knopflerbruce

Vel, vi klarer utrolig nok å jobbe sammen (menn og kvinner, altså), lage barn sammen, og fungere ved siden av hverandre i et samfunn, kommunisere med hverandre and so on. Så, nei, vi er ikke så ulike. Det uttrykket du refererer til har ikke noe mer sannhetsbakgrunn enn at noen brukte det som tittelen på en bok for 35 år siden. Så solgte boken godt, og tittelen ble et uttrykk - det har lite til ingenting med om det faktisk er et korrekt utsagn. Vanligvis er kvinner og menn omtrent like ambisiøse. Eller, mer korrekt: like lite ambisiøse. De fleste går jo ikke etter toppjobber eller å sette verdensrekorder. Konkurranseinstinkt finner du hos begge kjønn. Fullt mulig du kan måle noe og finne at det er mindre forskjeller på gruppenivå, men det er fortsatt svært vanlig blant menn å ikke ha hverken konkurranseinstinkt eller å være spesielt ambisiøse, mens det er tilsvarende vanlig for kvinner å ha disse egenskapene. Det er ikke så lett som at "kvinner velger fritt". Det samme med menn. Hvis kvinner er dominerende i f.eks. sykepleieryrket, vil jo det si at døtrene, som sikkert heller har mor som forbilde enn far, i større grad vil bli eksponert for hennes yrke og gå den samme veien. Hjemmeforhold påvirker utdanningsvalg, og dermed tar det en viss tid å endre måten folk søker til yrker på. "Som far, så sønn", for å dra et uttrykk som ikke er hentet fra en 35 år gammel bok. Kvinner kvoteres ikke inn noe mer enn menn. "Gutteklubben Grei" er jo et orspråk for en grunn, nemlig at menn ofte har kvotert inn menn, fremfor å ansette en bedre kvalifisert kvinne. Forøvrig nekter jeg ingen å ha dette tradisjonelle kjønnsrollemønstret i sine forhold - men det å fremstille det som at kvinner narres inn i noe de ikke egentlig vil er ren løgn og propaganda. Du har ikke noe belegg whatsoever for å mene det.

Jeg refererer til single menn generelt, men til en undergruppe av dem. Også "gigachad" er jo singel. Å være konservativ handler om å bevare det gamle. Og kjønnsrollemessig er det da slik at man deler arbeid inn i "kvinnfolkarbeid" og "mannfolkarbeid" (i motsetning til oss som er mer verdiliberale og ikke sorterer slikt på kjønn). Det er jo heller ikke sånn at en som definerer seg som konservativ nødvendigvis trenger være det på alle felt. Et omvendt eksempel: en ålreit og liberal fyr som Sveinung Rotevatn er i det mer konservative hjørnet hva klesstil på Stortinget angår (han mener f.eks. at menn bør gå med slips i stortingssalen). Intet galt i det, heller, men da er det jo et faktisk avvik og det du beskriver overfor meg er ikke en konservativ holdning i DET spørsmålet. Så kan det jo godt være at du er konservativ på andre måter.

Jeg refererte til den andelen av dem som går single. Sålenge det finnes NOEN husmoremner vil jo også konservative som også er det innenfor husets vegger få seg en kone. Men problemet til de som har mislykkes der og ser på sin maskulinitet som knyttet til forsørgeremne og å åpne syltetøyglass, er jo at de ikke behøves. Vi er forhåpentligvis enige om at det er den typen menn som er overrepresentert blant dem som inngår i "gutta som sliter"-debatten. Det er ikke moderne menn med akademiske grader som baker kake på søndag, er mitt inntrykk i alle fall.

