knopflerbruce

Nå er det en vesentlig forskjell mellom noe a la en sovevoldtekt og det å anta masse greier om folks blikk på gaten, og det er at i det sistnevnte tilfellet er det nettopp basert på antagelser. En voldtekt er som regel klar og tydelig på at handlingen har funnet sted, mens man har lite til ingen mulighet til å slå fast at noen faktisk tenker slik eller sånn om en ute i det offentlige rom ut fra øyekontakten som har funnet sted. I det sistnevnte tilfellet har man sånn sett skapt problemet selv, ved å bare lese andre i verste mening. Det var jo folk som møtte blikket mitt da jeg var ute og jogget før i kveld, også. Jeg kan anta de syns jeg var kjekk, stygg, eller hva som helst. What should I choose? Uansett er det et VALG, for jeg VET jo intet her. Burde jeg gjette annerledes om jeg veide 200 kilogram, og var lav og skallet i tillegg? Og, har min gjetning egentlig noe med den som har møtt øynene mine å gjøre? Nei. De kan jo ikke lastes for min selvfølelse, om den er positiv eller negativ. Det blir unektelig rart om man skal se ned i bakken når man møter tykke folk og møte blikkene til normalvektige. Da blir det plutselig også diskriminering. Damned if you do, damned if you don't. Ikke at jeg argumenterer mot deg her, jeg bare utfyller diskusjonen.

Hvis mangfold er så ille, hvorfor ikke eliminere mangfoldet som konservative tilfører det norske samfunnet? Det er ikke sånn at konservative røster tilfører så mye nyttig til samfunnet, for å si det pent.

Du glemmer at i den klassiske "hjemmeværende og forsørger"-familien, så er det bare en av partene som faktisk er tilstedeværende. Den andre prioriterer egoet sitt og drar hjemmefra. Eller tvinges til det mot sin vilje av familiestrukturen, alt ettersom. Utfallet er uansett det det er.

Du er vel på ca samme alder og klager over det samme. Så du serverer bare ris til egen bak. Det gjør du forsåvidt også når du jabber om at reising er så overfladisk, samtidig som du snakker om utlandet hele tiden og åpenbart har din share av utenlandsturer på samvittigheten.

Alle vet at Thailand og Filippinene velges fordi der har folk lite penger, og leter etter en hvit, vestlig mann som kan betale for dem. Du snakker mye om "utlandet", men det er pussig at det til syvende og sist da bare betyr land i den tredje verden - og ikke land hvor kvinner tjener godt og ikke trenger en mann for pengenes skyld. Det handler ikke om respekt, men hvilke kort du vil spille med.

Det samme gjelder jo disse datingdebattene også. Folk sukker og bærer seg over "krav", fremfor å enten vurdere om de har forstått "kravene" riktig - eller lage en plan for hvordan de kan møte dem. Du ser det VELDIG godt her inne, hvor det nærmest er en konkurranse i å finne noe man ikke får gjort noe med (høyde, skallethet etc), og bruke det som resignasjonsargument. Kontra å finne det man får gjort noe med, brette opp ermene, og bruke de 3-4 årene det kanskje tar med innsats for å komme langt nok på vei. For, 3-4 år er jo så skrekkelig lenge at man dåner ved tanken. Fremfor å sette seg delmål som er mer oppnåelige (på samme måte som at man må være idiot om man skal sykle 15 mil og tenker på at det er 137 kilometer igjen når man har vært ute en stund allerede - finn et midlertidig mål et par mil ned veien og ta det bitvis). Det samme gjelder i skolen, hvor en del lar seg selv havne så langt bakpå at de gir opp over tanken på å ta igjen det tapte. Der det hadde vært bedre å ta seg selv i nakken tidligere, men når en har ventet for lenge bør en i alle fall bare starte her og nå. Overvekt er også et felt hvor det samme gjelder. Ingen gjør noe når de veier 20kg mer enn de skulle ønske de veide og de faktisk ganske greit kan kutte vekten, og når fastlegen sier "nå må vi gjøre noe" er det plutselig 60-70kg som må bort - og det blir dette enorme fjellet man ikke kommer over. Hei, slankeoperasjon og Ozempic, fremfor å ta tak i seg selv og ta konsekvensen av egne valg. Og fy hvor slem jeg er, som ikke renner over av sympati fordi man gikk inn i dette med åpne øyne... Akkurat som at mange som klager over singeltilværelsen utmerket godt vet hva som kunne hjulpet, og fortsatt gjør nøyaktig ingenting med det. Men dårlig psykisk helse, DET skal vi ha oppmerksomhet rundt, og late som at det er samfunnets ansvar å løse problemet. Empati er en fin bil, men det er også en kilde til at folk føler aksept for sin resignasjon. At de føler at folk forstår og aksepterer at de "har vært uheldige" (selv om det ikke har noe med uflaks å gjøre). Når folk sutrer, er "skjerp deg" et bedre svar. Selv om noen sikkert blir sinna for å høre det. Folk får gjøre som de vil, men jeg er søren meg glad for at jeg ikke skylder på andre for ting jeg kan gjøre noe med - og heller tar ansvar selv.

