knopflerbruce

Ikke spør meg - jeg forfatter ikke disse tekstene.

De fleste menn vil forøvrig ha en feminin dame. Man er bare ikke helt enige i om hva som er feminint og hva som ikke er det

Du fabler om andres synsing, men synser som bare det her. "Kvinner er mer kravstore, og har i større grad FOMO enn menn. De er ikke fornøyd der de er, og ser alltid etter noe bedre." - dette er din mening og ikke fakta. For alt vi vet, kan det være motsatt. Det finnes ingen god grunn til å anta at dette er noe mer koblet mot kvinner enn menn.

Du har fasiten i hendene, men ser det ikke selv. CAN BE, betyr ikke IS ALWAYS. Derav denne diskusjonen rundt hvilken tolkning vi har. Å si at noen er en "nice guy" kan også bety at dpersonen faktisk er helt genuint nice guy, og det er kontekstavhengig om det man mener er noe av det du beskriver. Min forståelse av den typisk negative bruken av begrepet slik det brukes i Norge, er at det er synonymt med å være en tøffel som er uselvstendig, konfliktsky og ikke tillater seg å ha/holder tilbake egne meninger fordi han er redd for konsekvensene. (litt analogt til de som ikke tør si sin mening i det offentlige rom fordi de er så livredde for "kansellering" - det er vel to av samme sort mennesker) Det er viktig å ha noen forbehold i slike diskusjoner, så det ikke sklir ut i misinformasjonens verden, hvor man fremstiller det som at kvinner ikke vil ha menn som er hyggelige og respekterer dem. For, det er jo det de faktisk VIL ha. Kanskje disse mennene også kan kvalifisere for å være empatiske "bad boys", avhengig av hva folk legger i det begrepet, igjen.

Her er vi faktisk helt enige. Vi må finne noen som passer inn i våre liv, og noen som har et liv vi selv passer inn i. Det er ikke så mange igjen når den filtreringen er unnagjort. Ikke at den debatten angår tråden, men måtte nesten nevne det, siden vi ikke er enige i disse trådene som regel

Det er et litt merkelig premiss hvis det å mene at en selv er snill og grei (altså en "nice guy" i ordets rette forstand) skulle utelukke en fra å få damer. Det stemmer ikke, og leder til denne idiotien med at man skal få det til å høres ut som at menn ikke kan være empatiske, omsorgsfulle, rause, forståelsesfulle, imøtekommende og liknende overfor kvinner uten at det liksom skulle koste dem attraktivitet. Hvoretter man da bruker "bad boy" som en kontrast. Ikke fordi "bad boy-en" har selvtillit (det har også personen som har den listen av karaktertrekk jeg ramset opp rett før dette), men fordi man da lager et narrativ om at kvinner helt vil ha menn som gir dem motstand og de skal "fikse". Som om det å date noen er ment å være et slags menneskelig oppussingsprosjekt sett fra en kvinnes synsvinkel. Hva jeg legger i "nice guy" varierer fra sted til sted. I en setting hvor "bad boys" diskuteres, kan det være rimelig å anta at man mener en slags "tøffel" som ikke har egne meninger og ikke tør å være uenig selv om han egentlig er det. Andre ganger kan det oversettes som det står, til en "snill og grei mann". Men du er den første jeg leser om som har det som premiss at man må se på seg selv som en "nice guy" for å være en.

