsstaten og at det er nødvendig å redusere (les ta vekk privilegiet til de superrike), og konfiskere deler av de svære privatformuene via arveskatt eller lignende før samfunnet vårt ender opp som et oligarki der en håndfull supermegarike familier eier alt som er verdt å eie og at alle vi andre har bare smuler å fordele mellom oss. Dette er grunnen til at vi så pengemakta i Norge bruke til sammen et hundretalls millioner kroner på å hjelpe de blå partiene som er mer enn villige til å være milliardærenes støtteforening og politisk garantist mot at et Ap som presses av Rødt og SV skal få makt til å rette opp noe av den ulikheten som nyliberalismen har medført. Det stod uvanlig mye på spill i årets stortingsvalg. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk og stolt over å være en som er utstyrt med «finansiell babyhjerne». Og til alle andre med «finansiell babyhjerne» vil jeg komme med en oppfordring og advarsel. Nå gjelder det ikke å sove. Pengemakta tapte dette slaget, men de kommer garantert ikke til å gi opp. De vil søke etter nye måter å bevare sine privilegier og det blir garantert en ny runde om fire år og da gjelder det å sørge for at de blå ikke kommer i posisjon. Og i mellomtiden er det bare å finne frem popcornet og bivåne sytekoret fra de ene stakkarslige milliardæren etter den andre som rømmer landet fordi skattetrykket gjør det umulig å leve her. God tur.

Pengemakta gir seg desverre ikke så lett. Om fire år blir det omkamp hvor de blå med milliardærenes hjelp til å bombardere det offentlige rommet med reklamer, podkaster , kronikker osv. advarer Ola og Kari Nordmann om at de rødgrønne er næringsfiendtlige og hevder at landet trenger en ny kurs som fremstiles som om den skal gi alle frihet, men som i virkeligheten er å tilpasse samfunnsøkonomien enda mer til gunst for de superrike. Det pågår en klassekamp i dagens Norge med motsatt fortegn av arbeiderklassens kamp i begynnelsen av forrige århundre. Den gangen var målet å skyve maktforholdet i arbeidslivet over aksjonærenes og mer mot arbeidernes interesser for å forbedre levekårene til de mange. I dagens klassekamp er målet å gjenopprette maktforholdet slik det var før arbeideiderbevegelsen kom og "ødela" for pengemakta. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk.

Det er et "høna og egget"-problem ved dette argumentet: Hvordan skal man klare å lage et alternativ til en svært lukrativ lønnsledende industri som har en kvart million ansatte (les: som soper opp det beste og meste vi har av marin fagkunnskap) og som er så attraktiv at vi bruker 150 til 250 milliarder i året på opprettholde fullt trykk i olje og gassaktiviteten. I Norge går det grovt regnet rundt 30 ganger så mye investorkroner til olje og gass som til annen energiteknologi. Hvem skal skape alternativet og for hvilke midller når alt vi har av "remmer og tøy" ledes til olje og gass?

Vi var vist ikke så enige allikevel 😞 Dette argumentet er en av de norske oljeinteressenes livsløgner for å rettferdiggjøre at Norge velger å trosse de krystallklare advarslene fra verdens vitenskapsmiljøer om konsekvensene av å fortsette å overføre enorme mengder fossilt karbon fra jordskorpa til atmosfæren. Jeg mener dette argumentet umoralsk og sterkt misvisende. Det misvisende ligger i at utslippene knyttet til produksjonen av olje og gass er typisk rundt 1-2 % av de totale utslippene når denne oljen/gassen forbrennes. At norske oljeselskap (om det stemmer, noe jeg tviler på) er best i verden på redusere produksjonsutslipp betyr derfor så godt som ingenting. Norge produserte anslagsvis 240,6 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.) i 2024. Kilde: https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/produksjonsprognoser/ En standard kubikkmeter oljeekvivalent inneholder 720 kg karbon som blir til 2,64 tonn CO2 ved forbrenning. I 2024 eksportere Norge med andre ord 173 millioner tonn fossilt karbon som ved 100 % forbrenning blir til 635 millioner tonn CO2. Dette er alt annet enn neglisjerbart i en hvilken som helst målestokk - inkludert en sammenligning med Kina. Det umoralske ligger i at når man vet man gjør noe galt, så er eneste akseptable løsning å slutte med det, ikke å unnskylde seg med at det er best jeg gjør dette fordi jeg kan gjøre det litt mindre skadelig/mer skånsomt enn hva andre får til. Logikken i oljeinteressenes livsløgn tilsier f.eks. at det OK å være narkolanger så lenge man pusher litt mindre aggressivt enn hva andre narkolangere gjør.

