Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Soulwax]

The Thing (1982)

 

Uinteressante mennesker på en isolert plass blir invadert av romvesener og blir paranoide. Invasion of the Body Snatchers fra 56 og Alien fra 79 var mer interessante. Skal dog ha pluss for fete spesialeffekter.

 

5/10

 

Woodstock Directors Cut (1970)

Hendrix, Joplin, Creedence, The Who og resten av 60-tallsheltene samlet på én og samme plass. Magisk musikk, engasjerende dokumentar og et brennende ønske om å bli hippie er vel det jeg satt igjen med etter nesten fire timer på Woodstock.

 

8/10

[Gjest Slettet+9817324]

Follow That Dream 4/6

 

Noen omstreifere dvs Elvis og hans far bestemmer seg for aa campe en plass langs veien , det viser seg ikke aa vere lov da de skal bygge ut der....E spiller en godhjertet men naiv fyr , f.eks skjer det en episode/misforstaaelse i en bank og saa er det noen (amatoermessige) gangstere som blir drevet til vanvidd. Helt grei , ikkeno mer.

[Delvis]

 

[/b]

 

Woodstock Directors Cut (1970)

Hendrix, Joplin, Creedence, The Who og resten av 60-tallsheltene samlet på én og samme plass. Magisk musikk, engasjerende dokumentar og et brennende ønske om å bli hippie er vel det jeg satt igjen med etter nesten fire timer på Woodstock.

 

8/10

 

Er Mountain, The Grease band, Grateful dead, Johnney & Edgar Winter og Paul Butterfield blues band med på denne DC utgaven?

[KjemikerJon]

Blue Valentine (2010)

 

Boy meets girl, og der slutter klisjeene. Alle single misantroper bør kjenne sin besøkelsestid, her er klønete Hollywoodromantikk byttet ut med tøff hverdagsrealisme. Jeg foretrekker den førstnevnte utgaven altså, langt kosligere, men for hva Blue Valentine er så er det veldig bra.

 

4/5

[tjalla]

 

[/b]

 

Woodstock Directors Cut (1970)

Hendrix, Joplin, Creedence, The Who og resten av 60-tallsheltene samlet på én og samme plass. Magisk musikk, engasjerende dokumentar og et brennende ønske om å bli hippie er vel det jeg satt igjen med etter nesten fire timer på Woodstock.

 

 

8/10

 

Er Mountain, The Grease band, Grateful dead, Johnney & Edgar Winter og Paul Butterfield blues band med på denne DC utgaven?

Nei, ingen av disse bandene er med i DC'en fra 1994. Den byr på mer Janis, Jefferson, Jimi og Canned Heat og er sikkert den du har sett i utgangspunktet. Har relanseringen av filmen som kom i 2009 og der er det mye bonusmateriale av band som offisielt ikke har vært med før. CCR, Paul Butterfield, Johnny Winter, Mountain og Grateful Dead såvidt jeg husker.

 

http://www.play.com/DVD/Blu-ray/4-/8989161/Woodstock-UCE-40th-Anniversary/Product.html?searchtype=allproducts&searchsource=0&searchstring=woodstock&urlrefer=search

Endret 9. mai 2011 av tjalla

[Bytex]

Snedig at det kom en Woodstock DC i 1994, det var jo det året "Nye Woodstock" var også. Med Nine Inch Nails og Metallica som hovedattraksjoner.

Jeg satt i 12 timer i to dager og nistirra på TV1000 hos farmor husker jeg, og ventet på metallica

Endret 9. mai 2011 av Bytex

[haarod]

Jeg slet hardt med å like Black Swan. Mulig det var fordi jeg så den på flyet over atlanteren, og at den mister litt av sjela på en så liten skjerm. Uansett; det ble litt forvirrende, og jeg kjente at jeg ble irritert på hovedpersonen. Noen ganger kan det være positivt, men her følte jeg kun kjedsomhet og irritasjon. Hvis vi skal ha filmer rundt ballett så ligger The Red Shoes mye høyere i min bok.

Synd at du måtte se den på flyet, men ang. hovedpersonen så skjønner jeg hva du mener, men det er jo en viktig del av filmen at hun er blitt såpass kuet og styrt hele livet sitt at hun er så tilbakeholden.

[FrankBjarne]

Hva er greia med den filmen egentlig? Noe av det kjedeligste jeg noen gang har satt på skjermen min. Tafatt underholdning som jeg ikke skjønner hvordan ble produsert.

[haarod]

Tydeligvis vidt forskjellige meninger angående den filmen her. For min del var det en av de beste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg satt klistret til skjermen i to timer uten å merke at tiden gikk..

