Islam Er Den Sanne Religionen les dette

[Capitan Fracassa]

Cair Paravel skrev (1 time siden):

Tenk deg eit inneramma bilete. Tid, rom, det synlege og sanselege, alt dette vil forgå. Biletet derimot vil bestå, og dette biletet er ein union bygd på Jesu lære og eksempel.

På hvilken måte vil dette bildet bestå?

Sitat

Moral er evig og transcenderande.

Nei. Dette er en påstand det ikke finnes noen bevis for. Tvert i mot, all bevis vi har, tyder på at moral er subjektiv. Men jeg hører gjerne hvis du har noen argumenter for hvorfor du mener dette, hvis du har.

Sitat

Guds rike er å elske sin neste som seg sjølv, det er å erkjenne at ulike menneske ikkje er så ulike og bryte ned skillelinjene skapt av egoisme og synd. 

Dette er en ekstrem forenkling av hva Bibelen sier. Hvis Guds rike er å elske, hvorfor sender han da mennesker til evig fortapelse?

[DukeNukem3d]

Allahu Akhbar!

[podcarsten]

Tunfisk9 skrev (På 5.12.2025 den 18.55):

Hvordan skille ut Sanne Religionen? 

Hver av religionene vi skal vurdere vil vurderes ut i fra den forståelsen av Gud vi kom frem til tidligere i «Hvordan forstår vi Gud?» Hensikten er ikke å kritisere eller gjøre narr av ulike religioner, hensikten er å undersøke dem i lys av de følgende enkle og universelt forståelige kriterier vi har kommet frem til. Hvis en religion ikke er i stand til å bestå denne prøven, er ikke religionen Guds sanne religion, den er falsk og ikke verdig å bli vurdert på nytt. Kriteriene om Gud som vi kom frem til er oppsummert som følger:

Kriterium 1: Gud er uavhengig av alt (inkl. mat, drikke, oksygen, tid, rom osv.).
Kriterium 2: Gud er uskapt og evig (dvs. at Gud heller ikke er født, eller vil dø).
Kriterium 3: Gud har annerledes natur enn skaperverket.
Kriterium 4: Gud er ikke av mannlig eller kvinnelig kjønn.
Kriterium 5: Gud har visdom og vilje.
Kriterium 6: Gud har kunnskap om alt.
Kriterium 7: Gud er kun én.
Kriterium 8: Gud er allmektig.

Videre skal vi finne ut hva de forskjellige religionene lærer om Skaperen av universet og om deres gudskonsept er i samsvar med de nevnte kriterium.

Jødedommen

Den kjente jødiske lærde Arthur Kurzweil forklarer: «Jødisk lære beskriver Gud som allestedsværende. Med tanken om at Gud er overalt [...] Toraens synspunkt er at alt befinner seg inne i Gud ...»[1] Å si at Skaperen er overalt, i skapelsen, er én med skapelsen eller at skapelsen er i Skaperen, vil innebære at skapelsen er Skaperen, eller at deler av Skaperen er skapt. Det er fordi vi snakker om to stikk motsatte typer natur: Uskapt skaper, og skapt skaperverk. Slik «tørt» ikke kan være i «vått» uten å være avgrenset av noe, er ikke Den Uskapte Skaperen i det skapte univers. Fordi dette gudskonseptet innebærer at skapelsen er Skaperen vil det dermed bety at skapelsen skapte seg selv. Dette gir ingen mening og er det samme som å si at universet skapte seg selv, noe som ikke er mulig. Det er faktisk en selvmotsigelse å si at Skaperen er uskapt, og deretter tro at en del av Skaperen er skapt. På samme måte er det en selvmotsigelse for Skaperen å være en del av universet når Skaperen eksisterte før universet. Universet er bundet av tid og rom, mens Skaperen er uavhengig av tid og rom. Denne typen gudskonsept vil også innebære at Skaperen finnes i urene steder som ekskrementer eller at det finnes slike urenheter inne i Skaperen, noe som høres helt absurd ut. Når noe skapt dør, dør også en del av Skaperen, noe som ikke er mulig da Skaperen er evig.

