Bastu

Hvis den norske staten trenger å forbedre sitt budsjett, ville en revurdering av den nåværende bistandspolitikken være på sin plass. Etter at Sverige avskaffet enprosentmålet, er det bare Norge og Luxembourg som fortsatt ligger på det nivået. For de fleste er det nok vanskelig å fatte hvilke enorme summer det dreier seg om. I lang tid har bistandsmyndigheten SIDA spøkt med hvor vanskelig det er å bli kvitt alle pengene før året er omme. Dermed sørger man for å bruke penger uten engang å kunne gi svar på hvor mange land man driver bistand i, siden pengene passerer seks til sju ulike ledd som ikke lar seg følge opp. Om det i det minste forbedret levekårene for de fattige og utsatte, kunne det kanskje vært verdt det. Men det gjør det ikke. Både forskning og erfaring peker på at langvarige bistandsstrømmer forvrenger lokale markeder, fremmer korrupsjon, undergraver staters ansvar overfor sine borgere og skaper en kronisk avhengighet. Bistand er en fremragende måte å overføre penger fra fattige mennesker i rike land til rike mennesker i fattige land. En annen måte å spare penger på og samtidig øke kvaliteten i offentlig virksomhet, ville være å ta tak i den stadig voksende administrative virksomheten. Misforstå meg rett – administrasjon er viktig for en rettssikker og velfungerende organisasjon. Men den byråkratiseringen som skjer nå, er noe helt annet. Vi ser fremveksten av en ny type administratorer med yrkestitler som utviklingsledere, kommunikatører, HR-strateger, planleggere, IT-strateger og så videre. Og naturligvis kan ikke en strateg arbeide med trivielle oppgaver – disse skyves i stedet nedover i organisasjonen, mot kjernevirksomhetens yrkesutøvere. Dermed får vi en situasjon der ansatte i kjernevirksomheten plutselig sitter og utfører enkle oppgaver som å fylle ut reiseregninger og kvittere for leveranser, samtidig som administratorene utarbeider en ny strategisk kommunikasjonsplan. Kort sagt må kjernevirksomheten lide for at en administrativ overklasse skal kunne sitte i møter og workshops på LinkedIn-språk. Mye av det vi kaller management, består i å gjøre det vanskelig for folk å utføre arbeidet sitt. Selvbildet er det derimot ikke noe galt med. Fagforbundet for svenske kommunikatører har offentlig sagt at de er demokratiets voktere, tilretteleggere og portvoktere. De mente også at det var trist at deres yrkesgruppe ikke fikk like mye oppmerksomhet og ros som helse- og omsorgspersonell under pandemien. At de selv ikke forstår hvor latterlig dette fremstår, er et samtidig mysterium.

Artikkelen i starten av tråden er vel i seg selv ganske typisk når kjønn og feminisme kommer på tale. For når det snakkes om kvinners stilling i samfunnet, handler det først og fremst om kvinner i samfunnets toppsjikt, som ledere, professorer, leger og politikere. Lønnsutviklingen innen kvinnedominerte lavstatusyrker blir derimot sett på som noe merkelig og irrelevant. Om noe virker det viktigere å få flere menn inn i disse yrkene enn å forbedre arbeidernes vilkår. Nå er jeg kanskje kynisk, men jeg mener at feminisme er og vil forbli irrelevant dersom man ikke tar hensyn til klasse – det vil si en kvinnes økonomiske, seksuelle og kulturelle kapital.

Vad bra! Det generelle bildet jeg har, er at eldreomsorgen fungerer bedre i Norge. Blant annet leste jeg at en bruker selv kan bestemme om man ønsker at mannlig eller kvinnelig personale skal ta vare på ens intimhygiene. Mange seksuelle overgrep skjer i forbindelse med dusj og toalettbesøk. Men en slik endring vil sannsynligvis ikke skje i Sverige. Fagforbundene hevder at det ville bli umulig å rekruttere personale, og at man i stedet skal utdanne bort seksuelle overgrep. Du hører nok hvor sprøtt er.

