SuperKrokodille

Kontekst her er den økonomiske og demografiske bærekraften til det norske samfunnet. Vi har et politisk regime som suger til seg det den kan for å investere utenlands, og dele ut avkastningen til husholdningene og visse næringslivsaktører som den gjør til passive klienter, heller enn å legge til rette for vekst i fastlandsøkonoien og for at befolkningen skal bli i stand til å ta vare på seg selv gjennom deltakelse i arbeidslivet. Det er mulig jeg kunne ha funnet en bedre illustrasjon på denne dynamikken enn akkurat Otta Skifer, men lavere skatter og større kjøpekraft i befokningen ville bedret utsiktene til veldig mange norske bedrifter. Er fortsatt nysgjerrig på hvor du får det fra at jeg skal hate staten, eller at jeg synes jeg burde få velferdstjenester uten å betale skatt.

Ehhh, hvor kom den fra? Jeg tror stat og kommune har en betydelig rolle å spille i et land som Norge, men når det offentlige forvalter over 60 % av fastlands-BNP og mange hundre milliarder oljekroner i tillegg, må det gå an å forvente en viss kvalitet i det staten gjør, og at politikerne som har hovedansvaret for bruken av disse midlene opptrer med et veldig høyt nivå av redelighet, integritet og kompetanse, heller enn å skylde på "de rike" nå som de er i ferd med å kjøre landet i grøfta.

Det er kanskje 700 000 som står helt utenfor arbeidslivet, men det er og hundretusener som har en veldig løs tilknytning / som jobber veldig få timer i året. Jeg synes begrepet "økonomisk bærekraft", slik du bruker det, blir ganske vagt / abstrakt. Kanskje du kan konkretisere? Hvilke konkrete utfordringer ser du? Og hvis det virkelig er slik at problemet er at vi lever lenger og har en større andel pensjonister, hva løser vi ved å øke befolkningen med flere personer som kommer til å leve tilsvarende eller enda lenger?

Hva mener du her? Norges befolkning har aldri vært større enn i dag. Vi har kanskje allerede passert en million årsverk utenfor arbeidslivet blant de i arbeidsfør alder. Vi har ikke noen mangel på mennesker. Vi har en mangel på økonomisk / arbeidslivsmessig sett kompetente individer. Men mye av dette henger også sammen med mulighetene i økonomien. Det er veldig få gode jobber for menn (og kvinner) i distriktene, særlig utenfor kommunen. I forrige uke gikk Otta Skifer konkurs, etter 150 års drift, mens regjeringen bygger med stein fra Kina og hvem vet hvor for mange millioner.

Jeg sier ikke at vi trenger å bygge ned hele velferdsstaten. Offentlig skole og helsevesen er ok. Det jeg sier er at staten må endre fokus, målsetninger og rolleforståelse. Fokuset må være å skape selvstendige og kapable individer som er aktive i økonomi og samfunn. Og en sunn økonomi der det er gode arbeidsplasser for de som vil jobbe i hele landet. Utenforskapet vi har i dag, bør erklæres som en nasjonal krise, og løftes helt til toppen av politikernes prioriteringslister. For øvrig synes jeg ikke aborttall-argumentet ditt underbygger synspunktene dine, snarere tvert imot. Hvis de som står utenfor arbeidslivet har lavere fruktbarhet, taler vel det for å redusere tallet på de som er uten arbeid snarere enn å insentivere utenforskap med økonomiske overføringer? Og hvorfor skulle vi ønske å reprodusere utenforskap?

Det som må til er at staten trekker til seg sin klamme hånd, og nøyer seg med å gjøre sitt beste for å legge vilkårene til rette for at befolkningen skal kunne skape seg selv gode liv, uten å være passive og uselvstendige klienter av velferdsstaten. Politikerne (arbeiderpartiet) må oppgi den populistiske "vi skal ta de rike"-retorikken, erkjenne at de har feilet katastrofalt i realiseringen av "alle skal med"-prosjektet, og fokusere på næringsliv, skattereduksjon, skole og å få folk inn i arbeidslivet. Når befolkningen er kompetent, handlekraftig og selvhjulpen, vil reproduktiv suksess komme av seg selv.