Hinduismen

Hinduismen har flere forskjellige former for gudstro, men generelt er panteisme svært utbredt.[2] Dette er forestillingen om at alt er Gud: Universet, jorda, månen, Mars, trær, dyr og oss, er alle en del av Gud. Avgudsdyrkelse er utbredt i hinduismen, hvor man tilber og henvender seg til idolstatuer for hjelp. Vi kan ikke på fornuftig vis rettferdiggjøre en slik tro. Hinduismen lærer at Gud er overalt, og slik nevnt tidligere om jødedommen, er ikke dette mulig. Hinduismen tror på mange millioner, både mannlige og kvinnelige, guder og gudinner.[3] De blir født og dør på denne jorden. Statuene som hinduer tilber som guder er langt fra allmektige, de kan ikke en gang røre på seg og må bli vasket og «servert mat» av mennesker.[4] Hele konseptet om at det er millioner av guder og at mennesker er guder, at man tilber statuer formet som mennesker med flere armer og elefanthoder,[5] vil aldri kunne aksepteres av et fornuftig menneske. Det er mye mer som kan sies om hinduismens gudskonsept, men dette er nok for enhver fornuftig person til å innse at denne religion er falsk. Den bryter faktisk med alle kriteriene for det sanne gudskonseptet og kan ikke på noen måte være Guds sanne religion.

Kristendommen

Kristendommen har flere lignende problemer som hinduismen. Mange kristne vil selvfølgelig legge frem noen av de samme argumentene for Skaperens eksistens, men deretter gå videre med å si at Jesus, et begrenset, trengende vesen, er Gud. Problemet her er veldig klart. Hvor rasjonelt er det at noe kan være to fullstendige motsetninger på samme tid? Hvordan kan det begrensede også samtidig være ubegrenset? Hvordan kan noe være både selvforsynt og trengende, evig og midlertidig, én og flere, alt på én og samme tid?

Dette er som å si at for eksempel en sirkel ble en firkant, men fremdeles forble en sirkel. Man kunne forestilt seg tanken om å ta sirkelens linje og tvinge den til en kvadratisk form, men da slutter den selvfølgelig å være en sirkel. Man kunne lagt sirkelen i firkanten, eller firkanten i sirkelen, men det kan ikke være både en firkant og sirkel på én og samme tid. Dette er per definisjon en umulighet, og du kan aldri bringe et fornuftig argument for en umulighet. Så dette er en påstand som aldri kan bevises. Det største problemet med denne troen om Gud er at den motsier de fornuftige argumentene for Skaperens eksistens. Man kan rett og slett ikke være evig og midlertidig samtidig. Man kan ikke være uavhengig av alt, noe Gud må være fordi Han eksisterte før alt annet eksisterte, og samtidig være et menneske på jorden som var avhengig av oksygen, mat og drikke. Et annet problem er også hvis et skapt, begrenset, trengende vesen kan være den ultimate Skaperen av universet, hvorfor kan det ikke være flere slike personer? Hvordan kan man rasjonelt forsvare en slik tro mot panteisme? Gud kan ikke være fri fra universets begrensning, og samtidig være i universet. Man kan ikke plassere noe uten begrensninger i noe med begrensninger.

Responsen på det nevnte er ofte at Gud kan gjøre hva som helst. Det er riktig at Gud er allmektig og kan gjøre det Han vil, men Gud gjør bare det som er i Hans natur. Man kan for eksempel spørre: «Kan Gud slutte å eksistere?» Eller: «Kan Gud gjøre noe ondt?» Det finnes to vanlige svar på slike spørsmål. Enten: «Nei, Han kan ikke det», som motsier de kristnes påstand om at Gud kan gjøre alt, eller: «Ja, Han kan hvis Han vil, men Gud vil aldri gjøre noe ondt eller slutte å eksistere fordi det ikke er i samsvar med Guds natur.» Hvorfor er da dette sant når det gjelder Guds godhet eller eksistens, men ikke når det gjelder Hans andre egenskaper? Akkurat det samme kriterium gjelder for at Gud er én, evig, og selvforsynt. Akkurat som det ikke er i Den Gode og Evige Guds natur å gjøre ondt eller slutte å eksistere, er det heller ikke i Den Evige, Selvforsynte, Skapers natur å bli et midlertidig og trengende vesen. Så påstanden om at Skaperen ble skapelse og fortsatt forble Skaperen, er en påstand som aldri kan bevises, siden det per definisjon er en umulighet. Dette gjelder alle religioner som kommer med en slik påstand om Skaperen. Dette inkluderer også det meste av det hinduer og andre avgudsdyrkere tror, siden de kommer med lignende påstander om at Skaperen blir inkarnert som et skapt vesen.