For den samme aldersgruppen for menn (25-29 år, hvor du får 28 år fra vet jeg ikke - den sier ikke noe konkret om "28-åringer" - eller fordelingen innad i klassene i det grupperte datamaterialet) er det 48% av mennene som sier de har lav tilfredshet med livet. Det er altså en signifikant andel mer enn for kvinner. Som påpekt sier den ikke noe om årsakssammenheng her, og "har lav tilfredshet med livet => er singel" støttes akkurat like mye/lite som "er singel => har lav tilfredshet med livet". Dette er bare kausalitet vs korrelasjon. At to størrelser korrelerer, sier ikke noe om årsakssammenhengen. Så kan man alltids spekulere, og om man ikke er fullstendig blåst skjønner man jo at begge deler faktisk er plausible forklaringer - siden det finnes mange som virkelig savner en partner (ref. trådens opprinnelige tema), og mange som har ymse problemer i livet sitt som gjør det vanskelig å være i et forhold, og at man heller ikke egentlig har overskudd til noe sånt. For eksempel ulike psykiske diagnoser. Singeltreff vs tinderstatistikk er morsom trivia, men det er ingen her som har brukt kjønnsfordelingen på Tinder til å si noe om andelen ufrivillig single i ulike kjønn generelt i samfunnet, og det er heller ikke riktig når du ser på singeltreff. Artikkelen din (jeg leste den forresten da den var fersk, også) trekker jo frem at på en del singelarrangementer har overvekt av menn, avhengig av aktivitet - så her har jo arrangørens valg alt å si for en eventuell statistikk. Analogt til at Tinders design per nå er laget ut fra den stereotypiske "pule rundt mannen" sine behov for masse bilder, og det trekker jo ned hvis du tenker at andre enn "pule rundt-menn" skal være godt representert på Tinder. Tinders kjønnsfordeling også handler om designvalg - og en haug andre faktorer. Aleneforeldre har i snitt mer anstrengt økonomi enn familier med 2 voksne + det samme antallet barn, og potensielt også større problemer med "tidsklemma" fordi man bare har en voksen til oppgaven, i tillegg til at det ofte følger med en god del krangling mellom foreldre som har gått fra hverandre - og krangling om barn vil være en medvirkende faktor til at livskvaliteten reduseres. Det er forøvrig en kjønnsnøytral statistikk. Så kan en også der snu litt på det og tenke seg at det å ha dårlig livskvalitet i utgangspunktet gjør det mer sannsynlig at man skiller lag med parneren sin (enten på eget eller dennes initiativ). Generaliserte utsagn kan heller ikke anvendes på enkeltindivider. At det å få seg en partner bedrer livskvaliteten fpr befolkningen som helhet, impliserer ikke at det gjelder for spesifikt undergruppen "personer som sier de velger å være single". Tvert imot må man jo nesten anta at de som aktivt takker nei til muligheter, gjør det fordi de har tatt denne vurderingen du snakker om og konkludert med at akkurat det forholdet ikke vil bedre deres livskvalitet. Så, skal man da endre holdning til dette og inngå forhold som senker livskvaliteten? Det blir en merkelig strategi, dersom økt livskvalitet er det overordnede målet her. Skal du få økt livskvalitet, må du finne en partner som bidrar til dette. Du kan ikke uten videre ta statistikk generalisert på en gruppe, og bruk den på en subgruppe (inkludert individer). Det er ikke grunnlag for å si at subgrupper har de samme behovene/preferansene, siden utvalgene ikke er uavhengige av hverandre (de blir avhengige variable når du selekterer etter spesifikke kriterier i det ene tilfellet som du ikke selekterer etter i det andre). Aner ikke om du hadde programfag i matematikk på videregående, men hvis du hadde statistikk der, burde du ha sneiet innom uavhengige/avhengige variable - og ser hva jeg sikter til. Det er sikkert forskjell mellom å