Til den som har levd en stud: snakker/skriver man mer om følelser nå?

[lania]

Tror en er mer opptatt av følelser nå for tiden; før i tiden, under nazi tanke-styre, så handlet det om at en skulle være frisk hele tiden; en skulle dope seg med medisin for maskere eventuelle avvik. Tanken om at alle skulle være frisk og healthy hele tiden medførte T4 (35 Facts About Aktion T4 Program - Facts.net), og en nazi hær som endte opp som narkomane (The Nazi Death Machine: Hitler's Drugged Soldiers - DER SPIEGEL). Hvis folk hadde klart å være perfekt, then all good, men realiteten er at både Hitler og Nazi hæren endte opp som sinnsynke folk som måtte gå på narkotiske stoffer.

Å snakke om følelser er et must, for å unngå tanken om at folk er perfekt hele tiden. Det er viktig for å unngå å føre befolkningen tilbake til T4: Folk har angst, depresjon og alle mulige problemer, uten det betyr noe spesielt mer enn akkurat dette.

Endret 9. juni av lania

[Atib Azzad]

6 hours ago, lada1 said:

Ja, jøss, men dog ingen statistikk. Jeg har vært en stund i arbeidslivet og har for eksempel observert en sårbar ansatt som ble spesielt dårlig behandlet av arbeidsgiver. Da ble saken en greie for helsevesenet og psykiatrien. Straks vedkommende - mot dårlige odds - fikk ordnet med alternativ jobb så forsvant de "psykiske problemene" som dugg for solen. Det "psykiske problemet" var sosial/økonomisk *sårbarhet* - ikke nødvendigvis arbeidsgiveren. Situasjonen kan sammenlignes med å møte en sulten tiger i skogen. Forsvinner tigeren så er problemet over og en trenger ikke "psykolog" eller "psykologisere" det hele.

Statistikk er ikke nødvendig, dersom forslaget ditt er at man noen ganger overdriver et sykdomsbilde, eller appellerer et slikt perspektiv der det ikke passer, så aksepterer jeg at det skjer, menneskelig omgang både i jobb og fritid risikerer å bli dysfunksjonell på tvers av teori og praksis.

Likevel forstår jeg ikke helt hvorfor du mener hodehelsehjelp ikke var relevant her, du sier den ansatte var sårbar (som jeg antar betyr at de allerede har et eller annet sykdomsbilde?) og i tilegg ble særlig dårlig behandlet av en eller annen lederskikkelse, og reagerte negativt på det, så er det vel korrekt av arbeidsplassen å blande inn HMS?
De er kanskje tilogmed pliktig til dette? Jeg mener, hvis arbeidstakeren melder fra om trakassering(?) eller i det minste nedsatt arbeidsevne som følge av spesielt dårlig behandling av en leder, er vel både arbeidsmiljøet i risiko, samt at risikoen for en ulykke som følge av den ansattes reaksjon på spesielt dårlig behandling øker.

Det overrasker meg ikke at det hjalp å bytte jobb, du beskriver det jo som om lederen og deres behandling av denne sårbare personen var problemet, dermed skulle det vel si seg naturlig at det å bytte arbeidsplass hvor dette problemet ikke eksisterte ville forbedre situasjonen, det betyr derimot ikke at denne sårbare personen ikke hadde nedsatt hodehelse som effekt av denne spesielt dårlige behandlingen.
Du ser ut til å konkludere med at hvis det hjalp å bytte jobb, så var ikke denne lederen og denne spesielt dårlige behandlingen likevel problemet, og det gir ingen logisk mening for meg. Det var jo hva du i utgangspunktet beskrev som problemet, at dette problemet kan sies å være av en sosial art, negerer vel ikke hvordan det ble en stor belastning (for psyken?) til denne sårbare ansatte å bli behandlet på denne måten.
At det hjalp å bytte jobb hvor man ikke fikk spesielt dårlig behandling, betyr jo ikke at plagene i den tidligere jobben ikke var ekte.

