Gå til innhold

Hvorfor tar du ikke livet ditt?


Anbefalte innlegg

Kjempemange flotte svar.

Selv om jeg allerede har tenkt de fleste tanker før.

Det er i ærlighetens ånd jeg skriver at det er lite nytt å hente for meg.

Alle tanker er selvsagt ens egene, og beretiget igjennom sin bare eksistens.

 

Jeg tror det kan være interessant å om formulere spørsmålet en smule.

Særs om diskusjonen skal vedvare.

Fokuset har gjerne vært på meg som person, men det er gjerne langt mer interessant med et fokus av bredere karakter.

 

Det virker som det blir lagt to hoved-premisser til grunn for ikke å ta livet sitt.

Pårørende og tap av mulighetene livet tilbyr.

 

Om man da tenker seg at man ikke har pårørende.

Man tenkes at mulighetene livet tilbyr ikke holder mål.

Dette krever refleksjon. Man kan selvsagt senke sine forventninger og mål, men det blir en selvmotsigelse. Man kan foreksempel være syk, slik at ens muligheter blir begrenset, eller frarøvet.

Hva da?

 

Hva om man har hverken pårørende, eller tilstrekkelige muligheter for å oppnå det man ønsker i livet?

 

ja man kan tenke på den måten, at man ikke har noen som bryr seg, og livet går rett i dass, men hvis man greier og komme seg opp av stolen og bare gjøre en liten ting, kan man komme videre, du kan finne noen som blir glad i deg, en venn, du kan kjøpe en hund, det er hjelp i det, ja man får ikke samme følelsen av at et menneske bryr seg, og sier at han/hu er glad i deg, men du får en å være glad i, en annen du kan ta vare på, da har man plutselig litt mere positivitet i livet.

 

Jeg har vært problembarn hele livet. Det var ført i voksen alder jeg utviklet sosiale antenner overhode.

Skaden er lagt. Noe har jeg selvsagt kommet over, men arrene blir aldri helt borte.

"Å se lyst på fremtiden" er selvsagt en god ting, men det kommer ikke av vilje.

Særs ikke om man har et etablert negativt verdensbilde og utsikt.

Men jo, man prøver jo.

 

liker ikke å prate om slik på nettet, men jeg har ikke hatt noen lys oppvekst selv, kansje ikke vært så problembarn, men sosial angts, sterke deprisjoner, ja tanker om å ta livet. skulket mye skole pga angsten men også pga mobbing. jeg er bare 19 men allerede et vanskelig liv. i høst begynte jeg på skolen, men ble alt for vanskelig, ettersom jeg gikk rett i kjelleren psykisk, satt for meste inne, ettersom, ja alt så mørkt ut, ingenting å se fram til. men jeg hadde et håp om å bli bedre psykisk, jeg ble frivillig lagt inn, var lagt inn i nesten 2 måneder, og på det stedet så jobbet vi for å finne noe annet enn skole og jobb jeg kunne gjøre om dagene, noe som er enkelt og greit til å begynne med. når jeg kom ut begynte jeg med treningsgruppe en gang i uken, pluss psykolog. på det stedet jeg var innlagt møtte jeg en person, som også var på disse treningen en gang i uken, fått fint vennskap med denne personen. nå er jeg på treningsgruppe 2 ganger i uken, har det kjempegøy der, har også aktivitet på kvelden en gang i uken.

det begynner å lysne i livet, men jeg også var langt nede baard, og ja ikke lett å se lyst på livet, men det er mulig, jeg greide det, etter å sett mørkt på livet og sittet hjemme på rommet i nesten 3 år. nå begynner jeg å ha det ganske bra. har bare vært hjemme i 2 måneder, men allerede, ser jeg muligheter.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg vet ikke. Har vel ikke funnet det hensiktsmessig enda. Har vel håp om at det fortsatt er spennende positive ting som kan skje. Er jo en terskel å trå over også. Kanskje det kan ha noe med måten mennesker er lagd på, dersom folk hadde hatt lett for å ta livet sitt, så ville det vel ikke vært så mange mennesker i verden. Og hva om en mislykkes, og kanskje er skadet for resten av livet? Det er i hvertfall ikke noe som hjelper.

