Den store kjærlighetstråden v3

[ilpostino]

Tror jeg begynner å bli betatt igjen.

 

 

Da har du en spennnende tid forran deg

[Snurreleif]

Nei ikke egentlig, med mindre angst, dårlig selvtillit, paranoia og vissheten om at hun enten er:

 

A) Lesbisk

B) Kun interessert i friendzone

C) En psykopat som vil ha hodet mitt i en krukke i et hemmelig rom bak soverommet sitt.

 

..er spennende.

 

Ja og når jeg er betatt flyter det som regel enda mer møkk ut av kjeften slik at en nervøs fjortenåring ville fremstått som velartikulert i forhold.

Endret 23. april 2014 av Snurreleif

[Tvillingsjel]

Jeg trodde jeg kom til å få barn mye før jeg fikk, men er ikke alltid livet går som man tror.

[Gyr0]

Nemmen Snurreleif ! Ikke ta det så seriøst med en gang da !

Endret 24. april 2014 av Gyr0

[Snurreleif]

Snakker av erfaring, kjenner at det kribler litt ved meldinger og slikt f.eks og da er det allerede begynnelsen på slutten.

 

 

DOOOOOOOOOOOOOOM!

[branick]

Snakker av erfaring, kjenner at det kribler litt ved meldinger og slikt f.eks og da er det allerede begynnelsen på slutten.

 

 

DOOOOOOOOOOOOOOM!

Vet du, dette er du jaggu ikke alene om å føle det som. Går du og føler deg konstant "sulten" også i magen?

[nnys]

 

Snakker av erfaring, kjenner at det kribler litt ved meldinger og slikt f.eks og da er det allerede begynnelsen på slutten.

 

 

DOOOOOOOOOOOOOOM!

Vet du, dette er du jaggu ikke alene om å føle det som. Går du og føler deg konstant "sulten" også i magen?

 

Det er i hvert fall vanlig å ikke ha noe særlig matlyst når endorfinene er i 100… Jeg har ikke så veldig stor matlyst om dagen. Er bare rastløs og venter på sms fra ham, samt behovet for søvn er noe nedsatt…

[Snurreleif]

 

 

Snakker av erfaring, kjenner at det kribler litt ved meldinger og slikt f.eks og da er det allerede begynnelsen på slutten.

 

 

DOOOOOOOOOOOOOOM!

Vet du, dette er du jaggu ikke alene om å føle det som. Går du og føler deg konstant "sulten" også i magen?

Jupp, ikke uvanlig.

Enda mer distré enn til vanlig og melankolien banker på døra ved hver rneste anledning.

 

Slitsomt å være en av de som blir "overivrige" når man er betatt.

[Skallekos]

Hva er en SMS for deg egentlig? Og hva tenkes det når du ikke får svar på en?

[Snurreleif]

Hva en SMS er?

Alfa og Omega.

Natt og dag.

Lys og mørke.

Det ene og det andre.

 

Problemet er, for å si det åpenbare, at jeg har alt for god tid til å tenke.

Foruten jobben eier jeg ikke et sosialt liv foruten på "sosiale medier" eller de veldig veldig få bekjente/vennene jeg har hvor jeg bor akkurat nå, og når jwg da i den nye jobben som regel jobber 14-22 så blir det enda mindre tid til sosialt lag.

 

Er også blant de som er ukomfortabel med å stikke på byen og ta seg en øl mutters alene, så det er heller egentlig ikke et alternativ, samt at når jeg er beruset kan følelsene bikke ekstremt både den ene og den andre veien.

 

Ja jeg vet jeg må ha større tro på meg selv bla bla, men det er som å be en pingvin om å fly.

Du har jo vinger så hvorfor kan ikke du?

Jeg har god selvtillit nå så hvorfor har ikke du?

Jeg har rett og slett

 

Edit: Faens pølse-fingre.

 

..ikke peiling på hva det er å ha god selvtillit, eller hvordan man "har" det.

Hver gang jeg prøver å gi meg selv en klapp på skuldra så føler jeg meg arrogant og høy på pæra, og når andre prøver å gi meg et kompliment kan det hende jeg smiler, men jeg tenker alltid at det er pga sosiale normer at de gir meg kompliment eller fordi de rett og slett synes synd på meg.

 

Alt dette blir da selvfølgelig et veldig stort problem når jeg blir betatt av ei jente.

Ikke nok med at jeg har dårlige erfaringer med dating de siste årene, men alle disse følelsmessige rundturene tar rett og slett knekken på meg.

 

Jeg har blitt flinkere (ikke at det skal så mye til) til å sette små "sosiale grenser", for å prøve å ikke bli for overivrig, sånn som f.eks prøve å la være å sende melding til hun har kontaktet meg, men problemet er fortsatt at jeg ofte skriver ofte og mye.

 

Så kommer overtenkinga inn.

 

Fordi jeg har mye tid til å tenke så blir det rett og slett for mye, og da kommer frykten for at jeg blir usikker og sender meldinger enten for å klargjøre hva jeg mente hvis jeg tror jeg skrev noe galt, eller for å si ting som: "du må bare si fra hvis jeg er for frempå eller gir for mange komplimenter" etc etc.

 

Jeg er en ærlig person, og synes jeg at jenta jeg snakker med er pen så sier jeg det rett ut.