Quote

Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien.

Jeg kjenner også til slike eksempler, psykiatrien i Norge er langt fra feilfri, uten at jeg helt ser relevansen av å trekke inn praksis fra et totalitært regime, nazityskland hadde relativt stort fokus på dyrevelferd uten at jeg synes det minimerer viktigheten av dyrs rettigheter idag.

Quote

Tanke-eksperiment: Tenk deg at en blinket ut 1000 tannleger og ga dem yrkesforbud og tvang dem under et NAV-regime som sa at de måtte jobbe i blomsterbutikk for luselønn. Tror de at mange av dem da fikk "psykiske problemer" som kunne løses med å "snakke med venner"? Selvmord?  

Poenget mitt her er å belyse at mange ganger er "psykiske problemer" slettes ikke "psykiske problemer" - men "virkelige" problemer.

Da vil jeg utfordre deg litt på at du har laget et skille mellom psykiske problemer og virkelige problemer, for det er jo ikke sånn at dersom man reagerer negativt på omstendighetene at det dermed ikke har noe med psyken å gjøre, de aller fleste tilfellene hvor det hjelper å søke råd og hjelp fra andre dreier seg jo nettop om omstendigheter man befinner seg í, et vanlig eksempel hvor folk møter uventet motgang og nedsatt hodehelse er jo fks. skilsmisser eller oppsigelser, at man sitter tilbake med en følelse av fks. verdiløshet, at dette har oppstått som følge av en fysisk hendelse, betyr jo ikke at de psykiske følgene ikke er ekte.

Jeg tror disse tannlegene ville følt seg svært urettferdig og urettmessig behandlet, jeg tipper også de ville hatt godt av å lufte sin frustrasjon med andre, å helt tilfeldig bli tatt ut av yrkesveien man har valgt seg og plassert i en helt vilkårlig stilling som ikke interesserte en, høres ut som en veldig belastende situasjon psykisk, og dersom man kunne måle hvem av tannlegene som fikk delt frustrasjonen med noen andre (gjerne noen i samme situasjon) og de som holdt den inni seg, tipper jeg man ville målt bedre hodehelse hos første gruppe.
Åpenbart ville det virket mest prekært å løse denne urettferdige situasjonen, men dersom disse tannlegene i eksempelet ditt likevel var låst til denne uvanlige løsningen, er min påstand at det ikke ville hjulpet dem psykisk å holde frustrasjonen sin hemmelig.

[Feynman]

Jeg er nokså sikker på at det snakkes mer om følelser nå enn tidligere. Vokste opp på 80/90-tallet og syns både hvor mye og måten på hvordan man snakker om følelser har endret seg mye. Det er en bra ting. Alle føler, og blir påvirket av det. At vi blir bedre på å forstå hva som foregår er bare positivt.

[lania]

lada1 skrev (23 timer siden):

 

Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien.

Sovjetunionen hadde et mer humant forhold til mennesker før i tiden. Sovjetunionen forbød lobotomi ("gjøre folk hjerneskadet, slik at en mister evnen til å oppføre seg dårlig") allerede i 1950 (Hva vi kan lære av historien om lobotomi | Tidsskrift for Den norske legeforening) . USA var mye verre akkurat her, selv om jeg i all hovedsak liker USA veldig godt slik det er i dag (sånn relativt). Norge fikk ikke fjernet lobotomering før 1974(Den groteske tvangsbehandlingen som var svært utbredt i Norge), omtrent samtidig som flere andre land. Så akkurat i den tidligere sovjetperioden, frem til 1975 (hvor sovjet oppløsningen skjedde 16 år etter), er det faktisk lite bra å si om USA, Norge og ganske mange egentlig - hva enn en kan si om Sovjetunionen fra den tiden, så kan en si mye verre ting om Norge i lys av lobotomi. Vil også si at tanke-gangen om at det er lurt å "lobotomere kjemisk"("skade evnen til å oppføre seg dårlig, kjemisk, med risiko for permanent hjerneskade") i Norge, på 80 og 90 tallet, ikke var mye bedre heller - men det forklarer hvorfor psykriatri i stor grad har vært mislikt.

