JK22

Du misforstår med vilje. I bakkekrig har en russisk militærenhet alltid større ildkraft enn en amerikansk militærenhet av samme størrelse, som amerikanske offiserer har innrømt. 800 JDAM per dag i ett år - det er opptil 290,000 stykker, så mange finnes ikke i et enslig flyvåpen, "bare" opptil en halv million har blitt produsert for et par dusin flyvåpen siden 1998, og russisk jamming har vist seg svært effektivt - det er forresten lenge siden sist angrep med JDAM i Ukraina. I februar 2022 hadde russerne sterk luftvern, meget effektiv ECCM kapasitet og mest av alt - et soldatmateriale som gjør at ustanselige kamp er realistisk. Bakhmut har demonstrert at flere titusener soldater uten tegn på mytteritilløp, faneflukt, disiplinær sammenbrudd og total fravær av kampmoral er i stand til å oppføre seg som de russiske soldatene i 1700-1815, ved at disse marsjere mot døden, knapt viket, bitt seg fast og bare fortsette og fortsette, selv når hele slagmarken dekkes med lik av egne styrker, inntil man bli et av disse. Og hver gang disse bit seg fast ved å utnytte all dekning som byr seg, er de villige til å dø fremfor å retirere, gang på gang sloss de til døden og begikk selvmord gang på gang. Khersonoffensiven i 2022 var det første tegnet på at det russiske soldatmaterialet er svært annerledes, og dette bekreftes i Søndre Donbass-fronten, og nå sist i Avdiivka, gang på gang rykket de fram i motangrep, gang på gang gikk meget aggressiv ut tross umulige odds. Det har bare hendt en eneste gang at russerne var slått på flukt, det var i begynnelsen på Kharkivoffensiven i høsten 2022, ellers hadde de retirert i orden hver eneste gang. Disse er i virkeligheten jevnlikt med ISIS-fanatikerne og de japanske kamikaze-soldatene. Amerikanske krigsveteraner fra Irak og Afghanistan fikk granatsjokk i våren 2022 da de realisert hvor meget annerledes en krig mellom jevnbyrdige parter er, mange desertert eller sendes hjem, mens de andre som bli værende, fortsatt inntil disses død mange måneder senere. De vestlige soldater har blitt lært på et galt grunnlag som avsløringene fra motoffensiven har vist, og er dermed langt mye dårligere forberedt for strid med både overlegne og jevnbyrdige motstandere med høy stridsvilje og stor dødsforakt. Ved å komme fra fredelige miljø med minimal eksponering for vold og deretter blitt lært opp for å slåss en meget annerledes krig enn det russerne gjør, er disse NATO-soldatene dårlig stilt i sammenligning. Da 2.vk pågikk, hadde de vestallierte soldatene alltid svære problemer med fanatiske motstandere som SS og japanerne - og de løste dette ved å være langt overlegent i logistikk og ildkraft. En amerikansk bataljon i 1944 var suverent sterkere enn en tysk bataljon i spørsmålet om ildkraft. Her finnes det ikke vesentlige fordeler utover teknologi og bruksvennlighet. Russerne har gjentatte ganger vist seg å være raskere enn Vesten og oppnådd geostrategisk overraskelse hver gang, selv da styrkeoppbyggingen pågikk i lang tid fram til februar 2022. Og det verste problemet er ikke at russerne er overlegent, men at vi har påførte oss meget seriøse handikap i militærmakt og våpenbruk. Så seriøst, at russerne kunne vinne som regelbrytere. Sannsynlig vil napalm, WP, klasevåpen og tyngre bomber i sivil strøk være tabubelagt av den politiske ledelsen i NATO. Napalm WP, klasevåpen - moralødeleggende og områdedekkende våpen - var presist utformet for en NATO-sovjetisk storkrig, for å vekte ut ulempene ved at egne bakkestyrker var færre og svakere enn de kommunistiske bakkestyrkene fra hele Øst-Europa. Militært sett, NATO er for sterkt svekket i en bakkekrig, slik at bare flystyrkene utgjør unntaket.

Alt dette tar tid. Russerne har bedre soldatmateriale og større taktisk ildkraft enn NATO, dette har krigen i Ukraina demonstrert for oss. Mesteparten av NATO-flystyrkene må nemlig hentes fra annetsteds - som USA selv - og det tar tid, så bare lokale flystyrker må ta seg av angripende russerne i de første tre uker. Det er ikke innbygde evne for rask deployering i NATO med store flybaser og enorme støtteapparater. Og NATOs største svakheten er den sivilpolitiske ledelsen som har vist seg inkompetent. Jeg har ingen tro at hele gjengen av disse tullingene er i stand til å føre og vinne en krig mot hvemsomhelst!

Korrekt. Utenom USA er det bare Hellas og Tyrkia som har ekte konvensjonelle armeer verdt navnet, og Tyrkia er selvsagt falt helt utenfor pga. Erdogan, mens republikanerne er blitt et meget stort problem i USA. Militærindustrien i EU/EØS er bare en tidel av hva den hadde vært, og selv i USA er det oppstått problemer da det var innsett at man hadde tilpasset seg konseptet omkring lavintensitetskonflikter og kortvarige kriger slik at evnen for sanne mellomstatlige krig med jevnsterke eller tallmessige overlegne motstanderne har blitt svekket. USA må dessuten ha store deler av sitt militærvesen annetsteds enn i Europa, med tanke på Midtøsten og Øst-Asia. Dessuten lider NATO av problemet med at militærstyrkene er spredt i et stort kontinent i mange separate medlemstater - Ungarn og Slovakia vil helt sikkert nektet å komme i krig mot Russland - mens Russland har bare en felles grense mot vest, og vennlige forhold med Kina, den eneste militærmakten som utgjør en potensiell trussel utenom NATO. Det er ikke statistikk som vinner krig. Og det er ikke sikkert at NATO kan vinne en krig mot hvemsomhelst - så lenge dagens inkompetente ledelsen står ved makten. Det er nå bare tre måneder igjen før man rundet av to år, og så langt er det ikke sett tegn på opprustning innad i NATO, de tyske politikerne fikk sjokkskader da de realisert at man kunne kaste bort hele hauger av penger uten å se flikken av et våpen fordi militærindustrien simpelt ikke kan levere det disse trenger uten en politisk vilje for opprustning. Vi ser overalt at man prøvd og prøvd å oppruste uten å ha den nødvendige viljen. Biden har nektet og nektet å gjøre bruk av hans fullmakter for å iverksette krigsproduksjon. Saken omkring Nammo i Norge er blitt så skandaløst at all våpenproduksjon kan bli lagt ned i verste fall. Hadde opprustningen gått i orden, ville vi ikke hatt problemer med at Ukraina kan risikere å tape krigen. Faktisk - det er nå troende at regjeringer vil heller stoppe og ber om humanitære pauser og hindre egne generaler enn å føre krig slik den burde føres, etter det vi har sett omkring Hamas-krigen. Vi kan ikke vinne en krig med denne gjengen av presidenter og statsministre som er for bløthjertede og for forsiktig som kortsiktig. Fra Ukraina fortsetter stridighetene, det kommer snart til et punkt hvor Zelenskyj må ta fornuften fanget og beordre halt i alle offensiver, for det blir bare mer og mer åpenbart at egne styrkene slites ned altfor raskt, og at Vesten er uten av stand til å levere nok militærsmateriell. Russerne kunne miste 300-400 panserkjøretøyer som sett i oktober 2023 uten å la seg hindres fra å lansere nye kostbare angrep, fordi de er overbevist om at ukrainerne kommer til å bryte sammen. Og mye tyder på det, de ukrainske styrkene har lidd stor tap, spesielt i møte med artilleri og glidebomber. Ukraina trenger 400 stridsvogner, 2,000 pansrede transportkjøretøyer, 1,000 skyts, 100-200 ATACMS, 200 SAM systemer, 300 Storm Shadow og 100,000 droner av alle typer samt tre-fire millioner 105mm-, 120mm- og 155mm granater og deretter en halv million raketter for 122mm rakettbatteri. Men de trenger menn. De må ha 250,000 nye menn som må trenes for mange måneder. De trenger BVR-kapable fly for å stoppe glidebombeangrep og flyangrep. De trenger SAM for å stoppe kryssermissilangrep. De trenger avanserte ECCM for å motarbeide russisk jamming og jamme russerne. De trenger avanserte kommunikasjonsteknologi, og ikke minst sensorteknologi. De må være raskere, mer årvåkent og effektivere enn russerne, spesielt på det elektroniske feltet. Dette kan ikke NATO hoste opp på mange måneder. Det viktigste er å sørge for ammunisjon, men da må ukrainerne forbli 100 % defensivt og kun bare angripe for defensive formål. Miraklet stadig utsettes og utsettes uten stans.

