knopflerbruce

Poenget mitt er at hvis man mangler noe, så finnes det femminuttersløsninger. Man trenger ikke ta dem hver dag. Og man kan også fint unngå veldig trege løsninger som krever mye jobb. Å slenge noe i ovnen kan gi lang tilberedningstid, men hvis ting bare står der slipper man i alle fall å passe på. Fiskegrateng er fin sånn. Varm opp ovnen samtidig som du setter på potetene, så lager ting seg selv. Og om du på død og liv MÅ ha raspet gulrot til, så er jo ikke det en stor jobb i seg selv (og en fin jobb å sette til ungene når de har kommet i skolealder). For å være ærlig, har jeg ikke særlig sympati med denne påstanden om "matleihet". Det lukter I-landsproblem lang vei. Man blir ikke "matlei" av å ha samme middag 2-3 dager på rad en gang i blant. Ikke at det er realistisk å gå lenger i en større husholdning uansett, siden man gjerne spiser opp den digre kasserollen med gryte i løpet av et par dager uansett. Jeg minnes i alle fall sist jeg laget en diger gryte her, da var det ca 6-7 måltider i den på den største kasserollen jeg eier. De fleste single er godt vant med å spise det samme to dager på rad, siden pakninger gjerne kommer i størrelser beregnet på 2-3 porsjoner.

Dette er en fullstendig koko fremstilling av hvordan menn er. Selv jeg som kan være kritisk til det der klarer ikke stille meg bak en sånn ekstremkarikatur. Hva blir det neste? At vi later som at kvinner er som i Donald hvor de løper opp på en krakk om de ser en mus, og dåner om noen snakker hardt til dem? Det du skriver er bare tull. Om du da ikke mener at denne evneveike her er kvinner. Siden du er kvinne selv, er det kanskje det du burde uttale deg mest om - fremfor å anta at du vet hvordan menn er.

Jeg kjenner sorten. Eller klassikeren når man skal ut døren, og trenger ca 5 minutter på å gjøre seg klar. En halvtime før vi faktisk skal dra: "er du klar?". Så er man jo ikke det, men gidder fortsatt ikke stresse fordi man vet det er tid nok i massevis, og det blir småkjekling av det. Men man ender opp med å bli klar først likevel, etter runde 4 med gnål. Det er ikke sånn at "menn må ta mer av det tredje skiftet" hvis de ikke får ta det på deres egne premisser. Men, de premissene blir ikke godtatt av den andre parten, som gjør jobben selv. Men, da har man villig plassert hodet i giljotinen mener jeg. En del av det å være en ansvarlig voksen er å faktisk kunne la andre utføre oppgaver på sin måte uten å være bekymret for alt mulig og legge seg borti det. Og det å godta å gjøre ting selv om man ikke er fornøyd med andres innsats. Det er faktisk også lov - men man har da ingen grunn til å klage.

Har du ekorn? Sånn for å fortsette denne litt snåle leken med hva man har og ikke har.

Bare for å ha det nevnt: at det er mor som får belastningen ved henvendelser, er fordi man er for dårlig til å sette grenser. Barna hadde lett gått til pappa, hvis det ble vanen fra de var små. Men da må jo mor klare å slippe den kontrollen også, og det gjør hun kanskje ikke i de tilfellene? Det samme med skolen og barnehagen. Er man tydelig et par ganger på at far SKAL kontaktes først, så vil de etterkomme det ønsket. Men igjen ser jeg bare ikke at de som har kontrollbehov vil ønske at den andre parten faktisk blir kontaktet først, likevel. Analogt til det klassiske tilfellet med noen som står over skuldra på den som utfører arbeid for å sjekke at det gjøres riktig.

