Eplefe Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Det som er med mange her i tråden er at de faktisk kanskje HAR gått til legen, eller går til psykolog/psykiater. Men tro det eller ei, det er faktisk ikke alltid det hjelper med en gang. Herregud, apropos psykiater og sånn. Jeg har enda ikke fått motet til å ringe henne. Jeg vet at jeg burde, jeg vet at jeg må, for jeg må tross alt komme inn i rutine igjen etter sommerferien og sånn. Men jeg får meg ikke til å plukke opp telefonen og ringe psykologen min.. :\
Gjest Guest Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg bestemmer meg for noe, men klarer aldri følge opp... ALDRI.Jeg tenker: Nå skal jeg gjøre det, denne gangen skal jeg klare/fullføre det. Hva det nå enn er, så ender det for det meste opp med å ikke gjøre det. Det er som på en måte at tankene mine streifer imot hverandre, og tilslutt tar den 'ikke orke/gjøre' siden over. Jeg spekulerer over ting i dager, som f.eks: "Jah, ok, må gjøre leksa til skolen på mandag" -- "Kan gjøre det litt senere" -- "Bah, for sent, jeg gjør det heller på skolen imorgen" -- "Skal jeg dra på skolen?" -- "Kanskje jeg ikke orker?" -- "JO, jeg MÅ på skolen (samtidig som hjernen min ALLEREDE har bestemt seg for å si nei)"... Det ender simpelthen opp med å ikke gå; derimot, skulke. Dette skjer ikke bare med skole, men også med andre ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; alt virker håpløst, og dette gjør meg bare tristere og tristere, mens jeg sakte graver meg selv en dypere og dypere grav. Jeg VIL så gjerne, men psyken min sier nei... uansett hvor mye jeg vil. Jeg klarer å følge opp litt, så går det rett vest... Jeg gjør 'det' bare ikke, uansett hvor vitikig det er, hvor mye jeg har lyst/motivert meg til det. Nei huff, tragiske saker :/ 9609944[/snapback] vet dere hva dette kalles? Giddaløshet! er rett og slett bare å gidde å gjøre det!.. uansett om man er utbrent eller lei.. 9612512[/snapback] Joda, men så fikk jeg da, for noen uker siden, stilt diagnosen Asperger Syndrom. Vet ikke om det har noe å si da :/ Men det gjør meg ihvertfall jævlig deprimert
Gjest Guest Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg bestemmer meg for noe, men klarer aldri følge opp... ALDRI.Jeg tenker: Nå skal jeg gjøre det, denne gangen skal jeg klare/fullføre det. Hva det nå enn er, så ender det for det meste opp med å ikke gjøre det. Det er som på en måte at tankene mine streifer imot hverandre, og tilslutt tar den 'ikke orke/gjøre' siden over. Jeg spekulerer over ting i dager, som f.eks: "Jah, ok, må gjøre leksa til skolen på mandag" -- "Kan gjøre det litt senere" -- "Bah, for sent, jeg gjør det heller på skolen imorgen" -- "Skal jeg dra på skolen?" -- "Kanskje jeg ikke orker?" -- "JO, jeg MÅ på skolen (samtidig som hjernen min ALLEREDE har bestemt seg for å si nei)"... Det ender simpelthen opp med å ikke gå; derimot, skulke. Dette skjer ikke bare med skole, men også med andre ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; alt virker håpløst, og dette gjør meg bare tristere og tristere, mens jeg sakte graver meg selv en dypere og dypere grav. Jeg VIL så gjerne, men psyken min sier nei... uansett hvor mye jeg vil. Jeg klarer å følge opp litt, så går det rett vest... Jeg gjør 'det' bare ikke, uansett hvor vitikig det er, hvor mye jeg har lyst/motivert meg til det. Nei huff, tragiske saker :/ 9609944[/snapback] vet dere hva dette kalles? Giddaløshet! er rett og slett bare å gidde å gjøre det!.. uansett om man er utbrent eller lei.. 9612512[/snapback] Joda, men så fikk jeg da, for noen uker siden, stilt diagnosen Asperger Syndrom. Vet ikke om det har noe å si da :/ Men det gjør meg ihvertfall jævlig deprimert 9614274[/snapback] @Melisma: Jeg kan forstå at du bruker ordet "giddaløshet", men jeg blir samtidig litt provosert av å lese det. Jeg vet hvordan det er å bli oppfattet som lat, og at man har en "drit i alt/skole holdning". Faktum er at det ikke er så jævla lett å motivere seg når man man har diagnosen angst, går på antidepressiva, har vært hos en rekke forskjellige psykologer gjennom flere år, og i det hele tatt sliter veldig med seg selv. De fleste av mine lærere vil nok beskrive meg som en fyr som gir faen, og er uinteressert i å involvere meg på skolen. Det er kun de færreste lærere som jeg faktisk har forklart situasjonen for, og som vet at jeg egentlig bryr meg en hel del, men at jeg ofte rett og slett ikke har overskudd nok til å motivere meg for skolearbeid, enkelt og greit fordi jeg sliter så mye med "meg selv".
