Kjæreste som blir fort sinna av å ikke bli vekket, til tross for forsøk

[Dukien]

Hei, hva er deres tanker og erfaringer med dette: 

Jeg har det fint med samboeren min, men er ute etter deres tanker om dette som nylig skjedde. Hun sovnet på sofaen istad, og jeg prøvde å vekke henne to ganger. Siste gang fikk jeg øyekontakt med henne før hun snudde seg irritert vekk og sov videre. Til slutt sto hun opp og det første hun sa var " Hvorfor vekket du meg ikke?"

Jeg prøvde å forklare at jeg forsøkte, men når jeg registrerer at hun blir irritert når jeg prøve å vekke henne så lar jeg heller være og lar henne sove ut. Dette føles som "damn if you do, damn if you dont" og jeg spurte henne "Er du sur på meg nå?" med et ja fra hennes side. Nå vil hun ikke engang snakke til meg. 

Er dette virkelig noe å være så sur over? Hun presiserer at "Jeg våknet ikke opp, gjorde jeg?". Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjenta meg selv, jeg forsøkte - men hva kan jeg gjøre når hun bare blir irritert av at jeg forsøkre å vekke henne. 
 

[Løgn]

Enten er hun trangsynt, eller så bruker hun en hersketeknikk.

 

I begge tilfeller er dette et skritt nærmere dumping.

[Zork]

Om det kun dreier seg om denne ene episoden så er det vel ikke så mye å bekymre seg over. En dårlig dag, og medfølgende irrasjonalitet, kan vi alle ha.

 

Om det er et mer regelmessig mønster så er det en annen sak, men da regner jeg med dette ikke var første gang du merket noe.

[Carpe Dam]

Klager hun på at du ikke får vekket henne, er det bare å bruke vannpistol. Både for å vekke henne, og for å få henne til å slutte å klage.

[Dukien]

Tanken har tidligere streifet meg og i en periode mistet jeg, eller trodde at jeg mistet følelsene for henne. *

@zork: Det er noe surrealistisk, for hun veksler ofte mellom å elske meg mellom himmel og jord til å få meg til å føle meg hatet. Hun sier selv at hun sliter med store humørsvinginger og tidligere gått til psykolog med angst og depresjoner. Men dette her var rett og slett noe helt nytt å oppleve og jeg forstår ikke at hun velger å være sur på meg for dette.

Jeg av person er lite streng og godtar mye og føler hun utnytter det veog ldig til tider. 

Endret 6. februar 2017 av Dukien

[Kikert]

Du brukte tydeligvis ikke riktig metode. Jeg bruker å hoppe i senga (eller hvorsomhelst), riste personen og synge "stå opp din gris, stå opp din gris nå har du sovet lenge" skikkelig høyt helt til personen våkner, de klarer ikke å vri seg bort for å si det slik

[archongamer]

Høres ut som hun er sint på seg selv for ikke å ha våknet, men lar dette gå ut over deg. Her må du rett og slett sette litt krav tilbake og si du forsøkte å vekke henne, men at hun ikke ville lytte til deg. Du har ikke gjort noe galt i denne situasjonen, og hvis hun skal være sur på deg for dette får hun bare være det. Det blir for dumt til at du gidder å krangle med henne om dette.

 

Du må ikke godta alt bare fordi hun er dame, du er glad i henne og at du er i et forhold med hun. Sett dine egne grenser og stå for de!

[vidor]

Du kan jo lese denne tråden og se om det er likhetstrekk. Virker mye mindre alvorlig enn dette da.

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1649848

[Dukien]

Du kan jo lese denne tråden og se om det er likhetstrekk. Virker mye mindre alvorlig enn dette da.

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1649848

Takk for lenken. Leser det nå. Borderline er noe jeg tidligere har mistenkt men er vanskelig å diskutere med henne. Det er ikke slik at jeg skulle se annerledes på henne om hun itilfelle skulle ha en grad av personlighetsforstyrrelse. Ønsker tross alt å forstå jenta. Samtidig er det frustrerende ikke bare hvor sur hun blir, men hvor mye det humøret blir i flere timer og dager derpå. Hun sender random stikk og er konfliktsøkende, som om målet hennes er å krangle.

 

Edit : Det må sies at hun går  inn under flere av de trekkene som beskrives med borderline.

Endret 6. februar 2017 av Dukien

[vidor]

Dette kan være kompensatoriske maladaptive reaksjonsmønster for å få dekket behov som ikke ble dekket optimalt i oppveksten. Dette er ofte veldig gjennomsyret og høvelig sementert oppførsel, og du burde vel ikke ha så store forhåpninger om å kjapt kunne forandre dette. Slike personer føler seg vanligvis paradoksalt nok komfortable når de er i konflikter og derfor starter de dem. Det er også for å føle ting mer normalt fordi dette gjerne var normalsituasjonen i objektrelasjoner før. Hvis du har interesse av å forstå og hjelpe jenta kan du sjekke ut DBT.

[wampster]

Kjip situasjon, og sikkert mye rett i det de andre i tråden skriver om hvorfor/hvordan osv.

 

Du kan jo prøve hver gang hun blir sur eller prøver å lage "dårlig stemining" å svare med å være superblid/snill/glad. Det virker (etter min erfaring) mye bedre enn å prøve å forstå det/bli sur, ta krangelen etc å få henne selv til å skjønne at det å bli/være sur eller prøve å lage dårlig stemning av noe småtteri er tåpelig.

