Jump to content

Mindwheeel

Medlemmer
  • Content Count

    1412
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

997 :)
  1. Det var en gang to personer som het Mari og Asbjørn. De hadde mye følelser seg i mellom og kom vanligvis godt overens. Men etter hvert begynte følelsene å bli mer tynnslitte, og hverdagen enda mer. Det var i den perioden de skiftet navn til Bente og Roar. Deretter løste de problemene. Følelsene begynte å fungere bedre også. Bente og Roar kom en dag til et vann. Når de så ned i vannet, så de speilbilder av seg selv. Plutselig så de noe ved seg selv som ikke var forventet. Deretter skiftet de navn til Ragnhild og Truls. Nå var de litt annerledes. Forholdet utviklet seg også i uventede retninger. Ragnhild og Truls gikk en dag ut av huset da de fikk øye på en gjeng venner som gikk bortover veien. De begynte å tenke på vennskap og venner de hadde hatt. De begynte nå å føle seg stadig vennligere til sinns. Da skiftet de navn til Vibeke og Dag. Vibeke og Dag var et vennligsinnet par. Vibeke og Dag våknet opp en dag og så at det var blitt dag uten at vekkerklokka hadde rukket å ringe. De tenkte på det som ringer, og deretter på ringer rundt fingrene. Nå kom de på ideen om å skaffe seg gifteringer, og å gå inn i et ekteskap. Det var en stor forpliktelse å bestemme seg for i full fart. Istedenfor å gifte seg, skiftet de heller navn til Unni og Vidar. Dette fungerte fint. Nå hadde forholdet et godt utgangspunkt for å lykkes.
  2. Når jeg sier "ånd" mener jeg noe tilsvarende bevissthet. Dette finnes det ingen tvil om at eksisterer. Men det er alle slags måter det beskrives. Hvis vi forholder oss til menneskelig bevissthet, så påstår jeg at det er en soleklar GJENSIDIG ÅRSAKSSAMMENHENG mellom bevissthet og materielle prosesser. Jeg ser ingen seriøse tenkere som er uenige i dette. Dermed er dualisme, i den forstand at det materialle og psykiske opererer uavhengig, en uholdbar posisjon. Tittelen på denne posten ( "er vi alle religiøse?" ) er ganske tåpelig formulert, jeg er enig i det. Men jeg må ha lov å være litt tåpelig av og til jeg også? Det finnes mange som stiller dette spørsmålet. Og selv om formuleringene er tåpeligere, kan det ligge fornuftige tanker bak dem. Det er disse jeg undersøker i denne tråden. Det som ser ut til å være en forskjell i vårt syn, er at du opererer med et viktig skille mellom ukjente fysiske prosesser, og noe som er "overnaturlig". Jeg har ingen anelse om hva ordet "overnaturlig" betyr. Hvis det finnes et uendelig og evigvarende superintelligent vesen i universet, så regner jeg denne for å være naturlig dersom den faktisk eksisterer. Jeg regner den også for å være både fysisk og mental samtidig, i likhet med alt annet. En annen observasjon jeg har gjort angående ordet "overnaturlig": I bortimot 99% av tilfellene dette ordet brukes, brukes det av personer som IKKE tror at dette eksisterer i virkeligheten. De personene som faktisk tror at noe eksisterer i virkeligheten, pleier aldri å bruke dette ordet, fordi de regner fenomenet for å være et ukjent men fortsatt totalt naturlig eksisterende fenomen. Derfor brukes ordet "overnaturlig" i praksis synonymt med ikke-eksisterende. Jeg har store problemer med å se på "overnaturlig" som noe meningfullt begrep, eller nyttig begrep. Det fremstår mest som svada som ikke betyr noe som helst, og som bare brukes retorisk. Hvorfor trenger vi dette ordet i det hele tatt? Hvis vi hadde fortsatt denne diskusjonen uten å nevne ordet "overnaturlig" en eneste gang, hva ville vært tapt? Poenget mitt er at samtidig som det skjer repetisjon, så skjer det også alltid noe HELT UNIKT. Det er ingen motsetning mellom at en situasjon er identisk med tidligere situasjoner, og at den er totalt unik. Vi ser massevis av eksempler på situasjoner som er totalt identiske med andre situasjoner på tusenvis av måter, og totalt unike på tusenvis av måter. Likheter og forskjeller