Du og jeg er stort sett enige om det meste. Vi har litt forskjellige oppfatninger/forventninger om hvor fort den kommende energiomveltningen vil skje, med det er uansett stort sett bare gjetning/synsing. Tiden vil vise hvem som traff best. På ett punkt skiller vi lag. Den norske oljedebatten og oljepolitikken er absolutt irrasjonell etter mitt syn. Jeg skiller her mellom de såkalte TFO-utbyggingene hvor man utvikler felt i områder hvor det allerede er utbygde større felter og kan spare vesentlige investerings­kostnader og komme mye raskere til driftsfasen ved å koble seg opp til eksisterende infrastruktur og utvidelse av petroleumsaktiviteten til nye områder, og især den planlagte utbyggingen opp mot iskanten i Barentshavet. I såkalte TFO-utbygginger er den økonomiske risikoen mye mindre enn for utbygginger i nye ikke tidligere utbygde områder. Der er jeg enig med deg i at det fra et rent økonomisk ståsted til eierne av ressursene og operatørselskapene kan være rasjonelt å investere i nye felter. Men fra et klima og miljømessig standpunkt er også TFO-utbygginger absolutt høl-i-hue. Det samme gjelder om man ser dette økonomisk fra de ansatte i petroleums­industriens side, noe som alt for ofte underslås eller vrangstilles i oljedebatten, fordi jo lengre vi opprettholder «full fart» i petroleumsaktiviteten, desto bråere kommer den uunngåelige nedstengingen til å bli. Jeg er overbevist om at for de ansatte er det mye bedre å starte en kontrollert og planlagt utfasing nå som gir tid til å avhjelpe/gi nytt arbeid til de som må gå enn at man gir full gass i denne industrien til at utenomverden eller ressursutarming tvinger frem en bråstopp og setter 250 000 arbeidere «på gata» over et kort tidsrom. Men verken LO, Ap eller andre som normalt taler arbeidernes sak ser eller er opptatt av dette perspektivet – de støtter i stedet helhjertet opp om eiernes og oljeaksjonærenes interesse av å få opp så mye olje og gass som mulig og omsette det i penger før omverdenen eller ressursmangelen tvinger frem en bråstans. Det finner jeg absurd. Men når vi snakker om den planlagte utvidelsen av petroleumsaktiviteten opp til iskanten i Barentshavet, som er veldig langt fra land i et særdeles ugjestmildt og utfordrende klima og som sist, men ikke minst, er en av jordklodens viktigste marine matfat som er essensiell for livet i havet i Nord-Atlanteren, da er ikke ordet «irrasjonelt» lengre dekkende. Dette er i mine øyne så hinsides dumt og vondt at ord strekker ikke til fordi nå snakker vi om utbygginger langt ute i «ødemarka» med noe av jordas aller minst gjestmilde og utfordrende værforhold (les: særdeles høye investering- og driftskostnader) med høy ulykkesrisiko i et av verdens viktigste matfat, og som skal komme i produksjon først rundt midten av dette århundret. Dette drømmer mange i Norge om å få til tross for at verdenssamfunnet via FNs Klimakonvensjon jobber målrettet mot å komme ned i nullutslipp i 2070, at det, som er denne trådens tema, pågår en disruptiv fornybarrevolusjon i verdens energimarkeder og til tross for at den globale oppvarmingen nå er blitt synlig for alle og enhver og påfører stadig større skader på folk og samfunn (les: skaper økende politisk aksept for klimapolitikk). Hvordan noen kan tro, i en slik situasjon, at det smarteste vi i Norge kan gjøre økonomisk vil være å investere mange hundre milliarder kroner på å bygge ut disse feltene i det høye nord kan jeg ikke forstå på annet vis enn at de som forsvarer denne oljepolitikken har mistet kontakt med virkeligheten. Dette er alt annet enn rasjonelt.

Hvorfor i all verden skulle jeg det? Dette er kun aktuelt i ditt hode.

Hvem er den naive her? Jeg startet denne tråden med å dokumentere at markedskreftene over stort sett hele verden har over de siste 10 årene i økende grad prioritert sol og vindkraft foran fossil energi. I verden går nå 2 av 3 kroner som brukes på energi til fornybar energi. I kroner og øre utgjør det ca. 2 billioner (10 i 12'te potens) USD i året som går til variabel fornybar energiteknologi. Jeg dokumenterte videre at i 2023 var hele 96 % av alle elektiske kraftverk som ble satt i drift det året et solkraftverk eller et vindkraftverk. Jeg viste videre til en fersk FN rapport utgitt for tre uker siden som sier at nå har utviklingen til fornybar energiteknologi innen elkraftproduksjon og elbiler (underforstått batterier) kommet så langt at disse teknologiene er blitt så gode (anvendelige) og billige at verdenssamfunnet står foran en voldsom vekst i volum og utbredelse i verdens markeder. Dette hevder jeg at norsk petroleumsnæring og ikke minst politske myndigheter her i landet bør merke seg fordi dette kommere til å endre verdens energimarkeder fundamentalt på mye kortere tid enn hva norsk næringsliv og oljepolitikk legger til grunn. Du og mange andre som søker å skyte ned dette budskapet hopper glatt bukk over denne dokumenterte pågående utviklingen/omveltningen av verdens energimarkeder og argumenter som om alt er som normalt og kommer til å forbli det i lang tid. Det er derfor utenkelig at investeringer i olje og gass kommer til å bli annet enn gullkantede slik de har vært lenge. Intet er så lønnsomt som olje og gass. Det er mulig jeg er naiv, men jeg har i så fall godt selskap i det økende flertallet av profesjonelle fondsforvaltere og investorer verden over som finner i sine markedsanaklyser at nå er detmer avkastning å hente innen grønn teknologi og styrer i økende grad unna fossil energiteknologi.

Du klamrer deg til halmstrå nå.......