 

En vet jo ikke hva fremtiden bringer men jeg synes det er vanskelig å se lyst på det på lang sikt, spesiellt så synes jeg at det er deprimerende å tenke på at en blir eldre, spesielt når det er så mye fokus på ungdommen som det virker som det er nå for tiden, og gamle mennesker til tider nesten omtales som en byrde for samfunnet.

Lenke til kommentar

Det å dø kommer jeg uansett til å oppleve, jeg ser ingen grunn til å ikke bruke livet jeg har til å oppleve andre ting i mellomtiden.

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke begår selvmord er fordi livet foreløpig går mer mot plussiden enn i det negative.

 

Det å si at du ikke vil begå selvmord med tanke på de pårørende syns jeg er litt merkelig, de kommer jo ikke til å eksistere for deg etter din død, du kommer heller ikke til å føle noe anger eller dårlige samvittighetskvaler.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Som svar til førstepost

 

Fordi jeg er interessert i å se hvordan fremtiden blir, og fordi jeg ønsker å se mye mer av verden enn jeg har sett til nå, fordi jeg ikke har kjøpt på langt nær alle de materielle godene jeg har lyst på, og fordi jeg vil prøve en matrix-lignende VR verden før jeg forsvinner.

Endret av Pseudopod
Lenke til kommentar

Tanken har faktisk streifet meg, men det var i ungdoms årene... Ungdoms årene for de fleste kjempe intense og fylt til randen av følelser, meninger, ja you name it og flauser og feil og lignende blir ofte magnifisert til de er minst like store som mount everest, altså hel umulig å komme rundt og da kom tankene på selvmord.... I mitt tilfelle ihvertfall..

 

Så var det denne ego tanken som kom snikende da... :)

 

I den senere tid har ikke tanken streifet meg. Jeg har seks barn som er mer eller mindre avhengige av meg, så selvmord nå hadde vært en SKIKKELIG ego trip av dimmensjoner OM tanken hadde dukket opp, noe han ikke gjør. Selvmord er for meg utenkelig pr dags dato, mest på grunn av mine barn og min kone, men også fordi jeg selv føler at det er nå, rett før femti, at jeg begynner å få tid til å leve igjen, og ikke bare leve for barna.... Har begynt å sette opp smia mi og er snart ferdig med å støpe gulv... Dette er noe jeg gjør for MEG, ene og alene! Ingen andre skal ha eller kommer til å få noen glede av den smia, den blir MIN!!! Så litt ego har jeg vel begynt å tenke igjen etter snart 25 år som jeg utelukkende har levd som pappa... og veldig lite annet...

 

Minstemann er syv, de to eldste lever for seg selv, så nå fant jeg og kona ut at vi må begynne å tenke på hva VI to skal gjøre den dagen vi blir uten unger og da er liksom ikke selvmord det første som popper opp i hjernen nei... hehe. Selv om det er en annen fase av livet mitt...

Lenke til kommentar

Ideen om selvmord må bli plantet, eller sees som et resultat av at individet ikke klarer / makter å kaste av seg samfunnets / andre personer / sine egne forventninger til seg selv, eller som en løsning på et helseproblem uten muligheter for bedring.

 

Det mest naturlige er å forlate alle man kjenner og samfunnet og starte livet på nytt, framfor å ta livet av seg.

Før i tiden så flyktet folk i mye større grad enn i dag framfor å ta livet av seg.

 

Så.

Hvorfor tar ikke folk livet av seg?

 

De har ikke tenkt tanken, og har ikke fått plantet ideen.