Med hva? La oss se hva som skje hvis russerne i februar 2022 rykket inn i Baltikum; de ville ha avansert svært raskt og nådd sine objektene med kortest mulig tidsforbruk fordi den russiske krigsdoktrinen var basert på en rask lynkrig for å ta så mye som mulig, og deretter holde stand med alle midler mot kommende NATO-angrep. Man hadde den gang - i både Washington og Kreml - en tro om at russerne vil ikke vinne en utmattelseskrig mot NATO og dermed satser på å gjøre krigen så kostbart som mulig for NATO-styrkene. Det var for få flybaser i Polen og Tyskland, kampfly må nemlig være bare et par hundre kilometer eller mindre vekk fra slagmarken uten et behov for tankfly, og man kan ikke konsentrere mange fly med tilhørte personell og utstyr på flybaser uten konsekvenser. Man har bare flerrolles fly som regel, som fungere for det meste som stand-off angrepsplattformer, og disse måtte bruke kostbare ammunisjon som innbar tidskrevende etterretningsinnsats i møte med en avanserende og koordinert arme på 100,000 soldater og 20,000 kjøretøyer/militærsystemer. Napalm er forbudt. Likedan klasevåpen. Sanne områdesdekkende våpen er det bare USA som har, og selv da er det sterkt begrenset. Teppebombing umulig. Man nå da angripe etter samme mønster som i våren 1940 med sveiter av individuelle fly mot flyttbare mål som beskyttes med kampluftvern. I beste fall vil bare få dusin fly kunne settes inn, da mange fly måtte avdeles for luftherredømmeetablering i møte med russiske flystyrker. Det vil ikke være nok tid eller våpen for å ta ut russernes styrkene eller få avgjørende effekt i løpet av kort tid som "en ettermiddag". Og mange av flyene vil bli skutt ned av russerne, slik at dette kan følge til lammende effekter - det må påpekes at de vestlige flystyrkene stort sett utkjempet statiske krig helt siden Vietnamkrigens slutt, mot statiske stasjonerte bakkestyrker i begrensede kriger fra et territorialt perspektiv. I en bevegende krig er det helt annerledes, til dette trenger NATO taktiske nærstøtte med angrepsfly - som hadde helt forsvunnet. Krigen vil være for flytende, for raskt og for lite oversiktlig for at flystyrkene basert på stand-off angrepsplattformer med hovedvekt på presisjonsvåpen skal kunne påvirke begivenhetene - og dette var NATO-offiserer i viten om, for dem er logistiske mål, kommandosentre og etablerte militære holdepunkter vitalt for forsyningstilgang til de fremste styrkene først og fremst vektlagt. Nå ser vi at dette ikke holder mål, for russerne tilpasser seg raskt og at slike angrep bli ineffektivt om dette ikke kan koordineres med bakkeoperasjoner annetsteds. Da trenges det fly og helikoptre som kan angripe armeen i Baltikum, men disse er det altfor få av. Med hundre våpen er det umulig å stoppe en arme på 100,000 menn, selv med ett tusen våpen vil det ikke være merkbart - det må titusener til. Så snart russerne hadde forskanset seg, reist sterke luftvernparaplyer og deretter etablerte sikre forbindelsesveger må dette brytes ned, og dette kunne ikke skje raskt. Det tar tid. De fysiske naturlovene gjør dette helt umulig. NATO vil vinne, men ved å ødelegge enhver i Baltikum fordi uten napalm, WP og klasevåpen må man ha logistikk - som vi nå vet ikke er der i den første plassen. Det var ikke nok ammunisjon. Det var ikke nok utstyr. Det var ikke nok våpen. Den russiske ildkraften per militærenheten er langt større enn standard i NATO, en russisk kompani kan beseire en tysk bataljon i ildkraft alene. NATO kunne ikke vinne en krig mot Russland i februar 2022. Mange amerikanske offiserer hadde i smug uttrykket tvil om USA er kapabelt for å føre en krig uten sine flystyrkene. NATO har for dårlig med luftvern slik at flybasene den gang ville bli angrepet med TBM og kryssermissiler, i dag må man også regne med selvmordsdronefly som Shahed.