Denne kurven du henviser til støtter mitt budskap. Din kurve viser en fin historisk oversikt over verdenssamfunnets energiforbruk fra 1965 til i dag. Det er som ventet sterkt dominert av fossile brensler. Men rundt 2005 blir det så vidt synlig en tynn grønn skive i bunnen av diagrammet som vokser nesten meget sakte frem til rundt år 2020 da den begynner å utvide seg. Det vi ser her er dette (det er også et bidrag med vindkraft i den gul-grønne "kilen" i diagrammet du viser til, men solceller er den kraftformen som dominerer utviklingen blant de fornybare kraftformene) : Kilde: https://www.solarpowereurope.org/insights/outlooks/global-market-outlook-for-solar-power-2025-2029/detail Den essensielle informasjonen i dette søylediagrammet over global installert solcellestrøm per år er at søylene vokser raskere og raskere for hvert år. Dette forteller at veksten er eksponentiell. I tillegg er det grunn til å merke seg vekstraten i 2024 og 2023 på henholdsvis 38 og 36 %. Dette er en "sinnsyk" sterk eksponentiell veksthastighet med en dobling hvert annet år, noe man også ser på figuren. Det tok kun to år (fra 2022 til 2024) å doble installert kapasitet fra 1 TW til 2 TW. En eksponetiell vekstrate kjennetegnes ved at det tar like lang tid på å vokse til dobbelte uansett hvor mye du starter med. Det er en fin forklaring på eksponetiell vekst i denne lenken: https://www.youtube.com/watch?v=Qk33zVR_I48 Hvis denne eksponentielle vekstraten opprettholdes i 10 år til (frem til år 2036) vil vi få følgende utvikling: Vi vil gå fra 2 TW til 4 TW i 2026, til 8 TW i 2028, til 16 TW i 2030 til 32 TW i 2032 til 64 TW i 2024 og til 128 TW i 2036. Det er forskjellige meninger blant de lærde hvor raskt soleenergien vil vokse fremover. Rapporten jeg henter denne figuren fra anslår en heftig men langt mer konservativ vekstrate på 10 % per år (samme som Kinas økonomi hadde). En slik vekstrate betyr en dobling hvert 7 år. Da vil vi se at solenergien vokser globalt til 4 TW i 2029, til 8 TW i 2036, til 16 TW i 2043 til 32 TW i 2050 til 64 TW i 2057 og til 128 TW i 2064. EIAs rapporter legger seg også på den konservative siden. Men jeg har sett økonomer, blant annet Tony Seba, som er eksperter på disruptive teknologiskifter i markedene som mener at nå kommer en brå omvelting av markedene som måles i år, ikke i tiår. FN-rapporten jeg bygger denne tråden på mener også at nå vil utviklingen gå så fort fremover at fossilenergiinteressene bør merke seg at etterspørselen etter fossil energi vil begynne å synke merkbart innen noen få år. Jeg personlig har ingen forutsetning for å gi noe vettugt estimat over utviklingen av verdens energimarkeder. Men jeg håper og tror at dette skifet over til solenergi kommer til å gå raskt. Erfaringene fra tidligere disruptive teknolgiskifter er at når den disruptive teknologien blir anvendelig nok og billig nok til at kunder flest vil velge de disruptive over de tradisjonelle varene, dvs. når markedskreftene tar styringen, så går det ekstremt fort, rundt 10 år eller så. Jeg er derfor optimist og tror at Seba har rett i at nå tar det av for alvor og at den som i dag investerer i fossil energi tar en stor risiko og vil sannsynligvis tape mye av investeringene.

Takk for svar. Hvis jeg forstår ditt argument riktig hevder du at dagens volum/markedsandel for den variable kraften er for lav til at den kan skape en disruptiv omveltning innen 10-15 år, det vil ta mange tiår mer enn det, slik at de norske olje og gassinvesteringene er trygge. Mitt svar til den påstanden er at du undervurderer sprengkraften i eksponensiell vekst og ser bort fra erfaringene fra tidlgere disruptive teknologiskifter i markedet. De går typisk veldig langsomt i lang tid, kan være flere tiår for så å plutselig eksplodere og snu markedene opp-ned på få år. Det er hva vi ser i disse fotografiene: De første bilene kom på 1870-tallet, det var først 30 år senere at den ble god nok og billig nok til å bli prioritert foran hesten: Morsomt at du dra inn elbilen. Jeg var av entusiastene som ønsket den velkommen og som ble oppmuntret av at salget av elbilen økte eksponentielt og argumenterte for at elbilen ville ta over for ICE-bilen. Jeg ble imøtegått av mange som argumenterte som du gjør her, viste til at elbilen hadde alt for liten andel til å kunne ta over. Det tok ti år fra salget av elbiler begynte å øke eksponentielt i Norge til at elbileandelen er godt over 90 %. I Norge ble denne utviklingen skapt av politikk - dvs. rundhåndede subsidier. Men nå ser vi en enda sterkere vekst i det globale elbilsalget. Det har vokst de siste tre årene med vanvittige 30 % per år, en eksponentiell vekst som tilsvarer en dobling ca. hvert 2,5 år. I 2024 ble det solgt 17 millioner elbiler i verden - noe som utgjør ca. 1/5 av det globale bilsalget. Hvis samme vekstrate fortsetter, noe man selvsagt ikke kan garantere og som selv jeg ikke tør tro på, vil vi i 2027 se at andelen elbiler er steget til 2/5 av det globale salget av biler, til 4/5 i 2030 og nær 100 % i 2031. Ikke undervurder kraften i eksponentiell vekst. Dette fiktive eksemplet er bare en ilustrasjon av hvor fort det går når ting vokser eksponentielt. Hvor fort elbilsaget vil vokse og hvor hardt det slår inn på verdens salg av autodrivstoff er vanskelig å si noe sikkert om. IEA anslo i sin World Energy Outlook rapport 2024 at verdensamfunnet vil nå peak oil rundt 2030 - 2035. Jeg tror det kommer noe raskere, time will tell. Men, som påpekt av andre i denne tråden, den kommende peak oil vil komme som konsekvens av redusert etterpørsel grunnet elbiler og annen elektrifisering av våre samfunn, ikke av oljemangel (slik jeg og mange andre trodde for rundt 10 pår siden var nært forestående, der tok vi feil). Det er nok olje og gass igjen til å hold edet gående flere tiår lengre enn hva jeg trodde for noen år siden. Det er dårlig nytt for Norge fordi så snart etterspørselen begynner å falle oppstår det et produksjonsoverskudd som vil drive markedspisen nedover, og vår olje og gass som ligger under havbunnen langt til havs er uunngåelig dyrere å få opp enn olje som ligger grunt på tørt land slik som Russland og Midt-Østen har mye av. Vår olje og gass blir noe av den første produksjonen som blir ulønnsom.