Dette gjelder nok særlig for mennesker som lider i ekstrem fattigdom.

Man må nesten være utdannet over lang tid for å klare å ta livet av seg.

 

Videre så har de fleste mennesker det "godt nok", og / eller er positive til framtiden selv om de ikke har det godt.

De har tro på seg selv og sine egenskaper og tror at de vil klare å overvinne det som de anser som hindringene som står i veien for deres lykke.

 

...

Dette er en egenskap; "Selvtillit".

Tillit til samfunnet og venner og / eller familie er også viktig.

 

...

 

Så man kan egentlig konkludere med at mennesker som ikke tar livet av seg har tillitt til at man vil klare å skape seg en bedre framtid.

 

Da blir menneskene som tar selvmord mennesker som ikke har tillit til at man vil klare å skape en bedre framtid.

Lenke til kommentar

Det hender iblant at man føler seg så langt nede at selvmord føles som en enkel utvei, og den eneste løsningen. Det som holder meg igjen er at jeg innerst inne vet at det vil bli bedre så fort jeg klarer å se livet i et større perspektiv. Den hendelsen som slå meg ned i bakken er i mindretall sammenlignet med alt det gode som finnes i meg, i de rundt meg og hittil i livet. Der og da føles det som at selvmord er eneste løsning, men om man klarer å holde ut ser man at det finnes flere grunner til å leve enn til å dø.

 

Et annet viktig poeng er de rundt meg. Er det jeg nå går gjennom verdt alle de tårene som de rundt meg ville ha felt? Er livet mitt verdt mer enn andres? Skal jeg kunne ødelegge andres liv, bare fordi det går meg imot akkurat nå? Om man ser det helhetlige bildet ser man fort at selvmord ikke bringer noe godt med seg.

Lenke til kommentar

Hvorfor tar jeg ikke livet mitt? Fordi jeg lever for livet mitt paradoksalt nok. Å leve er alt det jeg har, så hvorfor skal jeg gi opp? Jeg sitter heller her i oppgang og nedgang fremfor å ikke eksistere, og siden jeg ikke tror på noe etter døden så har jeg ingen grunn til å gi slipp på det jeg har.

 

Å være død må være dørgende kjedelig! Derfor tar jeg ikke livet mitt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det er blitt en vane å leve, våkne opp hver dag og la være å ta mitt eget liv. I tillegg til at jeg ikke har et ønske om å gjøre det, selv om det ikke er noe svar på spørsmålet. Det hender jeg føler meg ferdig i livet mitt, og at det sånn sett hadde vært passende at det endte for meg her og nå, (uten at det er noen depresjon eller reelle selvmordstanker inni bildet.) Men døden vil jeg helst få servert, jeg føler ikke for å hoppe i den selv.

Lenke til kommentar

Kroppen skal jo dø uansett, så hvorfor fremskynde det?

 

Jeg liker livet, det er morro og interessant, om enn ganske sinnsykt.

 

Kanskje det er en høyere mening med at jeg er her, at det er noe jeg skal utrette før jeg dør, at noe står på spill. Jeg vil utforske dette mens jeg er her.

 

Familie og venner naturligvis + en instinktiv motvilje / redsel for å dø.

 

Å drepe egoet sakte men sikkert mens kroppen fungerer er et interessant prosjekt, og da kan en bevissthet følge med på prosessen, og man kan være i livet og samtidig på en måte utenfor livet samtidig.

 

Jeg er kanskje en gladlaks som foreløpig har vært spart for de verste påkjenningene.

Lenke til kommentar

Og jeg er en glad laks som IKKe har vært spart for de verste påkjenningene... Trøsten er jo alltid at noen har det verre enn deg.. folk som jeg også kjenner, som har hatt en oppvekst med fyll, narkotika, seksuelt misbruk, fattigdom og dritt et vanlig menneske vanskelig kan tenke seg... Og noen har klart seg bra, andre kan jeg besøke på kirkegården om jeg vil det...

