Gå til innhold

et kritisk blikk på jesu frelse forestilling


t_o_m_m_y

Anbefalte innlegg

(redigert versjon med oppfordring fra El-ateisten")

Dette notat tar opp problemstillingen
«er egentlig jesus kristu frelse forestilling realistisk?»
og
«har kristendommen hoppet over noen erkjennelser for dermed å leve i sin egen fantasi frelse?»

jeg skal ta et kritisk blikk på kristendommen sin frelses lære samtidig som jeg viser eksempler som taler til at det muligens er slik min problemstilling viser.

-------------------------
aller først litt basic fakta:

frelsen for kristendommen består i følgende tanke:
«troen på jesus kristus som guds sønn,
som døde for din synd og oppstandelsen på golgata»

og videre
«å tro på jesus kristus som guds sønn er å få frelse etter den fysiske død».

Slik en kristen praktiserer sin tro i dag så er da troen på jesus kristus det eneste kriteriet,
der man ofte rettferdiggjør denne tro med bibel sitatet:

 

9 For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.

 

(romerbrevet 10,9)

videre har kristendommen et begrep kalt «nåde»,
som da refererer til det at du er en «synder» som ved syndebekjennelse kan få nåde hos gud.
Det ligger nemlig innenfor kristendommen en forestilling om at alle mennesker er født som fortapte syndere og må komme tilbake til guds frelse.
Gud er da nådig fordi via syndebekjennelse så tilgir gud mennesker for sin synd.

Hva begrepet «synd» faktisk betyr i praksis vet svært fåtall,
men det spm får bli en annen dikskujon!

min bakgrunn er at jeg er vokst opp på sørlandet og gått observerende i menigheter i en 10 års tid,
ergo har sett på godt og vondt hvorfor kristendom er vakker og ond samtidig!

-----------------------------------------------

Vis vi nå skal forstå kristendommen sitt univers,
så må man forstå deres forhold til døden:
kristendommen anser døden som inget eksistens når de kommer til frelse i himmelen,
og målet er da å leve evig i det paradis som står skrevet i 1 mosebok.
For kristendommen er døden den egentlige fiende,-som kom pga synden fra adam og eva.

La oss kort se på døden slik universet rundt oss fungerer:

alt fødende i universet er basert på polariteter:
liv definerer død og død definerer liv.
Alt skjer parallelt påvirkende samtidig,
og derfor er liv og død kun 2 sider av samme nåtid.

Jeg kan bevise påstanden oppenfor ved å vise til at dine 5 sanser vil oppfatte en situasjon som 1 nåtid,
dog det er tanken som forvirrer oss med å måtte sette livet opp i isolerte sekvenser av 1+1+1+ osv ergo gir forvrengt oppfatning av den parallelle helhet som hele universet påvirker hverandre med.
Ja kan du på noe som helst måte bevisføre for at det du gjør nå ikke vil parallelt påvirke alt annet i din nåtid og fremtid?

Dette synet på liv-død har kvantemekanikk og termodynamikk og newton'mekanikk og atom læren osv tatt seg av og bekreftet.

Når man da kan påvise at død og liv ikke er 2 fiender men istedenfor faktisk utfyller hverandre,
så må man spørre seg om kristendommen har tatt forhastede beslutninger om frelse?

Fordi logikken er følgende:
liv kan ikke eksistere uten død,-og vice versa,
på samme måte som at lys kan ikke eksistere uten skygge.
Å ta vekk den ene av dem vil også drepe den andre!
Ja å drepe alle kvinner dreper også alle menn,-og vice versa.

Vis kristendommen tro'r på konklusjonen "synd = død",
så håndterer dem død som en dualistisk størrelse,
Ergo man ser ikke hvordan universets polariteter samarbeider om å hele tiden balansere seg.

Jeg var en gang også kristen,
og jeg fant jesu forestilling om evig liv som en befriende tanke fra angst,
men etter en del tenking innen paradokser så oppdaget jeg at livet kan ikke være et
dualistisk «enten eller»,-fordi hele skaperverket er så parallelt påvirkende i hverandre at det må kun være 1 essensiell kilde som er opphav til hele den orden som universet har av natur lover og diverse erkjennelses lover og årsak-virkning lover osv.

Man skulle jo tro at enhver religion må ha forståelse for hva død og liv faktisk ER før man kan lage noe realistisk frelses lære?

