krikkert

Den norske utenrikstjenesten har også mulighet til å tilby det samme som amerikansk "emergency financial assistance" (repatriation loans), det kalles nødlidenhetslån (se Boks 5.2 i stortingsmeldingen lenket til over) men hverken den amerikanske eller den norske utenrikstjenesten yter denne støtten til expats i utlandet som ønsker å migrere hjem - det er et krav om fast bopel i USA/Norge. Man skal da være i samme situasjon som en turist som er fullstendig uten egne midler og muligheter.

Man regnes som medlem i folketrygden etter å ha vært utmeldt fra det øyeblikket flyet krysser norsk sjøterritoriumsgrense, så lenge hensikten er å gjenetablere seg i Norge i mer enn tolv måneder. Tilsvarende gjelder sosialtjenesteloven for alle som "oppholder seg i riket" (det er ikke gitt forskrift om at loven gjelder for personer som oppholder seg i utlandet). Hverken folketrygdloven eller sosialtjenesteloven gir noen rett til økonomisk støtte for å (gjen)innvandre til Norge, heller ikke for norske borgere. Ivaretakelse av norske borgere i utlandet hører under utenrikstjenesten, se utenrikstjenesteloven § 1 første ledd nr. 2 og 3: Bestemmelsen gir ingen norsk borger rett til å kreve at utenrikstjenesten skal ta opp en bestemt sak (Prop. 11 L (2014-2015) s. 34). Det finnes ingen støtteordninger for norske borgere som ønsker å emigrere heller. Hvis man er nysgjerrig på utenrikstjenestens bistand til nordmenn i utlandet er Meld. St. 12 (2010-2011) Bistand til nordmenn i utlandet et godt sted å begynne.

Energiavregning som leder til et merforbruk som tilsvarer mer enn 3k i snitt per måned virker veldig merkelig. Og dette er utelukkende for oppvarming av varmtvann i en leilighet på 60 kvm? En leilighet på 60 kvm vil normalt ikke ha en total strømregning på 3k i snitt per måned, langt mindre varmtvannsforbruk alene på 3k, og enda langt mindre et merforbruk på 3k. Det er for øvrig mulig at dette beløpet kan utløse strømstønad fra nettselskapet ditt.

Utgangspunktet er at man må ha bevilling for å importere alkohol (alkoholloven § 2-1 første ledd), men privatpersoner kan på visse vilkår innføre alkohol fra utlandet til personlig bruk (§ 2-1 tredje ledd). Det er et krav for at innførselen skal være til personlig bruk at mengden alkohol og innførselsprosessen stemmer med hva som er "personlig bruk". Du kan ikke bestille sammen med andre (fellesinnførsel), og du kan heller ikke involvere noen andre enn deg selv, selgeren i utlandet, og transportører/speditører som ikke har noen interesse i salget (Helsedirektoratets merknader til importreglene, rundskriv IS-2016-9003). Det er også spesielle krav til transportører (alkoholforskriften § 15-4) som gjør at det vil være dyrere å få transportert dette til Norge. Det kan være lurt å spørre om Vinmonopolet kan foreta spesialbestilling. Det kan være rimeligere enn direktebestilling fra utlandet.

Angrerettloven § 1 fastslår at loven gjelder når: 1) Det selges varer og tjenester 2) Salget er til en forbruker 3) Selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet 4) Forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og 5) Avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. "Fjernsalg" er definert som et salg "der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler". For at "Klikk og hent" skal falle utenfor angrerettsreglene må det være en ubetinget rett for forbrukeren til å ombestemme seg helt frem til kjøper og selger fysisk er til stede samtidig. Hvis dette er oppfylt, så kan man si at det ikke er inngått noen avtale før forbrukeren har møtt opp hos selger, og det som skjer på nett bare er en reservasjon. I slike tilfeller vil også vilkår #4 om at forbrukeren ikke har betalt eller påtatt seg å betale noen pris heller ikke være oppfylt. Hvis selger mener seg berettiget til å fakturere og levere varene, uten at du noensinne har vært i den næringsdrivendes faste forretningslokaler, så er det enten fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Her er det verdt å påpeke at kriterie #4 er presisert fra 1. oktober 2023. Før dette ønsket mange å forstå regelen slik at forbrukeren både måtte ha inngått avtale og gjennomført sin side av avtalen (dvs. betalt for varen/tjenesten) på internett, og derfor utformet man "Klikk og hent"-ordningene slik at de unngikk angreretten. Fra 1. oktober er regelen presisert slik at det er tilstrekkelig at forbrukeren har påtatt seg å betale en pris, han trenger ikke faktisk ha betalt. For øvrig følger det av forbrukerkjøpsloven § 41 at en forbruker har en ubetinget avbestillingsrett, men etter denne bestemmelsen må forbrukeren betale et avbestillingsgebyr. Selgeren kan derfor under ingen omstendigheter fastholde kjøpet og kreve levering og fullprisfakturering - selger må akseptere at kjøpet ikke gjennomføres, og så må man heller krangle om angrerett (gratis) eller avbestilling (avbestillingsgebyr/-erstatning).

