Bastu

Jeg kan helt uironisk si at jeg aldri har hatt så lyst til å feriere i Norge etter å ha sett dette kartet. Muligheten til å besøke et tørrfiskmuseum eller få se verdens nest største spark skiller seg mildt sagt ut fra alle andre ferieopplevelser jeg har hatt i livet.

Dette er jo fantastiske nyheter! Sosiale medier er en gift for tenåringer, fordi de befinner seg i en fase der plassen i gruppen blir nærmest en besettelse, og de sosiale medieselskapene kan kynisk utnytte dette. Den som ønsker å bevare sin plass i gruppen, kan rett og slett ikke stå utenfor det som skjer på TikTok eller Snapchat. Å ikke ha en konto blir i praksis sammenlignbart med å være mobbet eller utestengt. Å legge fra seg mobilen i noen timer kan sammenlignes med å gå glipp av en fest som alle andre var på. Voksne kan for all del unne seg luksusen av å legge bort mobilen og snakke om digital detox. Det er lettere for oss, fordi vi har et langt klarere bilde av vår sosiale status og våre relasjoner enn et barn på mellomtrinnet. Lovgivning som kan forhindre at barn får det vondt og stoppe dem i å utvikle en avhengighet, er mer enn velkommen. Jeg håper flere land følger etter.

Så du mener at fordi det finnes ubegrenset tilgang til underholdning, så er folk greie med å være uføretrygdet hele livet? Det høres ganske mørkt. Jeg er ganske overbevist om at folk har et behov for å føle seg nyttige. I tillegg påvirkes relasjoner, vilje til aktiviteter, søvn og livsstilsvaner negativt av sykmelding. Jeg husker at Riksrevisjonen en gang gjorde en studie av 5 000 personer som først fikk avslag på sykmelding og deretter forsøkte å få en omprøving. De som ble nektet sykmelding fra start til slutt, hadde større sannsynlighet for å være i arbeid tre år senere enn de som til slutt fikk et ja. Ingen negative konsekvenser kunne sees hos de som ikke ble sykmeldt. Sannsynligvis finnes det både beslutningstakere og leger som ønsker å være snille og innvilge den sykmeldingen pasienter ber om. Men den velviljen kan på sikt ødelegge en persons helse.

Nå har jeg riktignok ikke stenkoll på norsk politikk, men for et par dager siden leste jeg et intervju med Høyres nye partileder, og det var en ting hun sa som overrasket meg. ''Men det finns väldigt många unga människor som får besked när de är 23 år, att ”det bästa för alla är om du blir sjukpensionär”.'' Hvorfor gjør man dette? Utover at det rammer samfunnet, påvirker det også den enkelte i enorm grad. Å ha en jobb å gå til og føle seg nødvendig er utrolig viktig for menneskers trivsel og verdighet. Samtidig forstår jeg at det finnes ungdommer som sliter med angstproblemer, eller som rett og slett mangler den sosiale kompetansen som kreves for å passe inn på dagens arbeidsmarked. Men løsningen burde være å jobbe med og overvinne disse utfordringene, ikke å gi opp. Å dømme noen til et livslangt avhengighetsforhold til offentlige ytelser er rett og slett grusomt. https://www.svd.se/a/43mqKR/hoeyre-ska-bli-battre-pa-att-vara-hoeyre

Hvem Petter Stordalen er hadde jeg helt gått glipp av fram til han kjøpte navnerettighetene til Sveriges nasjonalarena. Riktignok er Strawberry Arena en marginal forbedring fra det tidligere navnet FRIENDS – og før det Swedbank Arena – men timingen kunne likevel vært bedre. Navnebyttet skjedde samtidig som Ismail ''Jordgubben'' Abdo var i hetluften. Om Stordalen ønsker å vifte med sterkt politiserte symboler, er det vel hans valg og ikke mer enn det. Det er jo knapt uvanlig at folk med penger oversetter sine ressurser til politikk. Mer problematisk blir det når offentlig forvaltning ser Pride som en slags overideologi. For regnbueflagget har kommet til å utvide sin symbolverdi langt utover HBTQ-spørsmål. Mange forbinder Pride med en lang rekke progressive verdier. I enkelte tilfeller har den nærmest blitt devaluert til et chic accessoar for en urban og medviten middelklasse som selv lever konservative liv. For det finnes iboende motsetninger til fine slagord som inkludering, mangfold og likestilling. Den generelle tilliten til fremmede synker drastisk jo mer etnisk heterogent et område er. Toleransen for HBTQ-personer, jøder og samer blir også betydelig svakere. Selvsagt gjelder også det motsatte. Jo mer penger du har, desto mer homogent bor du, noe som fører til økt toleranse. At en norsk magnat støtter Pride er omtrent like forutsigbart som det faktum at han er sammen med en kvinne som er halvparten så gammel og kommer fra en av Sveriges rikeste finansfamilier.