Jeg setter spm til om egentlig jesu frelse forestilling har noe verdi utenfor ens subjektive tanke,
med tanke på at man har en hel masse universale naturlover som allerede har definert
liv-død samt viset mennesker at alt innenfor tid er kun illusjoner av former.

Jeg sier ikke hovmodig at et kristent paradis ikke kan eksistere,
dog enhver logisk oppegående person vil forstå at den forklarings modell på frelse som kristendommen har i dag er selvmotsigende ovenfor all vitenskap og logisk tanke!
Ja man er kommet så langt at filosofien og psykologien kan påvise de store mangler innenfor kristendommen sin forklaringsmodell.

Men som sagt tviler jeg ikke på at et kristent paradis eksisterer,
men da må kristendommen finne en ny forklarings modell som er i samhold med det univers vi lever i!


post-361902-0-71936600-1424115808_thumb.jpg


Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Skal dette leses og fremføres som et dikt? Med de helt tilfeldige linjeskiftene dine føler jeg meg litt som en beatpoet når jeg leser.

 

Min ønskeliste for å kunne sette meg inn i posten din:

 

1. Mer eller mindre hele setninger.

2. Tegnsetting.

3. Bedre og mer gjennomtenkt oppsett og fremming av idéen din.

4. Særskriving. Ikke 'psykologi lover', men 'psykologilover'. (Hva nå enn det er.)

Lenke til kommentar

Skal dette leses og fremføres som et dikt? Med de helt tilfeldige linjeskiftene dine føler jeg meg litt som en beatpoet når jeg leser.

 

Min ønskeliste for å kunne sette meg inn i posten din:

 

1. Mer eller mindre hele setninger.

2. Tegnsetting.

3. Bedre og mer gjennomtenkt oppsett og fremming av idéen din.

4. Særskriving. Ikke 'psykologi lover', men 'psykologilover'. (Hva nå enn det er.)

skrev notatet ned slik mitt intellekt setter fram sine argumenter,-i form av frakterte erkjennelser med mellomtrommene som oppvåkning.

på en måte så er det en kombinasjon av erkjennende linjer som inneholder essensen i mellom partiene.

dette notat er intellektuelt skrevet men har i seg en dyp erkjennelse som jeg unødig vil ta vekk i kald rasjonalitet.

 

delvis problemet med å redigere teksten er at det fort blir veldig formalistisk langdrygt og intellektuelt kjølig,

samtidig som jeg berører altfor mange parallelle bevegelser som vanskelig kan beskrives noe bedre enn i poetisk erkjennelses form.

i verste fall måtte jeg ha forklart hvordan alle størrelser er linket parallelt til hverandre, men tanken er ikke så velegnet for en slik oppgave.

 

men så er kriteriet for å forstå denne post at man er kjent med kristendommen i praksis,

samt hvordan kristendommen brukes teologi for å rettferdiggjøre sin frelse.

 

tar til meg kritikken og innser at det som er logisk for meg er kanskje ikke logisk sammenhengende for andre,

og derfor ofte vil oppfattes som et usammenhengende altfor langt haiku dikt, he he.

 

skal se om jeg kan finne en løsning på redigering :)

 

 

 

 

 

Lenke til kommentar

Det går helt fint an i teorien at det bare eksisterer lys uten skygge. På lik linje liv uten død eller i hvert fall død uten liv. Den eneste forskjellen er at, spesielt ordet død, mister sin verdi om man ikke har et forhold til hva "liv" betyr. Men "liv" er jo ikke definert som "fravær av død". Hvis man tar f.eks. Månen så er jo den etter alt å dømme " død". Det er ikke noe i veien for at dette kunne gjeldt hele universet, altså fravær av liv i det hele. Nå er det jo opplagt ikke det som er tilfellet, men dog er det ikke noe i veien for det.

 

Mitt syn er da at liv og død er bundet til hverandre i form av at den ene tillegger den andre verdi i våre øyne. Men det et ikke noe teoretisk i veien for at den ene (spesielt død) kan eksistere uavhengig av den andre. Dette gjelder jo dersom man definerer død som "fravær av liv" selvfølgelig. Dersom definisjonen er "slutten på et liv" så er den jo nødvendigvis avhengig av liv. Men for meg så er liv og død bare merkelapper vi gir to tilstander.