Sitat

Jeg tror at mange som begår selvmord  ikke har psykiske problemer eller trenger psykolog. Tenk deg for eksempel en ung mann med lett aspberger forstår at han aldri vil komme i jobb i dette samfunnet. På en måte yrkerforbud - og han forstår at han ender opp som evig og ensom "naver". Å være naver er jo ikke noe "sjekketriks" akurat - så da må en kanskje glemme kjærlighetliv og intimitet med damer. Er dette en "psykologisk greie" som en løser ved å "snakke med venner"?  Det kan hende at da blir man enda mer depromert og tenker mer på å ta livet sitt.

Tror ikke kvinner bryr seg om en går på NAV eller ikke, tror kvinner er mer opptatt av diagnoser enn evne til å skaffe inntekt. Folk vet ikke hvilke diagnoser folk har, så det blir ofte å finne ut om en har en diagnose eller ikke. NAV trenger ikke å bety ADHD eller asperger; det kan også bety angst og depresjon ,som 3 av 100 utførestrygdede har (Kun 3 av 100 unge uføre har angst eller depresjon - nav.no), noe som er veldig formidlende hvis en ellers har en ok personlighet.

Endret 10. juni av lania

[lada1]

On 6/9/2025 at 9:05 AM, mandodiao said:

Er jo et greit poeng det, for å snu litt på det, så har jeg sett fra mitt yrkesliv, at folk sykemelder seg fra en jobb som tynger de. Fravære fra jobb og lediggang hjelper lite i enkelte tilfeller, men gir nok energi til å komme tilbake for så å gå på smellen igjen.

I de tilfellene mener jeg det er jobben som er problemet, og personene hadde klart seg bedre ved å skifte jobb/arbeidstid/rammer etc. 

Altså de blir sykeliggjort pga. rammene de blir presset inn i, eller presser seg selv inn i, uten at det trenger å være en diagnose i bunnen.

(Dette kan såklart sies om problemer på hjemmebane også)

Men, ved å være flinkere til å snakke om psykisk helse, både selv og fra arveidsgiver/helsetjenester sin posisjon. Så tror jeg enkelte kunne ha forstått seg selv bedre, og gjort seg bedre forstått. Og da forhåpentligvis kunne ta grep før begeret renner over. Og ikke minst riktige grep.

For å bli flink i noe, så må man praktisere det, og der av snakke om følelser.

Ja, jeg også er av oppfatning av at man snakker mere om følelser i dag. Jeg kan også reagere på at man omtaler normale følelser som angst,depresjon,adhd etc.

Tror ikke det er et problem i seg selv, men at det i noen tilfeller blir mere snakk enn handling.

Det finnes selvsagt alle mulige varianter her. For min del: Dersom jeg har et vel definert problem som de fleste ville slite med,  så blir jeg helst bare irritert over at noen prøver å snakke om følelser eller "diagnosere" i slike sammenhenger. Det blir som om en tror at jeg finner på et konkret problem mens det ligger en "psykologisk utfrodring" bakom. Det blir som å bli møtt med misstro.

[Pop]

43 minutes ago, lada1 said:

Det finnes selvsagt alle mulige varianter her. For min del: Dersom jeg har et vel definert problem som de fleste ville slite med,  så blir jeg helst bare irritert over at noen prøver å snakke om følelser eller "diagnosere" i slike sammenhenger. Det blir som om en tror at jeg finner på et konkret problem mens det ligger en "psykologisk utfrodring" bakom. Det blir som å bli møtt med misstro.