Da invasjonen hendt, snakket NATO-offiserer om logistikk fremfor strategi som avgjørende utgangspunkt for en sann mellomstatlig krig, men det er snart to år siden den gang - og disse offiserene nå sitter i voksende uro, da de innså at den logistiske kapasiteten i NATO utenom Tyrkia, Hellas og muligens USA var langt verre enn antatt, og at disses doktrine i realiteten hadde vært malplassert. Den russiske logistikken har vist seg langt mye større og mer seigere enn antatt, man hadde ikke forestilt seg Putins avsindige all-out krigside om å sette inn alt og mer uten å bry seg om å bevare krigskapasiteten som er sentralt i NATOs doktrinære virkelighet. Krigen har et så ufattelig høyt materielt forbruk at dette er meget svimlende, ingen krig helt siden 1945 har vært så destruktivt. Oryx, som nå har gitt seg, talt sist et tap på 12,948 tapte militærsvåpen/systemer, av dette 2,458 stridsvogner og over 5,200 panserkjøretøyer på russisk hold - og 4,685 tapte militærsvåpen/systemer, av dette 688 stridsvogner og over 2,030 panserkjøretøyer. Dette er tap som aldri tidligere har vært sett på evigheter, og som sjokkerte alle militæroffiserer som vet at dette er så gravende tap, at dette overgikk alle fredsberegnede scenarioer om slike mellomstatlige kriger. Bare 75 % er visuelt vist, så det er helt sikkert opptil 20,000 til 22,000 tapte militærsvåpen/systemer. Selv USA har aldri opplevd liknende tap, i juni 1944 til mai 1945 mistet de "bare" 7,000 panserkjøretøyer. Da Østfronten pågikk, dokumenterte tyskerne et tap på 33,324 sovjetiske panserkjøretøyer som var bekreftet ødelagt/slått ut/erobret fra juni 1941 til november 1944. Putin i sammenligning har mistet 7,800 panserkjøretøyer - som sannsynlig er mellom 9,000 og 10,000 - i februar 2022 til november 2023. Målt i stålsvekt, ildkraft og verdi er Putins tap aktuelt større enn Stalins tap, da en T-72 sammenlignes med minst tre til fem T-34/85! Så mye som tjue millioner artillerigranater kan ha blitt forbrukt, nå er det slikt at når ammunisjonen er oppbrukt, måtte kanonene, haubitsene og mortre sendes i lagring på ubestemt tid. Aldri hadde et så høyt ammunisjonsforbruk vært sett helt siden 1918. Og dette bare fortsette uten stans. Hele landdeler er blitt kopier av Verdun fra desember 1916. I slutten vist det seg at den russiske logistikken er større enn NATOs. Mange offiserer dermed oppmuntre hverandre og politikerne som offentligheten at de russiske tapene er så stor, at denne problemstillingen er ikke-eksisterende, selv om det har vist seg at gamle lekser fra 1.vk fremdeles er levende - flere hundre granater måtte til mot nedgravde posisjoner - ett om gang. Men for Ukraina er dette katastrofalt, de har mistet hundretusener av menn og kvinner, fått store deler av landet ødelagt, folk flest har mistet optimismen som holdt opp krigsmoralen, og de har en voksende følelse at de aldri kunne vinne fordi NATO i utgangspunktet var for svak mot Russland, og at dette reflekteres på disses støtte til det ukrainske forsvaret. Og dessverre tyder ingenting på at den russiske logistikken vil svekkes; sanksjonene som skulle ikke bare ramme Russlands økonomi, var også ment for å sabotere den russiske krigsindustrien - det har vist seg at dette har langt mindre virkning enn ventet. Samtidig opplever man i Vesten at opprustningen har blitt umulig fordi det var for mye avindustrialisering innenfor militærindustrien ved at mange fabrikker var lagt ned, at selskapene hadde forsvunnet eller blitt fusjonert, at det er reist lover som forby statlige støtte - og ikke minst fordi privatiseringen har fulgt til at staten ikke kan tvinge fram kommandoøkonomiske inngrep. Politikerne hadde brukt for mye penger på å legge ned og spart 1,000 milliarder dollar, nå er alt dette borte, og pengene som trenges, enten utebli eller er for lite. Privatmarkedet kan ikke etterape statsmarkedet innenfor det militære. NATO hadde nedrustet altfor meget og utkontraktert altfor mye kritiske varer utenfor egne kontroll. Det er hvorfor NATO ikke kan hjelpe ut Ukraina med mer enn det de har. Hvis en militærsintervensjon skjer i dag, vil de involverte styrkene risikere enorme tap i møte med fatalistiske motstandere fordi de ikke vil ha nok logistikk og fordi de hadde glemt hvordan å føre krig mot jevnsterke motstandere. Ukrainerne har nå meget gode grunner for å være hatsk mot Vesten.

Det var artilleri som stanset og hamret tilbake den russiske invasjonen mot Kyiv. Vi har sett at hver gang russiske soldater inntok et holdepunkt med tilstrekkelig dekning, er disse nærmest umulig å tvinge ut eller eliminere uten kritisk tidsforbruk eller merkbare tap. Med et meget effektivt luftvernsforsvar kunne russerne gjør det meget vanskelige for flystyrker, som risikere å bli seriøst overarbeidet med altfor få fly, lite ammunisjon og manglende toleranse for tap av fly og pilot. Ukraina kan ikke lenge fortsette å krige mot Russland. En NATO-intervensjon kan nå risikere å bli en katastrofe fordi vi har for små, uerstattelige og utilstrekkelige styrker - og flystyrkene er heller ikke lenge stor nok.