Selvsagt stiger kostnadene med å tilpasse strømnettet i takt med at andelen variabel fornybar kraft øker. Det i seg selv er ikke mer interessant enn at jo mer man kjører bensinbil, desto mer stiger kostnadene til bensin.

Her var det mange skråsikre påstander om ting som lar seg måle og bli til fakta, men ikke ett eneste fnugg av dokumentasjon. Det gjør dine utsagn veldig lite troverdige.

Dette er et godt poeng. Jeg vil tilføye at FN-rapporten jeg bygger denn trådens tema på viser at 3/4-deler av den fornybare kraftproduksjonen som settes opp i verden er i områder hvor forholdene for sol eller vindkraft er så gunstige at de leverer elkraft til en kostpris som er billigere enn driftskostnadene til et gass- eller kullkraftverk. Det vil med andre ord lønne seg for en kraftselskap å legge ned sitt nedbetalte fullt operative gass eller kullkrafttverk og sette opp et sol eller vindkraftverk.

Det er akkurat denne holdningen jeg advarer mot - den uforbeholdne klokkertroen på at fremtidens energimarkeder kommer til å være de samme som fortidens. Hvilket grunnlag har du for den overbevisningen? Jeg mener å ha dokumentert grundig i denne tråden at det foregår et disruptivt teknologiskifte i verdens energimarkeder hvor fossil energi blir gradvis mindre og mindre attraktivt. Jeg mener, og lener meg på en FN-rapport som sier det samme, at denne omleggingen vil innen kort tid bety at fossil energi vil utkonkurreres i økende tempo fremover. Dette mener jeg gjør det til økonomisk idioti å satse et hundretalls milliarder årlig på å lete opp og å bygge ut nye felter som vil komme i drift tidligst om 10-15 år frem i tid. Den som vil imøtegå mitt budskap må derfor svare på hvorfor kommer ikke den pågående omvelting av verdens energimarkeder vekk fra fossil energi over til fornybar energi til å bety noe for utsiktene til at det er mulig å selge gassen og oljen til en pris som forsvarer de abnorme investeringene vi gjør i dag for å kunne hente opp betydelige volum gass og olje om 10 – 15 år og et par tre tiår til? Ikke én eneste som har svart meg i denne tråden har så mye som forsøkt å gi et slikt svar. Det gjør deres svar irrelevante og uinteressante.

Du slår du inn åpne dører med din gjentagne visning til at Tysland skal bygge gasskraftverk. IEA-rapporten jeg har omtalt flere ganger i denne tråden viser at fortsatt går 1 av 3 investeringskroner innen energisktoren i verden til fossil energi. Det er derfor ikke vanskelig å finne eksempler på utbygging av nye varmekraftverk. Dessuten bommer din innvending. Hovedbudskapet i mine innlegg i denne tråden er at nå har utviklingen av fornybar elkraftproduksjon nådd et punkt der det å bygge ut fornybar kraftproduksjon lønner seg med god margin sammenlignet med å bygge gass- eller kullkraftverk, for ikke å snakke om det mange i dag tror er saliggjørende; kjernekraft. Dette betyr at nå tar de økonomiske tyngdelovene over utviklingen og vi vil mest sannsynlig se økende satsning på fornybar energi som vil skyve mer og mer av tradisjonell varmekraft ut av markedene. At Tyskland velger å bygge ut 30 GW gasskraft fremfor fornybar kraft er derfor ikke mer interessant for denen trådrens tema enn at fartgrensen i norske byer er på 50 km/t om ikke skiltet til annen fartsgrense.