lain Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Å dra til legen hørtes ikke ut som noen dum idet, men jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det aleine. Og jeg vet ikke om jeg klarer å be noen om å bli med meg 9614152[/snapback] Jeg måtte selv spørre ei venninne om å bli med meg ene timen jeg hadde i starten, ikke tenk på det som noe galt eller feigt, de fleste vil forstå, og ønske å hjelpe, om du lar dem.
L4r5 Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Joda, men så fikk jeg da, for noen uker siden, stilt diagnosen Asperger Syndrom. Vet ikke om det har noe å si da :/Men det gjør meg ihvertfall jævlig deprimert 9614274[/snapback] Klart du blir deppa av å få en slik beskjed, men vet du hva? Noem av verdens største genier hadde arbergers. Albert Einstein f.eks. Så ikke gi opp. kjemp videre
Matias Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Det som er med mange her i tråden er at de faktisk kanskje HAR gått til legen, eller går til psykolog/psykiater. Men tro det eller ei, det er faktisk ikke alltid det hjelper med en gang. Var ikke ment provoserende. Selvsagt tar det tid med behandling, avhengig av sykdom og alvorlighetsgrad. Min kommentar var rettet til de som ikke er i behandling, slik som L4r5. Vet selv hvor jævlig det kan være med bare tanken på å ta opp telefonen å ringe for å få hjelp, spesielt hvis det er i forbindelse med sosial angst. Men så er det nå slik at det ikke hjelper å mure seg inne med problemene sine; det fører bare til at de blir verre. Behandling er det som må til, og da er legen din et naturlig utgangspunkt for henvisning og eventuell medikamentell behandling. L4r5 ser ikke ut til å ha god erfaring med medisiner, men samtalebehandling er enda viktigere i mange tilfeller.
lain Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 (endret) Hjelper dårlig med behandlnig før en person er klar for behandling. Blir for enkelt å bare si "oppsøk lege" om en person ikke er klar for det. Med unntak der det er snakk om fare for eget/andres liv. Edit: FØR ikke for. Edit2: Om du da ikke mener det å bli proppet full av piller som fjerner symptomene er løsningen da.. Endret 1. oktober 2007 av lain
Matias Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Når er en person klar for behandling, da? Skal man vente til man blir enda verre?
lain Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Det kommer helt an på personen, tvang fører skjelden med seg noe bra, men mulig det fungerer for noen, jeg har sett hovedsaklig at det ikke fungerer, og gjerne med heller uheldige resultater. Men nå er jeg en "mostander" av hvordan helsevesnet er bygd opp for å håndtere de som faller utenom, hurtigløsningen i dag er å gi dem piller og sende de på dør. Ei venninne ble faktisk forgiftet av pillene hun fikk, men for noen kan det sikkert fungere, uansett ikke en tilhenger av tvang. For å svare direkte på spørsmålet ditt. En person kjenner det gjerne på seg selv om han tror det har noe for seg å oppsøke hjelp. Men som sagt før, folk er forskjellige, blir feil å si at en ting er rett for alle.