er komplementære, de eksisterer sammen, og hva vi finner avhenger av hva vi ser etter. Betyr dette at det er "mirakuløst"? Ikke vet jeg. Og ikke bryr jeg med i særlig grad hvilket ord som brukes. Vi kan kalle det masse ting. Det eneste jeg vil si sikkert er at jeg ennå ikke har hørt noen beskrive et drømmescenario som virker særlig mye mere mirakuløst enn virkeligheten nøyaktig sånn som den er. Hvis virkeligheten sånn som den er ( uendelig i alle retninger vi kan se, et helt vanvittig mangfold og rikdom av fenomener, og noe helt unikt som skjer og eksisterer hvert eneste øyeblikk som aldri noen gang har eksistert før ) ikke fortjener å kalles mirakuløs, hva kunne være mirakuløst da? Om vi vil bruke ord som mirakuløst i det hele tatt er et annet spørsmål. Poenget mitt er at hvis vi skal bruke dette ordet, så har jeg vanskelig for å se for meg hva som kan være mer mirakuløst enn virkeligheten slik den allerede er, og slik den hele tiden blir til noe helt nytt og unikt, på alle steder i alle retninger vi kan se. På en måte er jeg enig i at det er en vesensforskjell: "Gud" refererer til noe som per definisjon er utenkelig og ubegripelig for alle som ikke selv er dette ene universelle evigvarende supervesenet. Dette betyr at vi ikke kan snakke om Gud på samme måte som vi snakker om fenomener vi vet hva er. Dersom vi tror på Gud, og har et bevisst forhold til vår egen tro, så tror vi på NOE VI IKKE ANER HVA ER. Altså: Hvis vi faktisk tror på dette, på alvor, så vet vi ikke selv hva vi tror på, fordi vi definerer det som totalt ukjent fra begynnelsen. Hvis vi tror på Gud, og har et bevisst forhold til vår egen tro, så VET VI AT VI IKKE VET HVA VI TROR PÅ. Ikke bare erGud ukjent, men så ukjent som noe kunne vært. Her snakker jeg forresten ikke om min egen mening, men om hva som er den etablerte kulturelle forståelsen av hva ordet "Gud" refererer til. Jeg påstår at det er en etablert kulturell forståelse av dette ordet, at det handler om et fenomen som vil være umulig for mennesker å forestille oss fordi vår forestillingsevne og erfaring ikke strekker til. Det er et fenomen som, dersom det eksisterer, er totalt ukjent i sitt innhold fra vårt nåværende begrensede menneskelige perspektiv. Dette betyr også at alle de som har ideer om en mann med et stort skjegg oppe i skyene, som mikro-manager masse hendelser i universet, og som regner "å tro på Gud" som å anta at denne mannen med det store skjegget i skyene faktisk eksisterer, har totalt misset poenget. Dette er de kvasi-religiøse, de boklærde, de avstumpede bokstavelig tenkende, de som har misset hele poenget med religiøs tro fra begynnelsen. De bokstavtro overser det som er totalt innlysende for alle som tenker over saken mer enn et par sekunder: "Gud" er og må være, fra et menneskes ståsted, et totalt mysterium. Som igjen bringer meg tilbake til utgangspunktet, og tittelen på denne tråden, som jeg er enig i at er ganske tåpelig formulert, men som tross alt ønsker å illustrere et poeng som er mer fornuftig. Poenget er at det ser ut til å være tilfellet at en eller annen variant av tro på at "noe eksisterer utenfor det jeg nå vet" hos alle folk. Og skillet som noen ganger presenteres som veldig viktig mellom å tro på noe "naturlig" vs "overnaturlig" er for meg et meningsløst skille, siden "overnaturlig" fremstår som et meningsløst ord. På samme måte som skillet mellom "fysisk og åndelig" virker meningsløst, så lenge all vår erfaring tilsier at det fysiske og åndelige går sammen, har et gjensidig påvirkningsforhold i begge retninger, og antagelig er ett og samme fenomen. Det vi ender opp med å tro på, er noe totalt ukjent. En tro på at det eksisterer "Noe", som jeg nå ikke har noen forestilling om hva kan være, og som jeglikevel antar at faktisk eksisterer likevel. En mulig virkelighet jeg fra mitt nåværende perspektiv ikke kan forestille meg. Eller en mulighet som ennå ikke har blitt realisert.