Mitt budskap i denne tråden er først å belyse at utbygging av ny sol- og vindkraft er r nå blitt så billig at de globale markedskreftene innen elkraftproduksjon snur seg vekk fra fossil varmekraft og over på sol- og vindkraft. Beviset for denne påstanden er oversikten i rapporten til Det Internasjonale Energibyrået jeg lenket opp (https://www.iea.org/reports/world-energy-investment-2025/executive-summary). Der er det et diagram som viser at finansmarkedene i verden over de siste ti årene har i økende grad valgt å investere i grønn energiteknologi på bekostning av den fossile energiteknologien. I 2024 gikk 2 av 3 investorkroner innen energisektoren til fornybar energi. Det vi ser i dette diagrammet er at det pågår et akselererende teknologiskifte i verdens energimarkeder. IEA-rapporten viser ikke hvilke fornybarteknologier som vokser, men det viser kurvene jeg lenket inn fra en IRENA-rapport (https://ourworldindata.org/grapher/installed-global-renewable-energy-capacity-by-technology). Figuren fra IRENA-rapporten viser en eksplosiv vekst innen først fremst solcellekraft, men med vindkraft som en god nummer to. Denne grafiske fremstillingen er et ytterligere bevis på de den utvikling man kan lese ut av EIA-rapporten ovenfor. Jeg gjør oppmerksom på at dette er erfaringstall som viser hvordan verdens energimarkeder har utviklet seg frem til i år. Dette er ingens mening, men fakta. Jeg mener, og det er mitt andre poeng i med denne tråden, at nå har de fornybare energiteknologiene nådd et så stort volum på verdensmarkedet at det vil være idioti av olje og gassnasjonen Norge å ignorere at dette skjer. For å gi deg et tall å forholde deg til ble det ifølge IRENA-rapporten bygd ut ny solcelle- og vindkraft i verden i 2024 på til sammen 452 GW solcellekraft og 114 GW vindkraft. Legger vi til grunn en typisk kapasitetsfaktor på 20 % for sol og 30 % for vindkraft vil de anleggene som ble satt i fjor levere i underkant av 1100 TWh elektrisk kraft hvert år fremover. Dette er i enhver målestokk alt annet enn neglisjerbart, vi snakker om rundt 6 ganger Norges årlige strømproduksjon! Dessuten, alle solemerker peker på at denne utviklingen vil fortsette til at fornybar elektrisk kraft har erstattet fossile energi overalt der det er teknisk mulig. Denne utviklingen er spesielt relevant for norsk olje og gassproduksjon fordi den er ekstremt finansieringskrevende. Man må satse typisk titalls milliardbeløp på å lete etter nye forekomster og deretter (om man finner de) prosjektere, få konsesjoner på plass og så bygge infrastrukturen som trengs til å sette feltet i produksjon. Dette tar typisk 10 -1 5 år. For at investoren skal få avkastning på denne investeringen må olje og gassprisene fra 10 – 15 år til oppstart og deretter over et par-tre tiår i produksjon, dvs. 15 til 45 år frem i tid ligge på et nivå som med margin dekker investerings og driftskostnadene (og kostnadene med å plugge feltet etter endt levetid). Det er alltid et sjansespill å gamble på markedspriser så langt frem i tid. Det hører med til bildet at oljeselskapene selv turte ikke ta denne risikoen på egen kappe. Investeringene på norsk sokkel tørket inn på tidlig 2000-tall og tok seg ikke opp igjen før at Norges politiske myndigheter lot oss skattebetalere ta risikoen via det vi i dag kaller leterefusjonsordningen. Norge har historisk tjent grovt på olje- og gassutvinning. Vi har frem til i dag hatt gode overskudd i denne sektoren. Den har vært et eventyr. Slik sett er det forståelig at mange ønsker og tror at slik vil det også fortsette utover dette århundret. Men jeg er overbevist om at de fakta presentert ovenfor som viser den pågående omveltningen av verdens energimarkeder vekk fra fossil energi og over til fornybar energi vil bety at det vil ikke skje. Denne pågående omleggingen av energimarkedene vil så godt som garantert få konsekvenser for alle som planlegger å selge olje og naturgass utover dette århundret, inkludert til EU. Hadde det bare vært meg, en tastaturaktivist og legmann på feltet som «ser at oljenæringen er i ferd med å miste sitt marked» ville det ikke vært mye troverdighet i analysen, men jeg har vist til og bygger startinnlegget på en fersk rapport fra FN. Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Fra FNs rapport finner vi blant annet dette: “The plummeting costs mean that solar and wind have become the fastest growing sources of electricity in history, and growth in renewable energy is now outpacing that in fossil fuels in the power sector.” Dette forteller meg at nå er det på høy tid at nordmenn og de norske miljøene ser «skriften på veggen». Oljeeventyret synger på siste vers. Fornybar energi er godt i gang med å skyve fossil varmekraft ut av kraftmarkedene verden over. I en slik situasjon er det å tro at gassprisen på markedet vil holde seg på et nivå hvor de svære milliardinvesteringene vi i dag gjør på fremtidig olje og gassproduksjon som skal gi avkastning fra 10 til 40-50 år frem i tid er å tro på julenissen. NRK viste for et par dager siden at det norske samfunnet har de siste årene brukt fra 150 til 250 milliarder kroner per år på å «bære havre til en døende hest» (investere i fremtidig olje og gassvirksomhet). Dette er økonomisk galskap. Men dessverre er Ap, Sp, FrP og H like blinde for det som skjer i verdens energimarkeder som det Kodaks ledelse var for utviklingen av digital fotografering, Nokias ledelse var på utviklingen av smarttelefonnen, osv. Vi velgere har en mulighet til å gjøre noe med dette. Stem på partier som har programfestet å sette i gang med å fase ut norsk olje og gassvirksomhet aktivt eller passivt ved å stanse letevirksomheten og la næringen dø i takt med at de eksisterende feltene tømmes. En liten digresjon: Det er gjerne de samme som mest iherdig forsvarer oljepolitikken som roper høyest over det de ser som dårskapen i at staten bruker 35 milliarder i subsidier på å få satt opp en havvindpark som vil kunne levere 30 GW med kraft. Å bruke 35 milliarder en gang på å bygge ut fremtidens energiløsning er dårskap, men å bruke 5-10 ganger så mye hvert år på en næring som vil miste sitt marked er klokt….. Stem vekk politikere med så dårlig dømmeevne.