Parallellt med dette sitter jeg og kjekler med en sånn stereotypisk "tredje skift"-person. Jeg skulle egentlig på besøk til vedkommende i helgen, men vi utsatte det - fordi det blir et akkedas av dimensjoner over trivialiteter. Mitt hode fungerer slik: "ett skift i sekken, sammen med toalettmappe, en sykkelslange, liten sykkelpumpe og dekkspaker - good to go i 7 mil og et par dager borte fra heimen. Alt annet ordnes med telefon og bankkort.". Og i retur kommer spaltemeter på spaltemeter om at det er farlig å sykle langs veien, at jeg må huske X, Y og Z i tilfelle katastrofen inntreffer - tenk om det regner, skummelt å sykle med sekk, ta heller tog, må vite akkurat når man kommer frem, stoppe og ringe for å si at man lever og blablablabla. Det illustrerer bare så skrekkelig godt denne overkompliseringstrenden som går. Så jo, jeg mener MYE av dette er selvpåført av de det gjelder. man stresser og styrer over ting man godt kunne enten tatt på sparket, eller sågar latt være å bekymre seg i utgangspunktet.

Det er det jeg og mener. Jeg har en hylle med diverse "lett å tilberede"-mat (f.eks. instant havregrøt, hvor du bare koker opp vann og blander - klar på 2 minutter, nudler e.l.) + noen frossenpizzaer o.l. i fryseren. Og det hender det er handy, hvis noen f.eks. vil ha meg med på noe den dagen jeg egentlig hadde tenkt å kokkelere litt og de planene blir dyttet på. Det er ikke noe problem å skalere opp instant havregrøt, for å si det sånn - det tar akkurat like lang tid å tilberede til 10 personer som til 1. Meeeen, jeg ser jo så lett for meg at en typisk "husmor" ikke syns det er hverken fint eller bra nok med sånne "ungkarsmåltider". Uavhengig av om det er sunt eller ei. Eller bruker matpakken til poden som et slags "ansikt utad", hvor man føler at man ikke er bra nok hvis andre ser at matpakken er slengt sammen i hui og hast og ikke er forseggjort nok. Dog er jo ikke dette et "tredje skift"-problem, men et slags selvtillitsproblem.

Det "er forskjell" mellom en grønn og en blå bil av samme merke, modell og årsmodell også - nemlig fargen. Forskjeller kan alltid finnes. Samtidig er ikke "det er ikke det samme" et argument hvis det ikke konkretiseres ytterligere og relateres til konteksten vi arbeider innenfor. Hvem som skal hvor når? Tenker du på morgenkvisten med barnehage og skole? I "min ungdom" (ikke så lenge siden) ble vi ungene forventet å gå eller sykle hvis vi skulle på fotballtrening eller noe annet i den leia. Det var litt sånn at om vi er gamle nok til å spille fotball, er vi gamle nok til å komme oss til og fra stedet, også. Sånn kan folk organisere seg i dag også, om de vil det. Ingen har sagt noe annet enn at det tredje skiftet er nødvendig å utføre, men vi kan styre omfanget av det selv. Du fikk en hel del konkrete eksempler på hvordan den arbeidsmengden kan reduseres betraktelig ved at man godtar enkle løsninger og konstaterer at det er "godt nok". Jeg har til gode å se en kilde på at barn trenger forutsigbarhet av sorten "må vite hva vi skal ha til middag om fem dager". At middagen kommer når den kommer, kanskje - men det trengs ikke "planlegging" for å få det til hvis maten som står på bordet er enkel og kjapp å tilberede. Det velger vi jo også selv. Det er mange nok matretter som er low effort til at man kan klare seg uten disse "storprosjektmiddagene". Eller om så er, hvis man insisterer på å f.eks. lage en gryte med noe - lag nok til noen dager frem. Ingen dauer av å spise det samme tre dager på rad, og å varme opp en lapskaus e.l. er da søren meg fort gjort. Been there, done that. Jeg nedvurderer ikke noe tredje skift eller ignorerer noen hensyn her. Jeg bare påpeker all ineffektiviteten som ofte ligger bak klagingen over dette skiftet. Og noe av dette handler også om at menn faktisk tar seg av skiftet, men ikke på den måten kvinnen i huset er komfortabel med - så da "må" hun gå over og gjøre den samme jobben to ganger. Forøvrig er det slående at du ikke klarer kommentere de effektiviseringspoengene jeg kommer med, som nettopp handler om å gjøre dette skiftet mer håndterbart. Det er ikke å "ikke ta hensyn" å foreslå havregrøt til middag eller samme pålegg på alle brødskivene. Det er ikke sånn at jeg ikke har levd i hus med andre, heller.