En person som nyter å håne og ydmyke svake og utsatte, kan man bare føle forakt for. Man kan undre seg over hvordan en så grenseløs person i det hele tatt fikk ansettelse. Hvis det finnes noe positivt i denne historien, er det at verken kommunen eller arbeidsgiveren har forsøkt å feie det hele under teppet, men faktisk har iverksatt tiltak. Det fikk meg til å tenke på en skandale som ble avdekket i Uppsala for et par år siden. Elsa, 84, hadde en hjemmetjenesteansatt i hjemmet sitt som en dag blottet seg. Hun varslet kommunen, som svarte at de ikke visste hvilken av de ansatte som hadde nøkkel til hjemmet hennes, så det fantes ingenting de kunne gjøre. Blotteren fortsatte derfor å besøke henne jevnlig, frem til et halvt år senere da han medbrakt glidemiddel og voldtok henne. Først da lokalavisen begynte å skrive om saken, kom kommunen med en offentlig unnskyldning og suspenderte ham. Dessverre er ikke den saken unik. I løpet av de siste fem årene har det blitt anmeldt 400 voldtekter mot kvinner over 60 år, noe som gjør det til den vanligste grove voldshandlingen i den aldersgruppen. I 75 prosent av tilfellene kjenner ikke offeret gjerningspersonen. Det dreier seg altså i stor grad om ansatte i hjemmetjenesten eller omsorgspersonell på sykehjem. Man må dessuten regne med at mørketallene er store, siden mange eldre ikke husker eller ikke engang har evne til å fortelle hva de har blitt utsatt for. At dette har kunnet fortsette så lenge, skyldes trolig den lave statusen både eldre mennesker og omsorgsyrket har. Eldre blir sett på som en utgiftspost, og man ser derfor tilsynelatende ingen problemer med å la dem bli ivaretatt av kriminelle eller sosialt mistilpassede personer. Man slår to fluer i en smekk når man gir uansettelige personer jobb. Takk og lov har man endelig begynt å kreve politiattest ved nyansettelser i hjemmetjenesten. Bedre sent enn aldri.

Hvis sirkel­logikken skal fungere, må man nok først definere hva som er talent. En person med Down syndrom – med den tilhørende intellektuelle funksjonsnedsettelsen – vil aldri kunne skrive en god bok, uansett hvor mye vedkommende prøver. Så et eller annet sted finnes det en grense for hva et individ kan oppnå. Når det er sagt, kan alle forbedre skrivingen sin. Det er mer regelen enn unntaket at folk i middelalderen skammer seg over den lave kvaliteten på tekster, oppgaver og avhandlinger de skrev da de var yngre, uavhengig av intelligensnivå. Jeg har et svakt minne om at Knausgård og Fosse hadde en beef i forbindelse med at sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur. Håper de sluttet fred. Ofte er det de mest strenge og harde lærerne og mentorene man setter mest pris på senere i livet.

At samfunnet skulle trues av transterror er like sprøtt som det høres ut. Derimot virker det som en svært liten andel forstyrrede og psykotiske individer har blitt revet med av transbølgen. Voldsbenägne individer vil alltid finne på grunner til å begå vold, og deres påskudd speiler ofte de kulturelle og politiske spenningene. At massedrap faktisk skjer handler først og fremst om at altfor mange farlige mennesker har tilgang til skytevåpen.