Kall spaden hva du vil. Vi har i dag vindkraft i tilegg til vannkraften. Gasskraften er borte med unntak av Melkøya.

Hovedtema i denne tråden er at FN dokumenterer et pågående disruptivt teknologiskifte i verdens energimarkeder. Det betyr at ting kommer ikke til å forbli slik de er i dag. Tvert om, energisektoren verden over er i gang med å bytte ut dagens løsninger for energiforyningen med noe nytt. Det sier seg selv at en energiforsyning som hovedskalig består av variabel fornybar energi fungere annerledes og trenger andre tekniske løsninger for balansekraft etc. enn det dagens strømnett har. Men hvorfor i all verden må det bli så dyrt og vanskelig at det ikke lar seg gjøre? Uruguay har fått det til. De har lagt om fra en tradisjonell fossilenergibasert energiforsyning til å dekke minst 98 % av energiforbruket med hjemlig produsert fornybar energi. Den 2%'en med ikke-fornybar er at de har valgt å ha noe fossil varmekraft i reserve i tilfelle langvarig "Dunkelflaute". https://earth.org/the-uruguay-way-achieving-energy-sovereignty-in-the-developing-world/ Jeg hørte en gang ingeniøren og elkraftprofessoren som hadde ideen og hovedansvaret for denne omleggingen i et TED-foredrag. Han sa at landet har nå en mye billigere og langt mer stabil strømforsyning og at han ser ingen uoverkommelige hindre for at andre land skal kunne klare det samme.

Det er allikevel en klar avsporing. Jeg bygger denne tråden på en FN-rapport som viser at et nybygd fornybart kraftverk i dag kan levere kraft til samfunnet med en kostpris på rundt halvparten av det et tilsvarende nybygd gasskraftverk kan oppnå. Dette er erfaringsdata - og trumfer enhver mening om det motsatte, inkludert den økonomen du har valgt deg ut til å høre på. FN-rapporten viser videre at denne lave kostprisen har skapt en historisk sterk vekst i utbygging av fornybar kraftproduksjon. I 2023 var anslagsvis 96 % av all ny kraftproduksjon som ble satt i drift i verden sol og vindkraft. Dette er også erfaringsdata og ikke oppe for diskusjon (om du ikke kan bevise utenom rimelig tvil at rapporten tar feil). FN-rapporten konkluderer med at ifølge FNs eksperter på verdens energimarkeder har den fornybare energien og batteridrevne kjøretøy nådd et prisnivå og utbredelse at det er ikke lengre mulig å reversere utviklingen og verdens bil og elkraftmarkeder går inn i en utvikling med stadig synkende kostpriser og vidtgående økende markedsandeler. Med andre ord er det et disruptivt teknologiskifte på gang i verdens bilmarkeder og i energisektoren. Jeg hevder derfor at fossilbilindustrien og karbonindustrien har tapt "klimakampen". Verdenssamfunnet har nå endelig for alvor satt i gang overgangen fra oljealderen til fornybaralderen, og man skal være svært naiv og innsiktsløs hvis man ikke tror dette komme til å bety mye for markedsutsiktene til olje og gass fra norsk sokkel i årene som kommer. Hva årsaken til at Tyskland velger å gå på tvers av denne utviklingen vet jeg ikke, men jeg ser på ingen måte at det har noe relevans her. Norge valgte også gasskraftsporet på 1990-tallet. De etablerte partiene, LO, NHO og «alle» andre var den gangen skråsikre på at vi måtte ha gasskraft for å sikre landet nok strøm til en økonomisk forsvarlig kostnad. Dette var så viktig mente etablissementet at Høyre ble med Ap på å felle Bondeviks sentrumsregjering fordi den nektet med begrunnelse i klimahensynet å gi konsesjon til å gi konsesjoner til å bygge tre gasskraftverk, og dermed innsette en Ap-regjering som ble Jens Stoltenbergs første regjering. Jens hadde tilnavnet Gass-Jens den gangen og ga de nødvendige konsesjoner. Gasskraftverkene ble bygd, men ingen av dem kom noen gang i kommersiell drift fordi etablissementet var blind for at vindkraften allerede den gangen var billigere i det forblåste norske fjellandskapet enn gasskraft. Jeg tror at så fremt denne FN-rapporten ikke tar fullstendig feil at Tyskland kommer til å få noenlunde samme erfaring.

Du kommer med klassisk avledningstaktikk ved at du trekker inn meningen til en økonom i stedet for å forklare hvor tar jeg feil i mitt ressonnement og hvorfor.