Men det er jo i denne settingen at jeg mener kvinner (og menn i samme posisjon) ikke kan spille på de kortene du refererer til. Det er da like mye grunn til at mannen skal ned 20-30% for å få tid og ork til de samme oppgavene, er det ikke? Men igjen: hvis vi bare kjører stereotypen her, så kanskje kvinnen vil dette mest - men da er man jo ikke i en setting hvor mannen hverken krever eller ønsker noe sånt, men kanskje heller stilltiende aksepterer hennes sterke mening om å være mer hjemme. Dette selv om han sikkert godt kunne tenkt seg mer tid med barna selv. Da blir det ganske rart hvis han først må gi seg på det å få lov til å være en større del av barnas liv, samtidig som han må betale for at han "tapte" diskusjonen. "Tredje skift" er sikkert riktig i en del tilfeller, men vi må samtidig erkjenne at det er en god del der ute som legger lista vel høyt for hva de putter inn i dette skiftet. Alt må ikke være superstrukturert og overtenkes, og det er ikke mannens skyld hvis kvinnen er skrudd sammen slik at ting bare ikke kan tas på sparket eller gjøres på low effort. Sånn for å sakse litt fra en side om hva dette tredje skiftet innebærer: "Jo, det kan være å holde oversikt over hva som trengs i barnehagen, planlegge for at oppvaskmaskin skal tømmes, tenke ut når middagen må igangsettes for å være klar til riktig tidspunkt, hvordan går det for minsten på skolen, huske på å holde kontakt med venner og familie, sørge for at dere knytter nye kontakter rundt barnehage og skole så barna får venner, budsjettere, planlegge matinnkjøp og matlaging, planlegge ferier og helger, lage nye rutiner ved barnehagestart og skolestart, og forberede jula." Mesteparten av dette er rett og slett ikke nødvendig å detaljplanlegge. Jeg lurer faktisk litt på hva slags middager som må planlegges slik, og om man i det hele tatt har tenkt tanken på å effektivisere. Du trenger ikke bruke mange kaloriene for å beregne tiden det tar å mekke havregrøt, for eksempel. Eller f.eks. et par pakker fiskegrateng. Det er først når du skal kutte opp X antall råvarer, styre og herje, at det der blir avansert. Men, det er da INGEN som tvinger noen kvinne eller mann til å bruke så forbannet mye tid på en middag? Det er skrekkelig mange middager som i praksis defineres av koketiden til potetene alene, og det vet jo den som koker potetene hvor lang tid tar. Du trenger ikke regne på det. "Planlegge innkjøp". Javel, ja... for man har selvsagt ikke noe særlig mat liggende i fryseren eller i skapet som man kan hente frem hvis man tilfeldigvis mangler en ingrediens? Det er bare ikke nødvendig at dette koster så innmari med krefter. Jeg spiser også brød, og varierer pålegget. Men jeg kan gjerne ta 4 skiver med samme pålegg samme dag, da det er enklest - og gir minst svinn. Så har du de som fisker frem hele kjøleskapet hver gang det skal lages frokost. Agurk må kuttes i skiver, paprika på osten må til. Smør på den og den skiven+++. Og alt dette er greit nok hvis man har tid og overskudd, men at man tviholder på det i tidsklemma og begynner å klage over "det tredje skiftet" er bare tanketomt. Da skaper man problemet selv. Trenger jeg en matpakke bruker jeg de to minuttene som trengs på å fiske frem fire ferdigkuttede skiver, putter litt kaviar på alle, slenger et par osteskiver imellom og lager meg to sandwiches. Poenget er å ha nok liggende til at man kan mekke et eller annet hvis det trengs, ikke å gå og kverne på at det snart er tomt for servelat, hvetemel eller baconost. Og hvis man må improvisere litt (som man ofte gjør f.eks. med restemiddager), går det også fint. ...og hvem i huleste planlegger når oppvaskmaskinen skal tømmes, eller sågar vaskemaskinen? Den er ferdig en eller annen gang, så tar man det i en ledig stund i etterkant. DETTE KAN TAS PÅ SPARKET! Det er ikke nødvendig å sette det inn i noen timeplan, for det tar jo faen meg ikke mange minuttene å få det gjort. Må man planlegge helger? Hva er feil med å ta det på sparket, om det ikke er noe større opplegg på gang? At man må legge litt innsats i å planlegge en langtur ser jeg, men de fleste helger handler vel mer om man skal ta seg en tur opp i marka eller til byen på lørdagen. Hvor er planleggingsbehovet? Det viktige er at de voksne er klar over om det eksisterer konkrete avtaler hos hverandre, men what else? Nå aner jeg ikke hva du snakker om rundt disse eiendommene. Jeg snakker, og det er VELDIG tydelig fra det jeg skriver, om å gå ut på finn.no og kjøpe seg noe selv - ikke at man kjøper seg inn hos partneren. Altså at hvis en kvinne kommer til "dekket bord" (les: partner med et hus som allerede er kjøpt), så kan man kjøpe et landsted e.l. som man betaler med egne midler. Hvis partneren allerede har et hus og klarer å betjene lånet selv, trenger man jo ikke to personer til den jobben anyway. Og hvis de to kjøper noe sammen, fordeler man selvsagt også husets verdi etter hvor mye hver part bidrar med av EK og hvor mye hver part tar av renter og avdrag. I en slik setting ville jeg ikke hatt noe imot å slippe noen inn som medeier - ikke minst fordi jeg ville hatt økonomi til å kjøpe ut vedkommende ved et brudd i utgangspunktet. Mannen (vi må jo, i stereotypiens navn, anta at dette er en mann) har jo fått lånet på sitt eget grunnlag, uten innblanding av utenforståendes EK eller inntekt. Men jeg ser som sagt ikke poenget - det eneste du sørger for er at hun blir deleier i huset, fremfor å sette de samme pengene i fondssparing eller noe annet. Som eiendom, hvis det er det som er viktig. At den enes inntekt går til huslån mens den andre dekker mat, er vi vel alle enige om er en elendig utgiftsfordeling - men jeg vet ikke hvor realistisk den er. Eller, gitt at dette er vanlig, hvorfor det ikke ringer noen bjeller hos de som får disse hverdagsutgiftene i fanget mens den andre slipper. Det er fullstendig åpenbart at alle avdrag på varige verdier er mer gunstig pengebruk for den som har verdiene enn rent forbruk, og det bør alle kvinner og menn være klar over hvis de har bestått en allmenndannende grunnskole. Vi kan godt diskutere "tredje skift", men vi bør i alle fall ta utgangspunkt i et "godt nok"-nivå. F.eks. dette med at å bruke samme sort pålegg på alle brødskivene faktisk ER godt nok, og det samme med å ha havregrøt og andre "low effort"-måltider til middag faktisk er godt nok.