Poenget er at begge disse gruppene du refererer til vil ha folk som angrer, fordi ALLE vil ta avgjørelser de angrer på innen de er 40 år. Folk med barn kan angre på å ha fått barn, folk uten barn skulle ønske de fikk, og så videre. Det er ikke sånn at det er et særskilt fenomen at kvinner angrer på at de ikke fikk barn og prioriterte karriere og at det er et problem som skal løses ved at man dytter kvinnene ut av arbeidslivet. Klarer jeg få deg til å innrømme at det hadde vært bedre om de fikk stå i full stilling (eller tilnærmet) og vi heller bistår slik at folk (les: menn og kvinner) slipper å velge det ene over det andre? Det er jo det reelle problemet her. Kvinner passer ikke bedre enn menn til hjemmejobben, og menn passer ikke bedre til utejobben. Det du skriver er bare konservativt bullshit som du ikke har backing for. Det er hverken belegg for det i biologi, statistikk eller på noe annet vis. Du ser jo hva kvinner velger - høyere utdanning og å utsette å få barn. Det er jo et klokkeklart tegn på at det er dette de faktisk vil, siden de utmerket godt kunne valgt "husmorskole" om de ønsket det. Men, det ønsker de ikke. For good reasons. Det er kun et lite mindretall kvinner som trives med den "tradisjonelle" (som ikke egentlig er så tradisjonell) husmorrollen, og det er jo problemet til konservative menn som går single i dag - de vil være forsørger og ha en oppvarter, men ingen har bruk for dem til å være forsørgere, og ingen gidder være hushjelpen deres.

Poenget er jo at akkurat som at det går an å kombinere farsrollen med å ha en betalt jobb, går det an å kombinere morsrollen med det å ha en betalt jobb. Kanskje må man LITT ned i stilling (noen har sagt 40% for kvinnen, da tenker jeg 70%-70% er et bedre kompromiss, siden det tross alt gir de samme 140%-ene totalt og dermed den samme totale arbeidstiden og mulighetene til å bidra hjemme). Kvinner angrer ikke sine karrierevalg noe mer enn menn, og det er viktig å få frem at det faktisk er helt normalt å angre på livsvalg når man er 40-50 år. Det er mange valg som er "hipp som happ" der og da, og man lurer på hvordan ting hadde sett ut hvis man valgte noe annet. Men, man ville stått der i den samme posisjonen med andre valg, bare at man i stedet ville lurt på hvilket liv man DA ofret. Menn kan jo være husfar, så får man snekret, pusset opp og gjort alle de "fysiske mannetingene" mannekarikaturen visstnok elsker å sysle med. Men det inngår jo aldri i regnestykket ditt at mannen oppgir sitt arbeid og blir hjemmeværende. Noen må jobbe, og det må alltid være mannen. Rart, det der. Såvidt jeg vet, omhandler de fleste manneyrker varianter av å hjelpe andre mennesker, og også omsorg. Tenk f.eks. på en tannlege. Forskjellen er i nyansene, også menn er flokkdyr som liker å gjøre noe godt for andre mennesker. Gjerne mot betaling. I og med kvinner i stor grad tar høyere utdanning, virker det jo som at kvinnens natur drar dem den veien hvor deres gener forteller dem at det er bra å bruke sine intellektuelle evner på en god måte, og det gjør man ikke som husmor. Kvinner vil være noe mer enn kokken til forsørgermannen sin. Det er jo stor forskjell mellom det å gå hjemme og det å ha en konkret kompetanse som man bruker til å skaffe seg inntekt og i samme prosess være til god nytte for andre mennesker (mannen klarer å lage sin egen middag og vaske toalettet hvis nødvendig hjemme, husmoren trengs ikke der - og det vet hun)

Hvor har man det fra at kvinner angrer sånn på karrieren sin, og at menn ikke gjør det? Det er jo menn som sitter der barnløse når de er godt voksne, i mye større grad enn kvinner (andelen barnløse kvinner er vel halvparten av tilsvarende for menn). Vi har ikke noe holdepunkt for å si at kvinner ikke liker karriere minst like mye som menn. Menn vil svært ofte angre dypt og inderlig på at de valgte å jobbe og tjene penger, fremfor å være til stede. Det er en grunn til at folk skriver sanger som dette: Du ser forøvrig det samme kommentarfeltet også på Harry Chapins originale versjon - menn som angrer som bare det på valgene de tok rundt egen karriere, all overtiden som kunne vært brukt med barna hjemme fremfor å jakte inntekt. Så, løsningen er fortsatt at menn skal jobbe og kvinner skal gå ned i stilling, fremfor at begge parter får nok tid til å føle at de har en stor nok plass i barnas liv?