Noen kristne hevder kanskje at de ikke anser Jesus som Gud, men som Guds sønn. Problemet her er: Hva menes med å si «Guds sønn»? En menneskesønn er et menneske som hans mor og far. Vil det si at Guds sønn også er Gud? I så fall er vi tilbake der vi startet og vi har samme problem som før. Det gir rett og slett ikke mening. Et annet problem dette bringer med seg er; hvordan kan man rasjonelt hevde at Maria, et menneske, er Guds mor, eller moren til Guds sønn? Hvis hun er moren til Gud, gjør ikke det henne til en større Gudinne enn Gud? Hvis hun er moren til Guds sønn, gjør ikke det henne til Guds Gudinnekone (uten at Gud i det hele tatt er gift)? Enda flere problemer oppstår når vi tenker på at kristne tror at vi er Guds barn, for hvordan kan Maria være både Guds datter og mor? Det er klart at dette vil motsi alt vi vet så langt om at Gud er én, adskilt fra og annerledes enn skapelsen.

Kristne som Jehovas vitner mener at Gud ble far ved å skape Jesus som en åndeperson.[6] De sier: «Fordi Jesus ble skapt direkte av Gud mens Gud var helt alene, blir Jesus med rette kalt den ‘enbårne sønn’ [...] Gud gav [...] sin Sønn mange privilegier. Det var for eksempel ved hjelp av Jesus at Gud skapte ‘alle andre ting’, også englene.»[7] De tror at Jesus er en form for Guds sønn og opphøyer hans status til en ny gud ved å si at det var ved Jesu hjelp at Gud skapte alt annet som eksisterer enn Jesus selv. Jehovas vitner går under samme kategori som de andre kristne fordi de tror at Gud har en sønn. I tillegg tillegger de denne sønnen guddommelig makt til å skape alt som eksisterer.

Kan det være at kanskje Gud liksom adopterte Jesus som en sønn? Dette gir heller ingen mening, for i virkeligheten adopterer du kun noen som en sønn om vedkommende er av samme art som deg. Selv om noen påstår å ha adoptert en annen art som sin sønn, ville det ikke gjort det til deres sønn. Hvis noen for eksempel hadde en fisk kalt Flappy, og sa: «Dette er min sønn», ville ingen ha tatt det seriøst. Du kan elske den som en sønn, kanskje den spiser med deg og du har den i et rom i huset, og kanskje du til og med får adopsjonspapirer, men fisken er en fisk, og du er et menneske. En fisk og et menneske er to helt forskjellige arter, og vi vet at Skaperen ikke er lik noe som helst i universet. Faktisk er vi mennesker mer lik en fisk enn vi er lik Skaperen. Vi er begrensede, midlertidige, trengende vesener og det er fisken også, mens Skaperen er Den Evige og Selvforsynte. Skaperen er fjernt fra det å ha en sønn, enten om det er bokstavelig eller symbolsk, kanskje bortsett fra i den svært metaforiske forstanden at våre foreldre tar vare på, veileder og nærer oss, og det gjør også Skaperen. Men denne betegnelsen ville gjelde for alle skapninger, ikke bare mennesker, og enda mindre for kun ett bestemt menneske.

Tenker man litt over det så er det ikke mulig å rasjonalisere at Gud eksisterte før alt annet eksisterte og dermed ikke er avhengig av noe som helst, og deretter si at Gud er overalt og har tatt form som et menneske som er avhengig av mat og drikke. Gud kan ikke både være uavhengig av alt og samtidig være bundet av tid, rom, mat, drikke, oksygen osv. Kristendommen bryter med kriteriene for det sanne gudskonseptet og kan ikke være Guds sanne religion.

