Den store kjærlighetstråden v3

[Snurreleif]

Høhø.

 

Var forøvrig ikke ment som en fornærmelse, men du har en tendens til å overkomplisere

[Skallekos]

Jeg tolket ikke den som noen fornærmelse og jeg håper du ikke gjorde det heller.

Men hva mener du da, med at jeg har en tendens til å overkomplisere?

[Snurreleif]

Trenger ikke å legge ut i det lange og evige her inne da det blir person-prat for noe som kun var ment som et vennlig stikk, synes bare du skriver "mye" om noe som kan skrives ganske kort og greit.

 

Men forstår jo at det er din måte å skrive innlegg på og jeg skal ikke kritisere den

[Skallekos]

Hmmm. Okei? Er det lengden på setningene og måten jeg formulerer meg på da eller er det substansen og detaljene som muligens overkompliserer det for deg, som du mener er måten min å skrive innlegg på?

[Snurreleif]

Er nok bare at formuleringene dine er totalt forskjellig fra mine til tider, og jeg skjønner hva du skriver men jeg er bare opplært og foretrekker å skrive det i "layman terms" for å bruke engelske låneord.

 

Ikke verre enn det

Endret 7. mai 2014 av Snurreleif

[Skallekos]

Haha. Ok.

[Bruker-343442]

Hvem blir vel ikke det. Og det blir jo som regel en så intens lykke uten like da i lykkerusen av en dusj av hormoner. Og jo større forelskelse, jo tåpeligere blir man. En forelskelse er menneskets mest naturlige rusmiddel. Dopamin er det vel, som er den største synderen. Ganske plagsomt egentlig når det står på. Man føler seg klein. Alle andre oppfatter deg som klein.

 

Nei, jeg liker mye bedre den parten etter forelskelsen, i lykkerusen av Oxytocin når det utskilles. Men det er jo ikke alltid man kommer seg helt dithen da.

Jeg er plutselig blitt ett sånt menneske jeg helt skulle likt å se brenne sakte men sikkert inne (da jeg var singel og bitter)

 

Jeg liker det. Men det er skummelt. Det er skummelt å være forelsket selv om det er sabla godt.

[Skallekos]

Jeg er plutselig blitt ett sånt menneske jeg helt skulle likt å se brenne sakte men sikkert inne (da jeg var singel og bitter)

Jeg liker det. Men det er skummelt. Det er skummelt å være forelsket selv om det er sabla godt.

 

Jaja. Du kan slappe helt av, og må nyte det mens det varer da. Bare en forelskelse har jo ikke en tendens til å vare så veldig lenge akkurat.

[Bruker-343442]

 

Jeg er plutselig blitt ett sånt menneske jeg helt skulle likt å se brenne sakte men sikkert inne (da jeg var singel og bitter)

Jeg liker det. Men det er skummelt. Det er skummelt å være forelsket selv om det er sabla godt.

Jaja. Du kan slappe helt av, og må nyte det mens det varer da. Bare en forelskelse har jo ikke en tendens til å vare så veldig lenge akkurat.

 

 

 

Jeg er plutselig blitt ett sånt menneske jeg helt skulle likt å se brenne sakte men sikkert inne (da jeg var singel og bitter)

Jeg liker det. Men det er skummelt. Det er skummelt å være forelsket selv om det er sabla godt.

Jaja. Du kan slappe helt av, og må nyte det mens det varer da. Bare en forelskelse har jo ikke en tendens til å vare så veldig lenge akkurat.

 

Gidder ikke å være negativ. Nyter det og så skal jeg nyte det som kommer etter forelskelsen.

[Skallekos]

Så bra. Er viktig å ha en positiv innstilling for hva som kommer etter.

 

Og det vel som regel da man viser sitt sanne jeg. Og det er mange måter å gjøre det på.

[Bruker-343442]

Så bra. Er viktig å ha en positiv innstilling for hva som kommer etter.

 

Og det vel som regel da man viser sitt sanne jeg. Og det er mange måter å gjøre det på.

Ja, men jeg har den innstillingen at uansett hva som kommer etter så er det en grunn til at man ble så forelsket som man ble. Jeg er ikke den som bare gir opp. Jeg blir ikke kjæreste med noen for å gjøre det slutt. Alt kan selvfølgelig ende men ikke uten en skikkelig innsats først.

[Skallekos]

Joda, men du skjønner at folk vokser og forandrer seg gjennom livet? Det er naturlig å ombestemme seg om mye når man blir voksen som en fant interessant som yngre.