 

Hadde en kamerat som for.., ja det er vel ti år siden nå, blåste hode av seg med hagle FORDI han var på vei oppover og når det, igjen, begynte å butte i mot orket han rett og slett ikke nedturen det ville medføre... og skjøt seg.

 

Så det er kanskje noe i det, at er du på bånn så er det ikke mulig å komme lenger ned og tanken på selvmord er derfor ikke så fremtredende... Har du alt mulig rart og har alltid hatt det bra så vil kanskje enkle ting trigge selvmords tankene... Kan nesten se slik ut, da ingen av de som vokste opp med dritt oppunder øra var i nærheten av å skulle ta selvmord noen gang... De hadde det forjævlig, noe man faktisk har når man isteden for å sørge over døden til faren din steller i stand en fest der alle søskene hans satt og feiret at drittsekken endelig var dau...., men det ble folk ut av dem fordet... uten at de tok selvmord... De fleste av dem døde av OD og det er jo enslags selvmord på en måte, selv om jeg mistenker at det var for rent stoff og for lite rottegift i dritten de satte i seg som tok livet av dem... Bilkjøring i rus er ikke så lurt det heller vet jeg... Ikke av egen erfaring, for jeg har faktisk, utrolig nok, aldri prøvd så mye som å røyke en rev engang, for jeg forsto tidlig hvem vei DET gikk, men av andre...

Lenke til kommentar

Jeg mener det er biologisk at de fleste levende organismer ikke tar selvmord. Det er hormoner i kroppen som gjør at vi får seksuelt begjær og lignende. En drivkraft som gjør at vi ønsker oss mer. Uten denne ufornuftige drivkraften ville livet oppleves meningsløst.

Endret av Griffar
Lenke til kommentar

Lets cut the crap: menneskehetens liv er ganske fucked up. Opplysningstidens drømmer om at vitenskapen kan gi oss et generelt svar på meningen med livet eller engang svarene vi trenger for å være lykkelige, er det ferre og ferre som tror på lenger. Samme med alt det religiøse idiotiet, eller det politiske idiotiet, eller idiotiet i massemedia. Hele greia er for lengst blitt en dårlig vits, like mye som lege-"vitenskapen" med latinske diagnoser som nesten ikke kan uttales og ellers fungerer som et gigantisk narkotikakartell :huh:

 

Joda, det er masse nytteverdi i alt sammen, masse nytte for å følge predefinerter målsetninger. Men mening? Det må man finne selv.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Lets cut the crap: menneskehetens liv er ganske fucked up. Opplysningstidens drømmer om at vitenskapen kan gi oss et generelt svar på meningen med livet eller engang svarene vi trenger for å være lykkelige, er det ferre og ferre som tror på lenger. Samme med alt det religiøse idiotiet, eller det politiske idiotiet, eller idiotiet i massemedia. Hele greia er for lengst blitt en dårlig vits, like mye som lege-"vitenskapen" med latinske diagnoser som nesten ikke kan uttales og ellers fungerer som et gigantisk narkotikakartell :huh:

 

Joda, det er masse nytteverdi i alt sammen, masse nytte for å følge predefinerter målsetninger. Men mening? Det må man finne selv.

 

Et litt mer koselig sitat jeg har sansen for:

 

"This is the true joy of life, the being used up for a purpose recognized by yourself as a mighty one; being a force of nature instead of a feverish, selfish little clod of ailments and grievances, complaining that the world will not devote itself to making you happy.

I am of the opinion that my life belongs to the community, and as long as I live, it is my privilege to do for it whatever I can. I want to be thoroughly used up when I die, for the harder I work, the more I live.

Life is no "brief candle" to me. It is a sort of splendid torch which I have got hold of for a moment, and I want to make it burn as brightly as possible before handing it on to future generations."

 

(George Bernard Shaw)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...