krikkert

Rettslig sett vil det være holdbart.

Utgangspunktet for den som er tilsatt i 100 % stilling med 37,5 timers arbeidsuke er at man har krav på lønn for 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsgiver kan ikke frita seg selv fra plikten til å betale lønn ved å kalle én av arbeidsdagene for julebord. Det kalles permittering, og er ikke lovlig for dette formålet. (Denne betraktningen gjelder fastlønnede arbeidstakere. Timelønnede arbeidstakere vil normalt ikke ha krav på lønn for denne dagen med mindre de har en vaktplan eller en annen avtale som sier at de ellers skulle ha arbeidet eller hatt lønn for denne konkrete dagen.)

Nei, du kan ikke bli tatt for tyveri. Det riktige straffebudet for det du beskriver er bedrageri. Årsaken til slike tilbud er gjerne sammensatt, men ett mulig opphav kan gjerne være at butikken har bundet seg (overfor kjeden eller overfor leverandøren) til å kjøpe (eller selge!) en viss mengde produkter, og så har sett at de ikke selger like mye som opprinnelig avtalt. For å unngå svinn (som ser negativt ut) kan man derfor i stedet sette prisen slik at man får solgt alle produktene (om enn med mindre fortjeneste).

Du forutsetter at det ikke er straffbart å lyve i retten for politiet. Det er det - strafferamme på 3 års fengsel (10 år hvis anklagen er grov), se straffeloven §§ 223 og 224. Men de samme rettssikkerhetsgarantiene som beskytter den tiltalte i den opprinnelige saken - kravet om at straffbarhet skal bevises ut over enhver rimelig tvil - vil beskytte politibetjenten ved tiltale for uriktig anklage. Det er ikke nok å bevise at betjentens forklaring ikke stemmer med andre bevis. Man må bevise at betjentens forklaring ikke stemte med betjentens egen oppfatning. Bevisvurderingen i slike saker er veldig sjelden slik at den ene historien utelukker fullt ut den andre. Da snakker vi om at betjenten sier at han ble slått ned av deg i Fredrikstad på et tidspunkt hvor du beviselig var i Trondheim. I de aller fleste saker så stemmer de fleste elementene overens, men det er noen elementer som har forskjeller. Disse elementene er ofte ikke rene forskjeller i situasjonen, men forskjellige inntrykk og vurderinger av en situasjon man observerer. Den saken fra Dagbladet det her er lenket til siterer ikke nok fra tingrettsdommen til å si noe om hvor forskjellene lå.

Hensikten med en helseerklæring er etter forsikringsavtaleloven § 13-1a at forsikringsselskapet skal kunne få de opplysninger selskapet trenger for å vurdere den risikoen selskapet tar på seg ved å forsikre kunden. Det er en forhåndsvurdering, som går på hvorvidt selskapet skal tilby forsikring i det hele tatt, på hvilke vilkår, og til hvilken pris. Når forsikringsavtalen er inngått og et forsikringstilfelle er oppstått så er man i en annen situasjon. For det første skal man vurdere om det er et dekningsberettiget forsikringstilfelle (er vilkårene i forsikringsavtalen oppfylt), er forutsetningene for utbetaling til stede (er det gitt melding "uten ugrunnet opphold" osv), har selskapets ansvar falt bort pga. svik, eller er det grunnlag for å si opp forsikringen eller endre avtalen pga. opplysningssvikt. Det er den forsikredes ansvar å underbygge sitt krav om utbetaling etter forsikringen. Forsikringsselskapet kan derfor ikke kreve fullstendig uredigert journal -- men konsekvensen av at de ikke får det kan være at videre utbetalinger under forsikringen avslås. Det er en del begrensninger selv her -- forsikringsselskapet har ikke rett til å be om eller innhente helseopplysninger som ligger mer enn 10 år tilbake i tid (forsikringsavtaleloven § 13-1b).