Det er akkurat denne tilbakeskuende tankegangen og motviljen til å se «skriften på veggen» som gjør at disruptive teknologiskifter ofte kommer som "julekvelden på kjerringa" på etablerte selskap og sender de til skifteretten. Like lite som at resultatet i en fotballkamp mellom to lag har vært historisk spiller noen rolle for hvordan utfallet av morgendagens kamp mellom dem blir, spiller kunnskap om hvordan oljemarkedene var de foregående tretti årene noe som helst for utsiktene til at dagens investeringer innen olje og gass skal bli lønnsomme. Det eneste som teller er hvordan morgendagens kraftmarkeder, som er kundemassen til norsk gass, vil utvikle seg. Jeg har dokumentert med å vise til en FN rapport at kostprisen på fornybar kraftproduksjon i gjennomsnitt har sunket så kraftig over de siste 15 årene at den i dag kan levere elkraft til halve kostnaden av det selv det mest moderne gasskraftverk kan oppnå. Alle solemerker peker i retning av at denne prisforskjellen vil øke fremover. Fornybarindustrien har fortsatt en bratt læringskurve. Den som mener at det er klokt å investere i fremtidig olje og gassproduksjon på norsk sokkel skylder derfor å forklare hvorfor kraftbransjen i EU ikke kommer til å preges av denne disruptive utviklingen som er i ferd med å snu kraftmarkeder i fleng opp-ned ellers i verden og tviholde på dyr gasskraft i mange tiår fremover.