Tja, det er nok større forskjeller mellom meg og deg enn det er mellom meg og leticia på alle andre områder enn genitalia. Sånn for å sette dette i perspektiv. Det forbauser meg ikke om det samme kan sies rundt datingpreferanser, heller. Det interessante er hvor ulike mennesker er, ikke om du kan måle noe hvor du har enorm spredning og prøve å lage en eller annen syltynn teori fordi det er en mikroskopisk forskjell i et beregnet gjennomsnitt. Selv i idrett er det jo ikke større forskjeller enn at en middels trent kvinne lekende lett løper fra en sofagris av en mann (vi snakker ca 10% bedre tid for menn på samme distanse). Er det da riktig å si "menn er kjempemye raskere enn kvinner og må ta seg av alle oppgaver som involverer løping og kondisjon" eller "kjønnene er omtrent like raske, og det det ene kjønnet klarer vil det andre som regel klare helt fint"? Problemet med fordommer er at man tar noe som vanskelig kan generaliseres, og så plutselig hiver merkelapper på folk rundt en selv som en ikke aner om passer med merkelappene. Det er ikke engang sikkert at fordommene er riktige, for hvilket datagrunnlag har en, egentlig? Det er jo ellers stor forskjell mellom en generell føre var-holdning og det å faktisk ilegge noe en egenskap. I ditt tilfelle tar du en forhåndsregel som i realiteten er mer generell: INGEN levende vesener liker å bli skremt.

Du har nok helt rett i at ingen av deltakerne i tråden er like. Men, viktig å presisere: menn er svært ulike, og det samme er kvinner. Poenget med likestilling er at vi skal ha samme rettigheter i bunn og slippe å møte fordommer basert på hvilket kjønn vi er. Noen av disse fordommene dukker jo opp i tråden, hvor vi tillegger folk egenskaper bare fordi de har kuk eller vagina - uten at egenskapene har noe med om man står eller sitter når man tisser.

Det er to ulike sett scenarier. "Om far er hjemme og mor har utejobb så får begge hvile og har dermed tid og krefter til barna." og "Om mor er hjemme og far har utejobb så får begge hvile og har dermed tid og krefter til barna." - dette er like gode løsninger, da både menn og kvinner takler begge roller. Det er realiteten her. At mor må ta barnepass fordi far er sliten etter jobb, er latskap fra fars side - ja. Dette er helt uavhengig av det over. (og det samme gjelder mor, hvis rollene er byttet om)

Det er det samme i begge leire. Begge sitter der og vet om at de andre eksisterer, men føler at de da "må ta til takke med" disse personene fordi de ikke egentlig er bra nok på en eller annen (utseendemessig?) parameter. Du klager over at kvinnene ikke vil ha deg, og kvinnene jeg refererer til klager over at de er som luft for menn. Så man finnes, men ser ikke hverandre. Og, nei, dette er ikke dem som veltet seg i ONS da de var unge. Bitre, ja - akkurat som deg. (det håper jeg du tåler å høre når du bruker det mot andre)

Hvis far gidder, kan han holde seg i god nok form til å slippe den der "ÅJ ÅJ ÅJ, JEG ER SÅ SLITEN <slenge seg i sofaen med en pils>"-greia slik at det ikke er mors jobb å slite seg ut mens han hviler (hun har vel bruk for hvile selv, og). Nå er ikke dette en treningstråd, men folk som har den følelsen burde pelle seg ut for å løpe og skaffe seg kondisjon. Det gjør underverker. Løper du halvmaraton på strak arm, har du energi nok i kroppen til å overleve åtte timers arbeid uten å være utslitt, og. Listen to knopflerbruce, he knows it first hand. Du glemmer jo ellers det tredje alternativet, som man gjerne gjør hvis man vil beholde gamle kjønnsroller: Mor på utejobb, far hjemme. Med samme grunnlag for at begge har tid og krefter til barna. Nå finnes det jo andre i tråden som sikkert kan mer om forslag til løsninger, men det er kanskje et poeng da at hvis kvinnen blir hjemme må den jobben regnes som lønnet arbeid hvor lønnen tas fra mannens inntekt. Det er jo fair game, når det i realiteten er slik at hun overtar hans del av arbeidet. Så kan de få pensjonsoppsparing o.l. etter den omfordelingsnøkkelen.

Det ironiske er at det sitter kvinner på kvinneguiden og sier akkurat det samme om eget utseende. Men å finne hverandre klarer man aldri.