Jeg har aldri hørt JP si noe sånt, det er vel heller i hans ånd å sutre over feminisme og samfunnet som har "femininisert mannsrollen" eller noe liknende rør.

Det er en grunn til at du og andre drar til fattige land - nemlig at dere spiller på penger. Ellers trenger dere ikke å håndplukke land hvor mange kvinner trenger en forsørgermann fordi familien ikke eier nåla i veggen. Hvis det er viktig for deg å unngå det "fasadiske", burde du vel heller søke til kulturer hvor man ikke baserer familiens økonomi på mannens lommebok, og hvor norsk uføretrygd er ansett som høyinntekt. Men nei, du klager over at vi er så overfladiske her på berget, og går rett inn i det mest overfladiske du kan finne på planeten.

Jeg tenker det må være kjipt når man til stadighet får komplimenter for noe sånt, fremfor at man fikk komplimenter for en god idé, et spesielt godt utført arbeid eller liknende. En gang i skuddåret når man virkelig har satt sammen et eksepsjonelt godt antrekk - fair enough. Men at man skal bli fortalt hvor bra man ser ut til stadighet? Spar meg. Dessuten: svært ofte vil man jo se at den type skryt rettes mot det som slett ikke er spesielt pent, også - så det har liksom ikke allverdens troverdighet om mottakeren ikke er klar over at komplimentet stemmer. Et annet svar på spørsmålet kan også være at menn ikke kler seg så imponerende bra, eller på andre vis "gir det lille ekstra", som faktisk trigger et kompliment. Just saying. At de kvinnene som virkelig vet hvordan man nailer en look har litt høy standard for utseendemessige komplimenter til menn, er jo ikke urimelig.

Folk som har kroppskomplekser har gjerne fordommer mot hvordan andre ser på dem. At alle som ser på dem på gata aktivt tenker at de er tykke, stygge etc. Selv om de aller, aller fleste ikke merker at personen eksisterer engang, fordi det er normalt å la blikket gli over dem man møter. Og, hvor ofte husker man majoriteten av dem man har passert på en t-banetur eller gåtur i en bykjerne? Aldri. Likevel tror jo enkelte at de blir fordømt for sin vekt etc.