Zelenskyj er meget utmattet og sterkt psykisk nedslitt av den enorme påkjenningen, det er tydelig at nederlaget og de store tapene ukrainerne hadde lidd, har gått meget sterkt inn på ham. Another tells me that, most of all, Zelensky feels betrayed by his Western allies. They have left him without the means to win the war, only the means to survive it. Volodymyr Zelensky’s Struggle to Keep Ukraine in the Fight | TIME But his convictions haven’t changed. Despite the recent setbacks on the battlefield, he does not intend to give up fighting or to sue for any kind of peace. On the contrary, his belief in Ukraine’s ultimate victory over Russia has hardened into a form that worries some of his advisers. It is immovable, verging on the messianic. “He deludes himself,” one of his closest aides tells me in frustration. “We’re out of options. We’re not winning. But try telling him that.” Zelensky’s stubbornness, some of his aides say, has hurt their team’s efforts to come up with a new strategy, a new message. As they have debated the future of the war, one issue has remained taboo: the possibility of negotiating a peace deal with the Russians. Judging by recent surveys, most Ukrainians would reject such a move, especially if it entailed the loss of any occupied territory. Dette bevist at ukrainerne nå sliter, det har blitt åpenbart at gamblingen ved å satse på en rask seier har slått feil og at de trenger en ny strategi, selv ved å gruble på det utenkelige, mens Zelenskyj blir bare staere jo mer motløst han bli, det må ha gått meget sterkt inn på ham hvor suksessrikt Storm Shadow, ATACMS og klaseammunisjon var, bare at de var kommet altfor sent og fåfengt da man trengte dem mye tidligere. F-16 saken var skandaløst og en skikkelig nedtur selv om de får F-16 fly i det neste året. Det var blitt meget klart for ukrainerne at de bare får militær hjelp for å overleve, ikke å vinne. Ikke rart at Zelenskyj beveges mot randen av sammenbrudd, og dette er vestlige politikernes feil. Zelensky remains dead set against even a temporary truce. “For us it would mean leaving this wound open for future generations,” the President tells me. “Maybe it will calm some people down inside our country, and outside, at least those who want to wrap things up at any price. But for me, that’s a problem, because we are left with this explosive force. We only delay its detonation.” Han har et poeng der, men militært sett er det ikke lenge mulig å fortsette uten å ta en viktig pause fordi de ukrainske styrkene må reorganiseres og få nytt materiell, de store tapene kan bare motarbeides ved å arbeide i fred og ro for å gjenreise stridskapasiteten. Det kan bare løses ved å få inn massiv materiell hjelp, men Vesten hadde ikke opprustet i så lang tid, at dette er umulig. Altfor mye viktig materiell utebli, spesielt luftvern, elektroniske krigsmidler og kommunikasjonsutstyr som ukrainerne hele tiden etterspør. NATO har altfor lite å dele ut. Altfor lite. At one point in early October, he said, the political leadership in Kyiv demanded an operation to “retake” the city of Horlivka, a strategic outpost in eastern Ukraine that the Russians have held and fiercely defended for nearly a decade. The answer came back in the form of a question: With what? “They don’t have the men or the weapons,” says the officer. “Where are the weapons? Where is the artillery? Where are the new recruits?” In some branches of the military, the shortage of personnel has become even more dire than the deficit in arms and ammunition. One of Zelensky’s close aides tells me that even if the U.S. and its allies come through with all the weapons they have pledged, “we don’t have the men to use them.” De hadde 700,000 soldater i sommeren 2022, og måtte "bruke opp" rundt 15,000 mann per måned - av dette kan halvparten returnere, men det er trolig mindre enn 500,000 soldater igjen, og på mange steder begynner det å bli tynt, det er ikke mulig å hente ut avmønstrede menn som settes i en nasjonal reserve på rundt 1 mill. soldater, og man må dermed satser på rekrutter som hentes inn hver måned, men allerede i oktober var det mulig å se at det månedlige tapet er blitt større enn det som kommer inn. Now recruitment is way down. As conscription efforts have intensified around the country, stories are spreading on social media of draft officers pulling men off trains and buses and sending them to the front. Those with means sometimes bribe their way out of service, often by paying for a medical exemption. Det har vært altfor mange unge menn og kvinner som ikke vender tilbake, i flere måneder under krigen var det daglige innlegg i sosiale medier med bilde av unge mennesker i tjue- og trettiårene, disse representerte den unge garden av det ukrainske folket. Savnet etter disse og krigens utmattende virkning sammen med faktumet om at seieren ikke kunne sees, har gjort at mange begynte med å unndra seg fra militærtjeneste. I senvinteren og våren 2023 hadde det desperate behovet for erstatningsfolk fulgt til at altfor mange dårlige trente rekrutter måtte inn i ilden. I Norge opplever man at nye flyktninger av hankjønn hadde kommet, selv om dette er forbudt. Flere og flere har begynte med å miste troen på at krigen kan vinnes. In recent months, the issue of corruption has strained Zelensky’s relationship with many of his allies. Ahead of his visit to Washington, the White House prepared a list of anti-corruption reforms for the Ukrainians to undertake. One of the aides who traveled with Zelensky to the U.S. told me these proposals targeted the very top of the state hierarchy. “These were not suggestions,” says another presidential adviser. “These were conditions.” To address the American concerns, Zelensky took some dramatic steps. In early September, he fired his Minister of Defense, Oleksiy Reznikov, a member of his inner circle who had come under scrutiny over corruption in his ministry. Two presidential advisers told me he had not been personally involved in graft. “But he failed to keep order within his ministry,” one says, pointing to the inflated prices the ministry paid for supplies, such as winter coats for soldiers and eggs to keep them fed. As news of these scandals spread, the President gave strict orders for his staff to avoid the slightest perception of self-enrichment. “Don’t buy anything. Don’t take any vacations. Just sit at your desk, be quiet, and work,” one staffer says in characterizing these directives. Some midlevel officials in the administration complained to me of bureaucratic paralysis and low morale as the scrutiny of their work intensified. Selv om korrupsjonsmotarbeidelsen er gode nyheter for alle, er det mulig å oppdage at Biden hadde gjort en alvorlig feil her, som ikke gjør Zelenskyj blidere, istedenfor det kan ha ledet ham ut i desperasjonens øyeblikk til stor skade for alle. Jeg ville ikke ha kastet ut forsvarsministeren. Bidens feil var å ignorere at ukrainernes overlevelse knyttes til hans hjelp, og ikke realisere at hans "betingelser" gjør stor skade for alle. Dette skulle aldri ha hendt. Det var en rekke korrupsjonsskandaler, men disse er positivt ved at man tar de korrupte. Even the firing of the Defense Minister did not make officials “feel any fear,” he adds, because the purge took too long to materialize. The President was warned in February that corruption had grown rife inside the ministry, but he dithered for more than six months, giving his allies multiple chances to deal with the problems quietly or explain them away. By the time he acted ahead of his U.S. visit, “it was too late,” says another senior presidential adviser. Ukraine’s Western allies were already aware of the scandal by then. Soldiers at the front had begun making off-color jokes about “Reznikov’s eggs,” a new metaphor for corruption. “The reputational damage was done,” says the adviser. Zelenskyj var farlig naiv i 2023 om at korrupsjonen hadde truet med å destabilisere hans forsvarsministerium, og da Biden "satt kniven i strupen på ham", var amerikaneren ikke klart over hva det vil utløse, som ukraineren hadde undervurderte situasjonen inntil det var for sent. But faced with the alternative of freezing the war or losing it, Zelensky sees no option but to press on through the winter and beyond. “I don’t think Ukraine can allow itself to get tired of war,” he says. “Even if someone gets tired on the inside, a lot of us don’t admit it.” The President least of all. Tappert. Men realitetene er i ferd med å tvinge seg fram. Hvis det er mulig å stoppe stridighetene, burde Zelenskyj ta det før eller senere, og det merkes at han ikke kan bare holde ut i det endeløse. Ukraina trenger et mirakel. For hvis ikke, må Ukraina søke fred og gi Putin seieren. Ukrainerne - og russerne selv - hadde tatt feil av to faktor; den vestlige inkompetansen paret med grenseløs arroganse og det russiske folkets fatalistiske offervilje.

At det går raskt, er knapt overraskende fordi det er ikke lange avstander. Nå har IDF omringet Gaza by og kan dermed kontrollere alt som kommer inn og ut, de har nylig sagt at de vil sende inn forsyninger som brensel til sykehusene - så de stolt i realiteten ikke på verken egypterne eller palestinerne. Nå er det mulig for IDF å kontrollere enhver som skje der.

