Pensjonssystemet slik det er i dag er ikke bærekraftig over tid. Grunnen til dette er at pensjonistene i fremtiden vil utgjøre en større andel av befolkningen, dvs. at det blir relativt sett færre arbeidstakere per pensjonist, da det også fødes færre barn som vil si færre fremtidige nye arbeidstakere. Dette vil føre til at arbeidstakerne må betale høye skatter for å finansiere folk som ikke jobber. F.eks. mente nylig avdøde Jon Hustad i en artikkel fra 2014 at hvis man fortsetter med velferdsstaten slik den var i 2014, ville skattetrykket per husstand gå fra sånn 33 % til over 60 % i fremtiden (husker ikke nøyaktig formulering). Det sier seg selv at det ikke går.
Oljefondet er for så vidt fint å ha, men jo mer vi gjør oss avhengige av det, jo mer sårbare blir vi. For hva skjer den dagen fondet synker med 30 %? Jo, da kan vi ikke ta ut like mye penger og underskuddet må dekkes på en eller annen måte. For å dekke dette kan skattene selvsagt økes, men ved passering av et visst skattenivå, antakelig er vi allerede veldig nære det nivået, ref. utflyttere til Sveits, går statens inntekter ned. Så, hva gjenstår da? Nemlig kutt i offentlig forbruk for å få statsfinansene til å gå opp. Jo tidligere vi reformere pensjonssystemet, jo mindre smertefullt blir dette.