Går jeg til sengs med et smil om munnen grunnet henne sier jeg det rett ut, selv om svaret jeg får i retur da er noe ala: "Det setter jeg pris på å høre", som jeg da tolker som et: "Hvordan skal jeg svare til noe slikt uten at han skal ta det feil".

 

Så dårlig selvtillit, eller null egentlig, dårlige erfaringer inkludert avslag jeg blir flau av å tenke på, humørsvingninger, angat, depresjon, ensomhet, mangel på sosiale antenner, introvert men plutselig alt for utadvent, og en ytre selv Steve Buscemi (sorry Steve <3) ikke ville misunt gjør at jeg har null tro på at ting går slik jeg håper de kan o beste tilfelle.

 

Men dum nok til å ha håp det er jeg, som gjør at jeg mister og mer av meg selv for hvert avslag.

 

"'Tis but a fools hope!".

 

 

Så ja jeg hater dating og det å være betatt.

Flott gjort og applaus og tjohei til alle dere som elsker det og takler det, men for meg er det usikkerhet, uutholdelig og det å vente på ei dør i trynet følelsmessig sett .

 

 

Blærgh, skulle ønske jeg hadde bedre ting å gjøre, men akk.

Sove får man jo heller ikke.

Endret 25. april 2014 av Snurreleif

[Gyr0]

Hvor jobber du Snurreleif ?

[Coffee Break]

Hadde jeg vært deg, Snurreleif, hadde jeg droppet alt av damer til jeg hadde fått fikset selvtilliten min. En lang prosess, ja, men verdt det. Det finnes sikkert mange "program" der ute for å øke selvtillit.

[Snurreleif]

Hadde jeg vært deg, Snurreleif, hadde jeg droppet alt av damer til jeg hadde fått fikset selvtilliten min. En lang prosess, ja, men verdt det. Det finnes sikkert mange "program" der ute for å øke selvtillit.

Og det var opprinnelig planen, problemet er at jeg er et følelsmenneske, og etter mitt eget inntrykk, et ekstremt sådan og når jeg da først begynner å få følelser følger jeg som regel de.

Aldri vært flink til å drite i følelser og bruke hodet, redd for å misse en eventuell fin ting.

Hvor jobber du Snurreleif ?

Pizzabakeren til jeg begynner å studere igjen til høsten, forhåpentligvis.

[Bonna86]

For første gang i mitt liv har jeg faktisk blitt verpesyk. Den så jeg ikke komme. Men det hjelper ikke akkurat på når man har fått seg en kjæreste som er glad i barn, jobber med barn, synes barn er søte og attpåtil er flink med dem. Jepp, jeg har blitt smittet jeg også.

[Kea]

Jeg er en av dem som kan klare meg uten barn, men jeg føler en slags plikt til slektslinjen (silly, I know) til å føre den videre. Jeg har sagt til kjæresten at jeg vil ha barn en gang i fremtiden, men nå nærmer denne fremtiden seg med stormskritt og jeg er langt fra klar til å takle et slikt ansvar. Ikke har jeg spesielt lyst heller. Likevel klarer jeg ikke å innrømme ovenfor ham hva jeg egentlig føler dypt inne. Vet ikke hvorfor. Kanskje fordi han heller ikke liker barn og jeg har insistert på det i noen år? Føler jeg at det ville bli et slags nederlag å si sannheten? Kanskje. Føler jeg det er galt av meg å ikke ønske barn? Muligens.

 

Altså, egentlig, hvis jeg kjenner godt etter, kunne jeg kanskje tenkt meg en liten krabat. Men jeg synes liksom det begynner å bli sent, og jeg vil ikke være en av dem som har barn i 35-års alderen. Jeg vet ikke selv om jeg virkelig vil eller ikke. Størsteparten av livet har jeg ikke ønsket det, men av og til tenker jeg at det hadde vært koselig med en liten en. Men på den annen side kunne jeg nøyet meg med en hund, liksom. Tror jeg.

 

Forstår meg ikke på meg selv noen ganger.

Endret 26. april 2014 av Therawyn

[Bonna86]

Tenker det er en helt ærlig sak. Jeg har ikke hatt lyst på egne barn før i det siste. Men tidligere var jeg jo gift med en som ikke ville ha barn, ergo ble det jo til at jeg ikke helt tillot meg selv å ha ønske om barn. Nå derimot får disse tankene større spillerom.

 

Har man ikke lyst på barn så synes jeg det må være helt lov.

[Emily1]

Faen for et savn jeg kjenner på

[Lykke-lita]

Jeg også kjenner på det savnet! Fortsatt to uker.. Blir gal. Vil ha han nå.

 

Lurer forresten på om jeg noen gang vil bli smittet av "verpesykdommen".

[Emily1]

Intens savn er noe av den verste følelsen... *snufs*

Har gått fem dager her... Gutten min er på øvelse og er antakeligvis på det viderekommende laget ^^
Stolt av han, han koser seg nok masse <3

Ai ai, sjeldent jeg snakker om barn men når jeg som 30+ åring får ei jente så skal hun hete enten Sofie eller Sofia ^^

[Lykke-lita]

Uff, trøste, blir godt å se han igjen da

 

Han er ikke gutten min en gang, men han virker som verdens skjønneste, og vi har en del kontakt. Tror han skikkelig romantisk av seg også <3

 

Barn tenker jeg i slutten av 20 åra eller starten av 30. Må nesten se hvordan livet faller på plass evt. ikke faller