Hvis den norske staten trenger å forbedre sitt budsjett, ville en revurdering av den nåværende bistandspolitikken være på sin plass. Etter at Sverige avskaffet enprosentmålet, er det bare Norge og Luxembourg som fortsatt ligger på det nivået. For de fleste er det nok vanskelig å fatte hvilke enorme summer det dreier seg om. I lang tid har bistandsmyndigheten SIDA spøkt med hvor vanskelig det er å bli kvitt alle pengene før året er omme. Dermed sørger man for å bruke penger uten engang å kunne gi svar på hvor mange land man driver bistand i, siden pengene passerer seks til sju ulike ledd som ikke lar seg følge opp. Om det i det minste forbedret levekårene for de fattige og utsatte, kunne det kanskje vært verdt det. Men det gjør det ikke. Både forskning og erfaring peker på at langvarige bistandsstrømmer forvrenger lokale markeder, fremmer korrupsjon, undergraver staters ansvar overfor sine borgere og skaper en kronisk avhengighet. Bistand er en fremragende måte å overføre penger fra fattige mennesker i rike land til rike mennesker i fattige land. En annen måte å spare penger på og samtidig øke kvaliteten i offentlig virksomhet, ville være å ta tak i den stadig voksende administrative virksomheten. Misforstå meg rett – administrasjon er viktig for en rettssikker og velfungerende organisasjon. Men den byråkratiseringen som skjer nå, er noe helt annet. Vi ser fremveksten av en ny type administratorer med yrkestitler som utviklingsledere, kommunikatører, HR-strateger, planleggere, IT-strateger og så videre. Og naturligvis kan ikke en strateg arbeide med trivielle oppgaver – disse skyves i stedet nedover i organisasjonen, mot kjernevirksomhetens yrkesutøvere. Dermed får vi en situasjon der ansatte i kjernevirksomheten plutselig sitter og utfører enkle oppgaver som å fylle ut reiseregninger og kvittere for leveranser, samtidig som administratorene utarbeider en ny strategisk kommunikasjonsplan. Kort sagt må kjernevirksomheten lide for at en administrativ overklasse skal kunne sitte i møter og workshops på LinkedIn-språk. Mye av det vi kaller management, består i å gjøre det vanskelig for folk å utføre arbeidet sitt. Selvbildet er det derimot ikke noe galt med. Fagforbundet for svenske kommunikatører har offentlig sagt at de er demokratiets voktere, tilretteleggere og portvoktere. De mente også at det var trist at deres yrkesgruppe ikke fikk like mye oppmerksomhet og ros som helse- og omsorgspersonell under pandemien. At de selv ikke forstår hvor latterlig dette fremstår, er et samtidig mysterium.

Artikkelen i starten av tråden er vel i seg selv ganske typisk når kjønn og feminisme kommer på tale. For når det snakkes om kvinners stilling i samfunnet, handler det først og fremst om kvinner i samfunnets toppsjikt, som ledere, professorer, leger og politikere. Lønnsutviklingen innen kvinnedominerte lavstatusyrker blir derimot sett på som noe merkelig og irrelevant. Om noe virker det viktigere å få flere menn inn i disse yrkene enn å forbedre arbeidernes vilkår. Nå er jeg kanskje kynisk, men jeg mener at feminisme er og vil forbli irrelevant dersom man ikke tar hensyn til klasse – det vil si en kvinnes økonomiske, seksuelle og kulturelle kapital.