Noe av det samme tenkte nok ledelsen i Kodak også - de så ikke de digitale kameraene som en seriøs konkurrent før det var for sent. Kodaks eksempel er typisk for disruptive (ordet betyr omveltende; nyskapende; banebrytende) teknologiskifter i markeder hvor produkter basert på en ny og bedre teknologi tar over markedene og skyver etablert industri til skifteretten om de ikke henger med på utviklingen. Disruptive teknologiskifer har typisk en lang innledende fase hvor salget av produkter basert på den disruptive teknologien utgjør en liten «ubetydelig» nisje for entusiaster og de som trenger den nye funksjonaliteten den disruptive teknologien kan tilby. Jeg tror forklaringen på hvorfor det er slik er industriens læringskurve, som er at industri blir desto flinkere til å knipe kostnader og optimalisere både produksjonen og produktene jo mer erfaring de får med å produsere disse produktene. Dette er hva du ser i de røde kurvene jeg lenket inn i startinnlegget og gjengitt her: Etablert industri har også en læringskurve, med den er som regel mye mindre bratt enn for produsenter av ny (disruptiv) teknologi. De etablerte har som regel foredlet sine produkter/teknologi over lang tid og tatt ut det meste av forbedringspotensialet – noe som betyr at de etablerte som regel er rågode på hva de gjør og leverer produkter som yter opp mot det som er mulig å få til med denne teknologien. Dette tror jeg er hvorfor disruptiv teknologi ofte bruker lang tid på å bli like god som den etablerte teknologien på de områder der den er god. Eksempler på dette er digital fotografering. De første digitale kameraene ga på langt nær like gode bilder som et standard 35 mm filmkamera. De første elbilene hadde på langt nær samme rekkevidde som en bensinbil. I tillegg var de første digitale kameraene og de første elbilene dyre. Til forsvar for Kodaks daværende ledelse er det lettere sagt enn gjort å identifisere en disruptiv utfordrer. Det er mang en lovende teknologilansering som går dukken eller som kjøpes opp av de etablerte før de blir en trussel. Men i de tilfeller hvor en mulig disruptiv utfordrende teknologi utvikles til det stadium der den blir attraktiv for store kundesegmenter og salget tar av og begynner å spise merkbare markedsandeler, da bør alarmklokkene gå hos de etablerte. Da vil det erfaringsvis gå kort tid før markedene er snudd på hodet og salget av de etablerte produktene er blitt en liten nisje. Dette fenomenet illustreres godt av to bilder av 5th Avenue i New York i tatt i 1900 og i 1913, I år 1900 var det en bil blant hestekjerrene. 13 år senere var hestekjerrene redusert til en: Jeg er overbevist om at elkraftmarkedene verden over nå har nådd den disruptive fasen hvor solcelle- og landbasert vindkraft er blitt så konkurransedyktig mot den tradisjonelle varmekraftbaserte industrien (olje, gass, kull og ikke minst kjernekraft) at den er sjanseløs til å svare. Dette er hva vi ser i kurvene over globalt installert kraftproduksjonskapasitet over de siste 25 årene som jeg lenket inn i startinnlegget og gjengir her: Landbasert vindkraft og solcellekraft vokser eksponentielt (eksplosivt) og har nådd et volum hvor de til sammen utgjør en kraftproduksjonskapasitet på 2,8 TW. Dette er et massivt volum og vil bety at dersom utviklingen ikke brått endres, kommer den fornybare energien til å fortrenge tradisjonelle varmekraftverk i et tempo som vil forbløffe de fleste. Hvor fort dette vil skje tør jeg ikke spå, men jeg ser ingen grunn til at dette disruptive teknologiskiftet skal ta vesentlig lengre tid enn andre disruptive skifter. Vi snakker i så fall om maks 10-20 år, noe som vil slå bena under Norges oljepolitikk som bygger på at Norge skal levere olje og gass til EU i flere tiår fremover. NRK melder i dag at det norske samfunnet kommer i år til å investere 274 milliarder kroner i olje og gassutvikling. https://www.nrk.no/klima/norge-naermer-seg-investeringstopp-i-olje-1.17533364 Dette er økonomisk galskap. Som NRK viser, ligger de årlige olje og gassinvesteringene mellom 150 og 250 milliarder kroner. Disse investeringene planlegges å gi avkastning først når feltene kommer i produksjon om 10-15 år frem i tid (det tar så lang tid å utvikle nye felt) og skal være i produksjon noen tiår til. Innen den tid tror jeg at markedet for olje og gass i verden er en brøkdel av dagens. Den som tror at å holde full fart i petroleumssektoren fremover er viktig for å berge velferden vår utover dette århundret gjør oss alle en real bjørnetjeneste. En årlig feilinvestering på 150 til 250 milliarder kroner er ikke å berge norsk samfunnsøkonomi, det er å sabotere den. Vi har i år muligheten via stemmeseddelen til å stanse denne galskapen. Bruk den. Dessuten, jeg har bevisst holdt meg til kraftsektoren for ikke å gjøre dette altfor komplisert. Kraftsektoren bruker ikke mye olje, der går det mest i gass og kull. Men det samme gjelder også for oljen. Omtrent 2/3 av oljen som tas opp går til drivstoff. Det forbruket vil også forsvinne raskt fordi elektrifiseringen av transportsektoren har også kommet så langt at interne forbrenningsmotorer havner på museum. Jeg kan belegge dette like grundig som jeg gjorde for kraftmarkedet, men velger å nøye meg med å vise hvor langt Kina har klart å utvikle batteriteknologien. CATL – verdens største bilbatteriprodusent setter i disse dager opp den første fabrikken og lanserer et natriumione­batteri som har en kostpris på 50 USD/kWh. CATL regner med at kostprisen vil synke til 10 USD/kWh kun på oppskaleringseffekten når salgsvolumene øker. I følge CATL skal dette batteriet tåle 10 000 ladesykluser (tilsvarer kjørelengder på 5 – 6 millioner kilometer) og ha igjen 85 % av kapasiteten. Batteriet er også langt mindre temperatur­følsomt enn et litiumionebatteri (det har 90 % kapasitet ved -20 °C), det benytter ikke problemmetallene nikkel og kobolt, og det lages av materialer som er relativt billige og fins i rikt monn. Dette natriumionebatteriet hevdes å ha en gravimetrisk energitetthet på 175 Wh/kg. Dette er ikke like godt som høyytelse litiumione­batterier kan gi, men er akseptabelt for de fleste anvendelser. Kilde: https://www.nextbigfuture.com/2025/08/catl-sodium-ion-batteries-lower-cost-than-lithium-ion-batteries.html En kostpris for batterier på 10 USD/kWh er veldig lavt. Man skal ikke lengre tilbake enn sommeren 2014 for å finne en kostpris som var 30-gangen høyere. Et annet vesentlig poeng her er at en elbil (minus batteriet) er enklere og dermed billigere å bygge enn en tilsvarende bensin/dieselbil. Årsaken til at elbiler har vært dyre i innkjøp er høy batterikostnad. Skjærings­punktet for når batteriprisen gjør en elbil like dyr å produsere som en til­svarende bensin/dieselbil er ca. 100 USD/kWh. Man trenger ikke doktorgrad i økonomi til å forstå hva et bilbatteri til en kostpris på 1/10 av kostparitet til til­svarende bensin/dieselbil vil bety for konkurransekraften til fossilbilene. Stabile batterier med en kostpris på 10 USD/kWh som har en brukbar energitetthet på 175 Wh/kg og som holder i 10 000 ladesykluser, vil også være attraktive for lagringsbatterier i husholdninger og til balansekraft i strømnettet. Disse batteriene vil dermed gjøre det enda mer attraktivt å bygge ut fornybar kraftproduksjon fordi balansekraftproblemet kan løses enklere og billigere. Dette natriumionebatteriet er også en fin illustrasjon av «sprengkraften» i disruptiv teknologi. Den kinesiske staten og kinesisk næringsliv har satset helhjertet på å utvikle fornybar kraftteknologi, batterier og elektriske kjøretøy siden 2005. Årsaken til dette er ikke klima, men sikkerhetspolitikk. Kinesiske myndigheter har uttalt at de vil ikke gjøre den samme dumheten som de vestlige landene med å bli avhengige av å importere energien de trenger fra andre land. Det er sikkerhetsmessig sårbart og økonomisk dumt ved at det går utover handelsbalansen og tapper landet for midler som kunne bli bedre brukt innenlands. De «gamle kongene på haugen» de tyske premiummerkene BMW, MB og VW sov i timen. De tjente grovt på at de var best i verden på dieselbiler og tok ikke elbilene på alvor før EU truet bilbransjen med heftige avgifter (løpende fra i år) på klimagassutslippene til deres flåtesalg som tvang de til å tilby kundene elbiler. Men da var det for sent. Kinesisk industri hadde i mellomtiden med god margin blitt best i verden på fornybar og batteriteknologi. De «gamle kongene på haugen» er derfor i store problemer for tiden fordi de klarer ikke å lage like gode elbiler som strømmer inn i Europa og USA samt dominerer det kinesiske bilmarkedet til samme lave kostpris og gå med overskudd som det kinesiske bilfabrikanter kan. Den norske petroleumsindustrien kommer til å lide samme skjebne om vi i Norge ikke snart får hodet opp av oljetønna og innser at verden endres. Tiden da olje og gass var det sikre lønnsomme kortet er forbi.