Hæ? Selvsagt kan eieren av eiendommen nekte, men man kjøper da ikke ting som eieren ikke er interessert i å selge i utgangspunktet? Poenget mitt er at mannen/kvinnen ikke kan nekte kvinnen/mannen å bruke penger på et landsted/feriebolig hvis vedkommende ønsker det og har råd til det selv - og da går man f.eks. på finn.no og leter etter et egnet objekt, drar på visning, fikser finansiering og kjøper det. Jeg klarer heller ikke se for meg at noen skulle slått opp over noe sånt, heller. Ser du for deg at en mann/kvinne skulle endt et forhold fordi kvinnen/mannen kjøpte noe for egne penger som man har budsjett til å betale ned renter og avdrag på med egne penger? Jeg klarer ikke se hvilket rasjonale som skulle ligge til grunn der. Såvidt jeg vet, så vil man ende opp som medeier i en slik bolig dersom man er gift og "betaler leie" fordi leia tolkes i retten som å betale avdrag. Så regner man på denne brøken. Jeg tar ikke 10 øre for å kjefte på gutta som legger ut dårlige bilder på Tinder og sutrer. Men dette er potensielt en analog den andre veien, hvor det er vanskelig å ikke komme med kritikk til dem som med åpne øyne går inn i noe sånt. De har all makt i verden til å ikke putte seg i en kjip økonomisk posisjon, men velger annerledes. Håpløst. Verdien av "det tredje skiftet" er vanskelig kvanitifserbart, fordi du kan fint ha to personer som tar ansvar på hver sin måte - mannen ved å yoloe alt, og kvinnen ved å detaljplanlegge. Men resultatet er jo det samme her, uavhengig av hvor mye tankevirksomhet som ligger til grunn. Vi kan jo ikke akkurat straffe menn som klarer å ta ting på sparket fordi kona potensielt ikke gjør det samme. Sånn om vi vil være stereotype. De som arbeider ineffektivt må nesten ta konsekvensen av sine flaws på egen kappe. Eller når mannen kler på ungen og driter i om fargene matcher, og hun blir fra seg over det. Selv om resultatet okke som er at ungen er påkledd og ikke lider noen nød. Problemet er jo når den ene gidder og den andre ikke, men samtidig syns jeg ikke man skal betale for perfeksjonisme i en setting hvor "godt nok" faktisk holder. Jeg ser mye rare stillingsbrøker her og der, og når man først er inne på en arbeidsplass som kanskje har et par deltidsansatte, er det nok ofte mulig å flytte litt rundt på noen arbeidsoppgaver og justere lønn og arbeidstid deretter. Helt enig i at de kvinnene det gjelder har litt å gå på når det gjelder selvstendighet over eget liv. Men jeg ser da ikke noen grunn til at mannen skal finansiere andres uselvstendighet hvis han selv ikke har tatt initiativet til det hele.