Endret 9. mai 2011 av haarod

[Gjest medlem-1432]

Transporter 3

 

Jeg burde nok ha sett nr 1 og 2 før jeg så nr 3, men sånn ble det nå ikke, og det var et par tilbakeblikk i filmen, som jeg naturlig nok ikke skjønte så mye av.

Ellers så møter vi Jason Statham i en actionfylt film, der han har et bånd med en bombe, som går av viss han går mer enn 20 meter unna bilen, som han blir tvunget til og kjøre og frakte en last, som nå er en jente som er datteren til en kar som skal utpresses.

Det er en søppelkonflikt på gang.

 

Filmen var kul nok, men ikke noe spesielt, så min karakter blir terningskast 4.

[Theo343]

Tydeligvis vidt forskjellige meninger angående den filmen her. For min del var det en av de beste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg satt klistret til skjermen i to timer uten å merke at tiden gikk..

Filmen er strålende men temaet er kvalmende.

[haarod]

Det må du utdype litt.

[Coffey]

Hva er greia med den filmen egentlig? Noe av det kjedeligste jeg noen gang har satt på skjermen min. Tafatt underholdning som jeg ikke skjønner hvordan ble produsert.

Hva som er greia med Black Swan? Og du skjønner ikke hvorfor den ble produsert?

 

Virkelig?

[KjemikerJon]

Filmer kan kun bli produsert hvis de tilfredstiller Refsas behov.

[Bytex]

Nå må vi passe på å ikke gå i "liker-ikke-det-alle-liker-så-da-dreper-vi-han" fella, da..

[KjemikerJon]

Ok pappa.

[thadon]

Nå må vi passe på å ikke gå i "liker-ikke-det-alle-liker-så-da-dreper-vi-han" fella, da..

Trur egentleg ikkje det er så mykje av det. Dei fleste vil vel ha en forklaring på kvifor.

[CaptainOfCrush]

The Next Three Days – 7/10

 

Stort sett spennende og god, om enn noe urealistisk. Ikke vanskelig å føle empati for rollefiguren hans, akkurat.

 

The Green Hornet – 8/10

 

Denne overgikk forventingene mine så til de grader. Top notch underholdning med mange grisemorsomme sekvenser og kommentarer underveis. Beint fram lattervekkende.

[.........]

Raging Bull (1980)

Raging Bull er oppe blant de beste boksefilmene i historien med slående prestasjoner og et henrykt plott hvor det vanlige bokse mottoet blod, svette og tårer vises på litt mer intime og voldsomme måter.

 

Robert DeNiro har blitt en av filmens største stjerner gjennom regien av Martin Scorsese. "Goodfellas", "Cape Fear" og "Casino" er bare noe av deres prisbelønte samarbeid. Fire år etter deres første suksess i 1976 med "Taxi Driver" kom det som skulle bli deres andre fantastiske verk, boksefilmen Raging Bull. Her baseres fortellingen på livet til den tidligere verdensmesteren i mellomvekt, Jake LaMotta, som ved kriminalitet, boksing og sjalusi ble en halvgæren mann. Filmen ble nominert for 8-Oscar og vant to, for beste mannlige skuespiller og beste klipp, og beskrives som en av beste filmene noensinne lagd. Også en daværende ukjent skuespiller ble knyttet til filmen, Joe Pesci. Denne mannen spilte hans bror og er kjent for å ha spilt med DeNiro på hans største filmer og fortjener skryt her også.

 

Filmen ble skapt i 1980, men historien er satt 40 år tilbake med en tidsramme på 23 år. Med en interessant begynnelse ser jeg med en gang at DeNiro har jobbet hardt. Han har pakket på 27 ekstra kilo og er klar for å portrettere Jake LaMotta (DeNiro). Når han inntar ringen er det ingen vei ut. Han blir hele tiden pushet på av Joey (Pesci), hans nærmeste som bror, støttespiller og kamerat hvor han gjennom ærlighet og sinne forsvarer han til det fulle. Jake er temperamentsfull og har ingen tålmodighet. Og når han tar med den samme holdningen hjem til familien går det riktig dårlig for de fleste. Etter hans tap mot Jimmy Reeves gir Joey han et forslag om en sjanse om mellomvekt tittelen via hans bekjennelser i Mafiaen. Deretter blir Jake kjent med den 15-årige Vickie (Cathy Moriarty) som han får et lengre forhold med. Etter det får han en kamp mot Sugar Ray Robinson som han opptil flere ganger må kjempe mot gjennom filmen. Etter hans stadig paranoide sjalusi om Vickies følelser for andre menn får han fullstendig fnatt og skaper unødvendige problemer for seg selv og sine. Ting sprer seg noe voldsomt ut av kontroll.

