Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Anbefalte innlegg

Hei. Jeg har en innviklet historie med ei jente i klassen(Jente1). Det hele startet i 8. klasse og vi går nå vg1.

 

I 8. startet vi et vennskap. Etter hvert fikk jeg vite at likte meg som mer enn en venn. Da følte jeg ikke noe tilbake men vi fortsatte likevel på vennskapet og ble bestevenner. Året etter holdt jeg på med en annen jente på skolen. Dette forholdet gikk skeis pga mitt vennskap til jente1. Etter dette fortsatte vårt bestevennskap og vi snakket om alt mulig, helt til jeg fikk følelser for henne. Selv om vi hadde lovet hverandre å fortelle det om noe slikt skjedde, ble det aldri slik at jeg klarte å gjøre det.

 

Jeg gav etter hvert opp håpet om noe mer enn vennskap, og selv om følelsene var der begynte jeg å bli bekymret for at noen romanse kunne ødelegge vennskapet. Da hun plutselig begynte å vise tegn til å like meg, ble det slik at jeg sørget for at hun sluttet å like meg ved å bli småfrekk av og til. Jeg vet det var utrolig teit, men det var sånn det ble. Etter hvert snakket vi sammen om følelser og jeg innrømmet å ha likt henne tidligere. Da fortalte hun at hun også hadde hatt følelser for meg.

 

Vi fortsatte som før med vennskapet men etter en stund begynte igjen følelsene mine å komme tilbake. Jeg ble sjalu på andre gutter som var nær henne, og tenkte på henne hele tiden. Det skjedde ikke noe mer før forrige sommer. Vi begynte å "dulle"(stryke på hverandre, kose) nesten hver gang vi var sammen. Følelsene var sterkere enn noensinne. Selv om jeg var overbevist om at hun nå følte det samme, klarte jeg ikke å si det ti henne fordi hun hele tiden gjorde småting som tilsa at hun ikke følte det slik. Dette førte til at jeg ble sjalu, frustrert og irritert. "Dullingen" fortsatte helt til nå i februar. Vi kunne ligge i flere timer bare å kose.

 

Men en dag sa hun til meg at vi måtte slutte å holde på slik fordi hun forbant dette med følelser. Følelser som nå var blitt borte. Dette knuste meg totalt og jeg sa hvor utrolig glad i henne jeg er, hvor fin jeg syns hun er og hvor perfekt hun her. Til svar fikk jeg at det nå var for sent. Likevel sa hun at hun ville vi skulle fortsette å være venner.

 

De etterfølgende ukene var hun utrolig care og det virket ikke som hun ville snakke med meg i det hele tatt. Jeg prøvde å holde avstand, og gikk blant annet hele vinterferien uten å se henne i det hele tatt. Dette virket bra for meg, og det var ikke så vondt. Men i og med at vi går i samme klasse er det umulig å ikke se henne hver dag. Hver gang jeg ser henne minnes jeg på hvorfor hun er personen i mitt hjerte og hun blir bare finere for hver gang jeg ser henne. Nå, de siste dagene har hun igjen begynt og snakke og smile til meg, men fortsatt ikke på samme måte som tidligere.

 

Tror dere det er noe som helst håp om at hennes følelser kan komme tilbake? Jeg er selv helt overbevist om at det fortsatt finnes noe helt innerst inne i henne, men å holde fast på dette håpet gjør ting vanskelige. Likevel. Ved å gi det tid tror jeg vi kan bli gode venner igjen, og det var der det startet forrige gang. Og historien kan jo gjenta seg selv. Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil bli venn med henne igjen, da det er så vanskelig, men likevel holder tanken på at det var fra vennskap vi startet sist meg gående.

 

Hva tror dere? Er det noe som helst håp?

Endret av L4r5
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Først og fremst, skriv om du er gutt eller jente når du spør om slikt, gjør det mye lettere for oss som skal lese å bedømme situasjonen din. Utifra teksten antar jeg du er gutt (pga. det i hvert fall burde nevnes om det var bifile følelser, for situasjonstolkningens del).

 

Følelser kan sammenlignes litt med vann, de er flytende, de kan fordampe og forsvinne eller legge seg til ro og stivne. Eller bare flyte rundtomkring. Her har du hatt flere sjanser hvor du visste hun likte deg/var positiv til deg mens du likte henne, og du avviste henne(?!?).

Det var å skyte seg selv i foten, som du åpenbart selv vet.

 

Er det håp? Det er alltid håp, men det er ditt håp, som er det som gjør deg sikker på at hun har litt følelser for deg.

Den som leter den finner, jeg har gått fire år og håpet og vært sikker på at en jente likte meg (som jeg likte) uten å ta sjansen, og når jeg gjorde viste det seg at hun ikke hadde det. Poenget er, som forelsket er man så lite objektv i vurdering som overhodet mulig. Få heller en utenforstående til å vurdere hva hun føler, ev. få en venninne til å snakke med henne.

 

Det beste du kan gjør etter min mening (ikke fasit, bare hva jeg personlig ville gjort) er å fortsette å være vennlig med henne, vise at du bryr deg, men ikke si direkte at du elsker henne, det kan skremme henne vekk. Heller prøv å gjøre henne glad i deg, på de måter du måtte finne passende.

 

Lykke til uansett, feilslått kjærlighet suger maks!

Endret av Sapere_aude
Lenke til kommentar

Takk for svar.

Er gutt ja, beklager evt misforståelser.

 

Har nok helt klart skutt meg selv i både fot og kneskål ved opptil flere anledninger.

En annen ting jeg kom til å tenke på er at hun for noen uker siden var full for aller første gang. Da Ringte hun meg. Kan dette taes som et godt tegn eller blir dette å trekke håp ut av ingenting?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...