Dette er viktig. Med Zaluzhnjs erklæring er den ukrainske motoffensiven som startet den 4. juni 2023 formelt over den 2. november 2023. Ingen vet presist hvor store tapene er for begge sider, men materielt sett er det jevnt, mens russerne lot til å ha større personelltap og langt større tap av artilleri - man kan si at så mye som 50,000 til 100,000 har blitt drept, skadet, savnet, tilfangetatte etc. ut av kanskje 350,000 soldater fra begge sider juni til november. For ukrainerne har det vært en katastrofe, mens russerne måtte betale en meget høy og ganske stiv pris. Alle ukrainske forhåpninger har blitt lagt i grus fordi man hadde meget seriøst feilvurderte den russiske folkementaliteten, fatalismen og det russiske folkets offervilje vist seg langt større enn hva russiske folk selv hadde trodd var mulig på forveien. Det var for sterk optimisme, under normale forhold skulle man ha lansert motoffensiven for ett år siden, men da var ressursene nærmest oppbrukt og Khersonoffensiven var langt mer kostbart enn ventet. Dårlig vær og materiellmangel fulgt deretter til at ukrainerne måtte vente helt til mai, flere uker senere enn vanlig. Dessuten hadde Bakhmutslaget fulgt til at det ikke var store reservestyrker å settes inn, så NATO-trente styrker fikk en meget viktig rolle, da Reserven ikke kunne røres pga. en russisk krigsmobilisering. Våpenleveransene tok mer tid enn ventet, det gikk altfor langsomt, og da man visste at høstregnet ville begynne ved månedsskiftet september/oktober - de visste ikke at høstværet skulle bli mye varmere - hadde de ikke annet valg. Offensiven måtte starte med utilstrekkelige styrker så tidlig som mulig. I slutten gjort Ukraina en tabbe som gjort at de gikk på det verste nederlaget under krigen; de hadde satset alt på at Vesten skulle hjelpe, og Vesten satset alt på at deres hjelp skulle være tilstrekkelig for en rask "løsning". Vesten gamblet med sin anseelse som militærmakt på spill - og tapte. Det var en meget ufattelig stor feil-feil-feil å ikke levere Storm Shadow kryssermissiler, ATACMS TBM våpen og klasevåpen i våren 2023, disse "game change" faktorene fikk minimal effekt fordi de var kommet for sent og for fragmentert. Det var likedan en enorm tabbe ved å komme med lovnader som ikke var mulig å fullbyrde, våpnene kom fram altfor sent. Da stridighetene pågikk, oppsto et stort sjokk - da var det innsett at NATOs doktrinære krigsforberedelse knyttet til trening, taktisk tenkning, planlegging og våpenbruk var feilplassert fordi man ignorert muligheten for mellomstatlige konvensjonell krig med store styrker på hele tjue år. Så kom det avsløringer om at det er ikke iverksatt krigsproduksjon i noen av de vestlige landene, USA sendt klasegranater fordi de er altfor sent med å oppruste, og overalt var det oppdaget at NATO i realiteten er så svak, at bare få medlemsland har militær troverdighet - fordi det var for sterk ensidig satsing på flystyrker og lavintensitetskrigskapasitet. I høsten så hele verden at Vestens militære troverdighet har blitt revet i filler. Da dette var realisert - begynte det skikkelige nedturet globalt sett for Vesten. Ikke-Vesten pisse på folkerett, humanitære rett og tåpelige snakk om snillisme. Dette hadde altfor mange i Vesten nektet å innse. Motoffensivens resultater får globale konsekvenser. Nå over til hva Zaluzhny ønsket; "According to NATO textbooks and counteroffensive calculations, four months should be enough for us to reach Crimea": Zaluzhny spoke about the problems of the counteroffensive. We have reached a level of technology that puts us and the enemy at a dead end. In Avdiivka, on the screens of our monitors when I was there, we saw 140 Russian vehicles on fire, destroyed within four hours. We see everything the enemy does, and he sees everything we do. In order for us to get out of this impasse, we need something new. Weapons supplied by the West were enough to support Ukraine in the war, but not enough to allow Russia to win. This war cannot be won with the weapons of the previous generation and outdated methods. We currently have enough soldiers. But we need to find a solution for the fastest possible victory. Because sooner or later we will find that we just don't have enough men to fight. According to him, the war is moving into a positional phase of protracted static battles, and this is beneficial to the enemy. Zaluzhny also named the factors that Ukraine needs for victory: The superiority of the Russian Federation in aviation complicated the offensive of the Armed Forces of Ukraine. We need air superiority to conduct large-scale ground operations. Ukraine needs to carry out massive strikes using decoys and attack UAVs in order to overload the air defense systems of the Russian Federation. We also need EW systems, they are the key to victory in the drone war. Counter-battery fight. The Armed Forces need to build local GPS fields using ground antennas, not just satellites. More kamikaze UAVs are needed to defeat Russian artillery. The fourth task is mine breakthrough technology. Western supplies for demining turned out to be insufficient, given the scale of Russian minefields. We need radar sensors that use invisible pulses of light to detect mines in the ground, and smoke projection systems. The fifth and last priority is building up our reserves. However, our ability to train reservists on our own territory is also limited. the Russian Federation can strike at educational centers. And there are gaps in our legislation that allow citizens to avoid fulfilling their duties. We are trying to correct these problems, introducing a single register of conscripts. Russia cannot be underestimated. She suffered great losses. But it will still have an advantage in weapons, equipment, missiles and ammunition for a considerable time. Det er posisjonell krigføring i Ukraina - og den har vært regelen med et unntak i evigheter. 250,000 døde og skadde er maks. grense for det ukrainske folket, høyere enn det vil få demografiske, moralske og politiske konsekvenser; ut av 700,000 soldater har de nå bare en halv million soldat, og har en million menn som ikke kan røres pga. trusselen om en russisk krigsmobilisering. I verste fall må ukrainerne forhandle med Russland og gi avkall på det tapte, og det er et meget stort spørsmål om Putin vil ha en slik "fred". Den vestlige opprustningen har blitt en meget pinlig militærmaktoppvisning, sanksjonsregimet mot Russland for å motarbeide den russiske opprustningen har blitt en fiasko da man ikke regnet med inkompetanse, grådighet og det globale markedets voksende korrupsjon. Vestlige komponenter bare fortsette og fortsette med å komme inn. Jeg ville ha bedt om en våpenstillstand for ett år for å gjenreise det ukrainske militæret og få den vestlige opprustningen på spor, det er så ironisk at vi nå er i samme stilling som russerne selv hadde vært for ett år siden. Det er ikke ukrainernes feil. Det er den arrogante og fjerne Biden med en administrasjon av Obama-folk som Sullivan, inkompetente politikerne i Brussel, overforsiktige Scholz, virkelighetsfjerne Macron og Brexit-kaoset blant britene som må ta ansvaret for at motoffensiven bli et nederlag. For dette er Vestens største militære nederlag helt siden Koreakrigen. Vesten har blitt grundig avkledt som kongen uten klær. Vi har ført oss selv bak speilet og hadde i virkeligheten flørt med en militær katastrofe siden våren 2015 da man satset på å konfrontere Putins Russland. Hadde Baltikum istedenfor Ukraina blitt angrepet, ville dette sannsynlig ha endt med russisk seier. Vi TRODDE vi kunne komme i krig og klare oss i ekstrem selvarroganse. Vi har overlegen teknologi, bedre våpen, de sterkeste flystyrker - men doktrinemessig, logistisk og kapasitetsmessig - er vi i virkeligheten falt gjennom gulvet. Bakhmut har vist oss viktighet av soldatmateriale, og motoffensiven har vist oss at krigens friksjon er uovervinnelig hvis det pares med inkompetanse med arroganse og manglende virkelighetskontakt. Hele verden ser det.

Dette eksisterer ikke. Krigslovene regulere vold uten politiske overtoner i det hele tatt.

Har alltid sagt Hamas er en dødskult. De bryr seg ikke om fremtiden, de er villig til å kjempe med alle midler og forkaste alle normer uten noe som helst begrensning. Det er med meget gode grunner Hamas er sterkt mislikt av arabiske regimer og folk som aktuelt kjenner dem. Stridighetene blir nå blodig; Hamas har rykket ut og begynte med å bruke tunneler for å plante IED og overfalle panserkjøretøyer med sine våpen, i møte med israelerne som så ut til å ha gjort en klassisk feil; de sendt ikke ut infanteri før panserstyrkene hadde "sikret" et område, slik at militante kunne operere fritt. Israelerne må snart sensurere alle opplysninger om drepte fordi de må regner med dusinvis av drepte hver dag, i 31. oktober hadde 15 soldater blitt drept, av disse 10 bare i et enslig panserkjøretøy. Det var en Namer som ble truffet slik at den eksplodert. Det er sannsynlig episoden hvor soldatene som er avbildet i den første posten, hadde omkommet da de var angrepet i en Namer pansrede personelltransportkjøretøy. Israelerne må regner med flere tusen drepte og skadede, i verste fall 10,000 til 15,000 før det er over. Etter sist nytt har israelerne tatt kontroll over hele kyststripen fram til Blåstranden, og er nå mindre enn tre kilometer fra Shifa hospitalet. De er i full gang med å etablere kontroll over Vest-Jabaliya mens fremstøtet i midten av Gazastripen er ved å når havet sør for Gaza by.

To millioner døde. To millioner sivilister var drept av vestmaktenes våpenbruk i 1939-1945 i både Tyskland og okkuperte land, det var britene og amerikanerne som hadde stått for flesteparten av sivile tap under krigen i selve Norge.