 

Dette er ikke en typisk boksefilm. Den har ikke den kjekke og muskuløse helten i ringen med de kule treningscenene. Nei dette er noe helt annet. Hovedpersonen har større problemer og formidler det virkelig liv til en bokser. Her spiller familiebånd, kriminalitet og livet rundt bokseringen store roller. Virkelig roller. DeNiro har vist gjennom sine filmer at han er en skuespiller som grunnfester karakter. Han er ofte knyttet til mafiaen og gategjenger. Her gjorde han en grundig jobb med å ikke bare få den samme kroppen som en bokser har, men også å legge på seg skikkelig med vekt for å framstille små lubben. Lenge har jeg likt Joe Pesci. Han er en sann og troverdig skuespiller som gang på gang imponerer meg. Han ga småmorsomme roller i Dødelig Våpen 2,3 og 4, samt i Hjemme Alene 1 og 2. Men det var i filmer som Goodfellas og Casino han virkelig gjorde et stort inntrykk. Når jeg ser denne filmen gjør han også et solid inntrykk og det med god margin. Regissør Scorsese laget jo en utrolig boksefilm, kanskje den beste. Og med sine gjengangere DeNiro og Pesci blir det mesterlig gjort. Den sanne historien om Jake LaMotta er inspirerende og manuset til filmen er velskrevet. Slutten er verdig og det ved hjelp av et sitat og hovedkarakterens oppladning.

 

Rocky er fortsatt boksefavoritten hos meg, men Raging Bull står veldig nært med sin voldelighet og seksualitet, samt det ekstra krydderet som både karakterene, dialogen og historien er pepret med. Jeg liker banning på film og spesielt når det kommer fra DeNiro og Pesci. De er suverene på det.

09/10

http://www.youtube.com/watch?v=YiVOwxsa4OM

[tjalla]

Justin Bieber: Never Say Never

 

 

Jeg har knapt sett noen bli hatet så mye Justin Bieber og flere av hans jevnaldrende sangstjerner blir. Hacking, Facebook-grupper og andre sosiale medier som en gang skapte og gjorde ham kjent, blir også brukt for å spre mest mulig dritt om den nå 17-årige gutten. Som aktiv bruker av nettopp sosiale medier er det stort sett dritten jeg ser og jeg spørr: hvorfor gidder folk å engasjere seg så mye for å trekke andre ned i søla? 1,2 i IMDB-rating, like mange dislikes som likes i de fleste youtube-videone hans og kvalme hvorhen navnet hans blir nevnt. Jeg sto meg totalt uforstående til kritikken og det voldsomme hatet og det har ikke endret seg etter at jeg så dokumentaren. Ti år eldre enn Bieber og ti-femten år eldre enn målgruppen hans, kan jeg heldigvis se forbi hyseriet som mange sikkert opplever på ungdomsskolen, på radio eller på fester. Har aldri hatt noe forhold til Bieber, sangene hans eller fansen hans. Så derfor dokumentaren med et åpent sinn.

 

 

En rimelig tradisjonell fortelling som veksler mellom nåtid/konserten i Madison Square Garden og hans fortid og hvordan han ble det fenomenet han ble. Uproblematisk og utvilsomt søtt, men så er det ei Lemmy eller alkoholisere dinosaurer filmen handler om. Musikken og hysteriet rundt Bieber til tross – jeg synes det er noe veldig flott med musikk og de følelsene mennesker får i møte med musikk, totalt uavhengig av om man selv liker den. Jeg husker godt da jeg så Iron Maiden: Flight 666 på kino og hulket sammen med et sør-amerikansk par på lerrettet etter at Maiden-konserten var over. Det er noe umåtelig sterkt å være på konsert, se favorittartisten, ha godfølelsen i de to timene konserten varer og så den voldsomme kontrasten når den er over. Overraskende nok var jeg også våt i øya etter Never Say Never. Ikke fordi jeg digger musikken men fordi den klarte å smitte over et voldsomt engasjement som jeg kan relatere meg til. Jeg synes det er noe utrolig fint og rørende over tiåringene som skriker, gråter, kommer med kjærlighetserklæringer og sier at de har tweetet Bieber tusen ganger på en dag. Mange vil kanskje få blodsmak i munnen av dette, men jeg synes dette var mye av appellen ved dokumentaren – et slags antropologisk blikk på popfenomet og hvordan nye stjerner kan skapes i dag. Musikk handler bla.a om å knytte mennesker sammen, skape glede, visjoner og ikke minst håp. Dette synes jeg dokumentaren og ikonet Bieber gjennomfører så til de grader at jeg faktisk lar meg fascinere og blir en del av saueflokken på konsertgulvet. Enkelte har dratt fram Hitler og massemønstringen men hvilke farer skaper popmusikk og hengivenhet? I dette tilfelle kan jeg ikke se noen umiddelbar fare.

 

Jeg gir faktisk 8/10!

Endret 9. mai 2011 av tjalla