Dette er jo bare defaitistisk pisspreik. McDonalds? Cola? Særdeles dårlige eksempler på produkter det er vanskelig å finne glimrende substitutter for. Ja, utfordringene er noe større på IKT-området, det er mye infrastruktur, kompetanse, skalaøkonomier på annonsemarkedet etc., men vi trenger ikke gå helt kald kalkun heller. Sosiale medier er ut. Proton er topp. Og om vi får det offentlige over på Linux, vil det alene være et kjempesprang i riktig retning.

For en bedriten tragedie dette ser ut til å kunne bli. Europa må - som mange andre også skriver - sørge for å bli militært og teknologisk uavhengig av usa i går, og jeg håper @Simen1 har rett i at det har skjedd mye her allerede. Så må vi kommunisere tydelig at enhver amerikansk aksjon rettet mot Grønland vil bety 200% toll på amerikanske varer og tjenester, og alle amerikanske baser og soldater ut av Europa. Så kunne man jo håpe at utsiktene til den børskollapsen en amerikansk Grønlands-aksjon i forlengelsen av dette ville innebære er nok til å avskrekke trump-gjengen, men realiteten er vel at mange der ønsker et brudd med Europa, og at den amerikanske økonomien i alle fall på kort sikt står bedre rustet overfor et slikt brudd enn den europeiske. For meg er tanken på et mer kulturelt, økonomisk, teknologisk og politisk uavhengig Europa tiltalende også uten trumps Grønlandskåthet som kontekst, men det vil kreve mer visjoner, kompetanse, selvrespekt, mot og handlekraft enn vi er vant til å se fra våre europeiske og nasjonale ledere. Vi må begynne å stille de samme kravene som amerikanerne og kineserne hva gjelder investeringer og lokal produksjon for å få adgang til å handle med oss. Vi må sørge for at ungdommen kommer i arbeid, og bekjempe andre former for utenforskap og årsakene til denne utenforskapen (og nei løsningen på dette er ikke mer sosialisme). Ikke minst er det blitt uendelig mye viktigere at Ukraina vinner krigen mot russerne. Hvor er den europeiske droneindustrien? Hvorfor gir vi ikke kina et ultimatum vedrørende å forsyne russland med droneteknologi?

Det jeg sliter med å skjønne er hvorfor ikke vi, europeerne, som i 2024 hadde et handelsunderskudd med Kina på rundt 300 milliarder euro, gjør det til et absolutt krav for å få handle med oss at kineserne ikke selger (i det minste) innsatsfaktorer til våpen til russerne.

Vi europeere er patetiske nå om dagen. Er det noe jeg ikke har fått med meg, eller er det verken evne eller vilje til å forsvare Ukraina og en noenlunde regelbasert verdensorden mot korrupte bøller som putin og trump nå som det butter litt imot? Det er en katastrofal mangel på så vel lederskap som visjoner på politisk hold, og det virker å være en tilsvarende likegyldighet i befolkningen. Jeg skammer meg.

Er det ikke på tide å gi seg med dette papegøyaktige, intellektuelle latmannsverket "men vi trenger innvandring"? Vi forsørger snart en million mennesker i arbeidsfør alder over de offentlige budsjettene. Her er det mer enn nok potensiell arbeidskraft til å ta seg av alle behov for både stell og vask. Jeg er helt sikker på at om vi begynner å omallokere økonomiske og administrative ressurser fra forsørging og integrering av fremmedkulturelle, til å "reintegrere" det stadig større antallet som står utenfor arbeidslivet, vil vi få mye mer igjen for hver krone. Skattene vil gå ned, og kanskje noen til og med vil gidde og lykkes med å starte nye bedrifter! * Demografisk sett har normen i Europa vært at man skal være i stand til å forsørge seg selv økonomisk før man får barn. Dette har holdt fødselstallene nede, og bidro sterkt til de siste 150 årenes velstandsutvikling, fordi den økonomiske veksten ikke ble spist opp av den demografiske. I forlengelsen av dette forstår man også at ønsker man høyere fødselstall, er veien å gå faktisk å styrke økonomien og velferden, ikke å ruinere den med helt vanvittig masseinnvandring.