Jeg antar at dette er snakk om levering av barnet i barnehage (skyss av barn til skole er et offentlig ansvar, opplæringslova § 7-1). Foreldresamarbeidsavtaler er ikke som andre avtaler. De normale avtalerettslige håndhevingsmekanismene tar primært sikte på avtaler som har en form for økonomisk eller materiell underliggende motivasjon, og hvor det er en viss grad av frivillighet knyttet til inngåelse av og uttreden av avtaleforholdet. Det er ikke frivillig å forholde seg til den andre forelderen, og varigheten av avtaleforholdet er (inntil) 18 år, mer eller mindre. En avtale om levering av barnet er delvis en avtale om bruk av foreldrenes tid/innsats, dels en avtale om fordelingen av barnets underholdskostnader, dels en avtale om fordelingen av samværskostnader. Alle disse tre aspektene er materielle/økonomiske aspekter. Utgangspunktet er da at man kan bruke vanlige avtalerettslige regler så langt de passer. Avtaler skal da holdes helt til de er lovlig sagt opp eller faller bort på annen måte. Den parten som bryter avtalen kan holdes ansvarlig for det som den andre parten blir påført av kostnader som følge av avtalebruddet. Dette er imidlertid ikke den vanligste konsekvensen. Den hyppigste konsekvensen er at dette bare blir et element i konflikten som går inn i den samlede vurderingen som handler om hva som er barnets beste i spørsmål om fast bosted, samvær, mv.

Grunnlaget for uføretrygd fastsettes etter andre regler (folketrygdloven § 12-11) enn inntektsgrensene (folketrygdloven § 12-9). Inntekt før uførhet skal settes til personens "normale årsinntekt i full stilling før uføretidspunktet", men ikke lavere enn hhv. 3,3G/3,5G/4,5G for ektefeller og samboere/enslige/unge uføre. Beregningsgrunnlaget er beste tre av siste fem år, inntekt før uførhet vil vanligvis kunne være høyere. En arbeidstaker som disponerte firmabil privat vil normalt ha oppgitt denne fordelen til beskatning. Har NAV lagt tall fra siste ligning til grunn vil det da være tatt hensyn til dette. Inntekt før uførhet kan vanligvis ikke endres med bakgrunn i forhold som har oppstått etter at man ble ufør. Arbeidstakere har imidlertid en utvidet rett til endring i uføretrygdforskriften § 2-3: Kravene er at man har samme stillingsandel, dvs. at man har samme mengde arbeidsinnsats, men at inntekten har økt mer enn reguleringen av grunnbeløpet, slik at arbeidstakeren får en uforskyldt lavere uføregrad uten at det reflekterer økt innsats på arbeidsmarkedet. Ett eksempel på dette kan være at firmabiltillegget i lønn går opp, fordi man får en nyere firmabil.

Dette er en veldig optimistisk tolkning. Det finnes generelt sett to regelsett om innleie. Innleie fra bemanningsforetak (arbeidsmiljøloven §§ 14-12 til 14-12c) og innleie fra produksjonsbedrifter (arbeidsmiljøloven § 14-13). Produksjonsbedrifter er alle bedrifter som ikke er bemanningsforetak. Det vil aldri være lovlig å leie inn arbeidstakere fra enmannsaksjeselskaper som regnes som produksjonsbedrifter, fordi arbeidsmiljøloven § 14-13 krever at maksimalt 50 % av de fast ansatte hos utleier kan være utleid. Dette er både en antallsbegrensning og en årsverksbegrensning, så man må være minst to fulltidsansatte for å kunne leie ut én av dem. Et enmannsaksjeselskap som ønsker å leie ut sin eneste ansatte har derfor ingen andre alternativer enn å bli godkjent som bemanningsforetak. Arbeidsmarkedsloven § 27 har krav til virksomheter som leier ut arbeidstakere, og en tilhørende forskrift. Forskriften § 11 som trer i kraft 1.1.2024 bestemmer at "Innleie av arbeidstaker fra bemanningsforetak er kun tillatt fra virksomhet som er godkjent". Skal man leie inn fra et bemanningsforetak må det være godkjent. Det er altså ikke nødvendig å være godkjent bemanningsforetak for å kunne leie ut arbeidstakere, men da må man følge reglene som gjelder for utleie fra produksjonsbedrifter, som i praksis utelukker enmannsaksjeselskapers utleie av arbeidstakeren.