Men barna trenger jo faren også. Det er jo mye av hele rantingen mot "moderne datingkultur", at alle de stakkars guttebarna ikke har noen far. Man har jo ikke noen farsfigur om faren dumper barnepasset på mor. Da må man heller være tilstede på like vilkår. Hvilket går fint, siden menn er like mye egnet til barnepass som kvinner, og med tanke på kvinners utdanningsnivå i 2024 vil de tjene mer enn godt nok til å kunne være "breadwinner" i en familie. Det handler mer om at menn ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med utdatert tankegods, og latt tankegods av sorten "min verdi er som forsørger" overleve litt for lenge. Der kvinner forlengst har skjønt at deres verdi i et forhold er mer enn barnepass, husstell og matlaging. Vi må slutte å undervurdere menns forsørgeregenskaper og undervurdere kvinners evne til å være hovedforsørger i en husholdning.

Har du statistikk på denne bolig-teorien din? Folk flest selger sin gamle bolig om de kjøper en ny. Det er ingen løgn, men du skjønner åpenbart ikke at "jeg har ingen venner jeg kan ringe lokalt for å organisere dette" og "jeg har ingen interesse av det å bo med venner" ikke er motsetninger, og fint kan være oppfylt samtidig. Men om jeg måtte, ville jeg jo valgt å bo med venner fremfor å bo på gaten e.l. Det hadde vært mer aktuelt da jeg var i 20-årene.

Bare tull. De fleste menn som har vært single en god stund ville vært overlykkelige med et forhold med lite sex. Det er tross alt en enorm oppgradering fra det å være ensom. Logikken din er totalt ensporet, litt som om man skulle sittet her og sagt "for kvinner er mannen bare en lommebok". Andrew Tate sender deg vel ansettelsesbrev, bare han blir ferdigsonet først. Menn responderer ikke på "babes" noe annerledes enn kvinner responderer på "kjekkaser", i det store og hele. Det er bare fantasier, og ikke noen reelle ønsker i bunn. De aller fleste menn vet at et godt forhold er der hvor det er litt mer tiltrekning enn bare det overfladiske. Forøvrig er det latterlig med alle disse incel/femcelpostene, hvor man liksom ikke er bra nok for hverandre.

Hvor er disse "mange"? Jeg sa jo allerede i forkant at du kan finne en og annen - men det er noe helt annet å gå fra "jeg fant en tråd på reddit" til "dette er hovedmotivasjon for en betydelig andel menn". De fleste som er i en slik boligsituasjon som her vil jo heller selge boligen sin for å kjøpe noe større sammen med en annen person enn at man har to relativt små leiligheter beregnet for én person hver. Du mister singelstønaden når du blir noens samboer, ikke når du får barn. Men poenget er uansett ikke at stønaden skal være så stor at du taper penger på å flytte inn med noen, men at gapet tettes slik at det ikke er noe (nevneverdig) økonomisk handicap. Du kan godt se på familie som en form for bokollektiv, og da er ikke 1x fellesstue, 1x felleskjøkken, 1x fellesbad og ETT kombinert soverom/kontor unormalt - du finner knapt et eneste bokollektiv som er innredet med et kontor - det blir et soverom til som husverten leier ut. "Om du hadde flyttet sammen med 3 andre venner så kunne du fått 72 kvm pluss 50 kvm hobbyrom. Du vil kunne få stordriftsfordeler, lavere leie og hobbyromet du ønsker, men du vil ikke, trolig fordi du ikke vil dele." Du viser jo hvor lite evne til rasjonell tenking du faktisk innehar. "Trolig fordi du ikke vil dele" - var DET den beste forklaringen du kom på? Det falt deg altså ikke inn at folk ikke nødvendigvis har tre venner på hotline hvor det passer at man i fellesskap sier opp leieavtalen og flytter inn med hverandre? Eller at vennene bor et stykke unna? Eller at disse kanskje har kone og barn selv? Eller kanskje eier fra før? Det du beskriver er sånt folk ordner når de er 19 år og ikke fikk bolig av studentsamskipnaden og man er en gjeng i ca samme boligsituasjon.