  3. Premisset mitt er at mennesker IKKE har målt alt som kan måles. Hva vi kanskje, potensielt, kan være istand til å måle vet jeg ikke noe om. Hva vi potensielt kan være istand til er hva jeg ville regne som ukjent. Potensialet er inkludert innenfor det ukjente: ( "Mer enn hva som noensinne er målt av noe menneske, og som vi i vår erfaring definerer som "fysisk" ). Det vi potensielt en dag i fremtiden kan måle eller forstå utover hva vi er istand til idag, faller helt klart under "noe mer enn hva som noensinne er målt av et menneske, og som vi i vår erfaring definerer som "fysisk", siden dets innhold foreløpig er totalt ukjent. Er du med på den? Angående fysisk: Finnes det mange personer som kaller seg dualister i disse dager? Altså som mener at det fysiske og mentale eksisterer i separate verdener uten et gjensidig påvirkningsforhold? Fra min erfaring er det omtrent like mange som kaller seg dualister som kaller seg rasister, så godt som ingen, og begrepet brukes bare for å gi en nedsettende merkelapp på andre. Hovedinntrykket mitt er at dualismen for lengst har blitt forlatt av alle fornuftige folk. Vi har overveldende beviser for at dualisme må være feil, at det er et GJENSIDIG PÅVIRKNINGSFORHOLD MELLOM ÅND OG MATERIE I BEGGE RETNINGER, og det fine med dette er at hvem som helst av oss kan bekrefte dette gjensidige påvirkningsforholdet i vår egen personlige erfaring. Hver gang du sier "nå skal jeg løfte hånda", og hånda deretter løfter seg, demonstrerer du hvordan ånd påvirker materie. Hver gang humøret eller tankene dine blir beveget av et sanseinntrykk, demonstrerer du hvordan materie påvirker ånd. Påvirkningen skjer i begge retninger kontinuerlig. Med dette tatt i betraktning: er vi bare inne i masse forvirrende prat når vi definerer noe som "fysisk"og lurer på hva som ikke kan være fysisk? Sagt på en annen måte, har vi noen som helst forestilling om hva det faktisk betyr at noe IKKE er fysisk? Såvidt jeg kan se: Nei. Fordi absolutt alle våre inntrykk og erfaringer og opplevelser uten unntak er preget av det alle kaller fysiske fenomener på en eller annen måte. Hva betyr det da hvis noen snakker om noe ikke-fysisk? Jeg har ingen anelse om hva det betyr. Hvis noen andre vet det, er jeg interessert i å høre det. Siden hele skillet mellom "fysisk og ikke-fysisk" høres ut som mer eller mindre nonsens dersom vi baserer oss på eksistererende erfaring ( som er alt vi kan basere oss på uansett ) så opererer jeg altså ikke med noe sånt skille her. Jeg regner det fysiske og det psykiske for å være to ord for samme fenomen. Jeg regner ren materialisme, og ren pan-psykisme, for å være to ord for samme syn, et syn som nok en gang forkaster dualisme og konstateter gjensidig påvirkning i begge retninger. Hovedforskjellen er bare hvilket navn man liker best, hvis man liker å tenke på seg selv som "åndelig" så kanskje man forestrekker pan-psykisme, hvis man liker å se på seg selv som "materialist" kanskje man foretrekker det andre ordet. Filosofisk er de likevel nesten identiske posisjoner: de forkaster dualisme og fastslår et gjensidig påvirkningsforhold mellom alt vi kaller fysisk og alt vi kaller psykiske fenomener. Derfor: et mer meningsfullt skille seg ut til å være skillet mellom det kjente og det ukjente. Det er dette jeg tar utgangspunkt i her. Hovedpoenget jeg ville frem til er