Det gir liten mening at den ene parten betaler lønn til noen som på eget initiativ går ned i stilling. Hvis den som går ned i stilling vil det selv, mener jeg det må være greit at man står for det valget som selvstendig individ - akkurat som man ville måttet gjøre det om man tok den samme avgjørelsen som enslig. Jeg er klar over at det er en aldersforskjell i mange forhold, men det er ingen som nekter kvinnen å f.eks. være eieren av husstandens landsted/feriebolig/hytte f.eks. slik at denne parten får glede av den verdiøkningen. Det er jo heller ikke sånn at om en kvinne dater en mann som allerede har en bolig, så er det noe i veien for å putte penger i eiendom, uansett - om så er som investeringsobjekt. Det du kaller "uromantisk" er jo nettopp det samme som du lenker til selv - nemlig en oppfordring til denne ubehagelige "ok, let's be honest - det er ikke gitt at vi er sammen til vi dør"-praten. Hele utgangspunktet for å sette opp en ektepakt er jo nettopp dette. Og da ser jeg ikke hvorfor det skulle være noe mer uromantisk i det jeg skisserer her. I grove trekk burde egentlig disse samtalene gå ca slik at man diskuterer hvor mye husstanden samlet trenger av en hjemmeværende part, og at hvis den som vil være hjemme også krever å få kompensasjon, så kan den som betaler legge ned et slags veto og kreve at man går ned likt i stilling så det ikke er noe grunnlag for å si at den ene kommer noe dårligere ut enn den andre. Så får det være opp til den som vil være hjemme om hen ønsker å gå ned ytterligere enn "sin andel", men da uten kompensasjon (siden det helt og holdent er på dennes initiativ).

Det interessante oppi den diskusjonen er at vi har snakket om det i årtier, men LIKEVEL bestemmer altså husstander seg å gå i en slik retning, hvor en part "ofrer seg". Jeg syns det er bra vi snakker om det, men etter mitt skjønn er det like idiotisk at folk i 2025 sitter i denne klemma som at folk begynner å røyke. Man kan ikke si "jeg visste ikke det var så farlig" lenger. Og ingen kan si "jeg skjønte ikke at jeg risikerte å tape pensjon og annet ved skilsmisse" når de velger å gå ned i stillingsprosent. Dette VET man, eller i det minste forventes å ha fått med seg hvis man ikke har levd under en stein i 20-30 år. Når det er sagt, det er ikke sikkert penger er like viktig for alle. Det er ikke synd i dem som "sitter igjen med smuler" hvis de ikke har store økonomiske behov i utgangspunktet. Og hvis de vet at de har bruk for en del penger, blir det enda særere at de putter seg i disse posisjonene. (merk at jeg skriver helt kjønnsnøytralt her, jeg bryr meg ikke noe om "den tanketomme" er mann eller kvinne i disse tilfellene) Det er også et spørsmål om det er rimelig at den ene parten skal betale for at den andre har en sterk mening om at hen VIL være mer hjemme (f.eks. sammen med barna). Det er en prinsipiell forskjell mellom at den ene parten anmoder noen om å gå ned i stilling fordi hen mener at det trengs, og det at den andre parten på eget initiativ ønsker gå ned i stilling. I det sistnevnte tilfellet blir det sært om det er den som ikke tar initiativet som skal cashe ut til slutt.