Bestemmelsen er en videreføring med noen endringer av husleieloven 1939 § 25, særlig annet og tredje ledd: Etter den gamle loven er utgangspunktet at leietaker plikter å holde visningen og fastsette visningstider, dog slik at visningstider må være innenfor det som er vanlig (altså ikke "ubekvem for leiesøkende"), og leietaker må holde visninger i minst én time mandag til fredag. Leietaker hadde etter gammel lov krav på at enten leietaker selv, noen i leietakers husstand/tjeneste, eller utleier var til stede ved visningen. Utleier hadde krav på adgang i forbindelse med visning etter § 25 første ledd (det vil normalt være slik at "forholdene krever at" utleieren får adgang til leiligheten under visning for å kunne svare på spørsmål fra leiesøkere). Da 1999-loven ble vedtatt skilte § 25 første ledd lag med annet og tredje ledd. Første ledd ble flyttet til husleieloven § 5-6 ("Leieren plikter å nødvendig utstrekning å gi utleieren eller utleierens representant adgang til husrommet for tilsyn") mens annet og tredje ledd ble til husleieloven § 10-1. Forarbeidene sier at husleieloven § 11-1 (vedtatt som § 10-1) er en videreføring av § 25 annet ledd (men videreføring av tredje ledd er ikke nevnt). Departementet skriver i lovproposisjonen (Ot.prp.nr. 82 (1997-1998) s. 113) litt om hva som skal ligge i regelen: Departementet skriver at selv om utleieren har egen nøkkel (etter alminnelig avtale), så gir ikke denne nøkkelen utleier rett til å drive selvtekt med visning mot leietakers vilje. Men forutsetningen her er også at normalt vil utleier i alle fall være til stede ved visningen. En leietaker kan nok etter § 10-1 kreve å få organisere og holde visninger selv, men dette er ganske upraktisk. Gis det feil opplysninger til leiesøkere vil man potensielt havne i en trepartskonflikt hvor leiesøker, leietaker, og utleier krangler om hvem som skal bære dette ansvaret - se husleieloven § 2-3, som bestemmer at opplysninger som er gitt på utleiers vegne regnes som gitt av utleier selv. Leiesøker vil anføre at leietaker opptrer på utleiers vegne, utleier vil anføre at det gjør leietaker ikke og ellers at leietaker er ansvarlig for konsekvensene av feil opplysninger, og leietaker vil bare bli ferdig med leieforholdet.

Leietaker plikter etter husleieloven § 10-1 å gi adgang til leiesøkende for å se på husrommet. Denne plikten er begrenset på to måter. Den første begrensningen er at den gjelder "i tiden før fraflytting", og den andre er at den gjelder "i rimelig utstrekning". Utgangspunktet for hva som er "i rimelig utstrekning" er hva som er vanlig ved salg og utleie av tilsvarende boliger. Leietaker må tåle mer jo nærmere utflytting man kommer. Dette kan innebære at mens man tidlig i oppsigelsesperioden kan kreve at visninger legges til ettermiddager/kvelder/helger vil man i større grad måtte akseptere at visninger foregår på utleiers og de leiesøkendes premisser senere i oppsigelsesperioden. Normalt vil leietaker kunne kreve at vedkommende selv eller noen vedkommende har utpekt er til stede under visningen. To dagers varsel må uansett regnes som et minimum når det ikke er vært noen forhåndsdialog, i alle fall når det fortsatt er nesten syv uker igjen av oppsigelsestiden.

1) Direkte tap leietaker har som følge av en mangel (som nødvendige økte strømutgifter) kan leietaker kreve at utleier dekker etter husleieloven § 5-7 jf. § 2-13. Det er bare netto merutgifter som kan kreves dekket, slik at økt forbruk i første etasje må avregnes mot innsparing ved at man ikke varmer opp kjelleren. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 2) Når deler av boligen er midlertidig ubrukelig skal redusert husleie beregnes etter reglene i husleieloven § 2-11 annet ledd, se § 5-7. Veldig kort oppsummert skal nedsatt leie i prosent svare til nedsatt verdi av husrommet i prosent. Hvis det er snakk om arealer av boligen som er fullt ut ubrukelige vil det være naturlig å se på hvor mange prosent av boligen som er ubrukelig, men det må da tas hensyn til om det er kjerneelementer av boligen som er ubrukelige (P-rom, toalett, bad) eller mer perifere elementer (bod, lager, osv). Hvis boligen er på 120 kvadratmeter og 20 kvadratmeter kjeller er ubrukelige vil man kunne bruke 17 % reduksjon i leie som et utgangspunkt. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 3) Det avhenger av hva som er avtalt om vedlikehold i husleieavtalen. Normalt vil dette falle under utleiers ansvar, se husleieloven § 5-3 tredje ledd.

Selvsagt er det risiko for tvangsmulkt, det er den samme risikoen som for å bli tatt for nasking i butikken (dvs. oppdagelsesrisikoen). Det er ingen foreldelsesfrist for slike forhold. Trygg er man ikke før (i dette tilfellet) selger er død. Hvordan statsforvalteren legger opp tvangsmulkten er opp til statsforvalteren. Formålet med tvangsmulkt er ikke straff, men å tvinge partene til å rette opp i forholdene slik at de blir lovlige. Det naturlige vil da ofte være å ilegge begge parter tvangsmulkt helt til forholdene er rettet - enten i form av at det foreligger et positivt delingsvedtak, eller i form av at hele eiendommen samles på én hånd (selgers eller kjøpers). Hvis det bare er én av partene som er motvillig kan det være naturlig å kun ilegge denne parten tvangsmulkt. Men dette er prinsipielt problematisk fordi det raskt vil fremstå som om statsforvalteren tar side mellom kjøper og selger.