drukne i sex-forespørsler og forholds-forespørsler, men kvinner flest drukner i begge deler. Det er i alle fall ikke grunnlag for å mene at det kvinner opplever er at menn ikke vil forplikte seg. Husk at f.eks. er alle incels også insings. Du kan telle på én hånd de mennene som er i et ufrivillig sølibat (og ikke har gått full MGTOW-modus) som ikke ville tatt imot muligheten for et forhold. Det er også et poeng å diskutere hva "ufrivillighet" er i denne settingen. Du er ufrivillig barnløs om du har prøvd å få barn i to uker, samtidig som du også er ufrivillig barnløs om du har prøvd i 20 år, men det er ikke sammenliknbare situasjoner, likevel. En person som er på utkikk etter en partner, uten at de opplever at denne er nødvendig for god nok livskvalitet, er også "ufrivillig barnløs" - men uten at det er et reelt problem for dem. All ufrivillighet er ikke lik, og vi bør unngå å fremstille kvinner som aktivt takker nei til ørten forhold eller kommer seg et godt stykke på vei før det viser seg at man ikke passer sammen som at de er ulykkelige over singeltilværelsen. Det er en vesentlig bedre posisjon å være i enn å ikke engang komme dit at du kan vurdere om kvinnen du dater faktisk har det du leter etter, fordi det å få seg en date viser seg å være vanskelig i seg selv. Det er ellers ikke jeg som har startet hele denne sutredebatten om "kravstore kvinner", hvor hele premisset alltid har vært at menn trekker det korteste strået når kvinnene velter seg i brunsten til "tiprosenten". Altså at det å oppleve mislykkethet på datingfronten i hovedsak er et manneproblem. Det er ikke en påstand fra min side, det er hele opphavet til debatten. Så er det andre som maser om at dette er et samfunnsproblem og at vi må "gjøre mer for mannen", og what not. Andre problematiserer det såkalte "hypergamiet" og kobler det opp mot det at kvinner tar mer utdannelse og deltar mer aktivt i arbeidsmarkedet, slik at det plutselig danner seg en gruppe menn som aldri velges og lider på grunn av det. Det litt pussige er jo at vi i praksis diskuterer det samme på to måter: at om menn sliter, er det kvinnene som skal endre datingstrategi fordi de overser masse bra menn og er "for kravstore". Samtidig skal visst kvinnene også endre strategi for sin egen del. Men, er det lov å be om en diskusjon rundt hva menn kan gjøre for å bedre sin situasjon og potensielt også situasjonen til disse kvinnene du er bekymret for? Premisset mitt her er ikke kjønnet i design, jeg mener bare at jo mer du føler du trenger et forhold, jo mer bør du aktivt gå inn for å øke mulighetsrommet ditt til å få noe slikt. Jeg kan ellers presisere at når jeg snakker om menn og kvinners opplevelse av singellivet, så begrenser jeg meg egentlig til de som er i en livssituasjon hvor det å være i et forhold er noe som passer inn. Altså ikke dem som har long covid og ligger i senga 24 timer i døgnet, er tungt medisiniert på grunn av psykisk sykdom, har et betydelig rusproblem - og ymse andre forhold som gjør at man egentlig har nok med seg selv. Tenk noe i retning av en frisk og rask student/nyutdannet som i utgangspunktet har overskudd til å lete etter en livsledsager og starte voksenlivet med denne personen. I en slik setting vil det være forskjeller mellom dem som opplever at de får napp hver gang de hiver ut snøret, og de som opplever at fisken aldri biter og de uroer seg for om det finnes noen som kan like dem for den de er. Eller mellom de med et stort sosialt nettverk og dem som ikke har det, og dermed er mer utsatt for ensomhet. En person med et sterkt nettverk og som føler seg attraktiv på datingmarkedet får dekket mye mer av de grunnleggende menneskelige behovene bare der, sammenliknet med en "evig singel og ensom" person.