Vad bra! Det generelle bildet jeg har, er at eldreomsorgen fungerer bedre i Norge. Blant annet leste jeg at en bruker selv kan bestemme om man ønsker at mannlig eller kvinnelig personale skal ta vare på ens intimhygiene. Mange seksuelle overgrep skjer i forbindelse med dusj og toalettbesøk. Men en slik endring vil sannsynligvis ikke skje i Sverige. Fagforbundene hevder at det ville bli umulig å rekruttere personale, og at man i stedet skal utdanne bort seksuelle overgrep. Du hører nok hvor sprøtt er.

En person som nyter å håne og ydmyke svake og utsatte, kan man bare føle forakt for. Man kan undre seg over hvordan en så grenseløs person i det hele tatt fikk ansettelse. Hvis det finnes noe positivt i denne historien, er det at verken kommunen eller arbeidsgiveren har forsøkt å feie det hele under teppet, men faktisk har iverksatt tiltak. Det fikk meg til å tenke på en skandale som ble avdekket i Uppsala for et par år siden. Elsa, 84, hadde en hjemmetjenesteansatt i hjemmet sitt som en dag blottet seg. Hun varslet kommunen, som svarte at de ikke visste hvilken av de ansatte som hadde nøkkel til hjemmet hennes, så det fantes ingenting de kunne gjøre. Blotteren fortsatte derfor å besøke henne jevnlig, frem til et halvt år senere da han medbrakt glidemiddel og voldtok henne. Først da lokalavisen begynte å skrive om saken, kom kommunen med en offentlig unnskyldning og suspenderte ham. Dessverre er ikke den saken unik. I løpet av de siste fem årene har det blitt anmeldt 400 voldtekter mot kvinner over 60 år, noe som gjør det til den vanligste grove voldshandlingen i den aldersgruppen. I 75 prosent av tilfellene kjenner ikke offeret gjerningspersonen. Det dreier seg altså i stor grad om ansatte i hjemmetjenesten eller omsorgspersonell på sykehjem. Man må dessuten regne med at mørketallene er store, siden mange eldre ikke husker eller ikke engang har evne til å fortelle hva de har blitt utsatt for. At dette har kunnet fortsette så lenge, skyldes trolig den lave statusen både eldre mennesker og omsorgsyrket har. Eldre blir sett på som en utgiftspost, og man ser derfor tilsynelatende ingen problemer med å la dem bli ivaretatt av kriminelle eller sosialt mistilpassede personer. Man slår to fluer i en smekk når man gir uansettelige personer jobb. Takk og lov har man endelig begynt å kreve politiattest ved nyansettelser i hjemmetjenesten. Bedre sent enn aldri.

Hvis sirkel­logikken skal fungere, må man nok først definere hva som er talent. En person med Down syndrom – med den tilhørende intellektuelle funksjonsnedsettelsen – vil aldri kunne skrive en god bok, uansett hvor mye vedkommende prøver. Så et eller annet sted finnes det en grense for hva et individ kan oppnå. Når det er sagt, kan alle forbedre skrivingen sin. Det er mer regelen enn unntaket at folk i middelalderen skammer seg over den lave kvaliteten på tekster, oppgaver og avhandlinger de skrev da de var yngre, uavhengig av intelligensnivå. Jeg har et svakt minne om at Knausgård og Fosse hadde en beef i forbindelse med at sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur. Håper de sluttet fred. Ofte er det de mest strenge og harde lærerne og mentorene man setter mest pris på senere i livet.

At samfunnet skulle trues av transterror er like sprøtt som det høres ut. Derimot virker det som en svært liten andel forstyrrede og psykotiske individer har blitt revet med av transbølgen. Voldsbenägne individer vil alltid finne på grunner til å begå vold, og deres påskudd speiler ofte de kulturelle og politiske spenningene. At massedrap faktisk skjer handler først og fremst om at altfor mange farlige mennesker har tilgang til skytevåpen.