at alle mennesker uten unntak ser ut til å ha en interesse for det ukjente. Som inkluderer alt vi per nå ikke vet om virkeligheten. Og dette inkluderer også vårt eget ukjente potensiale. Dette er isåfall bare din subjektive opplevelse. Min subjektive opplevelse er at hvert eneste øyeblikk uten unntak er mirakuløst. Fordi hvert eneste øyeblikk eksisterer det noe som aldri har eksistert før, og antagelig aldri kommer til å eksistere igjen, ihvertfall på denne planeten. Fortjener ikke dette å kalles mirakuløst? Samtidig er det likheter og lovmessigheter og regelmessigheter som videreføres gjennom det større hendelsesforløpet. Som betyr at det OGSÅ er helt "vanlig" hva som skjer, dersom man retter fokuset mot likhetene / lovmessighetene / regelmessighetene. Så det betyr at hvorvidt noe er mirakuløst eller ikke, avhenger av hvilket aspekt man fokuserer på. I en viss forstand er hvert eneste øyeblikk helt lovmessig, i en annen forstand er hvert øyeblikk helt mirakuløst, dette foregår SAMTIDIG, og om du ser det ene eller det andre vil avhenge av hva du fokuserer på. Hvis de siste avsnittene virker helt ubegripelige, så må vi kanskje gå litt tilbake i resonnementet og klargjøre hva som menes ytterligere. Såvidt jeg kan se er dette en helt naturlig posisjon som er i tråd med menneskelig erfaring. Alt alt som skjer er lovmessig i en viss forstand, og mirakuløst i en viss forstand, samtidig.
  4. Så handler det da egentlig om hvilke merkelapper vi gir på det ukjente, hvilke metaforer vi tolker ideer om det ukjente gjennom, og at noen for eksempel ser for seg "Gud" som et symbol for det aller største av alt, og andre kanskje tenker på "potensiale", og andre igjen tenker på "multi universet", og at vi har veldig mange begreper for å forholde oss til det som er utenfor all vår erfaring, og som derfor fra vårt nåværende perspektiv er ukjent? Tittelen i det jeg skrev her er kanskje litt tåpelig, kall det om du vil et redskap for å få tankene på gli, og ikke at jeg ønsker å presse på noen alt det vi vanligvis forbinder med ordet "religiøs". Dette er bare en av mange tilnærminger man kan ha til det ukjente, det eksisterer mange andre alternativer, og kanskje er det mere interessant å utforske helt nye tenkemåter i forhold til det ukjente enn å bare repetere de gamle ideene vi har blitt foret med fra utgåtte tradisjoner. Det jeg syns er mer interessant her er at det ser ut som alle mennesker har en eller annen grunnleggende interesse for det ukjente, at vi på høyst rasjonelt grunnlag må gå utfra at det eksisterer veldig mye mer i virkeligheten, og at vi på bakgrunn av vår nåværende begrensede erfaring får problemer når vi skal formulere ideene om det ukjente på bakgrunn av våre eksistererende forestillinger. Dette problemet ser ut til å være grunnleggende: Så lenge våre eksistererende forestillinger baserer seg på eksisterende erfaring, og så lenge det ukjente per definisjon må være noe som er utenfor vår eksisterende erfaring, kan vi aldri snakke om det ukjente på samme måte som vi snakker om det velkjente. Når vi snakker om det ukjente blir vi tvunget til å bruke et helt annet type språk. Vi må bruke et språk som i en viss forstand er TOMT FOR INNHOLD og der alle begrepene vi bruker er implisitt vage og metaforiske, fordi vi faktisk forholder oss til muligheter vi per idag ikke kan forestille oss.