Jeg leser det slik det brukes i denne tråden. At begreper som "nice guy" og "bad boy" har litt ulike avgrensninger avhengig av hvem du spør, er jeg fullstendig klar over.

Presset du snakker finnes ikke i nevneverdig omfang. Menn går på gymmen for å skryte for hverandre, ikke fordi damene syns de er så forbannet sexy av det. For eksempel. Analogt til at det ikke er menn de siste tiårene som har skyld i at kvinner sminker seg. Menns mentale helse har det vært snakket svært mye om de siste årene. Det betyr ikke at det snakkes FOR mye om det, men å fremstille det som at vi ikke sier noe om det i samfunnet, er bare tull. At menn som gruppe har et ensomhetsproblem, er jeg enig i - men rotårsaken er igjen i machokultren, som er definert av menn. Man skal liksom "klare seg selv" og ikke støtte seg på andre. Hvis du vil løse dette problemet, må du starte der - det er ikke noe kvinner kan gjøre noe fra eller til for å løse. Fint med statistikk, men denne sier ikke at man har dårligere livskvalitet fordi man er singel. Det er ingen årsakssammenheng i den statistikken du henviser til. Jeg velger å lese den som at man er singel fordi man har lav livskvalitet.

Ja, det er uempatisk av deg å be dem revurdere kravene sine når du ikke kjenner til grunnlaget for at kravene er som de er. Lett for deg å sitte på internett og si "bytt krav" - det er jo ikke du som skal date mennene som faller innunder kravene du selv har bestemt deg for er "realistiske" i deres tilfeller. Når holdningen din er at kvinner har skyld i menns ensomhet i datingmarkedet gjennom å ha partnerpreferanser selv, er ikke det spesielt vennlig innstilt mot disse kvinnene. Hvis du er for likestilling, er du sikkert enig med meg i at menn burde slutte å forvente en kjæreste/kone som er husmor og steller for dem. For, det er per definisjon ikke likestilling å ha den rollefordelingen. I et likestilt forhold deler man på oppgavene, og om det trengs at noen må ned i stillingsprosent fordi barna trenger mer tilstedeværelse hjemme, deler man på den byrden - kontra at bare den ene parten skal ofre seg. Det er lett å si at "samfunnet svikter menn", men hva er egentlig dokumentasjonen på at det finnes en slik svikt? Og, hvem er så dette "samfunnet"? Såvidt jeg vet, er halvparten av samfunnet menn selv, og kvinner har alltid vært opptatt av mental helse - også hos menn. Det er jo mennene selv, gjennom en machokultur de selv har funnet opp, som gjør det vanskelig for eget kjønn her. Det er ikke kvinners skyld at menn ikke kan snakke om følelser, hadde det vært opp til den jevne kvinne hadde menn vært akkurat like åpne om sånt som dem selv. Jeg aner ikke ditt syn på saken, men du må gjerne være enig med meg at machokultur som ser på myke menn som svake er en uting og opponere mot de som tviholder på stereotypen "mannen skal være hard og barsk, og den kalde og rasjonelle motkraften til følelsesladde kvinner". At du syns innleggene til herzeleid og især P7SA er "hyggelige" får stå for din regning. Det er en absurd påstand.

Du underselger poenget. Det definerer selvsagt ikke helheten ved en person, men det er din jobb å selge deg inn - enten det er i en jobbsøkingsprosess eller på en datingarena. En arbeidsgiver kan ikke ta inn alle til intervju, og en kvinne kan ikke gå på date med alle sine sveipere på Tinder. At det da ofte er attention to detail som avgjør i en del tilfeller, er bare sånn det er. Det utstråler jo også en viss seriøsitet å unngå ting som dårlige bilder eller dårlig språk. Jeg er heller ikke normativ her, jeg sier at det er slik det faktisk fungerer. Du kan gjerne være uenig, men åpenbart er det andre (som meg, og de som faktisk tar avgjørelsene) som er helt enig i at dette er en klok måte å gjøre det på.