Det er fint å ha en spisskompetanse, men å ha en spisskompetanse betyr ikke at man ikke kan (og sågar bør) ha et bredt grunnlag i bunn. Det er tross alt en viss forskjell mellom å kunne sy en bunad og det å ha en symaskin hvor man kan lappe en bukse som fikk seg et hull. Eller mellom det å skrive et digert dataprogram alene som løser en teknologisk utfordring i samfunnet versus det å kunne redigere i xml-filer, eller skrive tekstformateringskode (f.eks. i LaTeX for den som liker realfag). De fleste som har bil eller sykkel har jo nytte av å kunne drive med grunnleggende "mekking" selv, fremfor å overlate den til en reparatør som tar X hundre kroner timen - og man i tillegg må vente lenger på å få tingen reparert.

De grønne partiene pusher i alle fall på dette med gjenbruk, og for å si det sånn: jeg skulle gjerne sett noe i denne retningen som valgfag på u.sk., slik at folk kunne f.eks. lært seg å lappe klær, feilsøke elektronikk/lodde kondensatorer, demontere en laptop, og liknende småting som er "kjekt å kunne". Eller et annet fag som tar for seg det grunnleggende som trengs for å pusse opp selv, uten at man går helt ut i å bli snekker.

Leter etter hus. Kan fort være jeg "må" ha mer på i vinter, avhengig av hvor stort sted jeg skaffer meg i løpet av høsten. Vi får se... men tanken var nå å kjøre litt lite folding frem til det var på plass, så får vi se etterpå. Det er jo et minus at bra grafikkort koster så enormt med penger. Det var liksom noe annet å kjøpe inn brukte 1070 til 2000 kroner og sette dem opp med hovedkort-cpu-ram combo til 1500kr, enn ståa er per nå.

Du har INGEN grunn til å bli sjokkert. Det er velkjent at litt for mange menn bruker kona som eneste sparringpartner når det gjelder mental helse og psykiske problemstillinger - og at dette skyldes en mannskultur som er overmoden for skraphaugen. Poenget mitt er at vi må sammenlikne epler med epler. Sex med sex, om du vil. Skal du sammenlikne, må vi se på en setting hvor en mann ikke har lyst på sex og liksom skal tvinge seg til det. Det vil hverken du eller jeg ønske oss. Eller andre menn i denne tråden, eller andre steder i samfunnet. Hvis noen ønsker mer sex, er det jævlig tåpelig å nekte å massere samboeren. Av grunner som alt er nevnt. Hva skaper du deg sånn for? Jeg aner ikke hva du måtte slite med i det siste avsnittet du siterer. Kan du utdype hvilke ord som er vanskelige?

Selvfølgelig skal mannen være emosjonelt tilgjengelig, det er essensen i et samliv at man har den evnen overfor hverandre. Det er heller ikke sånn at kona vil misbruke dette - hun deler jo følelsene sine med venninnene, også. Det er oftere et problem at mannen bruker kona som emosjonell støtte der han burde brukt kameratene sine. Som han enten ikke har, eller som har en internkultur full av uga-buga-maskulinitet hvor følelser blir ansett som en "kvinnfolkting" og noe som det ikke er lagt til rette for skal tas opp. Det er ikke noen dobbeltstandard med mindre vi skiller mellom hva vi forventer av at menn skal stille opp med seksuelt vs det kvinner skal stille opp med. Vi må sammenlikne epler med epler, og å putte alle mulige rare varianter av "si nei til" i samme pott og late som at de er likeverdige er usaklig. Du må se på hva tingen gjelder. Å ta oppvasken når man ikke har lyst, det gjør man. Men man ligger ikke med andre når man ikke har lyst. Case closed. No pun intended. Jeg ser ikke at det er noen forskjell mellom å si nei til å utføre massasje avhengig av kjønnet på den som spør, nei. Hvor skulle den forskjellen komme fra? Men du er nå en bra idiot hvis du som sexgal mann ikke gjør det, for det er jo nettopp sånne ting som kan ende opp i bingen. Hva som er trivielt og ikke trivielt går det alltids an å snakke om, men vi må være enige om at sex er VESENTLIG mindre trivielt enn alt av husarbeid.