Her tror jeg at agvg og Azzad argumenterer om ulike typer intelligens, for begge har jo rett. Både innen forskning og helsevesen snakker man om flytende og krystallisert intelligens. Den flytende intelligensen er helt avhengig av hvilken genkombinasjon du har arvet fra foreldrene dine. Den avgjør din evne til å tenke abstrakt, ta imot ny informasjon og kunne løse problemer uten tidligere kunnskap. Flytende intelligens når toppen rett før man fyller 30 år, og synker deretter. Krystallisert intelligens øker derimot med alderen og når sitt høydepunkt mellom 60- og 70-årsalderen. Det handler altså om å bruke tidligere erfaring og kunnskap til å løse problemer. Denne intelligensen bygger opp langtidsminnet og omfatter ordforråd, allmennkunnskap og verbal evne. Selvfølgelig finnes det et samspill mellom den flytende og den krystalliserte varianten, men det er aldri for sent å lære noe nytt. Øvelse har og vil alltid gi ferdigheter og skape nytte både for en selv og for samfunnet. Likevel tror jeg at motviljen mot å snakke om intelligens handler om at altfor mange rent intuitivt forbinder intelligens med menneskeverd.

Det som sjelden tas opp når det gjelder barnefødsler, er kanskje-mannen. Det finnes riktignok mange kvinner som ønsker barn i tidlig 20-årene, men altfor ofte er det en kjæreste eller samboer med i bildet som kan tenke seg barn – bare ikke ennå. Mennenes forhandlingsposisjon er god; han utsetter, formulerer fornuftsargumenter og vil skyve alt så langt frem i tid som mulig. Når man knapt har forlatt dataspillalderen, føles en baby altfor real sammenlignet med å skyte piksler på en dataskjerm. Plikt og ansvar blir uvanlige dyder. Det er nok derfor spørsmål rundt abort og barnefødsler føles så aparte når de veves sammen. Er du en kvinne født på 90- eller 00-tallet, er sannsynligheten langt større for at kjæresten din har overtalt deg til abort enn til å beholde fosteret.

Det Norden, Baltikum og Polen har til felles, er en sterk antipati mot Russland, noe som ikke er like selvsagt blant høyre- og venstrepopulister i andre deler av Europa. Om dette i seg selv er tilstrekkelig for en forsvarsallianse, kan jeg ikke svare på. Det jeg har lest om Polen, er at landet er politisk svært splittet, men at samtlige partier er enige om fortsatt støtte til Ukraina og om landets militære opprustning. Landets økonomi går som på skinner, og snart vil BNP overstige Storbritannias. Det vil også være nødvendig, med tanke på rekordbeløpene de planlegger å bruke på forsvaret. Landene rundt Baltikum er mer anonyme, men jeg ser på Estland litt som en lillebror til Finland. Historisk sett er landet luthersk, og språket deres tilhører samme språkfamilie som finsk og samisk. Tydeligvis lever uttrykket «den gamle gode svensketiden» fortsatt, og viser da til perioden da livegenskapet for landets bønder ble avskaffet. I tillegg valgte Sverige å plassere landets andre universitet i Tartu.

Personlig kan jeg mene at man trenger å ha litt mer på beina før man begynner å anklage folk for å være nazister som drømmer om rasehygiene. Det er en ganske grov anklage som innebærer at man ser sin egen etniske gruppe som overlegen, riktignok med antisemittiske fortegn. Eller tror du at en gjennomsnittlig Frp-velger går rundt og drømmer om stamtavler, slik man ser på husdyrutstillinger? Det kan også legges til at for mange spiller etnisitet faktisk en rolle. Det finnes samer som ikke ønsker å se seg selv som etniske svensker, selv om hele slekten kommer herfra. Og om du skulle hevde at alle som har bodd lenge i Tyrkia egentlig er etniske tyrkere, ville du blitt møtt med svært dårlig stemning fra den kurdiske minoriteten. Å fornekte at en gruppe eller et land har en kultur/etnisitet er ellers et standpunkt jeg forbinder med Putins retorikk mot Ukraina eller Netanyahus avvisning av en palestinsk stat. Riktignok er kultur dynamisk, men det tar som regel tid å endre og er vanskelig å forcera.