Jeg tror du begynner problemløsningen din i litt feil ende. Om du har et "virkelig problem" som du kaller det, mener du at det ikke hjelper å snakke om følelsene dine. Hvordan kan du generalisere det da? Hvis problemet er at verden er på en måte du ikke får gjort noe med (du kan neppe endre verden), så bør du se på en løsning for hvordan du tenker om problemet. For det er sannsynligvis det eneste du får gjort noe med. 

Om du er trist, kan du jobbe med begge deler. Se om det kan gjøres noe med hvorfor du er er trist, og samtidig finne teknikker for å håndtere det. Noen lar seg synke ned i svarte hull av tristhet, noen tenker gjennom og slik jobber seg gjennom det. Og får da en raskere håndtering/gjennomføring/overgang til det normale igjen. 

Om du er i tvil om følelsene skaper en situasjon (lager psykiske problem ut av ingenting) eller kommer som resultat av andre situasjoner, kan du se på noen teorier fra psykologien. Klassisk vil teorien gjerne si at om du går i jungelen og møter en tiger, så vil du se tigeren, bli redd og deretter kjenne frykten på kroppen (flight response). F.eks James/Langes teori snur litt på det; du ser en tiger, kroppen reagerer instinktivt med fluktrespons (det som trengs for å kunne fort og langt unna faren), hodet kjenner på kroppens reaksjon og tolker det som noe farlig.

Ellers er jeg litt usikker på hvor du egentlig vil. 

Endret 10. juni av Pop

[lada1]

On 6/10/2025 at 1:04 PM, Pop said:

Ellers er jeg litt usikker på hvor du egentlig vil. 

Poenget mitt er at det (for) ofte blir henvist til "psykiatrien" eller "behov for a bearbeide følelser" i saker/problemer der slikt ikke har noe med saken å gjøre. Altså feil fokus.

Jeg tror for eksempel at en stor del av selvmordene i Norge ikke har noe som helst med "følelser" eller "psykiatri" å gjøre og at det ikke vil hjelpe å "styrke psykiatrien" i denne sammenheng. Dersom for eksempel en ung man sliter i livet, så er det ofte at psykiatrien eller "snakke om følelser" bare har marginal betydning. Det som ofte kan avgjøre er sosiale og økonomiske faktorer. Små billige justeringer i NAV-systemet kan hjelpe mye mer enn å bearbeide eller mannipulere følelser.

Eller sagt på en annen måte: det er i praksis uinteressant hva som foregår i hodet ditt når du treffer på en sulten tiger langt inni skogen - greia er å komme seg unna! 🙂

Endret 17. juni av lada1

[Pop]

2 hours ago, lada1 said:

Poenget mitt er at det (for) ofte blir henvist til "psykiatrien" eller "behov for a bearbeide følelser" i saker/problemer der slikt ikke har noe med saken å gjøre. Altså feil fokus.

Jeg tror for eksempel at en stor del av selvmordene i Norge ikke har noe som helst med "følelser" eller "psykiatri" å gjøre og at det ikke vil hjelpe å "styrke psykiatrien" i denne sammenheng. Dersom for eksempel en ung man sliter i livet, så er det ofte at psykiatrien eller "snakke om følelser" bare har marginal betydning. Det som ofte kan avgjøre er sosiale og økonomiske faktorer. Små billige justeringer i NAV-systemet kan hjelpe mye mer enn å bearbeide eller mannipulere følelser.

Eller sagt på en annen måte: det er i praksis uinteressant hva som foregår i hodet ditt når du treffer på en sulten tiger langt inni skogen - greia er å komme seg unna! 🙂

Ok, da skjønner jeg mer hva du mener. Og jeg er i stor grad uenig. Fordi følelser roter det til for mange. Det man metodisk vil prøve på, og det er enten du finner metoden på egen hånd eller trenger profesjonell hjelp til det, er å ha rekkefølgen følelser - tanker - atferd. I stedet for tanker - følelser - atferd.

