Hva lytter du til for tiden?

[oOF]

 

 

Endret 12. september 2023 av oOF

[oOF]

 

[AveMORphine]

[oOF]

 

[Woff]

Oi.. I dag nytes det LYD her og denne står på nå og leverer lyd i 7.1.4 Auro-3D 96kHz:

Ellers har dagen gått til å nyte John Williams i Atmos:

 

[Woff]

Fortsetter med å kose meg med god lyd:
Denne i Atmos bør høres, mye god film-musikk her: (Men den slår IKKE John Williams i Atmos!)

 

[AveMORphine]

[Frank.N.Steen]

Fra Lippo Lippi - Songs (1985)

Kun hørt ei skive fra dem tidligere, og det var gjennom det middelmådige Light and Shade (1987) i fjor, der virket litt for glætt i større perioder, men inneholdt også noen veldig fine sådan.

Har omsider fått tak i deres tidligste også, da via ei CD samler ved navn The Early Years, og mistenker at det er snakk om to veldig forskjellige bandutgaver.

Uansett, Songs åpnes meget sterkt med den imponerende Come Summer, og kanskje deres mest kjente i Shouldn't Have to Be Like That. Men Even Tall Trees Bend og Just Like Me er også høydare.

Ser enkelte sammenligner dem med Depeche Mode og lignende synthpop navn, men føler at skotske The Blue Nile kanskje også hadde ei tung innflytelse på nordmennene, noe med ei blanding av det melankolske og oppløftende, men også rom for en viss håpefull sårhet bakom alt.

Selv om ikke alt er like interessant, så er dette definitivt ei bedre utgivelse enn nevnte Light and Shade, og smått utrolig at det ikke har vært lettere å få tak i musikken deres i CD format, men bruktsjapper og loppemarked er kanskje stedet å gå, om en da ikke tar veien mot Finn.no og lignende nettsteder.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Come Summer, Shouldn't Have to Be Like That, Even Tall Trees Bend, Just Like Me, Leaving, Everytime I See You og The Distance Between Us

New Order - Low-Life (1985)

Aldri helt fått meg til å like studio skivene deres såpass mye som en så gjerne ønsker. De forblir et band som har til "irritasjon" å imponere langt bedre via singel samlere enn nevnte studio album.

Ingen stor forskjell blir det denne gang ei, og hjelpes ikke på at den fantastiske The Pefect Kiss, en av deres aller største stunder, blir kun gitt ei avstumpa 5 minutters versjon. Alt mens Sub-culture er en av disse jeg ikke er spesielt glad i, og vil nok aldri heller bli.

Vel, en har i det minste den overlegent bedre dobbeltskiva Substance: 87 å lene seg på.

Men nei, de var nok innflytelsesrike og som sagt, kom ut med noen enorme enkeltlåter, men svært få av albumene deres har nådd samme høyder i mine ører, og vil så gjerne få langt mer igjen, men nok innse at det ble nok ei små skuffende New Order plate, der muligens vil beholdes grunnet et par perler.

Alt i alt, side 1 er soleklart den beste, mens andre halvdel går kjapt i glemmeboka, og holder med 2 gjennomganger enn så lenge.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Love Vigilantes, The Perfect Kiss, This Time of Night, Elegia og Sunrise

 

Marius Müller - Den du veit (1981)

Lenge vurdert å få tak i noen av disse Norske Albumklassikere nyutgivelsene på CD, men der samtlige har vel faktisk aldri blitt utgitt i det formatet tidligere. Noe som jo er litt rart, når flere må ha vært uhyre populære i sin tid, men glad noen omsider tok seg tid til å gi dem ut på ny.

Kjenner ikke for mye til Marius musikk, annet enn enkeltlåter, særlig tittelkuttet, men angrer litt på at en ikke smalt til på ei boks (også fra Norske Albumklassikere serien) der visstnok innehar 6 album i total, men kunne ikke finne den i butikken.

Uansett, albumet er slettes ikke så gærnt, faktisk et som stiger litt for hver gjennomgang.
Den gjør det lurt i å spare høydaren til side 2, og ikke åpne med det sterkeste kortet, men spare det til litt utover.

De andre er ikke fæle, faktisk ingen er i nærheten av den slags, men fallhøyden blir kanskje litt vel stor, dersom en er kun ute etter mer av hit faktoren til Den du veit.