  5. Hvordan kan man ha en formening om hva noe er, når hele poenget er at det er totalt ukjent? Det virker som at du undervurderer hvor grunnleggende dette problemet er. Det vil gjelde i en helt ekstrem grad hvis det er snakk om "Gud" og dette ordet defineres som en referanse til noe super-intelligent, uendelig stort, evigvarende og mer mektig enn noen fenomener vi kjenner til. Men til og med hvis vi holder oss til noe så enkelt som menneskelig potensiale, både enkeltpersoners potensiale og sivilisasjonens potensiale, så er det grunnleggende problemet at de antagelsene vi nå idag kan ha om hva dette faktisk kan være NESTEN HELT SIKKERT ER FEIL OG TOTALT MISVISENDE. Ser du problemet? Poenget er at det er fullstendig ukjent. Poenget er at våre nåværende antagelser IKKE er itråd med virkeligheten. Poenget er at hele temaet fra begynnelsen av er et tema som er HINSIDES våre nåværende forestillinger. Hadde de vært i tråd med våre nåværende forestillinger, hadde de ikke vært ukjente. Da hadde de vært en referanse til noe velkjent. Og her snakker vi helt fra begynnelsen av om noe totalt kjent. Og i forbindelse med Gud, ikke bare noe ukjent, men til og med noe som PER DEFINISJON MÅ VÆRE UTENKELIG så lenge våre tanker er begrensede til vår nåværende erfaring. Så hvis dette er tilfellet, at temaet er noe totalt ukjent fra begynnelsen, hva vil være den mest fornuftige måten å snakke om det? En måte å snakke som ligner på den beskrivende talemåten når vi refererer til velkjente fenomener, eller en måte å snakke på som implisitt går ut fra at vi snakker om noe ukjent? Såvidt jeg kan se virker den siste tilnærmingen som eneste mulighet hvis vi skal snakke seriøst om noe ukjent. Vi må forutsette at det er noe ANNET enn alt vi nå antar at det kan være. Vi må gå utfra at det kan være hva som helst, sannsynligvis noe som ville totalt overrasket oss, kanskje noe vi ikke engang hadde vært istand til å kjenne igjen. Ihvertfall hvis det er snakk om et uendelig stort og overlegent intelligent supervesen som allerede har eksistert en evighet.
  6. Da har jeg bare en forestilling om hva det IKKE er, men angående hva det faktisk er så forblir det totalt blankt og åpent i alle retninger. Tomme begreper? Kanskje. Men kanskje er det nettopp tomheten som gjør det meningsfulle på den måten de er meningsfulle. Hva syns du om ordet "ukjent"? Er "ukjent" et meningsløst ord? Hva med "potensiale"? På en måte er de totalt tomme, og likevel brukes disse ordene i mange situasjoner. Jeg tror nå at det foregår samtaler inni husene i nabolaget. Kanskje jeg syns dette også er en interessant innsikt å kontemplere over. Samtidig har jeg ingen forestilling om hva samtalene er. Det at jeg ikke har en forestilling om det, har ingen sammenheng med en reell tomhet i selve samtalene, men kommer bare av at jeg tilfeldigvis ikke kjenner til dem. Så hva mener du, er "ukjent" et totalt meningsløst ord som er tomt for ethvert innhold?
  7. Andre spørsmål som melder seg knyttet til alt dette inkluderer: Hvordan kan vi forstå det å tro at det finnes lovende muligheter i fremtiden? Er dette også en form for tro på noe ukjent? Hva er en fornuftig holdning å innta i forhold til noe totalt ukjent?