Du glemmer en nyanse i dette, og det er at empatimangelen kommer etter at man begynner lire av seg svada som "kvinner er kravstore", "kvinner sier de vil ha snille menn og velger badboys hver gang", "kvinner er blitt for maskuline". Det er noe man velger selv. Menn som er sympatiske i sin tilnærming til egne datingproblemer og ikke skylder på samfunnet/kvinner for det, møter masse sympati. Hvis menn finner folk som Andrew Tate, er det fordi de allerede navigerer i de kretsene hvor man kan finne på å ramle borti fyren. Jeg skulle ønske du var en av disse som hadde gode holdninger til menn og kvinner, men dessverre er du ikke det. I stedet angriper du menn som mener vi kan ta tak selv, og kvinner fordi du innbiller deg at de har feil fokus i datingmarkedet. DET er uempatisk her. Forøvrig er jeg mann selv, og vet akkurat hvor vanskelig det kan være. Jeg aner ikke hvor mange menn som sliter med selvtillit etter å ha fått få eller ingen matcher. Vet du antallet? Noe av det første jeg skrev i tråden var forøvrig løsningen på dette: begynn å sveipe som kvinner, fremfor å bli desperate og sveipe på alt - inkludert dem som ikke viser noe som tilsier at de er en god match. Det som potensielt skaper den dårlige selvtilliten er ikke å ikke bli valgt av kvinner på Tinder, men at det er et misforhold mellom ens egen attitude rundt sveiping og attituden til dem man vil ha en match med. Du slipper unna hele selvtillitsproblematikken hvis du er selektiv og kun sveiper på de profilene som har noe ekstra ved seg, ut fra dine preferanser. Da går gjerne 90-95% til venstre, og du vet at når du sveiper en stor majoritet til venstre, er det å forvente at man selv blir utsatt for det samme. Den mentale innstillingen blir annerledes når du selv tillater deg å stille visse krav til en profil for at du skal sveipe høyre på den. Kvinnenes sveiperate er langt mer realistisk ut fra hvor vanskelig det faktisk er å finne en god partner. Generelt har jeg ikke svarene på disse "hvor mange". Hvis du har tall, er det bare å vise kildene for dem. Hva selvmord har med Tinder å gjøre, må gudene vet. Men, du vet sikkert også at det er flere kvinner som PRØVER å ta selvmord enn det er menn som PRØVER. Så disse statistikkene kan gå begge veier, alt etter som man ser på dem. At Tinder og selvmordsrater blant menn skulle ha noe med hverandre å gjøre, virker også søkt. Det finnes ikke noe som indikerer at menn tar livet sitt over mangel på matcher på datingapper. Det er ingen her som "ler av menn som sliter med dating". Vi prøver å korrigere de som skylder på kvinnene for at menn sliter med dating, siden det å slite med dating er et "jeg-problem" - og ikke noe målgruppen har noe med å gjøre. Det er ikke byttets ansvar at jegeren skal få mat på bordet. Det hadde vært bedre og mer empatisk av deg om du sluttet å kritisere kvinner for noe de ikke har skyld for. Nå er jo min innfallsvinkel her nettopp å si at menn kan rydde opp i dette selv, ved å f.eks. ta gode bilder, tilegne seg kulturell kapital, ta vare på kroppen sin, vise at de bryter kjønnsnormer og har en egen maskulin identitet +++ - dette ER å hjelpe menn. Du gjør ikke en dritt for å hjelpe menn, når du bare fokuserer på hva kvinner potensielt gjør feil. Skal du hjelpe menn, får du gi menn råd om hvordan DE kan gjøre noe annerledes for å bedre sjansene sine. Alt annet handler om noe annet enn å "hjelpe menn". Du hjelper ikke menn ved å angripe kvinner. Uansett hvor mye du måtte ønske det.

Skal du si "ofte", bør det også være "ofte". Når 0 av 5 tilfeller ikke treffer påstanden din, er det ikke "ofte". Du trenger ikke å sitere meg om du ikke har imot å fremstille deg selv som en løgnaktig tulling. For, det er det inntrykket som står igjen når jeg viser til mine formuleringer på forrige side i tråden og du ikke tar deg bryet med å dokumentere drittpratet ditt.

Nei, jeg blir imponert av kvalitet.

Jeg kan ikke noe for at du leser det du vil lese. Det er ingen svart-hvitt-tankegang her. Frøken "du forguder kvinner". Svart-hvitt-tankegangen her er noe du innfører, ikke jeg. Ingen har sagt man ikke kan være god til programmering, men i den samme bunken som søknaden fra den gode programmereren med det elendige bildet, ligger det andre søkere med like god kompetanse og en søknad som ser mer seriøs ut. Da går man i bøtta.

Folk som har fordommer mot feminister kan godt spare seg for å klage over at andre har fordommer mot gamere. Hykleri og dobbeltstandard, kalles det.

Ja, du tenker sikkert at om du går på dass på en restaurant og den er skitten som faen - så "kan de være flinke med renholdet på kjøkkenet". Å ta gode bilder på en CV eller i en datingprofil handler om å gidde, ikke om man er "god til noe". Du trenger ikke tre års studium for å finne bra lys og en egnet bakgrunn, og å be noen om å ta bilder av deg. It's a start! Heller enn "selfie i godstolen i dårlig lys".