Likevel, det er den fine kombinasjonen av de melodiøse og røffere sporene (Flåkjeft, Karina og Frigjorte damer) i hop med de mer varme og tilbakelente (Lang tid og Nå er'e oss)
som gjør at denne funker, og masse solide riff samt soloer er det jo også.

Kanskje ikke noe mesterverk, men av det lille en har vært innom fra tidlig åttitalls norsk gitarrock, så var jo dette ei hyggelig overraskelse.
Kommer i riktig så godt humør av denne type musikk, og må nevnes at denne albumserien som har trykka opp de mindre tilgjengelige skivene på ny, har gjort en meget godkjent jobb med lydkvaliteten.

Så det blir nok flere kjøp fra det holdet fremover, og gjør de en like bra jobb med de kommende norske filmklassikerne, da kan det jo bli riktig så spennende.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Flåkjeft, Lang tid, Karina, Nå er'e oss, Den du veit, Frigjorte damer, Lei av deg og Verden vil bedras

 

Howard the Duck - Original Motion Picture Soundtrack (1986)

Blir nok litt vel mye å gyve løs på 3 og en halv time med film musikk, men av de 3 CDene som inkluderes via Intradas 2019 re-utgivelse av soundtracket, så er det ingen tvil om at det er Thomas Dolby som en gleder seg mest til å høre igjen.

Disk 3 inkluderer alternative og forlengede versjoner, samt det originale soundtracket fra 1986 i sin helhet, både med Dolby og John Barrys musikk.

Åpnes med ei heftig og forlenget utgave av Hunger City, med Lea Thompson på vokal, noe dama gjør meget bra.
Ei slags punk-new wave forsøk, der virkelig røsker godt fra seg i øregangene.

Deretter får man den fine balladen Don't Turn Away, som er litt mer oppløftende enn den som endte opp på original soundtracket. Det er hele 3 versjoner av nevnte låt, alle fine og litt annerledes fra den annen.
2 av dem synges av Dolby selv, mens den tredje og lengste av dem, og som blir benyttet i filmen synges av Lea Thompson.

Sliter litt med å velge ut ei favoritt, og nesten synd de ikke sang en duett av låta, for stemmene deres ville nok vært god match. Likevel, den oppunder 6 minutter lange versjon med Lea på vokal er nok den mest givende.
Flere kjentfolk bidrar i studioet, og selv om ikke alt Dolby gjorde er gull, så er nå samarbeidet med jentepunkerne Cherry Bombs der det virkelig klaffer, og It Don't Come Cheap samt tittelkuttet fortsetter veien videre fra Hunger City.

Er man glad i filmen, så vil en nok sette pris på denne fyldige spesial utgaven, og hvis ikke får en nå likevel en god porsjon undervurdert og meget variert filmmusikk fra legenden John Barry og synthpop helten Thomas Dolby med venner. Utrolig nok så blir ikke overgangen så brå som først antatt.

Og der kombinasjonen av punk, new wave, synth pop til klassisk orkestral musikk og elegant natt-jazz blir riktig så fengende og stemningsfullt, og er kanskje ei påminnelse om hvorfor filmen falt så godt i smak.

Alt i alt, fortsatt massevis av musikk igjen, men det får bli en annen gang. Inntil da er jeg meget fornøyd med hva en har fått igjen til nå, og vil være en hyggelig overraskelse om det befinner seg mer kvalitetslåter på de to gjenværende albumene.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Hunger City – With Extended Intro, Thomas Dolby - Don't Turn Away, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - It Don't Come Cheap, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Don't Turn Away – Version 2, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck – Extended, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck – Alternate, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Hunger City - Original Soundtrack Album Version, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - Howard the Duck - Original Soundtrack Album Version, Thomas Dolby - Don't Turn Away - Original Soundtrack Album Version, Dolby's Cube Featuring Cherry Bombs - It Don't Come Cheap - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Lullaby of Duckland - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Journey to Earth - Original Soundtrack Album Version, John Barry - You're the Duckiest - Original Soundtrack Album Version, John Barry - Beddy-Bye for Howard - Original Soundtrack Album Version og John Barry - Dark Overlord - Original Soundtrack Album Version

Streets of Fire - Soundtrack (1984)

Fikk omsider tak i original soundtracket til Walter Hills tøffe musikk eventyr møter action kultfilm, og der byr på mye fengende og brautende pop musikk. Og flere av låtene skriker jo Meat Loaf, Bonnie Tyler, Daryl Hall osv, men det er jo Jim Steinman som er mannen bakom samtlige av filmens beste stunder.
Det blir også litt for klart når en hører albumet på egenhånd, der de pompøse og fartsfylte låtene står godt igjen, men ikke alt er like imponerende, spesielt det gjennomført cheesy forsøket på å gjøre ei slags 50-60-talls soul og r&b låt med moderne og "artig" åttitalls produksjon.