Det er ikke vanskelig å si "ukorrekte" ting, hvis de er begrunnet tilstrekkelig godt. Men du sitter ekstra godt i saksa hvis du skal gå rett mot normen, og ikke ha et spesielt godt grunnlag for valget av synspunkter. Ta antivaxx for eksempel. Det er jo ikke rart at de blir ledd av og gjort til latter ("utstøtt", som du kaller det), når argumentene deres i hovedsak er bruk av statistikk som står til stryk på enhver statistikkeksamen, og det er tydelig at det grunnleggende premisset bare er generell og ideologisk/religiøs mistro til myndigheter og "det etablerte". Og at man ikke har nok refleksjonsevne til å innse det selv før man går hardt ut i en offentlig debatt med svadaen sin. Jeg har mange leserbrev om kontroversielle synspunkter selv, i de fleste av de større avisene i landet, og ikke en eneste gang har jeg opplevd å bli "utstøtt" over noe jeg har skrevet. Men så argumenterer jeg jo ordentlig for mine syn, hvor jeg (som regel) aldri kritiserer mine meningsmotstandere, heller - eller prøver å dra andre ned. Hvis jeg vil at skolepolitikken skal se slik eller sånn ut, så argumenterer jeg for hvorfor dette er riktig - fremfor å slarve om de som mener noe annet. Analogt til at det ikke er noe problem å ha kontroversielle meninger i en kjønnsdebatt, bare drit i å dra kvinnene ned i søla ved å stemple dem som irrasjonelle, "sier en ting og gjør noe annet", "burde bruke mer tid på familie enn arbeid" og liknende. Rett og slett fordi det ikke er holdbare argumenter for disse synene, samtidig som man trekker andre personer ned (i dette tilfellet kvinnene ved at man tilegner dem negative egenskaper og prøver å begrense deres frihet). Nå du skriver "det er bedre å være konform", er det bare en innrømmelse av at argumentene for å være kontrær ikke er gode nok i de tilfellene. Ingen blir utstøtt hvis de kan argumentere saklig og godt for seg. At det er litt enklere å ordlegge seg på en god måte hvis du har en majoritetsmening får vi bare godta, noe av morroa ved å delta i samfunnsdebatten er jo å finne formuleringer som klinger godt - uansett.

Enig. Hvis noen er glad i spesielle matretter må de jo for pokker klare å lære seg håndverket selv. Jeezez. Trenger ikke noen kone til sånt da. Snakk om tafatt tøffel hvis man liker ribbe og surkål laget fra bunnen av, men må gifte seg til å få kompetansen i hus...

Nå leser vi jo side opp og side ned om hvor fælt det er å være mann på Tinder, om "kravstore kvinner", om "tiprosenten som tar alle damene mens resten er usynlige" og diverse annet. Kanskje er alt dette bare en bløff, slik at gjennomsnittsmannen faktisk har det mye enklere i datingmarkedet enn narrativet tilsier? Fra jeg-ets synsvinkel er det et spørsmål om det å skille seg/slå opp gjør livet bedre her og nå og/eller på sikt. Hvis et kriterium for en mann er å ha noen å pule på, så er det jo lagt fra gitt at noen slik faktisk dukker opp. Om vedkommende føler det er lett å finne noen til å ta over får han reflektere over selv, men det er dem som vet at det kan gå LENGE til neste gang de får muligheten til å bli noens kjæreste - eller sågar å ligge med noen man vil ha. Med mindre det er masse dårlig stemning, tenker jeg det er greit å tenke seg godt om før man går pga mangel på sex, især hvis andre (og for mange menn viktigere) deler av konseptet "intimitet" faktisk blir godt dekket. Du mister tross alt ikke bare den kaninen du håpet du hadde, men også hun som ligger i armkroken din på kvelden, hun du våkner ved siden av på morgenen og hun du kan gi en god klem til hvis du har hatt en dårlig dag og trenger akkurat en god klem for å dytte de dårlige følelsene unna.