Det vil si at jeg tolker deg som at det eneste som betyr noe er det siste steget; atferd. Forståelig nok, fordi det er det som betyr noe for omgivelsene og om du lever videre eller begår selvmord og andre mindre dramatiske valg. 

Men mange vil ikke komme til steget der atferden blir riktig, på egen hånd. Altså de trenger hjelp til å kunne reflektere over konsekvensene av den atferden de planlegger eller enda verre, føler for. Jeg tror ikke det er noe som heter føle om konsekvenser, for å si det litt banalt. Men det er viktig å tenke over konsekvenser. 

Så for å koble det til eksempelet ditt med NAV, så kan det selvsagt være ting der som er verdt å endre på. Men det er en langt vanskeligere jobb i endre verden enn å endre egne tankesett. Men selv eget tankesett må noen ganger ha litt hjelp. Men ja, jeg er enig i at noen kanskje hopper for fort over på at "andre må hjelpe meg" og gir opp før de har begynt.

[lada1]

Det var vel ikke mye av slike avis-artikler i "gode gamle dager":

https://www.nrk.no/ytring/logg-deg-lykkelig-1.17468184

?

Jeg finner slikt nå nesten hver dag i riksaviser og NRK.

[Atib Azzad]

7 hours ago, lada1 said:

Det var vel ikke mye av slike avis-artikler i "gode gamle dager":

https://www.nrk.no/ytring/logg-deg-lykkelig-1.17468184

?

Jeg finner slikt nå nesten hver dag i riksaviser og NRK.

?
Hva så?

Hvis denne tråden din skal være av noen som helst nytte for deg, råder jeg deg til å sette ord på hvorfor du synes dette med følelser skal dysses ned eller hva det ér, ikke påskudd hvor det i noen tilfeller ikke er hensiktsmessig å vekte følelser, eller eksempler om at gamle soviet misbrukte psykiatri, men en redegjøring for hvorfor du mener det er noe i veien med å snakke mer om følelser enn man gjorde på 50-tallet.

[lada1]

7 hours ago, Atib Azzad said:

?
Hva så?

Hvis denne tråden din skal være av noen som helst nytte for deg, råder jeg deg til å sette ord på hvorfor du synes dette med følelser skal dysses ned eller hva det ér, ikke påskudd hvor det i noen tilfeller ikke er hensiktsmessig å vekte følelser, eller eksempler om at gamle soviet misbrukte psykiatri, men en redegjøring for hvorfor du mener det er noe i veien med å snakke mer om følelser enn man gjorde på 50-tallet.

Poenget mitt er ikke å drive "påvirkning" eller "fremme en mening". Jeg lurer mest på hva som er "riktig" påstand. Har jeg rett i at nå "oversvømmes" man av "snakk om følelser/psykiatri"? I så fall kan dette ha interesse. Ser jeg at jeg tar feil, så endrer jeg mening. Her er man "data-drevet" 🙂

Denne "flommen av følelser" er ikke et stort problem for meg. Blir det snakk om slikt  på for eksempel radio så bytter jeg gjerne kanal 🙂

Endret 21. juli av lada1

[Bastu]

On 6/1/2025 at 7:35 AM, lada1 said:

Jeg blir litt overveldet av hvor mye man er opptatt av følelser for tiden - media slik som TV, radio - men også skole.

Jeg mener bestem at slik var det ikke før. Har jeg rett? I så fall, hva er årsaken og er dette et dårlig eller bra tegn?

Om det er mer eller mindre kan jeg ikke svare på, men det er nok et veldig stort fokus på følelser i mange medier. Noe som er en frustrerende utvikling. I stedet for å stille relevante og konkrete spørsmål om ulike sosiale fenomener, må de som har makten svare på «-Hvordan føles det? Hvordan mår du?»