Det er nok mer effektivt å heve kjøpet og kreve penger tilbake, eventuelt med bistand fra Forbrukertilsynet/Forbrukerklageutvalget, som kan gi rettslig bindende vedtak om plikt til å tilbakebetale (om nødvendig med namsmannens bistand).

Regressprinsippet går ut på at den som har dekket en annens utgift har krav på regress hos den som skulle båret utgiften med mindre noe annet følger av avtale eller av helt spesielle forhold ved situasjonen. Inntekter og kostnader som følger av bruk av gjenstanden bæres av selgeren frem til leveringstiden, og av kjøperen etter dette (se for inntekter kjøpsloven §§ 79 til 81 og for kostnader kjøpsloven § 11) - i tråd med prinsippet om at det er eieren av gjenstanden som er ansvarlig for kostnader ved bruken av den. Kjøper blir ikke stilt verre av å måtte betale selgers regresskrav sammenlignet med å måtte betale bompengeregningen selv til utstederselskapet (med få unntak).

Kan forhandler gi ut opplysninger om hvem som har kjøpt en bil, til den som tidligere har solgt den samme bilen? Ja, det kan tenkes flere eksempler på at dette er lovlig. For det første kan man tenkes at tidligere eier har et regresskrav mot senere eier, for eksempel fordi senere eier ikke har registrert bilen på seg, og tidligere eier har blitt pålagt pengekrav. Tidligere eier vil da ha grunnlag for å kreve opplysninger om hvem som er blitt eier av bilen for å avklare hvem han har et regresskrav mot, og dette kan ikke senere eiere motsette seg at forhandleren gir ut. Et typisk eksempel her er at man har fått bompengeregninger for ny eiers kjøring. Dette utløser et regresskrav mot ny eier. Det samme vil gjelde parkeringsgebyrer, gebyrer for manglende forsikring, osv.

Hvilken av dem? Selger av selskapet? Vanskelig å si. Etter min oppfatning overreagerer selger (av de tre involverte er det selger som har minst å klage over). Selger har heller ikke - etter min mening - godt nok rettslig grunnlag til å heve avtalen (dette er ikke et vesentlig kontraktsbrudd). Det eneste du kan tilby ham er å la ham gå fra avtalen eller å sørge for at avtalen blir gjennomført raskest mulig. Det siste er også tryggest for begge.

Overfor din kontraktsmotpart har du potensielt begått dokumentfalsk (straffeloven § 361 første ledd bokstav c) og bedrageri (straffeloven § 270) - du har signert i navnet til et selskap du ikke kan forplikte. Det sivilrettslige ansvar for dette ligger på deg, og deg alene - avtaleloven § 25. Overfor selger (av aksjene) har du brutt kjøpsavtalen ved at du har forsøkt å disponere over kjøpsgjenstanden før du har overtatt eiendomsretten til den. Overfor selskapet (som du er i ferd med å kjøpe) har du begått identitetskrenkelse (straffeloven § 202) og dokumentfalsk (du har utgitt deg for å ha en stilling som kan forplikte selskapet, straffeloven § 361 første ledd bokstav c).

Lite. Foreldelsesreglene er som regel ganske forutsigbare.

Kjøpsloven §§ 48 og 49 bestemmer at kjøpesummen skal betales på selgers forretningssted eller etter avtale, og til den tid som følger av avtalen. Kjøperen plikter å overta tingen (implisitt: kan ikke nekte å overta den eller levere den tilbake), kjøpsloven § 50. Hvis kjøperen ikke oppfyller sin del av avtalen kan selgeren kreve betaling (kjøpsloven § 52) og rente (§ 71). Kjøperen har ikke krav på betalingsutsettelse med mindre vilkårene i § 49 er oppfylt (inntil 30 dager fra overtakelse hvis kjøperen ikke har undersøkt gjenstanden før overtakelse).

Servituttlova har regler om slike rettigheter. I utgangspunktet er de evigvarende med mindre noe annet er bestemt i avtalen som stiftet rettigheten. Men de kan falle bort -- det kan være bestemt i avtalen at de skal falle bort, og partene kan i noen tilfeller kreve omskiping eller avskiping (det vil si endring eller bortfall). Ved misbruk kan den ene parten kreve tvangsutløsning.