Selvsagt er soverommet det rommet folk bruker for sitt privatliv. Det gjelder voksne, og det gjelder barn - du finner knapt barn som ikke har et kombinert sove- og lekerom, og voksne med kontorpult på soverommet. Eventuelt at man har et felles soverom og kontor ved siden av (to rom er det, okke som). Badet er der fordi man trenger ett stykk av det. Rent praktisk kunne det vært benyttet av andre, men det gir ikke mening å dra fremmedfolk inn hit for noen slik grunn. Forøvrig har de fleste bokollektiv ett bad og flere som deler det, det løses greit når det er situasjonen. Hvis folk registrerer seg under to separate adresser samtidig som de faktisk bor sammen, er jo ikke det noe problem i denne debatten, da det er personer som bor sammen. Uheldig om man lurer systemet? Sikkert, men det gir ikke færre barnefødsler i dette tilfellet. Og, vis meg en statistikk som sier at folk stresser med å flytte sammen for å spare penger, når de egentlig helst ville bodd alene. Det er såpass spesielt at det får gå for å være usant inntil det er dokumentert statistisk (at du finner en person som har skrevet et leserbrev på dette og sagt noe i den retningen kan godt være). Hvorfor blander du venner inn i debatten? Det naturlige hadde vært å tenke seg sitasjonen hvor jeg hadde en familie - og selvsagt ville jeg latt andre benytte gymrommet i kjelleren i "drømmeboligen". Det er en no-brainer. Du slår inn åpne dører. Å dele det samme med en venn som betaler leie for et soverom i en situasjon hvor jeg har masse ekstra soverom? Null stress. Det er ingen som har "rett" til plass, og ingen familie med to barn og to voksne har rett på noen boligstørrelse, heller. 76 kvadrat holder for dem, hvis du mener disse behovene mine er overdrevne. Da får vi være minimalister alle mann. Men, du vil jo ha en dobbeltstandard hvor single skal bo trangt og ha alkove, og ingen TV-stue - der familier har flere bad, masse ekstra oppholdsrom og what not. Det er forøvrig ingen som nekter deg å støtte familier som vil ha barn, det er bare å åpne lommeboka og betale det du makter til dem du mener fortjener det. Single kan fint ha 150 kvadrat. Det er heller ikke alle som trenger så mye, men noen - og det må vi respektere. Disse kjøper forøvrig boligene sine selv. Men for å ta eksempelet ditt over - hvis du tenker ett soverom, ett bad, ett kjøkken, en bod, en stue med plass til litt gjester og et kontor, er du fort på 70 kvadrat + boden. Det er noe sånt jeg da mener at man bør vurdere å hjelpe single til å skaffe seg, så de slipper å bo i knøttsmå leiligheter inntil de sitter der med en fellesøkonomi med en kjæreste. Du misser forøvrig poenget: jeg unner gjerne familier å ha godt med boltreplass, det er DU som moraliserer over at single faktisk kan ha god bruk for plass. Og, de betaler jo for det selv. Du påpekte jo selv at mange enslige i Oslo har "for store boliger" - men disse har de faktisk skaffet seg på normalt vis. Det bør vi unne dem, uavhengig av hva din personlige mening om deres plassbehov måtte være.

De fleste menn vil vel gjerne være tilstede ved disse øyeblikkene, også. Det er ikke sånn at det er "enda en stor forskjell mellom kjønnene her" - dette er jo heller et godt eksempel på en likhet mellom kjønn, at man ønsker å være en deltakende part (utover å være "breadwinner") i barnas oppvekst. (jeg er forøvrig enig med det du skriver)