Matias Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Er ikke enig i tankegangen din. Man er heller nødt til å ta tak i problemene så fort som mulig. Ikke snakk om tvang, men å gi råd til noen om å komme seg til behandling er ikke galt. Mange vil aldri tro det har noe for seg å oppsøke hjelp før det er for sent eller blir alt for ille.
lain Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Sier ikke at man ikke skal prøve å ta tak i problemene. Du får det til å høres ut som at de som sliter med angst osv, og ikke går til legen, hengir seg til det og ikke ønsker seg ut av det. Hva jeg prøver å poengtere, er at det gjerne er en stor fordel om den som sliter selv ønsker hjelp og ser behovet for det. Om det er etter samtaler med venner/lege, greit nok, men å bli truet inn i behandling ser jeg ikke noen fordeler med. Men nok om det, dette er ikke hva tråden handler om.
L4r5 Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 (endret) Jeg vurderer ser iøst å legge meg inn. Men jeg klarer ikke gå til legen alene. og jeg har ingen som kan være der med meg. Jeg fryser opp hver gang jeg er hos legen. For første gang på år så har jeg vurdert å gjøre slutt på alt, for jeg klarer ikke mer. Rett og slett. ALT er håpløst. Hadde noen kommet om ville legge meg inn nå tror jeg at jeg hadde sagt ja., men jeg klarer ikke be om det. Jeg har ALDRI vurdert det tidligere. Når jeg snakker med en lege så freezer jeg helt opp og klarer ikke snakke om noe. Derfor må jeg ha med meg noen men alle jeg kunne tentk å ha med meg bor flere timer unna av meg edit: Ja dette er et rop om hjelp om dere noen gang så et Endret 1. oktober 2007 av L4r5
Honey Badger Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Jeg vet at klarer deg, Lars. Du vet hva du bør gjøre, og det er ikke å ta livet ditt. Men du klarer deg, det er jeg helt sikker på.
Matias Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Finnes løsninger, L4r5. Hva med å skrive et brev til legen din? Høres sikkert litt dumt ut, men jeg ser ikke hva som er galt i det. Det er vanskelig å få frem alt du du vil si under en legetime, og ofte tenker man i ettertid hvorfor man ikke sa det og det, eller hvor dårlig man framstilte det man sa. Hvis du skriver et brev får du sagt mye mer på kortere tid og mer presist. Bare en idé.
lain Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Finnes løsninger, L4r5. Hva med å skrive et brev til legen din? Høres sikkert litt dumt ut, men jeg ser ikke hva som er galt i det. Det er vanskelig å få frem alt du du vil si under en legetime, og ofte tenker man i ettertid hvorfor man ikke sa det og det, eller hvor dårlig man framstilte det man sa. Hvis du skriver et brev får du sagt mye mer på kortere tid og mer presist. Bare en idé. 9615975[/snapback] Dette er egentlig en veldig god ide ikke så mange tenker over. Selv gjort det, ikke at jeg klarte å levere det ifra meg, eller bruke det, eller ta opp hva jeg ønsket, men hjalp uansett å få endle tanker ned på papir, også kan du velge senere om du vil bare få legen til å lese igjennom punktene, eller om du selv tar de opp. http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html en nyttig link å huske på sånn sent på kvelden.
L4r5 Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 (endret) akkurat nå prøver jeg å ringe diverse nummer på nettet, men ingen tar den så seint Endret 2. oktober 2007 av L4r5
L4r5 Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 (endret) noen som har noen andre nummer jeg ringer Endret 2. oktober 2007 av L4r5
Nie Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Hjelpetelefonen for psykisk helse drives av mental helse, og kan gi deg tips om hvordan du kan komme deg videre. Tel: 810 300 30. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud til alle som trenger noen å snakke med. De har taushetsplikt og de som kontakter oss kan være anonyme. Tjenesten koster kr 0,20 i minuttet fra fasttelefon.
Matias Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 Er du full, L4r5? Håper ikke du har brukt noe annet enn alkohol.
Nie Skrevet 1. oktober 2007 Skrevet 1. oktober 2007 (endret) Jeg vet som sagt ikke hva jeg skal gjøre enda, men akkurat nå er ikke tidspunktet å bestemme meg. Jeg tror jeg begynner å bli litt smådopa. Tok først to sobril og så tok det så lang tid før de funka så jeg heiv i meg to til og nå kom plutselig alle fire på en gang... Jeg har ikke angst lenger i hvertfall og DET er vel positivt? 9612932[/snapback] Bare for å svare på Matias spørsmål. Endret 1. oktober 2007 av The-Nie
Anbefalte innlegg