Her tror jeg at agvg og Azzad argumenterer om ulike typer intelligens, for begge har jo rett. Både innen forskning og helsevesen snakker man om flytende og krystallisert intelligens. Den flytende intelligensen er helt avhengig av hvilken genkombinasjon du har arvet fra foreldrene dine. Den avgjør din evne til å tenke abstrakt, ta imot ny informasjon og kunne løse problemer uten tidligere kunnskap. Flytende intelligens når toppen rett før man fyller 30 år, og synker deretter. Krystallisert intelligens øker derimot med alderen og når sitt høydepunkt mellom 60- og 70-årsalderen. Det handler altså om å bruke tidligere erfaring og kunnskap til å løse problemer. Denne intelligensen bygger opp langtidsminnet og omfatter ordforråd, allmennkunnskap og verbal evne. Selvfølgelig finnes det et samspill mellom den flytende og den krystalliserte varianten, men det er aldri for sent å lære noe nytt. Øvelse har og vil alltid gi ferdigheter og skape nytte både for en selv og for samfunnet. Likevel tror jeg at motviljen mot å snakke om intelligens handler om at altfor mange rent intuitivt forbinder intelligens med menneskeverd.

Det som sjelden tas opp når det gjelder barnefødsler, er kanskje-mannen. Det finnes riktignok mange kvinner som ønsker barn i tidlig 20-årene, men altfor ofte er det en kjæreste eller samboer med i bildet som kan tenke seg barn – bare ikke ennå. Mennenes forhandlingsposisjon er god; han utsetter, formulerer fornuftsargumenter og vil skyve alt så langt frem i tid som mulig. Når man knapt har forlatt dataspillalderen, føles en baby altfor real sammenlignet med å skyte piksler på en dataskjerm. Plikt og ansvar blir uvanlige dyder. Det er nok derfor spørsmål rundt abort og barnefødsler føles så aparte når de veves sammen. Er du en kvinne født på 90- eller 00-tallet, er sannsynligheten langt større for at kjæresten din har overtalt deg til abort enn til å beholde fosteret.

Det Norden, Baltikum og Polen har til felles, er en sterk antipati mot Russland, noe som ikke er like selvsagt blant høyre- og venstrepopulister i andre deler av Europa. Om dette i seg selv er tilstrekkelig for en forsvarsallianse, kan jeg ikke svare på. Det jeg har lest om Polen, er at landet er politisk svært splittet, men at samtlige partier er enige om fortsatt støtte til Ukraina og om landets militære opprustning. Landets økonomi går som på skinner, og snart vil BNP overstige Storbritannias. Det vil også være nødvendig, med tanke på rekordbeløpene de planlegger å bruke på forsvaret. Landene rundt Baltikum er mer anonyme, men jeg ser på Estland litt som en lillebror til Finland. Historisk sett er landet luthersk, og språket deres tilhører samme språkfamilie som finsk og samisk. Tydeligvis lever uttrykket «den gamle gode svensketiden» fortsatt, og viser da til perioden da livegenskapet for landets bønder ble avskaffet. I tillegg valgte Sverige å plassere landets andre universitet i Tartu.

Personlig kan jeg mene at man trenger å ha litt mer på beina før man begynner å anklage folk for å være nazister som drømmer om rasehygiene. Det er en ganske grov anklage som innebærer at man ser sin egen etniske gruppe som overlegen, riktignok med antisemittiske fortegn. Eller tror du at en gjennomsnittlig Frp-velger går rundt og drømmer om stamtavler, slik man ser på husdyrutstillinger? Det kan også legges til at for mange spiller etnisitet faktisk en rolle. Det finnes samer som ikke ønsker å se seg selv som etniske svensker, selv om hele slekten kommer herfra. Og om du skulle hevde at alle som har bodd lenge i Tyrkia egentlig er etniske tyrkere, ville du blitt møtt med svært dårlig stemning fra den kurdiske minoriteten. Å fornekte at en gruppe eller et land har en kultur/etnisitet er ellers et standpunkt jeg forbinder med Putins retorikk mot Ukraina eller Netanyahus avvisning av en palestinsk stat. Riktignok er kultur dynamisk, men det tar som regel tid å endre og er vanskelig å forcera.