Lenke til kommentar

Det går helt fint an i teorien at det bare eksisterer lys uten skygge. På lik linje liv uten død eller i hvert fall død uten liv. Den eneste forskjellen er at, spesielt ordet død, mister sin verdi om man ikke har et forhold til hva "liv" betyr. Men "liv" er jo ikke definert som "fravær av død". Hvis man tar f.eks. Månen så er jo den etter alt å dømme " død". Det er ikke noe i veien for at dette kunne gjeldt hele universet, altså fravær av liv i det hele. Nå er det jo opplagt ikke det som er tilfellet, men dog er det ikke noe i veien for det.

 

Mitt syn er da at liv og død er bundet til hverandre i form av at den ene tillegger den andre verdi i våre øyne. Men det et ikke noe teoretisk i veien for at den ene (spesielt død) kan eksistere uavhengig av den andre. Dette gjelder jo dersom man definerer død som "fravær av liv" selvfølgelig. Dersom definisjonen er "slutten på et liv" så er den jo nødvendigvis avhengig av liv. Men for meg så er liv og død bare merkelapper vi gir to tilstander.

 

ja forstår poenget ditt,

poenget var dog at alt er parallelt påvirket av hverandre når man snakker om det fødende og bevegende i tid og rom,

og at da er detnødvendig å snakke om liv parallelt med død.

poenget var at innenfor det fødende så må det motsetninger/polariteter til for å skape noe tredje.

er dog bevisst for eksempel at kjernen til et atom er intet liv eller død men evig,

men da snakker vi om en annen slags liv som er superior og overlegen den laveste materie død.

 

i mitt huet forestiller jeg meg dog at død ikke er noe annet enn "fravær av energi i et legeme",

der for eksempel den fysiske kropp dør pga den ikke klarer å oppta seg den energi som et medium.

på lik linje som at en mekanisk maskin er "død" pga maskinen klarer ikke motta energi som medium.

 

eksemplet med månen er interessant,

dog månen føler en bestemt bevegelse sammen med de andre planetene ergo er parallelt påvirkende avhengig av de andre sin bevegelse også.

ja til å med månen kan ikke klare seg uten tid og rom,

så atter igjen så viser det at de 2 tilstander liv og død er samme parallelle nåtid.

 

når jeg tenker meg om så kan dog "død" ha 2 definisjoner:

- "forandring som skaper bevegelse ergo forandrer posisjon og form".(som må gjelde planeter og følelser osv)

- "et medium med mangel på absorbering av energi".(som må gjelde den harde materie).

 

noe som ikke er dødt og ikke levende er da noe X som aldri forandrer seg og aldri slutter å absorbere energi i evig tid.

 

man hadde strengt talt ikke trengt å bruke ordet "død" som størrelse,

men det å kun bruke "liv" blir noe mangelfullt,

fordi skal man forklare hvordan alt parallelt påvirker hverandre så må forandring oppstå ergo noe gammelt må død og noe nytt må hele tiden oppstå,

og da må mennesker ha symboler som kan henvise til hvordan det forandring oppstår innenfor tid.

muligens "forandring" er et bedre ord for noe slags død,

mens "død" er forbehold materie.

 

men ser man forbi begrepene "liv" og "død" så forandrer ikke det faktum at alt innen timeligheter og rom påvirker hverandre parallelt,

ergo man kan ikke unngå å føle en storslått helhet som universet sine bevegelser er fylt med.

 

og hele poenget mitt var at enhver teori om frelse må basere seg på det at liv og død parallelt hele tiden må samarbeide i tid.

personlig tro'r jeg dog at størrelsene liv og død er et produkt av tid,

Der tid konstant tvinger universet til å holde en slags klokke slett for endring ergo konstant endrer seg selv i ny skapelse.

 

Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar

ser man for eksempel på det buddhistiske syn på verden så ligger dem nærmere til mitt syn,
dem buddhismen generelt sier at

"alt i tid er kun foranderlige størrelser som ikke varer evig,
så ikke bind deg dualistisk til tid!".


frelsen i en buddhistisk holdning ligger i å akseptere at tid er lek med former,
og på sett å vis da oppnådd en jordslig nirvana opplysning.
og at lidelse oppstår når man fornekter at tid er konstant forandring.
dem som lider mest mentalt er dem som tro'r at tid er uten forandringer samt klynger seg til tid som uforanderlig størrelse!

den frelses modell som kristendommen har er basert på dualisme,
og ser derfor liv som isolert fra død,(eller de har jaffal brukt begrepene slikt),
men kristendommen mangler også da forståelsen av at alt er parallelt påvirkende som essens,-ergo liv og død forblir ikke fiender selv om tanken kanskje kan produsere en slik isolert tanke.

i min logikk vil jeg tro at en frelse må først kunne akseptere universet slik det ER,
og deretter kan se etter nye høyder i eventuelt andre høyere galakser av liv.
frelsen søkes jo å opphøre lidelse,
og da er det viktig at man samtidig vet hva lidelse ER.
død og lidelse er da meget forbundet sammen.