Til å anklage meg for å ikke skjønne hvordan familien fungerer, skjønner du fint lite selv. Kontor-argumentet ditt er jo bare soverommet vi har regnet inn her. Barn trenger heller ikke noen egen stue. De leker i fellesstua, eller på egne soverom. Kø på det ene badet om morgenen er upraktisk hvis det blir mange nok, men selv for 2V+2B om morgenen er ikke det noe problem hvis man lager et system på det. Å ha to bad her, er luksus. Det er... "fint", som du sier, men langt fra påkrevd. Gjesterom til slekt er like relevant for meg i sokkelen som i en familiebolig. Skal noen overnatte her, blir det på sofaen - altså i samme soverom som meg (alkoven er ikke adskilt fra stua, åpenbart). Det er ikke noe mer eller mindre upraktisk å sove på sofaen i en sokkel enn å gjøre det i en leilighet med et par ekstra soverom. 12x er en utmerket modell, hvor jeg regner 12 kvadrat som et greit soverom. Ja, man må kjøpe ut private eiere. Hva så? Det er jo tilfellet uansett hvilken tomt man vil bygge på. Noen eier alt, og det må kjøpes ut - uansett hva du vil bygge. Din forklaring henger ikke på greip. Som påpekt minst to ganger allerede: folk går ikke fra å være single til å være i forhold for å spare penger. Du kan gjerne gjenta påstanden, men det forblir vås, uansett. Det er fullstendig på viddene å legge det til grunn - folk dater andre pga kjærlighet. Det er mer enn godt nok om man har en politikk hvor singles livssituasjon er økonomisk sammenliknbar med den for par uten barn. Disse vil uansett velge et forhold hvis de finner noen de passer sammen med. Eller er da poenget ditt at man skal være så desperat etter å forbedre den økonomiske situasjonen at man dater (og får barn med!) folk man egentlig ikke vil ha noe med å gjøre? Og ja, 76 kvadrat er lite - men du skjønner heller ingenting av hvor lite 40 kvadrat for en singel person er. Stua her er arbeidsrom - jeg må rydde i et par timer om jeg skal ha besøk, nettopp fordi det å bo på under 70-80 kvadrat som singel med hobbyer som tar bittelitt plass, og ting og tang som må lagres, faktisk fort blir et problem. Jeg har lett bruk for 50 kvadrat i en kjeller til hobbyrom, men det får jeg jo ikke i din verden - for "man trenger ikke sånn plass". Og, poenget er at slike rom fint kan deles på flere. Så, spørsmålet blir jo da: kan vi ikke heller unne single å ha sine 100-150 kvadrat som de bruker til sine behov og tenke at familier kan ha god nytte av 200 kvadrat?

Det fungerer motsatt vei, også. Hvis vennene dine/søsken får barn og "hensyn til barnet/barna" plutselig begynner å stikke kjepper i hjulene for det man gjorde før helt på sparket, gjør det at andre single spør seg om en selv faktisk har kapasitet til dette. Da virker det jo utad som at man må snu opp-ned på livet bare for å ha barn, og det er jo ikke et offer som er like lett for alle.

Når jeg snakker om plass, snakker jeg om egne rom. Altså soverom f.eks., ikke kjøkken, bad o.l. som er der fordi det har et bruksområde for husstanden som helhet. Å regne som om alle i en husstand trenger hvert sitt kjøkken, bad, stue o.l. er tullete. Det er ikke reelt. Du får ikke bedre plass av å bare legge til flere bad, heller. Det første som må løses er jo å lette opp reguleringene rundt markagrenser. Grensene er jo der for en grunn, og den grunnen er at man mener at her blir det bygget ut uten at noen gir et særskilt vern. Og det er jo det vernet som bør vike når presset blir stort, noe det er rundt store byer. Da vil folk kjøpe tomtene og bygge dem ut. Denne "kraftige økningen i antall single husholdninger" følger fra din politikk og ikke min, om noe. Du bare slenger ut ord du ikke har belegg for. Jeg har ikke sagt at par må bo på 76 kvadrat, det er DU som jabber om at single "har mer plass enn de trenger". De 76 kvadratene er et svar som indikerer hvor lite plass man faktisk trenger, hvis man vil være minimalist - som er det du forventer fra single som bor i egne boliger. Poenget er å vise til tilsvarende grad av minimalisme i ulike livssituasjoner. De færreste single syns det er greit å bo på 40 kvadrat over tid, akkurat som at familier med 2V+2B over tid vil synes 76 kvadrat er i minste laget. Du har ikke noe belegg for å mene at single har mer plass enn de trenger, er poenget mitt, fordi vi kan ikke sette grensen for "hva man trenger" ved det absolutte minimum. De som frivillig bor i store leiligheter/boliger trenger oftest plassen. Ellers hadde de solgt og brukt pengene på noe annet, og det er bare besserwissing å mene at disse "ikke har bruk for plassen sin". Det vet du ingenting om. Jeg har ingen interesse av å bo med venner. Ellers hadde jeg ordnet meg et kollektiv. Hvis du trives med minimalisme, kanskje du burde gjøre som du preker og flytte inn i en toroms laget for førstegangskjøpere? Problemet her er at du skiller mellom hva single trenger for å føle seg komfortable - det er liksom ikke så viktig - mens du lager store visjoner om hva som behøves for familier. Det er ikke noe bedre for en singel å ha sovealkove enn det er for familiefaren.