Uten å gjøre dette til en oppdragelsestråd: problemet er at vi syr puter under armene på folk, inkludert å late som at 15 år gamle gutter er spedbarn ved å unnskylde alt tåpelig med "hormoner" og "frontallapp som ikke er fullt utviklet". Det er ikke noe problem å håndtere press om å se bra ut, være sprek, være flink på skolen osv hvis du bare er vant med å håndtere litt hårete oppgaver som tar tid å fullføre. Når vi lever i et samfunn hvor det å gå 3-4 kilometer oppleves som en evighet - lang nok til at man skal ha skolebuss og bli kjørt av mamma og pappa, får vi heller ikke noen trening i det å sette en fot foran en annen og vite at med tid og stunder kommer man frem bare man holder momentum oppe. Det er ikke vanskelig å bli sprek, men du må tåle at det tar tid å bygge seg opp. Og, du blir ikke skoleflink av å fosslese en helg, heller. Men, fordi det krever innsats over tid fra de som ikke føler seg bra nok, henger de bare mer og mer etter og gjør veien frem lenger og lenger - kontra å ta tak NÅ og gjøre noe med problemet sitt. Dette gjelder også dating. Alle kan gjøre en god del, men det er ikke gjort på en sen ettermiddag og det er en fordel å ha gått gjennom sånne langvarige prosjekter før for å vite hvordan man skal angripe situasjonen. Jeg savner at vi i større grad sier til unge at de kan drite i all sutringen, skjerpe seg og gjøre noe med problemet fremfor å bruke alle kreftene på resignasjon og sympatisanking.

Det er artig at du faktisk tror at gutta som ingen ser på er mindre attraktive enn en gjennomsnittlig kvinne i 40-årene. Du skjønner at det ikke stemmer, hvis du tenker etter. Du har ikke "datingmakten" hvis du går fra 1 til 3 likes på Tinder. Forøvrig er det masse statistikk på barnløshet for menn, og det ser ikke lyst ut for de som ikke har blitt far når de er oppi 40-åra. Det hjelper ikke å være fysisk kapabel når damene som kunne laget barna plukker en som er ti år yngre any day of the week. Det må være fint å dra til utlandet og bli møtt med respekt som en vandrende lommebok.

Det eneste du gjør er å ekstrapolere deg selv over på andre. At du ikke er lykkelig som singel, betyr ikke at kvinnene du mansplainer over føler det samme. Det er common sense at kvinner som har et stort vennenettverk, opplever masse seksuell og romantisk oppmerksomhet osv ikke opplever ensomhet på samme måte som en eller annen venneløs kar som bor i kjelleren hos mor og aldri har opplevd at kvinner har vært interessert. Det kvinner sier, og som er helt korrekt om du tenker etter, er at en mann må faktisk være en netto berikelse i deres liv for at han skal være aktuell for noe forhold. At du skriver at kvinner "hevder at" er bare svada. Du har ingen grunn til å overprøve andres opplevelse av egen singeltilværelse. Det har du ingen kunnskaper om overhodet, fra der du sitter foran tastaturet. Si meg, så asiatiske kvinner din vei i gamle dager? Hvis nei, burde vel de være offer for den samme offermentaliteten din?

Ingen har sagt noe om at det bare er å "knipse med fingrene" for noen. Det vanskeligste er å finne rett person, og det er ikke noe enklere eller vanskeligere om man er pen eller stygg. SIngelstatistikk sier ikke noe mer enn noe om hvor mange som er single og hvor mange som ikke er det. Du har ikke noe belegg for å mene at det å være singel og det å være ensom er to sider av samme sak. Det er da svært mange der ute som er single og ikke føler seg ensomme i det hele tatt. Du må gjerne gjenta disse usannhetene til den dagen du faller om, men det blir ikke fakta uansett hvor hardt du prøver. Du har aldri klart å etablere noe kausalitet mellom ensomhet og sivilstatus for disse kvinnene du er så skrekkelig opptatt av å prate tull om. Rett og slett fordi det ikke er noen. Kvinner som vil ha barn, klarer å skaffe seg det. De er ikke avhengig av noen kjæreste/ektemann for den jobben. Du snakker jo varmt og fint om denne "datingmakten", men tror du liksom at Thailandgutta har mer datingmakt enn en gjennomsnittlig norsk kvinne på 40-50 år? Narr meg ikke til å le. Hvis du mener at "toget har gått" for dem som har rundet 40 og fortsatt er populære i datingverdenen, om enn mindre enn da de var 20, har det vært innstilt for dem som hverken før eller i nuet opplever nevneverdig interesse.