F.eks. på forrige side brukte jeg ordet "mann" fem ganger, og "gutt" null ganger. Du ekstrapolerer og finner på ting, men du har ikke noe bedre å komme med enn oppspinn jeg visstnok skulle mene. Men sitere meg på noe, det gidder du ikke. Det er for mye forlangt. Argumentasjonen din er like skitten som avataren din antyder. Og @Kassettspiller - dette er ikke "misforståelser"; det er hersketeknikk og uredelig debattskikk. Dere bare synser og prøver å tillegge meg meninger jeg ikke har. Kutt det ut.

Tja, men dette var man jo ikke er tilfelle. De som velges ut er jo de med gode egenskaper. Ellers hadde de ikke blitt valgt, siden kriteriene man ser etter er nettopp GODE EGENSKAPER i utgangspunktet (mens de dårlige gjerne er røde flagg).

Næmmen! Enda et svar. You are on fire!

Jeg tenker at en som er slumsete med bilder, også har en større risiko for å være slumsete på jobb - og i alle fall ikke ha særlig teknisk kompetanse. Det lukter litt "never mind"-attitude av det, kontra noen som legger ned den ekstra innsatsen

Merkelig tråd. Du er ikke en "simp" eller "nice guy" om du ikke har en sterk mening om noe spesielt. "It doesn't matter as long as I'm with you, honey" er et eksempel på det - som regel er det en genuin mening. Hvilken aktivitet (innenfor rimelighetens grenser) er ikke viktig, fordi det man ønsker er å henge med dama/mannen man er glad i. Det ville vært absurd å ha en sterk mening om hvilken frossenpizza man hiver i ovnen i en slik setting. Å undertrykke en sterk mening bare for å være enig med noen (enten samme kjønn eller ikke), er noe annet - og det er heller ikke spesielt vanlig. At badboys liksom er så attraktive er en myte - at best. Det gir ingen logisk mening at det skal være slik, og det er bare en stereotyp som eksisterer fordi noen skal lage kontraster mellom kjønn. Generelt liker mennesker andre mennesker som er hyggelige, imøtekommende, empatiske og har en identitet. Du har jo vår kjære Marius i kongefamilien som et godt badboy-eksempel, hvor damene rømmer unna så snart de lærer han å kjenne. Selvtillit og offensiv fremtoning hjelper i starten, men du skal følge opp med noe fornuftig, også.

Ja, helt sikkert leser du bare de innleggene du svarer på. Svært troverdig.

Og det sistnevnte følger av at de har det bedre som singel enn med det utvalget av menn som har krysset deres veier. Skal du dra det argumentet, får du ta det til endestasjonen og ikke stoppe midt i. Dette er jo en tydelig kontrast med "menn som sliter på Tinder" som absolutt ikke er lykkeligere, siden det er andre enn dem selv som har siste ord.

Mine 2 cents: begrepet er uheldig, fordi det ikke trekker frem alle ulempene med å være pen. For eksempel masse uønsket seksuell oppmerksomhet, og at det er vanskeligere å filtrere vekk menn/kvinner som bare vil ha en fordi man er fotogen og ikke fordi man her hyggelig/intelligent/en god match/ymse andre mer flatterende utvalgskriterier enn "sexy". Eller at folk (feilaktig) tror at det du har jobbet hardt for, er noe du har fått gratis fordi du tilfeldigvis er pen å se på. Dette er også representert i tråden, hvor noen med "store pupper" bare antas å ha steget i gradene av andre grunner enn godt utført arbeide/gode kvalifikasjoner. En slik sak har alltid to sider, og den ene må man grave litt etter - så den blir glemt. Selv om den absolutt eksisterer. Det samme gjelder forøvrig i andre settinger - å være skoleflink er åpenbart en fordel i noen tilfeller, men det er også svært mange fallgruber og ulemper ved det som blir et problem dersom ikke lærerne vet hvordan de skal tilpasse undervisningen/skolehverdagen til disse barna.