Lenke til kommentar

Nå må jeg nesten spørre hva du legger i ordet "frelse". Hva er det du egentlig spør etter?

Dette notat tar opp problemstillingen

 

«er egentlig jesus kristu frelse forestilling realistisk?»

og

«har kristendommen hoppet over noen erkjennelser for dermed å leve i sin egen fantasi frelse?»

 

 

"frelse" innen kristendommen sine begreps forståelse.

har forklart i innledningen angående kristendommen sin frelse pakke med nåde osv.

 

 

 

Lenke til kommentar

Du prater om hvordan en kristen under sin oppfatning oppnår frelse. Du sier ikke hva som menes med ordet frelse, ikke det jeg kan se i hvert fall. Med frelse, mener du at man fritas skyld for sin eventuelle synd?

jeg siterer fra min innledning:

 

"videre har kristendommen et begrep kalt «nåde»,

som da refererer til det at du er en «synder» som ved syndebekjennelse kan få nåde hos gud.

Det ligger nemlig innenfor kristendommen en forestilling om at alle mennesker er født som fortapte syndere og må komme tilbake til guds frelse.

Gud er da nådig fordi via syndebekjennelse så tilgir gud mennesker for sin synd."

 

logikken ligger mellom linjene:

ved bekjennelse sier man noe skylds betont,

og med bekjennelsen får man da nåde aka tilgivelse fra gud.

 

men frelsen til kristendommen kan oppsummeres i følgende:

 

«troen på jesus kristus som guds sønn,

som døde for din synd og oppstandelsen på golgata»

og videre

«å tro på jesus kristus som guds sønn er å få frelse etter den fysiske død».

 

dette innlegg er da kritisk til et slikt naivt syn,

og viser til de mangler som et slikt syn om frelse måtte ha.

 

 

Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar

Så frelse er et liv i himmelen etter den fysiske død?

ja.

kristne har den oppfatning at så lenge man er i slekt med adam og eva så er man alle syndere på jordkloden,

og tradisjonelt sier man etter at noen er døde at

"dem er kristne så dem kommer til himmelen".

dog før man fysisk dør så må man ta imot Jesus som ens frelser,-fordi da har gud gitt nåde til den person og tilgitt personen sine synder.

(en slik forestilling er utbredt i vesten og Sørlandet Norge).

 

man kan da si noe så grotesk som at vis hitler hadde sagt "jeg tar deg imot nå jesus" rett før han tok selvmord,

så vil kristen teologi si at dette er en syndebekjennelse som ville sluppe hitler rett inn i himmelen,

mens den rettferdige kristne i over 60 år ville fått samme rettigheter som hitler.

alt dette pga nåden fra gud.

 

Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar
  • 3 måneder senere...
Når man da kan påvise at død og liv ikke er 2 fiender men istedenfor faktisk utfyller hverandre, så må man spørre seg om kristendommen har tatt forhastede beslutninger om frelse?.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er vel heller du som har tatt "forhastede beslutninger" om kristendommen.

 

Død er en forutsetning for evig liv i kristendommen, ingen kommer inn i livet, uten å gå gjennom døden. 

 

Dette at de kristne har seiret over døden, betyr at de har fått taket på døden.

Lenke til kommentar

 

Når man da kan påvise at død og liv ikke er 2 fiender men istedenfor faktisk utfyller hverandre, så må man spørre seg om kristendommen har tatt forhastede beslutninger om frelse?.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er vel heller du som har tatt "forhastede beslutninger" om kristendommen.

 

Død er en forutsetning for evig liv i kristendommen, ingen kommer inn i livet, uten å gå gjennom døden. 

 

Dette at de kristne har seiret over døden, betyr at de har fått taket på døden.

 

hvorfor har jeg tatt forhastede beslutninger?

forklar meg og argumenter hvorfor med sakelige referanser.

(obs: bibel sitater er ikke gyldige argumenter med mindre du kan henvise til at universet eier denne virkelighet i seg i hverdagslivet).

 

kan du forklare meg hva døden er?

hva er liv?

 

mener du da at liv og død er 2 isolerte prosesser?

og hvilkne typer død mener du?

 

 

 

 

 

 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...