Du må også ha en forklaringsmodell for hvorfor så mange menn med masse testosteron klarer seg uten disse "spilloppene". Når det beviselig er langt mer normalt at testosteronet ikke påvirker på den måten, blir det feil å mene at dette er slik en vesentlig faktor. Dette er jo ikke den samme kausaliteten som "har livmor => kan lage nye mennesker i sin fruktbare alder", for å si det slik.

Men bare som et apropos: disse 3079 mennene er i all hovedsak den gjengen jeg har brukt for mange timer på å kjefte på i ymse diskusjonsfora. Vi må gjerne spille generaliseringsspillet her, men jeg har mer til felles med en lovlydig kvinne enn rølpeguttagjengen som løser konflikter med vold, søker samhold i det kriminelle fordi de ikke fant noen annen tilhørighet, og lar "testosteronet" ta overhånd. Menn som sitter fengslet er en gruppe, og det er ikke så mye overføringsverdi fra dem til menn som IKKE sitter fengslet. Det er jo en grunn til at disse andre nettopp ikke blir funnet for farlige til å gå rundt i samfunnet.

Argumentet ditt virker like fint motsatt vei. Nettopp fordi det ikke er noe spesielt, blir det rart å bare anta at det er så spesielt at menn bare venter på muligheten. At det ikke er spesielt, betyr jo bare at man gir en del mer blaffen enn det du gir uttrykk for. Men bevares, hvis du føler deg vel med den fordommen hver gang du er med en fyr - værsågod. Jeg er glad jeg ikke antar masse skjulte motiver når jeg er med kvinner. Enten det er sex eller noe annet. Hvis noen gjør noe fint mot meg, er det fordi de ikke har noen baktanker.

Du kan bare gi opp å diskutere den der med Colin. Han tror, helt seriøst, at det sitter titusenvis av kvinner i aldersgruppen 30-45 rundt omkring i landet som er ufrivillig single fordi det ikke finnes menn som vil ha dem og at de har "mistet datingmakten sin". Selv om de, selv når de er 40+, ikke egentlig sliter med at folk er interessert. Bare med å finne den berømte nåla i høystakken.

De 1,4 omhandler ikke individer. Nora i 2. etasje bryr seg da katta om de 1,4 og har ikke noe ansvar for den statistikken. Hennes ansvar overfor seg selv er å få de barna hun ønsker, enten det er 0, 1 eller et annet antall. Kvinner har ikke noe ansvar for fødselsrater. De føder barn for egen del, ikke fordi en eller annen gammel gubbe som ikke kan føde barn selv synser og mener noe om hvor mange barn kvinner burde bringe til verden. Og realiteten er jo faktisk at kvinner som virkelig vil ha barn klarer å ordne seg, at noen får 2 og helst ville hatt 3 er ingen big deal for de det gjelder. Ellers hadde de fått nummer 3 også, og funnet ut av det på en eller annen måte.

Du vet like godt som meg at rettsvesenets behandling av saker og ting ikke trenger reflektere realitetene. For eksempel var det vel i alle fall før en greie med at man dro frem hvordan kvinner var kledd og brukte det som unnskyldning til at menn mistolket/ble fristet til noe seksuelt. Jeg antar at du er uenig i at "retten gjør slik og sånn" og "dette er slik det bør være" er to sider av samme sak i det tilfellet, og så også i det du skisserer. Å "bli provosert" er en særdeles tynn unnskyldning for å bli voldelig. Uavhengig av hvordan retten vurderer saken. Til det siste: det hjelper i alle fall ikke å gi opp. Jeg brukte åtte år med innsats for å få meg det huset jeg ville ha. Av og til kreves det bare jævlig mye innsats/tid og i stedet for å bruke det som et argument for å gi opp, burde det betyr "oi shit, best å starte NÅ".