Poenget er vel at om demokratiet som politisk system skal fungere rimelig bra, så trenger vi en noenlunde opplyst velgermasse som evner å se forbi sin egen nesetipp. Det store flertallet rammes åpenbart ikke særlig hardt av formuesskatten direkte, men samtidig skjønner mange at den norske økonomien står overfor enorme utfordringer, særlig i en fremtid som virker å bli preget av økende geopolitiske spenninger, en oljenæring på hell og store demografiske endringer. Velstanden, sysselsettingen og statens inntekter er helt avhengig av det private næringslivet, og dette igjen er fullstendig avhengig av kapitaltilgang og at noen faktisk gidder starte private bedrifter. I dette landskapet er det særdeles lite gunstig med en stat som systematisk tapper private bedrifter for midler, på bekostning av tvilsom pengebruk innenlands og massive utenlandsinvesteringer. Rundt midten av det forrige århundret hadde vi en økonomisk rasjonell venstreside, som leste, lyttet til og korresponderte med de ledende økonomene i tiden, og forstod at arbeiderklassens velstandsvekst stod i et direkte forhold til produktivitetsveksten i økonomien. I disse dager er det populismen som rår.

Du mener altså at så lenge innvandringspolitikken rent hypotetisk sett kanskje kunne ha fungert, dersom både den eksisterende og den innvandrende befolkningen hadde hatt helt andre egenskaper enn det de faktisk har, så må den være en god politikk? Det er heller ingen som tar til orde for 0 innvandring. Det vi ønsker er en innvandringspolitikk som er utformet på den eksisterende befolkningens premisser, og som har virkemidler til og evner å feilkorrigere når det er helt åpenbart at vi er på feil kurs.

Ingen tror at Norge kan bli et land helt uten narkotika. Det vi ikke ønsker oss, er en utvikling og et samfunn preget av stadig mer forfall, utenforskap, utrygghet og kriminalitet, der stadig mer av skole-, sosial- og trygde-, politi- og rettsvesenets ressurser, så vel som vår individuelle kjøpekraft og bedriftenes investeringsevne, kastes bort på de som tror de er for kule til prøve å lære seg noe på skolen eller til å ville ha en normal jobb, på de som ikke bryr seg en dritt om de negative ringvirkningene av atferden deres.

Som det nevnes over her, er skattemyndighetenes inntekter fra formuesskatten en mikroskopisk brøkdel av de utleggene staten har til alle de som etter hvert har falt utenfor eller aldri har deltatt i arbeidslivet. Selv om vi kanskje kan hente inn et par milliarder ekstra på kort sikt, vil resultatet bli at størrelsen, kompetansen og motivasjonen til de allerede veldig små private eierskapsmiljøene blir ytterligere redusert, på bekostning av enda mer statlig og utenlandsk eierskap. Staten har ikke kompetansen eller insentivene til å drive næringsvirksomhet på noen god måte, og utenlandsk eierskap fører ofte til at kapital, kunnskap og arbeidsplasser flyttes ut av landet. All denne hakkingen på de "rike", fremstår for meg som en avledningsmanøver, en distraksjon, for et arbeiderparti som har feilet i det som var fundamentet i arbeiderpartipolitikken: Forestillingen om at "alle skal med". Enn så lenge har vi oljeinntekter og pensjonsfondavkastning å ta av, men vi er godt underveis mot å bli enda et eksempel på hvordan "ressursforbannelsen" kan ødelegge et lands økonomi. Denne trenden kan ikke reverseres med noen få milliarder ekstra i skatteinntekter, det burde alle og enhver skjønne.