Delvis kan dette skyldes at noen reportere er dårlig informert om ulike temaer. Det blir en slags snarvei når det har blitt sosialt akseptert att stille samme spørsmålene til en statsminister som til en femåring. Man presser ikke spørsmålene videre, men nøyer seg med ikke-svar som «-Jeg føler meg trygg på min avgjørelse.»

Fordi følelser er så subjektive, er det også umulig å argumentere mot dem. Din opplevelse er din egen, og ingen kan ta den fra deg. Det er imidlertid i utgangspunktet umulig å føre en samtale hvis det ikke er noe konkret å tilby. Deler av det offentlige rommet har blitt en terapisofa. Skillelinjen mellom offentlig og privat har visket ut.

[Atib Azzad]

On 7/21/2025 at 10:44 PM, lada1 said:

Poenget mitt er ikke å drive "påvirkning" eller "fremme en mening". Jeg lurer mest på hva som er "riktig" påstand. Har jeg rett i at nå "oversvømmes" man av "snakk om følelser/psykiatri"? I så fall kan dette ha interesse. Ser jeg at jeg tar feil, så endrer jeg mening. Her er man "data-drevet" 🙂

Denne "flommen av følelser" er ikke et stort problem for meg. Blir det snakk om slikt  på for eksempel radio så bytter jeg gjerne kanal 🙂

Jeg kan jo ikke snakke for alle deltagerne i tråden, men jeg antar det stemmer at det snakkes mer om følelser i media, at det er mer oppmuntring til emosjonell intelligens enn for fks. 75 år siden.

Men selv om det var mindre snakk om følelser på 1950-tallet betyr jo ikke det nødvendigvis at det dermed er gjeldende for all tid før dét, kanskje var det en ny bølgetopp på 1920-tallet. Historie er sjeldent så linjær.
Det var først på 1830-tallet at man begynte å omtale fenomenet som følelser, ifølge Tiffany Watt Smith.

[...]But for most of modern history, they weren't actually called emotions.
That word starts to be used in about 1830. I think before then, you talked about passions and affections of the soul and surprises of the hearts and all sorts of other things.

Det er vel heller ingen i tråden som har protestert på påstanden, så hvis hensikten bare var å måle hvor enige tilfeldige folk på et forum var i din påstand, er vel tråden fullbyrdet?

[SpecialForce]

Min tanke er nok heller at det fra gammelt av har vært store mørketall rundt psykiske lidelser og utenforskap. En har ikke sett eller tatt tak i det. 
 

Men: det er også mange fysiske møteplasser og sosiale arenaer som har forsvunnet. 

[lada1]

7 hours ago, SpecialForce said:

Min tanke er nok heller at det fra gammelt av har vært store mørketall rundt psykiske lidelser og utenforskap. En har ikke sett eller tatt tak i det. 
 

Men: det er også mange fysiske møteplasser og sosiale arenaer som har forsvunnet. 

Er det sammenheng mellom psykiske utfordringer og uønsket/påtvunget flytting? Er dette bitt undersøkt eller er det et litt for kontroversielt tema siden dette neppe angår "overkalssen" og en vil at arbeidskraft skal "flyte fritt"?

Jeg tipper at det er en økende tendens til at mange ikke opplever at de har kontroll med livet sitt og gjerne tvansmessig må leve opp til egne og andre sine forventninger. Psykiatrien kan neppe avhjelpe dette - det er heller et spørsmål om en uheldig økonomiske utvikling.

Endret i går, 06:28 av lada1

[Atib Azzad]

5 hours ago, lada1 said:

Jeg tipper at det er en økende tendens til at mange ikke opplever at de har kontroll med livet sitt og gjerne tvansmessig må leve opp til egne og andre sine forventninger. Psykiatrien kan neppe avhjelpe dette - det er heller et spørsmål om en uheldig økonomiske utvikling.

Er scenarioet at man er arbeidsledig, og NAV krever at en skal være åpen for å flytte for å skaffe jobb?