Selvsagt, men hadde dårlige erfaringer med DHL før de omsider lærer i slutten. Postutgiftene har eksplodert i de siste årene, fram til 2018 var post mellom USA og Norge ikke så kostbart som i dag. Hva jeg ikke forstår, er hvorfor Amazon og eBay ønsker å bruke Pitney Bowes og hvorfor Pitney Bowes valgt det dårligste postleveranseselskapet i Norge. Postnord er direkte elendig fordi den bruker ikke manuell varsling som papir i postkasse og bare benytte digitale metoder - som ikke er alltid pålitelig til enhver tidspunkt. De to selskapene er så klagehjemsøkt at disse burde ha blitt nedlagt, men markedskreftene har for lengst sluttet med å bry seg om enkeltkunder fordi ingen holde dem ansvarlig som i fortiden. For ti år siden gikk posten som en drøm - man bestille, selger sender, pakken leveres til adresse eller hentested uten besværligheter - nå er det blitt meget stressende og man føler en voksende ubehag over tilstandene i posten etter privatiseringen kom dit. I mange år var privatselskapene en kilde bak stress, klage og uro, da disse som tidlig hadde spesialisert seg i lukkede post mellom selskaper, plutselig begynte med å sende vanlige pakkepost. Bringer/Posten var alltid pålitelig i sammenligning for det er alltid praktisk orientert. Nå er mange millioner over hele verden rammet av vanviddet Amazon hadde startet ved å gå til Pitney Bowes for utenlandsleveranser til land der man ikke har egne leveransetjeneste, som Norge. Før kunne jeg bare gå til nærmere butikk, nå måtte jeg kjøre langt for å finne pakker som vil sendes tilbake etter bare en uke. Postnord er useriøst.

Siden Amazon skiftet om til Pitney Bowes har det gått meget dårlig. Det var helt idiotisk å ha et ekstra ledd mellom to postselskaper som gjør at det blir umulig å spore ned pakkene fordi Pitney Bowes bruker egne sporingsnumre som ikke registreres annetsteds! En selger som valgt å bruke Pitney Bowes, har sendt en pakke til meg - som nå er borte. Det er Pitney Bowes som er problemet, den velge lokale leverandører uten om og men og av en eller andre grunn er Postnord stadig valgt. Hvorfor har ikke myndighetene fjernet Postnord? Det er så mange klager på dette selskapet at dette kan ikke fortsette.

OG DET ER HVORFOR PALESTINERE ALLTID TAPT! Palestinerne hadde i tiår etter tiår etter tiår muligheter om å føre en anstendig og legal krig siden 1949, men de er så moralsk forkvaklet og så trangsynt som dumt at de ikke evnet å forstå at man ikke vinne på å bedrive terror mot et folk som oppriktig tror på å forsvare seg med alle midler, og hver gang disse kunne gjør skade på israelerne var det alltid sløset bort på å angripe sivilister og tilfeldige uten tanke på konsekvenser. I 7. oktober hadde Israel blitt åpent for første gang noensinne siden 1949, store raske kommunikasjoner var blitt ledig, man hadde titusener av menn med en viss trening, hele grenseområdet hadde kommet under deres militære kontroll - og vegen mot Vestbredden var i realiteten åpent, selv hvis det skulle ende i nederlag vil det bli et så stort politisk sjokk at det ville ha gitt det palestinske folket gjenreisning og en reell sjanse for å tvinge israelerne på retrett. Her hadde man den største sjansen for en viktig og muligens avgjørende seier for første gang på mer enn sytti år - idet man var på randen av å bli utslettet som et nasjonalfolk - Og de kastet det bort. Det var galimatias å angripe sivilister uten nøling, å massakrere uskyldige, holdt stand i disses bolighus og bare beveget seg rundt for å angripe tilfeldige uskyldige fremfor å holde israelske militære i stangen - det var likedan helt sinnssykt å massakrere hundrevis av utlendinger og bortføre over 200 sivilister. Istedenfor har Hamas påførte det palestinske folket den største katastrofen i alle sytti år, de avslørte planene om at man vil utrenske Gazastripen ved å tvinge palestinerne ut gjort det klart at Israel, som er i hender på en høyreekstremistisk regjering, hadde fått nok, og er villig til å bruke massakrene for å fullbyrde ødeleggelsen av det palestinske folket. Hamas kan ikke vinne krigen mot Israel som er gått all-out mot dem, og Vestbredden har blitt sterkt kuet slik at om Netanyahu og hans ekstremistene ikke fjernes, vil palestinerne der reduseres til et minoritetsfolk uten rettigheter. Noen ganger fortjener man skjebnegudinnens brutale straff.

Without Iran in the picture, Israel can proceed without significant obstacles. As Israel is not ready for a large-scale war, Iran is also not prepared. Despite recent advancements in missile and drone systems, the Iranian army still lacks the robustness needed to face a large-scale war. For instance, they have fewer than 1,000 +18km artillery systems and an equal number of upgraded tanks. Additionally, it is important to consider the impact on Iranian stockpiles due to the amount of ammunition that has already been shipped to Russia, as well as the export of drones. While Iran does have a strong military industry for portable systems, a large-scale war requires robust armored fleets, artillery, vast ammunition supplies, and immense production capacity to replace losses. Although Iran has made considerable advancements in missile technology and drones, with over 15,000 different missiles in stock and the ability to produce 2,500-4,000 different drone models annually, their main strategy may also be their weakness. The Iranian strategy has primarily focused on guerrilla warfare, with portable weapons protected by modern anti-air systems. At this point, Iran is more prepared than any other country, with over 200,000 guerrillas organized into several groups, mainly in Yemen, Syria, Lebanon, and Iraq. However, this strategy poses a challenge when facing conventional wars against well-armed states with large industrial capacities to replace losses and extensive fleets of armored vehicles and aviation. The logistics of the Iranian army are another issue, as their strong point relies on heavy systems. They would require a large fleet of cargo planes and safe shipping routes, which are currently not available. The US is aware of these points, which is why they have deployed two aircraft carriers. Additionally, Israel has been bombing Syrian airports to prevent Iran from deploying their modern anti-air systems, which could cover possible Hezbollah operations. As a result, Iranian militias are completely exposed to US and Israeli air raids, and Iran lacks the logistics to send heavy equipment to support them. Considering that the Iranian army is not ready for a full-scale war, it is probable that Iran will avoid direct involvement in the Middle East conflict. It is unlikely that insurgent leaders will join a war against Israel. The fact is that insurgencies are highly dependent on foreign support or the exploitation of local natural resources, and the resistance axis heavily relies on Iranian financial assistance. Although Iran remains a significant player in the region and may have a role in the ongoing conflict, it is probable that we will primarily witness Israeli combat against Hamas without major involvement from other relevant groups on a large scale. The conditions are currently favorable for Israel to act freely without significant interference.