Her lykkes de mer spretne rockabilly bidragene så mye bedre i å gjenskape ei kul retro stemning.

Likevel, er man glad i filmen så burde det være flere høydare å velge blant, selv synes jeg nok at Nowhere Fast, Sorcerer, og kanskje spesielt Tonight Is What It Means To Be Young som er de aller beste sporene, såpass at en kan leve med at ikke alt er på samme nivå hele veien.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Fire Inc. - Nowhere Fast, Marilyn Martin - Sorcerer, The Blasters - One Bad Stud, Fire Inc. - Tonight Is What It Means to Be Young, Dan Hartman - I Can Dream About You og Ry Cooder - Hold That Snake

Venom - Welcome to Hell (1981)

Åpnes voldsomt i den fartsfylte og småtøffe Sons of Satan, før tittelkuttet slår inn like etter.
Sistnevnte minner meg om ei annen tidlig 80-talls metalhit, og føler at Venom hadde potensiale for større saker, men kanskje satt seg litt for mye igjen i alt det "onde".

Lydkvaliteten er rå og barsk, så ikke rart bandet må ha vært til inspirasjon for kommende metalartister, men kanskje da mer gjennom britenes ikoniske image og stil.

Å si at dette var ei ren "nytelse", er nok å dra det litt vel langt, men alt i alt synes jeg nå skiva er hakket vassere enn oppfølgeren Black Metal (1982), og ville nok ha blitt langt mer overbevist om en var tenåring og fikk med seg en fersk kopi av Welcome to Hell med seg hjem.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Sons of Satan, Welcome to Hell, Live Like an Angel, Witching Hour og In League With Satan

 

Creedence Clearwater Revival - Cosmo's Factory (1970)

Nå vet jeg ikke hvor mye bandet hadde beveget seg mot lengre låter siden Green River, men de var nå meget produktive på tampen av 60-tallet, og kom vel ut minst et album til i mellomtiden, og der det forrige man var innom, klokka inn på knappe 28 minutter.

Uansett, den fantastiske Ramble Tamble hinter om at det har skjedd noe med gjennomsnittslengden på sporene, og dette kommer utmerket frem via den mektige åpneren, som nok en gang gir meg litt britisk prog-rock vibber, som ikke er noe minus.

Burde vært gjort langt mer "sump-prog", det svinger vanvittig bra av den slags, og kanskje den beste låta man har hørt av bandet til nå.

Deretter og ut kommer det ei rekke med varierte, fengende og fartsfylte låter, der flere er coverversjoner, men meget gode sådan, og det vippes mellom blues, rockabilly, soul og sumprock.

Leste ei omtale for en tid tilbake, der bandet ble avfeid som kun et av mange "singel band", men ikke noe mer.
Nå har jeg kun hørt to av disse studio albumene, men har nå blitt veldig imponert over hvor stødige og varierte de har vært, og der flesteparten av radioslagerne har i mine ører blitt fullstendig overgått av albumkuttene.

Alt i alt, denne synes jeg er et halvt hakk vassere enn det forrige, så lander så på ei knallsterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Ramble Tamble, Before You Accuse Me, Ooby Dooby, Lookin' Out My Back Door, Run Through the Jungle, Up Around the Bend, My Baby Left Me, Who'll Stop the Rain og I Heard It Through the Grapevine

Ultravox - Vienna (1980)

Gjenhør med ei synthpopklassiker, som av en eller annen grunn ikke fenga helt ved forrige besøk.

Ultravox hadde vel forsøkt flere ganger å bryte gjennom med tidligere besetning, men der enten punk, disco eller new wave virket å stå i veien, men det kanskje største problemet var nok mangelen av ei gjennombruddshit, som til slutt resulterte i kreative uenigheter og at de splittet opp i 1978.

John Foxx eraen var nå likevel ei interessant sak, der over 3 album forsøkte de å kombinere Bowie, Roxy Music, Kraftwerk og Sex Pistols, men først når de kom frem til Systems of Romance (1978), at en kunne ane tegn av hva som lå i vente.