 

My2cent

[Dukien]

Kjip situasjon, og sikkert mye rett i det de andre i tråden skriver om hvorfor/hvordan osv.

 

Du kan jo prøve hver gang hun blir sur eller prøver å lage "dårlig stemining" å svare med å være superblid/snill/glad. Det virker (etter min erfaring) mye bedre enn å prøve å forstå det/bli sur, ta krangelen etc å få henne selv til å skjønne at det å bli/være sur eller prøve å lage dårlig stemning av noe småtteri er tåpelig.

 

My2cent

Det er slik jeg er av natur og sier at det er en av grunnene til at hun falt for meg. At jeg er ifølge henne "verdens snilleste" person. Situasjonen som jeg har beskrevet er typisk henne, hvor hun uansett mine forsøk på å lette stemningnen så går hun inn for det motsatte. Eksempel spør hun meg ofte om jeg kan lage litt mat til henne. Som jeg gjør med glede. Når jeg spør om hun er sulten for å bedre humøret henend så svarer hun harsk "hvorfor spør du om det?" "Klarer det selv" etc. I tillegg sender henne ofte samtidig stikkere. Denne gangen "fremtiden blir tøff med deg". Og for noen timer siden gledet hun seg til å komme hjem til verdens beste kjæreste og kose med meg ikveld..

 

Det hele gir meg skyldfølelse og jeg vet jeg ikke burde ha det.

Endret 6. februar 2017 av Dukien

[vidor]

Det er vanlig å utvikle utvidet og gjerne spekulativt/destruktivt kontrollbehov hvis det ligger manglende følelse av kontroll tilbake i tid.

[Notatblokk]

Det høres i grunnen ut som det er dypere og helt andre ting som er kjernen i problemet her enn akkurat denne vekke-situasjonen, selv om den var utgangspunktet. 

 

For å svare på den konkrete situasjonen/eksempelet: jeg har noen ganger blitt gretten på samboeren når han ikke har vekket meg, han mener han har prøvd og jeg mener at han ikke prøvde ordentlig fordi jeg er tung å vekke. Så blir det en liten uenighet om hvilket nivå av vekking og innsats som er gjort . Det har alltid endt med at jeg innser at jeg ikke kan være sur fordi han ikke vekket meg "nok", og prøver å skjerpe meg til neste gang. 

[Skandinav]

Og så: Det eneste svaret på ditt egentlige spørsmål. Ja, det er på tide å gjøre det slutt og gå videre. Du har sløset bort alt for mye tid og energi på noe som heller bryter deg ned, enn bygger deg opp.

 

Lykke til!

[wampster]

 

Kjip situasjon, og sikkert mye rett i det de andre i tråden skriver om hvorfor/hvordan osv.

 

...masse tekst...

My2cent

 

...masse tekst...

 

Det hele gir meg skyldfølelse og jeg vet jeg ikke burde ha det.

 

 

Ok. Tror ikke det er mye/noe du kan gjøre da. Forandring av væremåte må komme fordi en selv ønsker det, noe hun tydeligvis ikke gjør. Ettersom hun (hva jeg skjønner) er klar over hvordan hun oppfører seg og likevel fortsetter.

 

Hvor lenge har dere vært sammen/vært samboere?

Og har det vært slik fra dag 1?

[Dukien]

 

 

Kjip situasjon, og sikkert mye rett i det de andre i tråden skriver om hvorfor/hvordan osv.

 

...masse tekst...

My2cent

 

...masse tekst...

 

Det hele gir meg skyldfølelse og jeg vet jeg ikke burde ha det.

 

 

Ok. Tror ikke det er mye/noe du kan gjøre da. Forandring av væremåte må komme fordi en selv ønsker det, noe hun tydeligvis ikke gjør. Ettersom hun (hva jeg skjønner) er klar over hvordan hun oppfører seg og likevel fortsetter.

 

Hvor lenge har dere vært sammen/vært samboere?

Og har det vært slik fra dag 1?

 

I to måneder og jeg la merke til slik oppførsel for allerede et år siden. Og hun har egentlig advart meg mot henne tidligere. Men jeg sliter med å forstå at dette er "normale oppførsl" for til tider er hun verdens beste kjæreste, men det føles mer som en berg og dalbane. Det virker også som hun er livredd for å bli forlatt og være alene, for personer rundt henne har bare forsvinnet helt siden hun var liten. Faren døde når hun var 6 år, med beredskaphjem og fosterhjem i en alder av 12 år (hennes eget ønske), en mor som fikk depresjoner, angst og startet å misbruke medikamenter etc.

Endret 8. februar 2017 av Dukien

[vidor]

https://en.wikipedia.org/wiki/Karpman_drama_triangle

 

Kjenner du igjen rollene dere er i ?

[Poor Leno]

Få henne til å bestille time hos psykolog dersom hun ikke allerede går til en. Sett krav, men vær real og ærlig. Hun trenger voksenopplæring. Selv om man er voksen trenger man ikke å ha alle ferdigheter man kan forvente av en voksen. Om det sliter på mer enn det gir etter det er det sunnere å få avstand.