Første innlegg; 1. Lack of mobile anti-air support: Since the start of the counter-offensive, Ukrainian units have been heavily targeted by Russian Ka-52 helicopters, and in some areas, even aircraft. Some US analysts warned the Ukrainian staff about the risks of a premature counter-offensive, but they decided to proceed. 2. Excess of self-confidence and lack of planning: Both the Ukrainians and their Western allies were well aware of the extent of Russian heavy defenses in multiple layers, and their capacity to keep mining the fields. The estimate was around 1,500 mines per square kilometer, with continuous mining using remote systems like ISDM Zemledeliye and PTKM-1R anti-tank mines. However, the robustness of these defenses was underestimated from the early days of the war, resulting in massive losses for the motivated Ukrainian troops. Undoubtedly, there was an excess of self-confidence and, a total lack of planning from some Western allies and Ukrainians. 3. Insufficient heavy vehicles, personal equipment, and ammunition: In preparation for the counter-offensive, Ukraine received less than 180 tanks and around 350 IFVs (Infantry Fighting Vehicles) in 2023. All other deliveries were merely vehicles for transportation, such as taxis to carry troops. Although some of these vehicles were modern and of good quality, the lack of heavy vehicles, personal equipment, and sufficient artillery ammunition posed a significant challenge. Furthermore, the Ukrainian army was already facing shortages in personal equipment and starving for artillery ammunition in the months leading up to the counter-offensive. Rebuilding the Ukrainian arms industry abroad was neglected by the allies and Ukrainians, making Ukraine completely dependent on Western suppliers who, on multiple occasions, failed to deliver orders due to scarcity. 4. Conflict of doctrines: Throughout the counter-offensive, Ukrainian and NATO commanders disagreed on tactics. I have written an article titled "Conflict of Doctrines," where I explain this. NATO specialists were too audacious in expecting to change decades of Ukrainian Soviet doctrine within a few years. At this point, I stand with the Ukrainians, as their advantage lies in their familiarity with their own tactics, adapted from Soviet doctrine with some Western influence. The conflict of doctrines had a high price for the Ukrainian forces during those months, and eventually they switched tactics to use small platoons to try and breach the Russian fortifications. But that wasn't enough to breach the Russian defenses in occupied areas. 5. Russian resolution of bottlenecks: During the counter-offensive, Russia was able to overcome certain technological bottlenecks, extend the range of Lancet drones, start the mass use of glide bombs, and increase production of armored vehicles. This year, Russian factories have delivered 450-600 IFVs and more than 500 tanks (including T90M, T72B3M, T-80BVM, and T62M). Although half of these numbers consist of old T62M tanks, it still indicates continuous deliveries and the capacity to refresh the front. The increase in production had a significant impact on the failure of the Ukrainian counter-offensive. The Russian Army didn't show any significant superiority in tactical or strategic aspect during the last months, but as I mentioned before, in attrition warfare, high losses are inevitable, and the key lies in the constant capacity to replace those losses. Andre innlegg; 1 - it's not a silver bullet. The Russian Air Force (RuAF) has approximately 900-1,000 modern aircraft. It would require hundreds of expensive, upgraded F-16s to achieve air superiority and months of battle. 2 - NATO has never encountered robust and integrated air defenses in any of their operations. While aircraft would be essential for the Ukrainians, the success rate of Suppression of Enemy Air Defenses (SEAD) or Destruction of Enemy Air Defenses (DEAD) missions in a theater like the Ukrainian counteroffensive is unknown. Cost and efficiency are factors that need to be considered. 3 - Ukraine has lost nearly 70 aircraft, and the Russians have suffered a similar number of losses. Every attempt to extend the use of aircraft in this conflict has resulted in costly losses. The Ukrainian aircraft were equipped with Harm missiles without any significant efficiency against Russian ADs. It is true that these missiles could potentially perform better on F-16s. But still without any parameters to an air Superiority plan. 4 - I still believe that this is primarily an artillery war, where aviation from both sides plays a secondary role, employing missiles like the Storm Shadow, Kinzhals and smart bombs. A large-scale deployment of air force could lead to significant losses and it remains uncertain if it would provide a decisive advantage. 5 - A few months of training for Ukrainian pilots would not be enough to prepare a team to operate in a highly saturated air defense environment. This is another point that needs to be considered. Er enig med mange av hennes konklusjonene; selv om det må påpekes at bare T-90M er nybygd blant disse 500 stridsvognene og det må dessuten si fra at hennes tro på at F-16 skulle "achieve air superiority" er malplassert, da ukrainerne ikke sikter på dette, ved å betrakte F-16 som en del av sin doktrine om å bestride fiendtlig nærhet over slagmarken. Men jeg vil også gjør det klart at hun er ikke lite kontroversielt, med litt for positive syn på russisk teknologi og for naiv tro på data derfra - men hun har et poeng; Vesten har hvilt for lenge på laurbærene. Vi må ruste opp, opp, OPP!!!! Stoltenberg var krystallklart på det, men det merkes at han ikke komme noe vei mot Støre og Vedum. Det er soleklart for alle at privatmarkedet er uten av stand til å åpne nye fabrikker, gire om for masseproduksjon og iverksette forberedelser for opprustning - mens staten i Russland og andre land kan med statlige styring ruste opp mye raskere.

Dette er interessant, for da betyr det at israelerne hadde tvunget seg inn i Vest-Jabaliya oppover al-Bahr vegen fra kysten fram til vegkrysset med vegen al-Toun hvor innhegningen med det rømte Hamas-hovedkvarteret ligger. Det nye hovedkvarteret ble bombet i grus ifølge israelerne selv, etter Hamas trakk seg inn i Jabaliya flyktningleiren mindre enn 2 kilometer vekk.

De produsere nye kanonløp - men ikke tilstrekkelig nok, og det er sett at de ofte satt inn eldre skyts eller hentet kanonløp fra eldre utrangerte våpensystemer eller ut av krigslagrene. Det er sett at russerne satt inn enhver de kunne finne, og det er et åpent spørsmål om Msta-skyts kan bruke nordkoreansk 152mm ammunisjon som var utviklet for mye eldre skyts, uten komplikasjoner. Jeg tror de henter fram 152mm og 122mm tauet skyts - endog disse fra før 1941 - for å kunne bruke ammunisjonen fra Nord-Korea og reserverte egne ammunisjon for nyere skyts.

Den samme kilden røpet at en Leo2A6 blir slått ut av en ATGM i Avdiivka ganske nylig. Ikke ødelagt, tross brann i brenselstank som hadde sprukket, kan den berges. Men ATGM-truffet var på chassiset. 21 Leo2A6 og 40 Leo2A4 har blitt levert, av disse er 3 2A6 og 6 2A4 ødelagt, ved sist telling er 6 2A6 og 4 2A4 (tidlige skadde og returnert ikke medregnet) slått ut. Ut av 61 Leo er det nå bare 42 operative stridsvogner tilbake, da det vil ta uker å få alle 10 skadde stridsvogner returnert. Nok en gang blir jeg veldig sint over de europeiske tullingene! Tyskland hadde bygd 3,600 stridsvogner - og i dag har tyskerne bare tre hundre av opprinnelige to tusen for tretti år siden! Alt dette er altfor smått, når Ukraina egentlig trenger flere hundre Leo2 stridsvogner. Vi hadde tusener på tusener av stridsvogner i NATO utenom Hellas og Tyrkia, da februar 2022 kom - hadde Sentral-Europa aldri hatt så få stridsvogner noensinne siden 1933! Bare 14 Leo2A4 er underveis, og Sveits hindrer fremdeles overføring av 25 Leo2A4 som nå er sendt til Tyskland. Apropos Sveits, det hadde vært valg der i 22. oktober, de fødererte valgene, hvorfra nasjonalrådforsamlingen skal i 13. desember stemmer fram et nytt forbundsråd. Sveitserne har gått langt til høyre ved å gi SVP majoritetsplassen (igjen) - og dessverre er det dårlig nytt, for SVP er et isolasjonsparti som ikke vil selge/gi våpen til Ukraina. Dette beviste at det sveitsiske folket har valgt å la Ukraina i stikken og sabotere sin egne våpenindustri/våpenhandel. Ettersom det er dårlige tider, er det bare et tidsspørsmål før USA og EU "kuttet av" Sveits fordi for mange skatteflyktninger hadde dratt dit og for mye skattepenger var bundet i bankkonti i Sveits. Som sagt før, våpenleveransene til Sveits er blitt satt på hold ved å sende dem langt bak i den voksende køen.