Buddhismen

Buddhismen lærer ikke at det finnes en skaper av universet. Vi vet at den beste og mest rasjonelle forklaringen på universets begynnelse er at det må være en skaper. Dette er det viktigste som finnes i den sanne religionen, og det må derfor være svært tydelig nevnt i en religion som hevder å være sann. Dessverre lærer ikke buddhismen dette. Buddhismen er mer en filosofi enn en religion, og dette bringer med seg egne problemer. Deres svar på spørsmålene om meningen med livet, hvorfor det finnes lidelse, og hva som skjer etter døden, er ideer fra mennesker, og ikke fra Gud. Det vi trenger er noe sikkert, og sikkerhet kan kun komme fra den som kjenner det usette, som er Skaperen av det usette. Alt annet er spekulasjon. Siden Gud ikke har en klar plass i buddhismen kan vi enkelt konkludere med at buddhismen ikke kan være Guds sanne religion.

Sikhismen

Sikhismen er basert på læren til deres 10 menneskelige guruer, samt den 11. guruen som er deres religiøse bok kalt Guru Granth Sahib. Sikhismens grunnlegger, Guru Nanak, tok det han mente var de beste delene fra hinduismen og islam, og slo dem sammen for å danne sin egen religion. Sikhismen hevder å være en monoteistisk religion, men de tror at Skaperen og skapelsen er én enhet, uatskillelig, på samme måte som et hav består av dets individuelle dråper.[8] Det er mange tekster i Guru Granth Sahib som legger vekt på at Gud ikke tar menneskelig form. Guru Arjan sier: «Mennesket villedet av falsk tro lever i løgn; Gud er fri fra fødsel og død [...] Måtte den munn bli svidd, som sier at Gud er inkarnert.»[9] Likevel er det tekster i Guru Granth Sahib som ser ut til å støtte at Gud inkarnerte: «... Herren åpenbarte Seg, inkarnert som Guru Arjun [...] Ikke tro at det er noen forskjell mellom Gud og Guru [...] for å redde verden, inkarnerte Herren seg [...] Han gjennomtrenger jorden, himmelen, og planetens ni regioner. Han er legemliggjørelsen av Guds lys. Slik taler Matíhuraa: ‘Det er ingen forskjell mellom Gud og Guru; Guru Arjun er personifiseringen av Herren selv’.»[10] «La ikke noen tro at Gud og Guru er separate. Den sanne Guru er den feilfrie Herren. Tro ikke at han er kun et menneske.»[11] Et annet sted gjentas det at Gud er i skapelsen: «Du står Selv midt i det Du Selv har skapt.»[12] Det står også: «Skapelsen er i Skaperen, og Skaperen er i Skapelsen, fullstendig gjennomtrengende og gjennomsyrende overalt.»[13]

Sikhismens gudskonsept motsier helt klart vår rasjonelle forståelse av Skaperen som atskilt fra skapelsen, som er en nødvendighet, fordi Skaperen eksisterte før skapelsen. Å si at Skaperen er i skapelsen eller er én med skapelsen, er svært problematisk slik nevnt tidligere om jødedommen. Videre, å si at Gud inkarnerte seg som mennesker, motsier vår forståelse av Skaperen. Det er svært problematisk at noen vers i sikhenes hellige bok sier at Gud ikke inkarnerer seg, mens andre vers motsier det ved å si at Gud inkarnerer seg. Guds åpenbaring kan ikke ha slike motsetninger. Hvis disse guruene som skrev og samlet denne boken virkelig var inspirert av Gud, ville det aldri ha vært slike feilaktige beskrivelser av Skaperen, ei heller ville det vært noen motsetninger.

Slik som ved kristendommen, tenker man litt over det så er det ikke mulig å rasjonalisere at Gud eksisterte før alt annet eksisterte og dermed ikke er avhengig av noe som helst, og deretter si at Gud er overalt og har tatt form som et menneske som er avhengig av mat og drikke. Gud kan ikke både være fri fra begrensninger og samtidig være bundet av tid, rom, mat, drikke, oksygen osv. Vi kan enkelt konkludere med at sikhismen bryter med kriteriene for det sanne gudskonseptet og kan ikke være Guds sanne religion.