Det er ikke snakk om dagbøter, men om en tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan tidligst gis virkning fra den dagen det treffes vedtak om tvangsmulkt.

Dere har delt eiendommen, så det er allerede brudd på delingsforbudet. Men tvangsmulkt er vanligvis bare aktuelt hvis man unnlater å sende inn søknad i det hele tatt, eller ikke respekterer et avslag.

Med konteksten at "salget inkluderer ikke en skogteig" etc. blir løsningen at selger har beholdt eiendomsretten til dette området, som du sier. Da er selger eier av dette området, og dere er eier av resten. Utgangspunktet er at brudd på delingsforbudet i jordlova § 12 ikke har direkte privatrettslig virkning (avtalen står seg selv om resultatet blir lovstridig). Selger er altså eier av eiendommen selv om kommunen avslår å gi delingstillatelse. Man er imidlertid på et risikabelt område her, fordi brudd på delingsforbudet kan føre til at partene (både kjøper og selger) blir ilagt en løpende tvangsmulkt av statsforvalteren etter jordlova § 19 frem til forholdet er rettet (det vil si at eiendommen eies av samme eier). I relasjon til naboen vil det essensielle være å fremheve at du ikke har noen rett til å disponere over den delen av eiendommen all den tid selger ikke har gitt avkall på sin i alle fall livsvarige enerett til området, og at naboen hverken har noen rettslig interesse i å anlegge sak mot deg eller noe krav mot deg.

Det er ingen formkrav til oppsigelser. Så lenge intensjonen din om å avslutte avtalen har kommet tydelig frem er det nok.

Nei, ikke egentlig. Det teksten indikerer er at utgangspunktet er at eiendomsretten til "arealet" (altså disse 5 målene, antar jeg) følger resten av eiendommen, men at selger skal beholde eiendomsretten til arealet "dersom kommunen avviser en avståelse" (altså en delingssøknad?), og at selger også senere skal kunne sende inn en søknad (delingssøknad?) innen sin levetid. Dette gir i utgangspunktet ikke mening. Hvis kommunen avslår en delingssøknad så er den rettslige effekten at man ikke kan dele eiendommen, og hvis man ikke kan dele eiendommen så kan man ikke dele opp eierskapet til den på den måten kontraktsteksten tilsynelatende angir (å dele opp eierskapet må da skje i form av å dele ut ideelle andeler, ikke som fysisk oppdeling). Ble kontrakten skrevet i samarbeid med profesjonelle aktører, som en megler eller advokat?

Alt løsøre som ikke kan registreres i et såkalt "realregister" må pantsettes som håndpant, se panteloven § 3-2 sammenstilt med § 3-3. Motorvognregisteret er ikke et realregister. Båter (>7 meter) og luftfartøy kan registreres (i henholdvis Norsk Ordinært Skipsregister (NOR)/Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) og Norges Luftfartøysregister (NLR)), og disse kan også pantsettes mot tinglysing/registrering i det aktuelle registeret. En båt kan man tinglyse pant i, hvis båten er registrert i NOR/NIS. Men i praksis ja. Det gjelder imidlertid unntak for næringsdrivendes driftstilbehør, varelager, og generelt sett for salgspant.

Dette fremstår som en forvirrende avtale. Det er nå uklart om eiendomsretten til området fulgte med til dere, men at selger har en personlig rett til å få eiendomsretten tilbake mot å oppfylle visse kriterier i løpet av sin levetid (i så fall er dere faktisk eiere av eiendommen) eller om eiendomsretten forble hos selger men at dere blir eiere hvis selger ikke foretar seg noe mer. Det at det tydeligvis gjelder en eiendom som er underlagt delingsforbud etter jordlova, og hvor det derfor ikke er lovlig å selge bare deler av eiendommen, gjør det mer komplisert. Jo mer forvirrende den rettslige situasjonen er, jo større er sjansen for at naboens advokat vil rådgi ham om å saksøke begge for å være sikker på å få rettslig avklaring.