En psykiaters oppgave er åpenbart ikke å tilby en jobb, og løse situasjonen slik, men en psykiater kan være til hjelp ovenfor følelsen av avmakt, eller problemer som oppstår rundt det å hele tiden skulle møte andres forventninger (kanskje med en følelse av at man ikke får tid til å lete frem eller leve opp til egne forventninger), ja kort sagt hjelpe til dersom hodehelsen blir dårlig av situasjonen en står í, slik at man ideellt sett blir bedre rustet til å stå i situasjonen.

En bedre kritikk av psykiatrien (spør du meg) i en slik sammenheng, er hvordan den fremstår å eksistere bare for å legge plaster på sårene som oppstår av et arbeidsmarked hvor ingenting får foregå på arbeidstakerens premisser, at den bare tilrettelegger for videre utnyttelse, ved å fokusere på arbeidssøkerens hodehelse, der det faktisk er NAV-systemet som bør fikses, at det gjøres til et personlig problem, man selv pålegges å løse (eller leve med) der problemet faktisk befinner seg i systemet.
Men igjen, psykiatrien kan ikke på egen hånd ta ansvar for politisk utvikling av arbeidssøkermarked og -plattform, det blir litt å rette baker for smed, hvis jeg bruker det utrykket riktig, kort sagt at man holder feil instans ansvarlig.

[lada1]

5 hours ago, Atib Azzad said:

Er scenarioet at man er arbeidsledig, og NAV krever at en skal være åpen for å flytte for å skaffe jobb?

En psykiaters oppgave er åpenbart ikke å tilby en jobb, og løse situasjonen slik, men en psykiater kan være til hjelp ovenfor følelsen av avmakt, eller problemer som oppstår rundt det å hele tiden skulle møte andres forventninger (kanskje med en følelse av at man ikke får tid til å lete frem eller leve opp til egne forventninger), ja kort sagt hjelpe til dersom hodehelsen blir dårlig av situasjonen en står í, slik at man ideellt sett blir bedre rustet til å stå i situasjonen.

 

Jeg tenke mer på halvstuderte røvere som prøver å definere problemer som "psykiske" og som kan fikses ved å "snakke med noen" eller på feil grunnlag sender folk over til psykiatrien🙂  Missbruk av psykiatri og diagnoser er et problem også innen skoleverket. Det skjedde ikka bare innen det gamle Sovjet.

Anekdote: En gang så ble jeg satt til noe veldig veldig kjedelig på et arbedssted. Da var det en oppe i systemet som lurte på om alsheimern var på vei🙂  Senere har jeg publisert ganske mye vitenskapelig.

Endret i går, 16:26 av lada1

[Atib Azzad]

2 minutes ago, lada1 said:

Jeg tenke mer på halvstuderte røvere som prøver å definere problemer som "psykiske" og som kan fikses ved å "snakke med noen" eller på feil grunnlag sender folk over til psykiatrien🙂  Missbruk av psykiatri og diagnoser er et problem også innen skoleverket. Det skjedde ikka bare innen det gamle Sovjet.

Man kan misbruke psykologi slik man kan misbruke hva som helst annet, økonomi, trening, meditasjon, osv. Jeg ser ikke helt hva dette forslaget tilfører, selvsagt er det trist dersom psykiatri misbrukes, slik det er trist dersom økonomi misbrukes, men det forteller oss ikke noe særlig om psykologi som en disiplin eller hjelpemiddel.

Selv om Røde Khmer fant på å drepe alle med briller (selv om denne fremstillingen til dels også er et misbruk av historie, i det minste en ofte repetert overdrivelse) er ikke det noe relevant argument mot optikk i seg selv.

Uten at jeg dermed forstår hvorfor det er halvrøvete å definere problemer som psykiske og at de kan forbedres om man snakker med en psykiater, gitt at problemet faktisk har en psykisk komponent, og ikke bare er et beinbrudd, men da snakker vi jo ikke lenger om psykologi, men kvakksalveri.