Bahá'í

Bahá'í tror i prinsippet på én Gud, men de tror at Gud er allestedsværende.[14] Troen om at Gud er alle steder er svært problematisk slik nevnt tidligere om jødedommen. Det høres heller ikke fornuftig ut at Skaperen av universet eksisterer i avføring og andre urene ting. Bahá'í tror i tillegg at Bahá’u’lláh er en Manifestasjon av Gud som er «født av selve Guds substans»[15]. Å si at et menneske er født av et visst material som Gud visstnok skal bestå av ifølge denne religionen, er ikke i samsvar med en rasjonell forståelse av Gud. Det vil være å si at Gud og mennesket har samme natur og begge deler er dermed skapelse. Bahá’u’lláh har også sagt «Skulle noen av de altomfattende Manifestasjoner av Gud erklære: ‘Jeg er Gud’, taler Han sannelig sannheten, og ingen tvil er knyttet til dette.»[16] Om hans eget forhold til Gud, sier han: «Når jeg tenker, Å min Gud, forholdet som binder meg til Deg, er jeg rørt til å forkynne for alle skapte ting ‘sannelig jeg er Gud’ ...»[17] Noen tilhengere av Bahá'í forsøker å forklare dette med å si at Bahá’u’lláh hadde en dobbelt stasjon hvor han var et menneske på den ene siden, og på den andre siden en Manifestasjon av Gud hvor hans stemme var Guds stemme. En slik forklaring er dessverre ikke i samsvar med en rasjonell forståelse av Gud. Skaperen av universet er ikke i et menneske, hverken fysisk eller i form av manifestasjoner. Bahá'í tror i tillegg at universet aldri hadde noen begynnelse,[18] noe som ikke er riktig. Vi kan enkelt konkludere at Bahá'í bryter med kriteriene for det sanne gudskonseptet og kan ikke være Guds sanne religion.

Islam

Islam er trolig den religionen i verden som har lagt mest fokus på Guds monoteisme. Islams hovedbudskap er nettopp det at Gud ikke har noen partnere, med-guder, barn eller er en del av skapelsen. Det finnes heller ingen motsetninger om dette i deres tekster. Koranen, boken som islam lærer er Guds siste åpenbaring til menneskeheten, beskriver Skaperen av universet slik (oversettelse av betydningen): «Si: ‘Han er Allah, (Den) Éne. Allah, Den Evigvarende. Han verken føder eller er selv blitt født, og det er ingen som er lik Ham.’»[19] Denne beskrivelsen av Gud kommer godt overens med det gudskonseptet vi kommer frem til med en rasjonell tankegang. Islam lærer at det finnes kun én Gud som er Skaperen av universet. Denne Skaperen er evig, og er ikke selv en del av skaperverket. Skaperen har ikke noe kjønn og er unik i sin eksistens. Ingenting er lik Skaperen. Gud tar ikke form som et menneske eller andre skapninger. Gud føder ikke og er heller ikke selv blitt født. Muslimer tror også på Jesus, men ikke som Gud eller Guds sønn. Jesus var en Profet fra Gud sendt for å rettlede folk til å tilbe kun Gud.

Konklusjon

Etter å ha vurdert de forskjellige religionenes gudskonsept, som er det aller viktigste i å gjenkjenne den sanne religionen, er det veldig klart at islam står sterkest. Vi vet nok til å si at de tidligere nevnte religionene ikke kan være sanne og vi vet at islam kan være den sanne religionen. For å avgjøre om islam er Guds sanne religion er det neste steget å finne ut om Muhammed, islams profet, var en løgner, hadde vrangforestillinger eller var en sann Profet.

Foruten å være direkte avskrift av en nettside (https://muhammed.no/var-han-guds-profet/hvilken-religion-tror-riktig-om-gud) er dette det reneste nonsens. Å bruke subjektive kriterier for å finne hvilken religion som er "riktig", uten andre retningslinjer enn å sørge for at Islam er rett svar, er på alle måter kun å "snakke til menigheten".