Når det ikke er lagt opp til fellesordninger gjennom et valgt styre må innkreving av felleskostnader basere seg på den gjensidige regressretten for sameierne gjennom eierseksjonsloven § 31. Denne regressretten er mer komplisert. Det er ikke alltid så enkelt som å kreve inn 800kr per måned ganger 12 måneder. Det du (og de andre sameierne) har krav på er å få tilbake det dere rent faktisk har lagt ut, og det er bare den som har lagt det ut som kan kreve regress. I det aller enkleste tilfellet så er det 800 kr per måned i utgifter for ham, og du har lagt det ut personlig. Da er regresskravet ditt 800*12, 9600 kr. I et litt vanskeligere tilfelle så er utlegget bare 700 kr, men det er fortsatt du som har skutt inn hans andel. Regresskravet ditt er 700*12, 8400 kr. Hvis utleggene er tatt fra felleskontoen (fordi 800 kr i måneden er litt mer enn utgiftene), så er utgangspunktet at dere fire andre har dekket 25 % av utlegget hver. Da må hver av dere kreve ham for 25 % av utlegget (enten 9600 kr eller 8400 kr, avhengig av hvor mye som er utgiftene). Seksjonseiere har legalpanterett mot hverandre, og denne panteretten er grunnlag for direkte tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd bokstav c. Ettersom kravene allerede er forfalt er ditt første skritt å beregne hvilket krav du har, og skrive varsel om tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Det finnes maler om dette på bl.a. politiets nettsider, se under namsmann og forliksråd. Rettshjelp i innboforsikringer dekker vanligvis ikke slike tvister - de er tvister i egenskap av å være eier i fast eiendom, og dette er som oftest unntatt. Før du pådrar deg advokatkostnader bør du derfor be om dekningstilsagn fra selskapet. Legg merke til at et grunnvilkår for dekning er at det er et bestridt krav, det er vanligvis ikke nok at motparten bare ikke svarer.

Nei.

Du er ikke forkjøpsrettshaver før det er endelig avklart at du har best forkjøpsrett. Frem til fristen er ute er du bare én av flere mulige. Systemet er at det er borettslaget som fremmer forkjøpsrett på vegne av én forkjøpsrettshaver, og det denne personen som i loven er "forkjøpsrettshaveren". Ikke alle andre som har eller kan ha forkjøpsrett.

Utgangspunktet er at kjøper og selger kan reforhandle en avtale når som helst. Men en slik reforhandling har bare virkning for forkjøpsrettshaveren hvis den kommer frem til borettslaget før eierskiftemeldingen, burettslagslova § 4-20. Når det er sendt eierskiftemelding trer forkjøpsrettshaveren inn i avtalen slik den står på dette tidspunktet, burettslagslova § 4-17 første ledd. Selgeren kan bare heve salgsavtalen overfor forkjøpsrettshaver hvis selgeren kunne ha hevet overfor deg som opprinnelig kjøper.

Hvis ikke annet er avtalt skal utlånte/utleide gjenstander leveres tilbake til utlåners/eiers forretningssted. Dette gjelder uavhengig av om eieren også er arbeidsgiver. Plikten til å levere tilbake arbeidsgivers eiendeler ved endt arbeidsforhold gjelder uavhengig av om man er sykemeldt eller ikke. Et ubemannet lager regnes ikke som forretningssted i denne sammenhengen - "forretningssted" vil si et hovedkontor eller lignende sted. I hvilken grad denne reisen regnes som arbeidstid i relasjon til lønn, sykepenger, osv. vil avhenge av andre forhold. Hvis stedet du skal levere gjenstandene/bilen er ditt kontraktsfestede arbeidssted vil reisen fra hjem til arbeidssted ikke være arbeidstid i relasjon til lønn. Den vil heller ikke være det i relasjon til sykepenger, og man kan heller ikke kreve at arbeidsgiver dekker kostnadene for reisen.

Ut fra det første bildet kan det se ut som om bilens bakende stikker ut i krysset. Men noen åpenbar ileggelsessak er det ikke.

2) 25 % vil da være et utgangspunkt. 3) Det må du i så fall forhandle deg frem til med utleier. Det lønner seg i så fall å være tydelig allerede fra starten av om at du vil be om redusert leie fra begynnelsen av som kompensasjon for at du bidrar til å utbedre mangler som ikke er leietakers ansvar, for å unngå misforståelser.