Det er åpenbart enklere å forsvare å si nei, hvis å "stille opp" vil si å bade i gjødsel på en gård så hun slipper, enn om å "stille opp" betyr å være emosjonelt tilgjengelig, ta et par ekstra runder med oppvasken, eller noe annet trivielt. Spørsmålet ditt har altså ikke noe fasitsvar, siden det er helt avhengig av hva hun faktisk ber om. Hvis noen ber om sex som en del av pakken "å stille opp", er det helt greit å si nei, siden det er en aktivitet man ikke driver med hvis man ikke har lyst. Som mann er det jo også vrient å i det hele tatt få den opp hvis man er totalt avtent... sett at vi snur på dette, hva mener du da at du skulle gjort med en kone som vil at du "stiller opp" også når du overhodet ikke har lyst? Du er neppe i stand til å gi henne det hun vil ha i det tilfellet, uansett. Men med din logikk må du trylle og løse problemet likevel. Så som du ser, har jeg en akkurat like "sterk" mening til din fordel hvis det er din kone som maser om at du skal ha sex med henne når det er DU som ikke har lyst. Men det er også den ekvivalenten som finnes, du kan ikke sidestille "å stille opp" i helt andre kontekster med denne konteksten uten at det hele blir merkelig.

...og som alle kan se, så er konteksten akkurat det jeg påpeker at den er.

For å sitere fra artikkelen: "- Er det din lyst det står på, så er det bare å lukke øynene og tenke på kongen, fedrelandet, Rupert Brooke eller Otto von Bismarck - tenk på det som fungerer for deg." Dette er ikke en type råd for å øke sexlysten på sikt, men å tvinge seg til å "ha lyst" her og nå - selv om man ikke har noe lyst. Hvis målet er å ha økt sexlyst om, si, et halvt år (ref en annen post i tråden) - hvilken nytte skulle det ha å lukke i nuet og tenke på Otto von Bismarck? Care to explain? Denne er også fin: "Og så er det mange, spesielt kvinner, som reagerer på det de oppfatter som oppfordring til pliktsex. Hun forteller at ordet har en negativ klang. - Selv tenker jeg enkelt og greit at sex er en del av ekteskapet og en del av et romantisk samliv. Har man ikke sex, så er man ute å kjøre. Jeg synes for øvrig at mange plikter er en glede. Gjennom plikter tar vi ansvar for dem vi er glad i, sier hun." "Pliktsex har negativ klang", etterfulgt at "jeg syns mange plikter er en glede". Vanskelig å ikke lese det som en oppfordring til å utøve nettopp pliktsex. Eller videre: "Det er en glede å ha noen å ligge med. Kan det tenkes at det er en lystbetont plikt?" Tittelen er ikke så tabloid, gitt innholdet.

Nå kan jo Sanna strengt tatt spre beina for dem som ikke vil det, dersom hun vil - og det er så lett å bare gjøre det når man ikke egentlig har lyst. Tviler på det er en eneste mann som måtte være enig med Sanna her som ville ønsket å ligge med kona uten å ha lyst selv. Og, det sier jo egentlig ganske mye om de mennene som faktisk ville foretrukket et umotivert "mase-ligg" over å ta saken i egne hender. Helt ærlig, hvis ikke kona vil ligge bør en normalt skrudd sammen mann klare å skru av det behovet der og da siden det ikke eksisterer noen akseptabel måte å få det dekket. Mon tro om det finnes en eneste kvinne som faktisk sitter og tenker "søren, hun derre Sanna har jammen meg rett - nå må jeg ta meg sammen!". I think not. Og, da kan hun forsåvidt bare rante i vei. Hjelper jo ikke om hun høster applaus fra gutta eller fra kvinner som allerede tenker som henne.

Litt morsom tråd, all den tid NRK er noe av det norskeste vi faktisk har. Har ikke noe imot NRK, de leverer som de skal.