Det store paradokset i å hevde at Islam er Riktig og så late som om Islam er EN ting vil jo falle på sin egen, historiske, urimelighet. Helt siden 700 tallet har islam vært (minst) 2 ting, Sjia og Sunni, og disse har vært i mer eller mindre sammenhengende strid, gjennom å bruke forskjellige hadither, sjias konsentrasjon om de 4 bøkene, der sunni har sine 6; der Sjia har vært sterkest har Sunni vært undertrykt, og motsatt, det har vært indre stridigheter og en sammenhengende, til tider voldelig, konflikt. Nei, fredens religion kan ikke være Krig. Nei, en sann religion kan ikke være 2. 

Og ikke engang start meg på hvordan man tilnærmer seg de religiøse skriftene (Koranen, først og fremst) gjennom intens pugging, vers for vers, eller hvordan islam er gjennompolitisert og hvordan islams menneskesyn gjør livet til et mareritt for kvinner, annerledestenkende, mennesker under LGBT paraplyen, osv.

Nei, Islam er på ingen måte riktig, den er på alle måter feil.

[Cair Paravel]

skaftetryne32 skrev (20 timer siden):

Det er en viss forskjell her, muhammed er det ganske store bevis for at faktisk eksisterte, en historisk person med andre ord, jesus er det ingen bevis for, en mytologisk person. Man kan virkelig ikke sammenligne en ekte person med de svakheter de kommer med, og en mytologisk person, med de overdrivelser de kommer med. 

Det finst gode samtidskjelder på at Jesus har levd som ein historisk person, både i og utanfor Bibelen. I boka "Did Jesus exist" av Bart Ehrman, konkluderer han "Jesus did exist, whether we like it or not". At Jesus var ein historisk person synest også å vere konsensus blant historikarar idag.

Like fullt er det ein forståeleg påstand, for det kan vere vanskeleg å sjå kva relevans ein oldtidsperson skal ha for eit moderne menneske idag. Det er imidlertid viktig å presisere at Jesus ikkje berre er ein historisk person, men at han også er ein reell og levande person. Historie er som sagt eit rammeverk, det vert i stor grad forma av sigerherrar og gir ei tryggheit og eit felles referansepunkt. Det betyr ikkje at historie er den ultimate sanninga, men Gud har vist kven han er gjennom historia, og spesielt gjennom personen Jesus. 

 

Capitan Fracassa skrev (19 timer siden):

På hvilken måte vil dette bildet bestå?

Nei. Dette er en påstand det ikke finnes noen bevis for. Tvert i mot, all bevis vi har, tyder på at moral er subjektiv. Men jeg hører gjerne hvis du har noen argumenter for hvorfor du mener dette, hvis du har.

Dette er en ekstrem forenkling av hva Bibelen sier. Hvis Guds rike er å elske, hvorfor sender han da mennesker til evig fortapelse?

1. I bibelen er det løfte om eit tusenårsrike og ein himmel, der Guds rike vert manifestert. Profeten Daniel samanliknar Jesus med ein stein som skal fylle heile jorda. Korleis dette vil sjå ut i praksis er vanskeleg å vite eksakt.

2. I boka "Mere Christianity" av C.S. Lewis argumenterer han for Guds eksistens i lys av det han kallar den menneskelege naturs lov, som ei morallov eller eit sett av felles spelereglar, som alle menneske refererer til, men som ingen klarar å overhalde. I Bibelen finn vi Guds lov, som i følgje Luther hadde tre funksjonar. Det første var den politiske bruken, som hindrar kaos i samfunnet. Det andre var lova som tuktemeister til Kristus. Den verkar som ein spegel, som viser mennesket kor syndig det er og dets behov for ein frelsar. Det tredje var lova som rettleiar for den som vil følgje lova.

Trua på subjektiv moral er derimot knytt til mennesket som herre i eige liv. Som det står i Dom 21:25 - «På den tida var det ingen konge i Israel. Alle gjorde det som dei sjølve meinte var rett.» Domarboka viser igjen og igjen korleis Israelsfolket vende Gud ryggen, som førte til invasjon av fiendar, omvending og at Gud reiste opp ein domar som sigra over fiendane. 