[lada1]

Dette er kanskje litt gjenbruk av tidligere argumenter:

Jeg mener at det for ofte henvises til  individualisert psykologi på bekostning av viktigere faktorer. Eksempel: Når det i politisk sammenheng snakkes om hvordan unngå psykiske lidelser og selvmord, så henvises det gjerne til psykiatrien - som må få økst økonomisk støtte.

Det forsker svert lite på sammenheng mellom helse og sosio-økonomiske faktorer. Det er kanskej mer helse å hente ved å justere hvordan NAV, banksystemet, skatteetaten, skoleverket etc fungerer enn å bygge ut psykiatrien. Brukere av NAV sier gjerne at de havner i psykisk svært belastende situasjoner. I Finland er det rapportert om opplevd bedre psykisk helse ved for eksempel svært begrensede forsøk på borgerlønn. En behøver ikke gjøre dette til et argument for borgerlønn, men dette tyder på at å få folk til å oppleve mer kontroll med sitt liv, er en nøkkel-faktor angående robusthet og psykisk helse. Mer kontroll med livet betyr også generelt bedre fungerende sosialt nettverk. Du har vel hørt at folk som sliter med kontroll med livet, gjerne issolerer seg sosialt? 

 

Endret 16 timer siden av lada1

[Atib Azzad]

7 hours ago, lada1 said:

Dette er kanskje litt gjenbruk av tidligere argumenter:

Jeg mener at det for ofte henvises til  individualisert psykologi på bekostning av viktigere faktorer. Eksempel: Når det i politisk sammenheng snakkes om hvordan unngå psykiske lidelser og selvmord, så henvises det gjerne til psykiatrien - som må få økst økonomisk støtte.

Det forsker svert lite på sammenheng mellom helse og sosio-økonomiske faktorer. Det er kanskej mer helse å hente ved å justere hvordan NAV, banksystemet, skatteetaten, skoleverket etc fungerer enn å bygge ut psykiatrien. Brukere av NAV sier gjerne at de havner i psykisk svært belastende situasjoner. I Finland er det rapportert om opplevd bedre psykisk helse ved for eksempel svært begrensede forsøk på borgerlønn. En behøver ikke gjøre dette til et argument for borgerlønn, men dette tyder på at å få folk til å oppleve mer kontroll med sitt liv, er en nøkkel-faktor angående robusthet og psykisk helse. Mer kontroll med livet betyr også generelt bedre fungerende sosialt nettverk. Du har vel hørt at folk som sliter med kontroll med livet, gjerne issolerer seg sosialt? 

Ja, det er definitivt andre forhold enn bare psykologi som kan være til hjelp, men jeg forstår ikke motsetningen, i teorien er det ingen konflikt mellom å bygge opp psykiatrien og forbedre velferdsstaten, tvert imot vil jeg si, det henger sammen.
Jeg annerkjenner at et statsbudsjett selvsagt må fordeles, og at en tildeling til en sektor, gjerne medfører en redusering av en annen sektor, men denne problemstillingen har jo lite med psykologi i seg selv å gjøre.

Jeg sliter fremdeles med å få tak på hva du vil diskutere, ja, psykologi kan bare hjepe individet til å ha det bedre med hva enn man står í, det er andre mekanismer som må forbedres dersom individet skal få en bedre posisjon, samtidig som det å gis verktøy til å håndtere psykisk helse, gir individet bedre forutsetninger for å komme seg ut av sin situasjon.

Dersom man isolerer seg, vil psykiatrien forsøke å hjelpe en til å forstå hvorfor man reagerer følelsesmessig som man har gjort og hvorfor man har svart med å isolere seg, man kan postulere at borgerlønn ville vært mer effektivt, og jeg forstår logikken i dét, men opplever at argumentet i seg selv har lite med psykisk helsehjelp å gjøre.