Det er nå visuelt dokumentert at iranskbygde kryssermissiler var sendt mot Israel, i Jordan ble rester etter minst tre Qods-kryssermissiler funnet. Dette var mange timer etter en melding om at tre kryssermissiler og 1 Scud rakett var sendt av houthiene i Nord-Jemen. Den ene Scud var en iranskmodifisert mellomdistanserakett basert på en nordkoreansk Scud som var blitt ombygd av iranske spesialister inn i en "Toufan" - i realiteten en Ghadr med rekkevidde på 1,950 kilometer. Trolig har jemenittene begge varianter; -H som kan når Eilat og -F som kan når Tel Aviv. Alle ble skutt ned; Scud-raketten var skutt ned 100 km sør for Eilat av en Arrow-2 ABM (Anti-Ballistisk Missil) - som tyder på at et ABM-batteri var flyttet til Eilat da disse vanligvis er i sentrale Israel. Israelerne grubler på om de burde angripe Nord-Jemen, men dette kan sette Saudi-Arabia i forlegenhet fordi saudiaraberne og houthiene er formelt i krig med hverandre.

Usikkert for tiden, israelerne skal ha inntatt Vest-Jabaliya og tvunget seg fram til et fleretasjes bygg med innhegning som på opptaket var sterkt bombardert.

Et naboskap på minst femten bygninger ble utslettet i Jabalia flyktningleir (egentlig en by i dag), mellom 50 og 60 døde var hentet ut før propagandistene kom på banen og skrek opp helt voldsomt om episoden som de mener skyldes et israelsk angrep med "seks 1-tonns bomber". 500 døde etter sist "nytt". Har sett bildene av det som angivende skulle være bombekratre, det er usedvanlig mye løsmasse - mer enn hva som skulle være der - og disse er ikke fra 1-tonns bomber. De så aktuelt ut som forsenkninger som skyldes at noe hadde kollapset, men det var definitivt tatt i bruk eksplosiver som kan ha utløst et jordkollaps som fikk flere bygninger til å rase sammen. Dette var i et fattig strøk med murstein, løsmassegrus og spinkle skjeletter av betongblokker - den type som tok ganske mange liv under jordskjelvene i Tyrkia. Istedenfor er det mulig at "vanlige" bomber hadde truffet bygningene som plutselig kollapset under grunnen som gav etter som en konsekvens. Mye av grunnen i Gazastripen er løsmasse. Da Hamas bygd deres tunneler, var de nødt til å ha betongskjerm omkring sine tunnelene som måtte motstå presset fra den løse grunnen - og noen ganger virker det som at bunker buster-bomber kunne komme mye dypere ned enn normalt, da de var testet på normal fastjord. PS: Israelerne er raskt med å innrømme at de hadde angrepet naboskapet som de mener rommet et tilfluktssted for en Hamas-kommandant. Trolig var det som hendt, ikke tiltenkt. Så angrepet er en del av pågående trefninger mellom IDF og militante? De mener naboskapet huset en HQ for den lokale Hamas-bataljonen som hadde flyttet dit som et resultat av den israelske fremrykningen inn i Vest-Jabaliya - og dermed ødela den. De mener grunnen kollapset under bygningene som et resultat av bombetreffene.

Den israelske innmarsjen fortsetter i full styrke. Tre enklaver har blitt skapt, hvor israelerne trolig er opptatt med å kjemme over hver eneste centimeter, mens avanserende militærenheter - både til fots og på belter - sondere seg framover for å finne og lokalisere militante for luftangrep fra oven. Rundt 20,000 IDF soldater har rykket inn med trolig opptil et halvt tusen kjøretøyer, delt inn i to divisjoner med hver sitt ansvarsområde, den ene i nord og den andre i midten av Gazastripen. Sivilistene som valgt å bli værende, utsettes nå for hensynsløs krigføring, fordi i følge krigslovene er sivilistene ikke beskyttet i et slagsted fordi deres overlevelse vil avhengiges av tilfeldigheter - bare direkte og overlagte angrep er forbudt, når man er i nærheten av stridende eller militære objekter har man forspilt sitt liv bokstavelig talt. Samme regel overalt i hele verden. Da Mariupol beleires, brøt russerne de fleste reglene - men det var fordi de ikke brydd seg om å følge krigslovene i det hele tatt. Piloter og artillerister vil drepe og drepe for å beskytte deres egne kolleger, sikre militære objekter i tråd med bestemmelsene mens soldater rykker inn, drepe tilfeldige ved feil eller overreaksjoner, og følge deres RoE så godt som det lot seg gjøres for å ta bort sivilistene. Dessverre er militante ofte sivilkledd og helt blottet for å følge reglene som innbar at de må identifiseres som stridende, samtidig som krigslovene gjort det klart at disse vil da ha kun en eneste rettighet tilbake - hors de combat ved å bli helt nøytralisert som en potensiell trussel uten å miste livet. De vil bli fritt vilt for uniformerte soldater som kan nekte å ta dem til fange, fordi som fanger vil de få beskyttelse mot drap og overgrep. Etter masseslakteriet i 7. oktober er det ganske sikkert at de israelske soldatene vil være nådeløst. Og verstingene blant IDF soldatene vil nemlig ikke være jøder, men muslimske araberne og drusere. Det er ikke så godt kjent at israelaraberne var sterkt oppbrakt da det kom fram at militante hadde massakrere hele familier og mange araberne som var enda verre behandlet enn de jødiske israelerne. Hors de combat er veldig viktig å observere, man er tillatt til å drepe ved minst tegn på motstand, men er ikke tillatt til å forgripe seg på disse som hadde overgitt seg, blitt skadet uten av stand til å vegne seg eller uskadeliggjort på andre måte - da dette vil automatisk være fangedrap og tortur, og siden 1949 er dette gjeldende for alle uansett status. IDF ofte observere dette, men det har vært sporadiske episoder som heldigvis forbli sjeldent. Så langt.

En halv million granater... hva i all verden hadde Putin lovet å betale nordkoreanerne for? Dette er ammunisjon verdt flere milliarder dollar, og som nordkoreanerne ikke kan nødig gir bort uten enorme gjenytelser - 500,000 er meget, selv for Nord-Korea som trolig har flere millioner granater i det minste (sannsynlig mer, fordi de har så mange forskjellige kalibre at det er svimlende, mens russerne bare har 122mm og 152mm) Dessuten er dette ulovlig, et synlig brudd på FN-sanksjonene og nok et tilfelle hvor Russland trakk seg ut av sine internasjonale forpliktelsene. Nå er sørkoreanerne og japanerne utvilsomt veldig sint, for denne ammunisjonsleveransen er i så stor skala, at det russerne ville betale for, sprengte alle sikkerhetsgrenser for disse landene i møte med Nord-Korea.