 

Og det er ingen som blir en kjæreste FOR å gjøre det slutt, som jeg har hørt om. Og selv om man blir kjæreste, betyr ikke det at det er en person man bør være med for resten av livet. For ikke alle forhold fungerer like bra og det er jo alltid 2 likeverdige personer involvert gjerne? Og det er vel ikke snakk om å gi opp av den grunn, hvis det ikke skulle være ønskelig for begge å være sammen lengre? Hva gir du opp som liksom eksisterer fortsatt da?

 

I sånne situasjoner har jeg den innstillingen ihvertfall at man bør gjerne se mulighetene for løse problemene og ikke motsatt, prøve alt for å skape problemer i stedet. For alle kjærester er ikke like "rett" for en selv om man på ett tidspunkt hadde lyst å bli kjærester med dem. Og når man faller for noen og blir kjæreste med dem, så kjenner man som oftest knapt det mennesket og blir ikke skikkelig kjent med dem før mange år etter. Og da kan det jo selvsagt vise seg sider som ikke er helt overkommelige som veier litt mer enn det 'førsteinntrykket'.

 

Og selv om man ble forelsket for en grunn når en var yngre så betyr ikke det at den grunnen er noe hold i nå lengre. Da kan man henge fast i fortiden, opphengt i alt som er blitt sagt for lenge siden og ikke så mye av det som blir sagt i nå. I virkeligheten - ikke i historien. Og de aller fleste har flere kjærester gjennom livet sitt. Det er fordi at ikke alle er like riktig og det krever en del prøving og feiling før man lærer hvem man selv er først og fremst, men også hvilke preferanser og behov en har.

 

Og en skikkelig innsats ja, kan jo være så mangt. En skikkelig innsats i å tviholde på noen fordi en er livredd for å være alene resten av livet og en skikkelig innsats i å prøve å kommunisere og forstå hverandre og hverandres behov kan det jo være litt forskjell på for eksempel.

 

Jeg har også den innstillingen at jeg ønsker de aller fleste bare det beste forøvrig. Og hvis noen ikke hadde hatt lyst å være kjæresten min lengre så hadde det vært greit nok. Det hadde vært bittert, men når jeg traff en som passet meg bedre senere, som også ville ha meg, så hadde jeg jo forstått at alt var for det beste, selv om jeg måtte spise noen sure epler først. Hadde jeg dog ikke spist de sure eplene først så hadde jeg nok ikke visst hva et surt eple er heller.

Endret 8. mai 2014 av Skallekos

[Ssnerk]

Kan hun ikke bare få nyte det?

[Tvillingsjel]

Hun må da få nyte det og noen ganger går forelskelsen over i å bli noe dypere og mer langvarig. Gjelder bare å treffe en som er riktig for en

[Skallekos]

Selvsagt. Og jeg har ikke sagt noe annet heller.

[Bonna86]

Jeg tenker at alt til sin tid. Jeg synes forelskelsen er slitsom, men også fin. Det er dog ikke den jeg higer mest etter, men jeg synes det er flott at jeg nå opplever den med min nye kjæreste. Derimot merker jeg at det er de sterkere følelsene som inderlig kjærlighet som begynner å ta over, og det er også det som føles trygt og godt. Men forelskafølelser er ganske herlig det også, selv om det som sagt kan være utrolig slitsomt.

[Notatblokk]

Det beste er når det kommer blaff av forelskelse helt plutselig, etter at hverdagen har kommet .

 

..tenker selvfølgelig på min egen samboer da, ikke mot andre folk! Hehe.

[Skallekos]

Mhm. Det er uansett viktig å ikke gi opp håpet og mulighetene for lykke for resten av livet, med noen andre eventuelt når lykken ikke skulle bestå gjennom alt mulig med den personen.

 

Det er jo DA man har gitt opp.

Endret 8. mai 2014 av Skallekos

[Tvillingsjel]

Man må også huske at forhold krever jobb og innsats. Man må bruke tid på hverandre og pleie kjærligheten. Det er ikke tull, det er tilfelle og man må ikke slutte å prate sammen

[Bruker-343442]

Jeg syns folk ofte gir for lett opp. De er så bastante på at "Nei, dette funker ikke lengre" uten og i det heletatt ha prøvd å nøste opp i problemene og ta tak i de.

Alt kan ende men jeg skal ikke ha på meg at jeg ikke prøvde. Men det er nå enda langt fram i framtiden og i mellomtiden så nyter jeg tilværelsen som forelsket, fjortis og klein!