Når jeg leser denne tråden, slås jeg av kontrasten mellom pen og stygg skremselspropaganda. Å hevde at de som er bekymret for den demografiske endringen innerst inne drives av rasistisk rasetenk anses som anstendig og opplyst. Å hevde at den demografisk endringen kan få negative konsekvenser for samfunnet som helhet, blir derimot sett på som en stygg skremselstaktikk. Det burde ikke være kontroversielt å hevde at dersom assimileringen ikke fungerer, vil et land i stadig større grad ligne på de stedene hvor store innvandrergrupper kommer fra. For det er dypt menneskelig å søke seg til grupper man selv identifiserer seg med. Det relevante ved etnisitet bør derfor være at den gir en pekepinn på kulturen. Forrige helg leste jeg en kronikk skrevet av en tidligere rektor i et utsatt område i Stockholm. En kollega av henne fortalte at stadig flere andregenerasjonssvensker har språkkunnskaper som kan sammenlignes med en nyankommen. Språkferdighetene er altså dårligere enn foreldrenes. En annen rektor fortalte om flere etnisk svenske elever som må ta svenskkurs som er beregnet for nyankomne. Jeg har selv møtt blonde ungdommer som snakker som om de nettopp hadde gått av et fly fra Bagdad. Et kvalifisert gjettning er at høy innvandring fører til et mer fragmentert samfunn, med en etnifierad underklasse lik den i USA. De med utdanning og penger lever stadig mer segregerat och kan forarges over hvor dumme og rasistiske de lavere klassene er, som tvinges til å leve med de samfunnsproblemene som oppstår. Det kan tilføyes at min svoger er fra Syria, og at det er betydelig lettere å snakke om innvandring og etnisitet med ham enn med jevnaldrende kvinner fra middelklassen. I motsetning til ham kan de fullstendig skjerme seg fra mange sosiale problemer. Om noe synes de det er positivt å ha tilgang til billige Foodora-bud, rengjøringshjelp og bygningsarbeidere som kan pusse opp kjøkkenet til underpris. At de ansatte jobber under dårlige forhold med svart slave-lønn, vil de helst ikke forholde seg til. Å hevde at innvandring er løsningen på en aldrende befolkning er å gå inn for et Ponzi-/pyramidespill, hvis ikke vi gjør som i De forente arabiske emirater. Der har 10–20 % av befolkningen statsborgerskap og tilgang til landets sosiale sikkerhetsnett. Resten står utenfor.

Er du den personen som tidligere startet en tråd om hvordan din klassebakgrunn skapte problemer med kjæresten din? Selv om du ikke er det, vil jeg likevel påpeke at du skriver svært godt og virker å ha god innsikt i din nåværende situasjon. Noe som slår meg når jeg leser teksten, er hvor utrolig normal du virker å være. Du har jobb, familie, venner og ser ut til å kunne ha fungerende relasjoner med kvinner. Problemet ser ut til å være at du ikke føler at du passer inn, og at du mangler en sammenheng, noe som igjen fører til en meningsløs tilværelse. Dette er jo på ingen måte unikt. I mange samfunn med høy materiell levestandard ser det psykiske velværet ut til å gå i feil retning. Aldersgruppen 18–24 år har faktisk dårligere psykisk helse enn dagens 80-åringer, noe som neppe burde være en normaltilstand i samfunnet. I tillegg ser det ut til at alle samfunnsklasser er rammet i like stor grad. Så kanskje er det noe lignende som har rammet deg? At du har urealistiske forventninger til hva som er et meningsfullt og vellykket liv. Fraværet av både hindringer og retning i livet skaper en tomhet som ikke lar seg fylle. Hvordan dette konkret skal løses, er vanskelig å svare på. Du nevner at du har vært i kontakt med psykiatrien uten at det ga noe, noe som ikke er så rart. Leger har vanskelig for å behandle noe som mangler biomarkører. Psykologer kan være hyggelige å snakke med for øyeblikket, men hjelpen deres fører sjelden til noen varig endring. Mitt personlige råd ville være å finne en hyggelig kvinne på din alder som snart ønsker å stifte familie. For mange skaper barn en mening i tilværelsen man ikke helt visste at man savnet før de er der. Tankene rundt eget velvære flyttes over til noen som er viktigere i livet. Et annet alternativ kunne være å bli religiøs, men det kan være vanskelig dersom man ikke har den rette legningen for det. Uansett håper jeg at det ordner seg for deg.