Det meste er jo forårsaket av en provokasjon. Du kan ikke unnskylde flat hånd-type slag med "hun ble sikkert provosert" og samtidig ignorere det at menn som slår også kun gjør det etter å ha blitt provosert i et eller annet omfang. Det reelle problemet når vi snakker vold i nære relasjoner er ikke at noen får et blått øye og det blir loggført og gjerningspersonen ofte blir straffet - men det som skjer i det skjulte, aldri blir rapportert, aldri havner i rettsvesenet. Eller at man unnskylder det og bortforklarer, slik du selv gjør her. Folk må tåle å bli "provosert" uten å slå. Skulle liksom jeg delt ut ørefiker til folk i diskusjonstråder jeg er uenig i dersom "jeg blir provosert", og så kunne hevde at det bør være formildende? Åpenbart ikke. Og tilsvarende får man pent tåle kjeftbruk uten å banke løs på andre. Hvorvidt testosteron er driver eller ei er irrelevant all den tid folk med lite testosteron også slår. Om noe kan du jo da argumentere for at testosteron er unnskyldningen ("man kan ikke noe for det"), slik at de med lite testosteron i større grad kan holdes ansvarlige for sine handlinger. Forøvrig er jeg også mann. Masse testosteron. Likefullt har jeg aldri slått noen. Men ifølge deg skulle liksom dette testosteronet gjort meg til en tikkende bombe? Likefullt, kvinner som slår har mindre testosteron enn meg. Likevel slår de. Rart, det der.

Enig i den. Mulig de som ikke får sex heller ikke får kjærlighet, men om de hadde hatt noen i armkroken sin ville de skjønt at DET er essensen - pulinga er bare en bonus (om du vil).

Bare for å nyansere litt: menn er faktisk mer utsatt for mindre alvorlig partnervold enn kvinner. Så man har jo all grunn til å passe seg litt som mann. For, la oss være ærlige, det verste med partnervold er ikke et blåmerke - men at man blir slått av noen man under ingen omstendigheter burde bli slått av. En flat hånd e.l. er ikke en bagatell bare fordi man ikke får langvarige merker på kroppen. Dessverre har vi ikke et system som fanger opp dette og kaster gjerningspersonene i fengsel inntil de skjerper seg. (og det gjelder selvsagt uansett kjønn, jeg snakker ikke kun om kvinnene da) Så ja, man finner drittsekker i alle leire, men drittsekkriteriet er definitivt tilfredsstilt idet man blir utsatt for enhver form for vold. Jeg tar det for gitt at alle her er enige i at den skillelinjen ikke går ved at man må på legevakten og få gips eller sting. https://kjonnsforskning.no/nb/2019/06/kvinner-er-mer-utsatt-grov-partnervold

Det du skriver fungerer ikke, for premisset er jo at om en kvinne kan velge mellom Mr Kjekkas og Mr Average Guy, så skal hun liksom anta at Mr Average Guy ser på henne som kjærestemateriale og Mr Kjekkas ikke gjør det, når hun ikke har noen ting å basere den avgjørelsen på. Især siden mannlig dating tydeligvis fungerer slik at både Mr Kjekkas og Mr Average Guy sier det som må til for å få seg noe, uavhengig av om det er ærlig eller uærlig. TIl syvende og sist: er det bare utseendet som skiller to ellers jevngode kandidater, vinner jo den man synes er flottest å se på. Motsatt er det jo ikke noe spesielt problem, sier en kvinne at hun ser etter et forhold kan du lett anta at det faktisk stemmer. Problemet i bunn her er at man ikke kan stole på hornyboys når de får det spørsmålet - det er jo den uærligheten som gjør at kvinner går inn i noe som ikke leder noen vei. Det er ikke deres skyld at de blir løyet til.

Ja, det der har jeg aldri skjønt. At det liksom skulle være et sjekketriks å dumpe et elgkadaver på gårdsplassen til noen man skal imponere. Gratulerer, du outsmartet skogens konge og tok den ikke engang ut i nevekamp, men med skytevåpen fra trygg avstand. Hvilken bragd.