Men akkurat i det deres mer "europeiske" synth-rock ankom, besluttet bandet å ta pause og hvor Billy Currie jobbet blant annet med Gary Numan, og deretter Visage, som resulterte i at han og Midge Ure fant tonen, for samme året som Fade to Grey ble utgitt, kom også Vienna.

Sistnevnte åpnes med den elegante og oppbyggende instrumentalen Astradyne, der flyter av gårde som ei drøm, og hvor Billy Currie strør om seg med enorme synthsoloer, og saksofonen fra den nydelige Hiroshima Mon Amour, henger stadig igjen.

Produksjonen, den er det fint lite å utsette på, og milevis foran de senere Ultravox platene fra 80-tallet, som gikk i retning et stadig tynnere og mer mekanisk lydbilde, tross noen fantastiske enkeltlåter, inneholdt de også for mye fyllkalk og skvip.

Vienna derimot, er lyden av et band som endelig treffer midt i blink, kreativt og kommersielt, og etter årevis uten suksess, kombineres retro-futurisme og new romantic til å bli en real slager, som kanskje best oppsummeres i tittelkuttet.

Det er elegant, romantisk og kjølig, vel, kanskje ikke like mye som dit John Foxx beveget seg samme året med det iskalde og minimalistiske Metamatic, men akkurat nok til å finne den rette balansen i å holde ei stødig flyt fra start til slutt.

Er det noe å utsette på, må det være at en så gjerne skulle ønsket minst en instrumental mer, og at den fine Waiting (inkludert på min CD som bonus spor) hadde fått avslutte det hele.

Mulig en ikke var helt i rette humør tilbake i vinter 2018, men når en så har vært innom en del av bandets senere utgivelser, er det ingen tvil om at Vienna var denne Ultravox utgavens store stund, selv om en holder Ha! Ha! Ha! (1977) som ørliten favoritt, grunnet det aggressive og fartsfylte synth-punk soundet, alle de rølpete tekstene og en skulle ønske de fortsatte bittelitt lenger med den slags.

Alt i alt, sist ble det kun 6/10, så meget hyggelig at det var så langt mer å hente igjen her, og gjør at en må nok fortsette å grave litt bakover i skiver man kanskje var litt for kvikk i beslutningen med.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Astradyne, New Europeans, Private Lives, Passing Strangers, Sleepwalk, Mr X, Western Promise, Vienna og All Stood Still

 

Endret 19. september 2023 av Frank.N.Steen

[AveMORphine]

Marius Muller ja. En stor artist som gikk bort så altfor tidlig.

Personlig har jeg i den senere tid hørt mest på den nokså sleivspark til datidens allskars unplugged album; Plugged.

Som etter min mening viser mer av den artisten han ville være og mindre av "popbamsen" som han snakket om at han ville unngå å være i ett intervju i VG.

 

Om noe så er det rimelig tydelig at hans største "virkemiddel" er gitaren. Sang er ikke nødvendigvis det han har utviklet og mest talent for. Selv om han på ingen måte står tilbake for særlig mange "popbamser" i så måte.

 

Link til Plugged på tidal.

https://tidal.com/browse/album/1275816

[Raspeball]

Helt utrolig hvor godt man kan låte om man bare er to stk. Fikk øynene (ørene?) opp for Crown Lands via Rush, og for min egen del ble det innertier med en gang:

 

 

[AveMORphine]

[Medlem]

Kona ser på "høydisene" fra kroningen

Veni, Creator Spiritus

 

[AveMORphine]

[Tabris]

Litt voksenopplæring:

Da jernteppet falt akkurat i skiftet mellom 80- og 90-tallet, så hadde vi en periode med musikalsk utveksling med Russland. Et av bandene som sto i front for dette var Gorky Park. De var også en av arrangørene og bandene bak Moscow Music Peace Festival.

Deres album var forholdsvis populært, spesielt deres hovedsang "Bang". I musikkvideoen spiller de bevisst på russiske stereotypier som hammer og ambolt, men vi ser både det russiske og det amerikanske flagg i bakgrunnen som viser deres ønske om samarbeid. Vi får også se en liten oppvisning i russisk dans i soloen.
 

 

[oOF]

 

[oOF]

 

[oOF]

 

[Mr.M]

 

hvis det er dette de mener med "radikal islam" så er det greit for meg 

[Yakamaru]

Electro Swing er definitivt en av favoritt sjangerene mine. Perfekt sjanger til å danse med noen.

[oOF]

Nå er jeg ikke så veldig glad i Taylor Swifts musikk, men denne er fin å lytte til.