3. Ja, det er ei forenkling, men det er også mykje av essensen som vi finn i til dømes den gylne regel om at ein skal gjere mot andre som ein vil andre skal gjere mot ein sjølv. Det er ikkje Gud som sender menneske til fortaping, men menneske som vel å leve gudlaust, vere herre i eige liv, ikkje omvende seg og få tilgjeving for syndene sine. Fortaping er berre ein konsekvens av menneskets val om å leve utan Gud.

[skaftetryne32]

Cair Paravel skrev (1 time siden):

Det finst gode samtidskjelder på at Jesus har levd som ein historisk person, både i og utanfor Bibelen. I boka "Did Jesus exist" av Bart Ehrman, konkluderer han "Jesus did exist, whether we like it or not". At Jesus var ein historisk person synest også å vere konsensus blant historikarar idag.

Ja det er en konsensus om  at en person antageligvis har eksistert, den personen har antageligvis eksistert, men det er ikke det samme som at personen som det skrives om tiår etter den personen sin død er en korrekt gjengivelse, det er kort og godt ingen arkeologiske bevis for denne personen, ingenting. 

 

Cair Paravel skrev (2 timer siden):

Like fullt er det ein forståeleg påstand, for det kan vere vanskeleg å sjå kva relevans ein oldtidsperson skal ha for eit moderne menneske idag. Det er imidlertid viktig å presisere at Jesus ikkje berre er ein historisk person, men at han også er ein reell og levande person.

Som sagt, at det var en historisk person som inspirerte myten er antatt, men det igjen gjør ikke den personene til den mytologiske jesus figuren vi ser i dag, at det var en reel person er mye mulig, men hen lever definitivt ikke nå lenger. 

 

Cair Paravel skrev (2 timer siden):

Historie er som sagt eit rammeverk, det vert i stor grad forma av sigerherrar og gir ei tryggheit og eit felles referansepunkt. Det betyr ikkje at historie er den ultimate sanninga, men Gud har vist kven han er gjennom historia, og spesielt gjennom personen Jesus. 

Det finnes ingen historiske bevis for guder, det finnes knapt noe for denne jesus karakteren, så det er helt umulig for denne guden å ha vist noe som helst gjennom historien. 

 

[O3K]

Tunfisk9 skrev (På 5.12.2025 den 18.55):

Buddhismen lærer ikke at det finnes en skaper av universet. Vi vet at den beste og mest rasjonelle forklaringen på universets begynnelse er at det må være en skaper. Dette er det viktigste som finnes i den sanne religionen, og det må derfor være svært tydelig nevnt i en religion som hevder å være sann.

Hvorfor er dette det viktigste som finnes i en «sann religion» egentlig? Hvorfor må dette være svært tydelig nevnt?

 

Tunfisk9 skrev (På 5.12.2025 den 18.55):

Buddhismen er mer en filosofi enn en religion, og dette bringer med seg egne problemer. Deres svar på spørsmålene om meningen med livet, hvorfor det finnes lidelse, og hva som skjer etter døden, er ideer fra mennesker, og ikke fra Gud.

Buddhismen kommer ikke med påstander om «meningen med livet», ei heller påstander om hva som skjer etter døden. Dog kommer buddhismen med påstander om lidelsens opphav og opphøring. Her har vi altså to av tre påstander om buddhismen som ikke stemmer. Det fremstår som ganske åpenbart at den opprinnelige forfatteren av teksten du siterer ikke har satt seg inn i buddhismen, og avviser den således på et særdeles dårlig grunnlag.

 

Tunfisk9 skrev (På 5.12.2025 den 18.55):

Konklusjon

Etter å ha vurdert de forskjellige religionenes gudskonsept, som er det aller viktigste i å gjenkjenne den sanne religionen, er det veldig klart at islam står sterkest.

Som flere her har påpekt så later det til at målet med teksten ikke er å komme frem til hvilken religion som er «den sanne», men å komme frem til islam. Såklart kommer islam til å «vinne» når forfatteren på forhånd har bestemt seg for at islam skal vinne.