Det fungerer dog ikke sånn i praksis. Jeg får ikke bedre plass av å ha et bad, men jeg må ha ett likevel. Men det hadde holdt med ett bad om vi bodde tre personer her nede, og. Du kan ikke være mer enn på ett rom av gangen, uansett, så å dele hele leiligheten på antallet som bor der gir heller ikke noe godt bilde av hvordan plassfølelsen er. Det handler mer om urealistiske forventninger om hva man lett kan ofre som singel bare fordi man ikke har andre å ta hensyn til. Siden man da bare tar hensyn til seg selv, er det plutselig ikke nyttig med et kjøkkenbord, TV-stue i kjelleren, hobbyrom eller en bod. Somehow. Dette "alle"-argumentet ditt er useriøst. Folk er forskjellige, alle trenger ikke den plassen - noen syns til og med det er plagsomt å ha såpass mye de må vaske. Individer har individuelle behov. Derfor blir det også feil å anta at enslige med 150 kvadrat har "for god plass". Det er ofte motsatt. Løgn. Jeg har sagt at man må åpne opp tomter for boligbygging, slik at de som vil bygge der faktisk får lov. Det kan godt være det da blir eneboliger der og ikke OBOS-blokker, men det er jo da det folk vil ha. Det er ingenting med det jeg sier som får folk til å unngå å gå inn i forhold med andre. Dette er bare svada fra din side. Rett og slett. Hvorfor i huleste skulle noe av det jeg foreslår være et hinder for at to mennesker som er glade i hverandre flytter sammen? Folk gjør ikke det av økonomiske hensyn, uansett, men fordi man vil bo med den andre personen. Det har null og niks for datingmarkedet å si om vi legger opp samfunnet til at enslige kan ha det romslig, på samme måte som samboere og familier kan ha det. Altså like stort areal til ting utenom soverom.

Sier igjen: bygg mer, så går prisene ned og flere av de som vil ha barn vil kunne få det tidligere. Det er noen som har råd, men langt fra alle - selv med to inntekter.

Du stiller mange spørsmål. Har du noen svar på disse? Er spørsmålene viktige? Hva om det ikke er noen konkrete svar, påvirker egentlig det noe som helst? Forøvrig har man neppe dårligere plass med 2V+2B på 76 kvadrat enn 1V på 40. Poenget er å sammenlikne på noen lunde like vilkår, og f.eks. liten sokkel vs enebolig med bod og eget vaskerom er jo vesentlig mer preget av fenomenet "god plass" i det sistnevnte tilfellet. Men når du snakker om "mer plass enn de trenger", føler jeg ikke du mener folk med to barn og 100+ kvadrat (som de da ikke egentlig trenger, de kunne klart seg med litt mindre). Jeg ønsker ikke å gjøre forholdene for noen dårligere, men det med å ikke ha mer plass enn man trenger må gjelde barnefamilier like mye som single, og da er det viktig å sette søkelyset på for store familieboliger også. En singel person som har 120 kvadrat er ikke noe verre enn at en familie med to barn har 200 kvadrat å boltre seg på, og det sistnevnte er relativt vanlig - i alle fall utenfor sentrumsstrøk. Forskjellen mellom oss er egentlig bare at jeg unner single å ha 100+ kvadrat til seg og sitt. Som regel har man god bruk for plassen. Det eneste unntaket jeg kommer på er dem hvor barna har flyttet ut og gamle soverom står tomme, men det er jo en helt annen diskusjon. Uenig i implikasjonene dine om min politikk her.

Det er ikke byrådene som bygger, men selskaper. Det er jo også mulig å la hvermannsen få kjøpe. De fleste villastrøk er vel skapt på den måten at man selger tomter enkeltvis, så kommer privatpersoner og bygger hus på tomten. Store leilighetsbyer blir et annet scenario, og det er ikke noen føring fra min side at man skal bygge blokker.