  8. Kan vi ikke tro på noe som vi ikke har noen forestilling om hva er? Hva hvis jeg tror at det eksisterer noe mer enn alt det jeg opplever, at dette kanskje er veldig interessant, bare at jeg i min nåværende posisjon ganske enkelt ikke har noe som helst kjennskap til det ogderfor heller ikke har noen forestilling om det. La oss for eksempel si at jeg tror på "Gud". Og la oss si at jeg definerer dette ordet for å betynoe som er uendelig, noe som er evigvarende og derfor alltid har eksistert, og noe som er superintelligent og bevisst på nivåer som er mye mer avansert enn noen av nivående jeg tilfeldigvis har opplevd. La oss si at jeg tror på noe sånt. Vil ikke noe sånt nødvendigvis være fullstendig ukjent? Vil ikke noe sånt per definisjon være hinsides alle forestillingene og ideene og antagelsene om det? Da vil jo enhver formening jeg måtte ha om hva dette totalt ukjente "noe mer" kunne være, antagelig være totalt irrelevante, fordi jeg uansett ikke har den fjerneste peiling på hva det kan være. Og vet at jeg ikke har peiling. Fordi jeg tror på en type ide som allerede i utgangspunktet av ideen så og si, definerer seg selv utenfor alt det her, og definerer seg selv som noe totalt ukjent i forhold til alt det her. Er ikke alt dette klare eksempler på at vi faktisk kan "tro" på at noe kan eksistere samtidig som vi ikke har den fjerneste forestilling om HVA det som eksisterer hinsides alt vi kjenner til? Det er en slags tro som er åpen for alle muligheter i alle retninger.
  9. Problemet med å ha en formening om hva det kan være blir jo de gangene hele poenget fra begynnelsen av er at det er ukjent
  10. Disse bidige båsene å sette på folk hele tida ja... Skjønner at jeg ikke er den eneste som har fått dem opp i halsen. Tenk om det hadde vært en måte å bli totalt fri fra dem? Og om ikke totalt fri, så ihvertfall så fri som mulig? Slik vi for eksempel kunne bruke båsene mest mulig fornuftig istedenfor til å skape unødvendige problemer? Høres ut som en plan jeg er villig til å samarbeide om å realisere
  11. Sånn jeg ser det er "religiøs" bare et ord. Folk bruker det med alle slags totalt forskjellige meninger. Hvis Jordan Peterson kommer det dette argumentet, så må jeg ta utgangspunkt i den forståelsen han legger i ordene, og det ser ut som at han tolker dette veldig utfra ideen om "logos". Og også ideen om et høyere potensiale som mennesker prøver å realisere. Også med en interesse for andre bevissthetstilstander og metoder for å komme mer i kontakt med de bevissthetstilstandene. Og å bruke dem til å fungere bedre i livet, å bli bedre mennesker generelt sett, så godt som mulig. Det ser ut til å være litt i en sånn betydning Peterson forstår religion. Det er massevis av andre måter vi kan forstå det også. Så vi må alltid avklare hva vi mener med dette ordet i hvert tilfelle, og da går det an å ha en relativt meningsfull undersøkelse av saken. Det jeg syns er mest interessant er den generelle interessen som mennesker har for "noe mer enn dette". Noe mer å oppdage og også noe mer mer å realisere. Et håp om realisering av ukjente muligheter i praksis. Så for å gjøre det klart først som sist, jeg aner ikke om jeg er religiøs eller ikke, det spørs helt hvem av de utallige forskjellige tolkningene som legges til grunn. Dessuten vil hvordan jeg tenker om dette variere fra dag til dag og forandre seg over tid. Forhåpentligvis i en mer fornuftig retning! Så jeg argumenterer ikke for noen bestemt posisjon her. Syns bare dette virker som en interessant tankerekke å undersøke nærmere. Særlig dette med at det ser ut til å være en fellesnevner at mennesker generelt er interessert i utforske ukjente muligheter.
  12. Mer enn hva som noensinne er målt av noe menneske, og som vi i vår erfaring definerer som "fysisk"? Absolutt! Selv om jeg ikke vet om jeg er religiøs så skal jeg definitivt underskrive på den. Går du utfra at det vi regner som fysisk og som har blitt målt av mennesker, representerer totaliteten av alt som faktisk eksisterer, eller går du utfra at det eksisterer mer?