Hvilken suppe. Hvis skandalene fortsetter, vil det norske kongehuset snart kunne konkurrere med det britiske. Skal det være så vanskelig å oppføre seg slik allmennheten forventer at man skal? Når det er sagt, synes jeg også synd på prinsessen. Å ha dårlig omdømme er ingen forbrytelse, og jeg tviler ikke på at hun skammer seg enormt mye nå. De aller fleste ville nok latt seg sjarmere av en manipulator med penger, makt og et bredt sosialt nettverk. Dessuten kan man undre seg over hvorfor ingen i hennes nærhet reagerte tidligere. Det mangler neppe folk verken ved hoffet eller i sikkerhetspolitiet som kunne ha påpekt at det ikke ser bra ut for en fremtidig dronning å ha et vennskapsforhold til en dømt pedofil.

Men kjære deg, det må da være mulig å snakke om intelligens uten å trekke fram rasisme og pseudovitenskap? Det er som så mange andre egenskaper, fordelt langs en normalfordelingskurve. Dersom et barn skal kunne få tilgang til en spesialtilpasset skolegang, må man etter en utredning ha en IQ under 70 for å få den støtten man trenger. Å ha en referanseramme som begynner og slutter med andre verdenskrig, fører til at gråsonebarn (IQ 70–85) lider og ikke får den støtten og hjelpen de trenger. Skolen stiller krav de ikke kan oppfylle, noe som fører til møter og spesialtilpasninger som ikke hjelper. På sikt bryter dette barna ned, og de slutter å gå på skolen. Ikke alle kan bli akademikere, og det er helt i orden. Det finnes mange praktiske yrker der de i stedet kan utmerke seg. Jeg spekulerte bare ut fra det jeg har lest fra folk som jobber med ungdom med lignende problematikk. Vanligvis kan ungdom med kriminalitetsproblemer deles inn i tre grupper: de som rehabiliterer seg selv, de med behov for støtte, og de som må overvåkes døgnet rundt for sin egen og andres skyld. Han som satte fyr på bussen tilhører nok den sistnevnte kategorien. Rent ideologisk er jeg imot dødsstraff, men følelsesmessig … noen ganger hender det at jeg er for, særlig fordi jeg lett føler empati med de ofrene som rammes. Mange ganger blir de fullstendig usynliggjort når de kommer i kontakt med rettssystemet, mens gjerningsmannen kan sitte i fengsel og spille dataspill, gå på yoga og spise kake en gang i uken. Hele det rettspolitiske systemet er preget av ideen om at gjerningspersonen er det egentlige offeret som må ivaretas, noe som rimer dårlig med den allmenne rettsbevisstheten.

Høres sannsynlig ut at vare en ulykke. Kjøretøy/hus blir vanligvis satt fyr på og sprengt i luften for å true og kuva eierne deres. Det er vanskelig å se en ''bror'' ville klappe ham på akseln og tilby ham kontanter etter å ha brent ned en kommunal buss i rutetrafikk. Antagligen har 17-åringen en lav teoretisk begavning, noe som forårsaker problemer med abstrakt tenkning. Han trodde sannsynligvis at noe ville skje hvis man kombinerte eld og bensin, men kunne ikke forstå omfanget av konsekvensene. Sosiologer hevder at en IQ på mellom 70-80 er vanlig blant ungdomskriminelle. De er også de vanskeligste å rehabilitere då de ikke har sjanse til å fullføre en vanlig skolegang og ikke kan forstå vidde av sine kriminelle handlinger. Så man vet ikke hva man skal gjøre med tenåringer som begår disse handlingene. Tanken på å låse mindreårige inne i fengsel er forferdelig, men føles mer og mer nødvendig i en foranderlig virkelighet.