Utgangspunktet er at matrikkelen skal stemme med godkjent bruk etter plan- og bygningsloven, men det er ikke alltid slik, særlig siden matrikkelen er <20 år gammel. I slike tilfeller har Miljøverndepartementet i brev 22.09.2010 uttalt at ettersom eldre bygninger ofte er registrert ut fra utseende og lignende, og kommunen ikke har noen aktiv lete- og retteplikt, så kan en hjemmelshaver kreve at kommunen retter koden etter matrikkellova § 26. Merk at passivitet ikke er å regne som godkjennelse. Første skritt er å innhente byggesaksdokumentasjon for eiendommen. Dette er praktisk talt alltid ufarlig.

En tiltale vil si at påtalemyndigheten mener at de har gode nok argumenter og beviser til å straffe noen (den tiltalte), og derfor har de sendt saken til retten og bedt om at det berammes en hovedforhandling i straffesak. I Norge følger vi prinsippet om offentlig rettergang. Det betyr at dommeren (normalt) ikke skal få bevisene på forhånd, men at alle dokumenter og alle vitner skal føres/avhøres under hovedforhandlingen. Som fornærmet i saken vil du bli avhørt som vitne. Tiltaltes forsvarer vil, avhengig av hva slags sak dette er, kunne stille spørsmål om din mentale tilstand, herunder om du var ruset, i den situasjonen du forklarer deg om. Poenget med dette spørsmålet er - fra forsvarers perspektiv - ikke å "ta deg" eller å få deg straffet, men å redusere forklaringens bevisverdi ved å implisere at rus gjør at du kanskje husker feil eller ikke husker.

[moderator]Ett innlegg er skjult da trådstarter tilsynelatende "outer" seg selv med navn og fødselsår i nicket sitt. Innlegget er skjult i påvente av avklaring av om dette var meningen.[/moderator]

Hva ser du for deg at vil skje med det nåværende aksjeselskapet? Du kan havne i potensielt erstatningsansvar overfor det gamle selskapet hvis du driver butikk i butikken i konkurranse med det gamle selskapet. Dette vil også kunne utløse erstatningsansvar overfor aksjonærer og kreditorer hvis disse handlingene gjør at det gamle selskapet går konkurs og det kommer frem at du har tatt inntekten med over i et annet selskap og latt kostnader og gjeld være igjen. Det er ingen skam å gå konkurs. Men det høres ikke ut som om selskapet egentlig har noen verdier å snakke om, og å skulle kjøpe ut en ekspartner når selskapet er forgjeldet...

Den danske registreringsordningen har fire kategorier (for personbiler): 1) Tillatt, uten registrering: Biler som bruker bensin, LPG, gass, hydrogen, elektrisitet, eller en hybrid som involverer disse som drivstoff. 2) Tillatt, automatisk registrert: Biler som tilfredsstiller kravene i Euro 5/6 og er førstegangsregistrert etter 1.1.2011. 3) Tillatt, må registreres manuelt: Biler som har partikkelfilter eller tilfredsstiller kravene i Euro 5/6, og er førstegangsregistrert før 1.1.2011 4) Forbudt, kan ikke registreres: Førstegangsregistrerte biler før 1.1.2011 som ikke har partikkelfilter. Den danske loven åpner for at en eier kan straffes for en førers bruk av bilen, men dette straffansvaret er såvidt jeg kan se (av miljøbeskyttelsesloven (LBK nr. 879) av 26. juni 2010 § 110 og forskriften (BEK nr. 1517) av 14. desember 2006 § 22) begrenset til der eieren er et foretak. Som i Norge bygger Danmark på at man ikke kan slippe straffansvar ved å ikke vite om reglene som gjelder på et område.

Utgangspunktet er at for å pantsette en bil må det gjøres etter reglene om håndpant. Håndpant vil si at panthaveren (utlåner) får pantet (bilen) eller nøkler eller andre kontrollobjekter som gjør at eieren ikke har mulighet til å rå over pantet (bilen), se panteloven § 3-2. Det er derfor upraktisk å ta biler som sikkerhet unntatt ved salgspant. Man kan ikke lovlig avtale å pantsette bilen på noen annen måte enn håndpant, se panteloven § 1-2 annet ledd. Et slikt pant kan da heller ikke tinglyses.

Bøtestraff som er fastsatt i Danmark, Finland, Island, eller Sverige kan fullbyrdes i Norge. Statsadvokaten i ditt hjemdistrikt vedtar om saken skal oversendes Statens innkrevingssentral, som gjør akkurat det samme som ved norske bøter. Se lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv.

Er spørsmålet ditt om du må betale eller ikke fordi du lurer på om du har brutt dansk lov, eller om du kan slippe unna å betale fordi du bor i Norge?

I høyden to måneder.