  13. Ett sted som virker naturlig å trekke grensen er ved huden. Huden ser ut til å være kontinuerlig i bevegelse. Det er en vekselvirkning mellom det som er innenfor huden og det som er utenfor, et påvirkningsforhold, en interaksjon, en transportering...av mye forskjellig...hele tiden på vei fra innsiden og utover mens andre ting er på vei fra utsiden og innover...og samtidig er det en opplevelse av "at dette skjer." Så vi kan også se det som: "helheten av min erfaring" eller "helheten av denne erfaringen" eller "helheten av alt jeg opplever". Eller til og med helheten av all kunnskap alle mennesker i verden og verdenshistorien har sammenlagt. Alle erfaringene til alle sammen kombinert. Så ett øyeblikk ser jeg det kanskje fra det mer personlige nivået, og da er det helheten av mine egne erfaringer, mens andre ganger inntar jeg mer meta-perspektivet og prøver å tenke over det i større forstand, og da blir det snakk om helheten av alle erfaringer for hele menneskeheten. Så la oss si vi kan veksle mellom disse perspektivene. Likevel ser det alltid ut til å være en interesse for "noe mer enn dette". Noe som, fra der vi er nå, må være totalt ukjent. Ukjent per definisjon. Derfor kan vi bare snakke om det på totalt vage måter som "noe", og som er "utenfor dette", i betydningen utenfor all min egen erfaring, og kanskje også utenfor hele menneskehetens samlede erfaring. Det ser helt klart ut til at alle mennesker tar som utgangspunkt at det eksisterer noemer enn hver av oss kjenner til, og høyst sannsynlig også vanvittig mye mer enn alt vi kjenner til sammenlagt. Noe som fra vårt nåværende perspektiv er ukjent.
  14. Avhenger såklart av hva man kaller "religion". Det er mange meninger som tillegges dette ordet. Så det er jo bare i en viss forstand, som fremkommer av det jeg skrev, at dette argumentet gir mest mening. Hvis vi tror at sola kommer til å stå opp i morgen så forutsetter vi ihvertfall en viss grad av orden, av regelmessighet, av struktur, i eksistensen. Og det ser ut til at vi forutsetter mye som er utenfor både det vi kan oppleve, og det vi kan forstå. Vi ser ut til å gå utfra at "det finnes noe mer". Og noen syns "noe mer" er interessant. Det kan forstås som "noe mer" vi kan oppdage ved virkeligheten, for eksempel andre dimensjoner og vesener, eller noe mer vi kan bli. Noe mer som vi strever mot å realisere i oss selv. Dette er jo en klassisk ide i alle religiøse retninger: at mennesket har skjulte muligheter som kan utvikles gjennom riktig levemåte og tenkemåte og forståelse av virkeligheten. Vitnskapen er også en av retningene som sikter mot å forstå virkeligheten bedre, lage ting som ikke har eksistert før, og realisere muligheter som ikke har blitt realisert før. Det er mange likheter i grunnprosjektene som folk tilknyttet mange forskjellige tradisjoner ser ut til å være mest opptatt av.
  15. På Wikipedia ser jeg at religion defineres som: Religiøse symboler: Øverst (fra venstre): kristendom (gresk kors), jødedom (davidstjerne), hinduisme(om), bahai (nitakket stjerne). Nest øverst: islam (halvmåne), førkristne religioner (solkors), kinesiske religioner, særlig taoisme (yin og yang), shinto (torii). Nest nederst: buddhisme (dharmachakra), sikhisme (khanda), jainisme (svastika), jain(ahimsa-symbolet). Nederst: ayyavazhi (flamme på lotus), wicca(Diane de Poitiers' emblem), kristendom (mantuansk kors, heraldisk korsvariant), polsk naturreligion (ręce boga / «guds hender» / slavisk kors). "Religion er en fellesbetegnelse for ulike trosforestillinger og kulturelle handlingsmønstre som forutsetter at virkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden." ( https://no.wikipedia.org/wiki/Religion ) Er det noen her som ikke forutsetter at det finnes mer enn den målbare fysiske verden?
×
×
  • Create New...